"ufrivillig" gravid.

[Gjest Gjest]

Man kan bortforklare ting med å si at det er ikke i livet enda for at hjertet ikke slår. Hvordan man sier til seg selv er individuellt, og hvilket menneskeverd man har er og individuellt. Jeg beklager virkelig hvis det jeg sa om å drepe barnet såret deg, men min mening er at når en mor bærer sitt barn, så har det livets rett.

Hvor man "setter grensen" er helt forskjellig, jeg har hørt om noen som mente at det å bare bruke kondom var galt for da tok man livet til et potensiellt barn. Men dette er det mest ekstreme jeg har hørt om.

Men for all del, man må bare gjøre det man føler er riktig, men barnet ville nok uansett blitt taknemmelig for at det fikk åpne øynene sine hvis det en gang fikk vite at moren vurderte abort.

Uansett, jeg ønsker deg lykke til hva enn du velger å gjøre!

[Gjest Gjest]

Når man først snakker om hva man selv synes (refererer til gjesten over meg) så synes jeg at du er i din fulle rett til å bestemme hva du skal gjøre med dette svangerskapet, trådstarter. Og velger du abort synes jeg ikke du skal ha dårlig samvittighet av den grunn.

Ønsker deg lykke til. Du kommer til å klare dette.

[Gjest vsn]

Jeg ønsker deg lykke til uansett hva du velger å gjøre

Kanskje du kan sterilisere deg samtidig med aborten? Eller så kan mannen din sterilisere seg.

Samboeren min har sterilisert seg, for vi har 4 unger tilsammen og skal ikke ha flere. Det er godt å slippe og tenke på prevensjon.

[Gjest Gjest]

Trådstarter ba ikke om å få høre hva vi mener om abort, men om råd angående medikamentell eller kirurgisk abort. Respektèr det.

Jeg vil råde deg til å ta kirurgisk. En venninne av meg i en like fortvilt situasjon valgte medikamentell abort, og fikk beskjed om at det ville føles som "sterke menssmerter". Det som skjedde var at hun tilbrakte en hel dag på sykehuset der hun etter eget utsagn opplevde en smertefull fødsel, inkludert pressrier på slutten. Det som kom ut måtte hun da skylde ned i do. Altså en fødsel uten et barn. Hun var i sjokk. Venninnen som var med henne var også helt sjokkert over opplevelsen.

Vedkommende har slitt veldig mye følelsesmessig i etterkant. Abort er nok aldri enkelt, men velg det som er mest skånsomt for deg, som du kan leve med i ettertid.

[Gjest Gjest_Gjesten_*]

Trådstarter ba ikke om å få høre hva vi mener om abort, men om råd angående medikamentell eller kirurgisk abort. Respektèr det.

Jeg vil råde deg til å ta kirurgisk. En venninne av meg i en like fortvilt situasjon valgte medikamentell abort, og fikk beskjed om at det ville føles som "sterke menssmerter". Det som skjedde var at hun tilbrakte en hel dag på sykehuset der hun etter eget utsagn opplevde en smertefull fødsel, inkludert pressrier på slutten. Det som kom ut måtte hun da skylde ned i do. Altså en fødsel uten et barn. Hun var i sjokk. Venninnen som var med henne var også helt sjokkert over opplevelsen.

Vedkommende har slitt veldig mye følelsesmessig i etterkant. Abort er nok aldri enkelt, men velg det som er mest skånsomt for deg, som du kan leve med i ettertid.

Takker enda en gang for svar

Dagene går, og jeg har ennå ikke fått brev fra sykehuset. Dette er en tung tid. Det er så utrolig vondt å vite at det er noe der inne, som utvikler seg for hver dag som går. Umenneskelig å gå slik å VENTE....

Hvis jeg velger kirurgisk inngrep, må jeg vente enda en stund til. Vet ikke om jeg klarer det. Føler heller ikke for medisinsk.....

Uff, vonde følelser nå... Jeg begynner å få så mange tanker om den lille......

Hvorfor tar det så lang tid???? Ja, jeg vet jo at ingen kan svare meg noe annet på det, enn at det er ventetid. Men det er så vondt å gå å vente så lenge, når jeg vet at fosteret hele tiden utvikler seg...

Måtte bare få det ut........

[Gjest =tentacle=]

Man kan bortforklare ting med å si at det er ikke i livet enda for at hjertet ikke slår. Hvordan man sier til seg selv er individuellt, og hvilket menneskeverd man har er og individuellt. Jeg beklager virkelig hvis det jeg sa om å drepe barnet såret deg, men min mening er at når en mor bærer sitt barn, så har det livets rett.

Hvor man "setter grensen" er helt forskjellig, jeg har hørt om noen som mente at det å bare bruke kondom var galt for da tok man livet til et potensiellt barn. Men dette er det mest ekstreme jeg har hørt om.

Men for all del, man må bare gjøre det man føler er riktig, men barnet ville nok uansett blitt taknemmelig for at det fikk åpne øynene sine hvis det en gang fikk vite at moren vurderte abort.

Uansett, jeg ønsker deg lykke til hva enn du velger å gjøre!

Hjertet begynner å slå før man er 3 uker ut i svangerskapet. Hjertet er muskulatur som omgir et hulrom, og har ingenting med følelser eller personlighet å gjøre.

Jeg tviler på om det er mulig å kalle abort barnedrap overfor en gravid, uten å ha full intensjon om å presse til et annet valg, eller såre.

Du må gjerne mene at en tilfeldig unnfangelse som oppstår til tross for prevensjonsbruk pålegger kvinnen en etisk plikt til å bære frem barnet med det det betyr fysisk, psykisk, sosialt, økonomisk og ansvarsmessig (å være kvinne og ha et sexliv skal jo ikke være noe man gjør "ustraffet"), da er det fint om du heller argumenterer for det i en egen tråd. Er det viktig for DEG at noen får vokse opp, finnes det utallige muligheter til å bidra til å redde fødte barn som er truet av malaria, diare, sult, trafficking og mishandling. Tar du deres liv på alvor, får du det nok rett og slett for travelt til å plage abortsøkende kvinner. Men det er kanskje ikke like fristende?

[Gjest ggggg]

Hei trådstarter:)

Jeg har hatt spontanabort når jeg var 12 uker på vei da jeg var knapt 18 år. Også har jeg tatt kirurgisk abort for et år siden da var jeg også 12 uker på vei. Jeg vil ABSOLUTT anbefale kirurgisk. Det var fort gjort og hadde ingen smerter eller blod. Da jeg hadde spontanabort så var det forferdelig, ble ekstrem varm, store smerter og blødde mye.. Og d verste var det som kom ut.. glemmer aldri d synet i dusjen når det kom ut en liten skinn-kjøtt klumpe med kjertler på.. og kan ikke tenke meg at medisinsk abort er en behagelig opplevelse.

Men nå er jeg gravid og skal ha barnet og vi gleder oss enormt mye!

Lykke til:) klem

[Gjest Gjest_Gjesten_*]

Takker igjen for fine svar. Tiden går og går..... venter på å komme på sykehuset på onsdag... Det har vært noen grusomt lange dager. Ikke skal det skje noe på onsdag heller, bare en samtale.

Orker nesten ikke mer, jeg.. Føles som jeg skal straffes fordi vi har vært uheldige... Ja, ventingen føles virkelig som en vond straff.

Har ennå ikke tatt noen besluttning til hvilken abort type jeg "føler" for.

Inni meg, for hver dag som går, har jeg mer og mer lyst til å beholde barnet. Men jeg får samtidig helt panikk med tanken på tiden jeg har imøte. Jeg har jo vært gravid flere ganger, og blitt bare værre og værre for hver gang. Itillegg var siste fødselen et mareritt...

Nei, nå er det ikke godt å leve....

[turbogirl]

jeg tok medisinsk abort da jeg var 18 år. Etter samtale med legen følte jeg at medisinsk abort var like lett som utskrping. I starten gik det veldig lett,men etter tre mnd begynte det å gå inn på meg, jeg var heldig om hadde mange som støttet meg.

Håper du har mange til å støtte deg evt din bedre halvdel.. i startenville jeg kun min kjære skule vite det,men det vart mye lettere da jeg fikk fortalt KUN de nermeste av meg det også. I dag nå som det har gått en stund,ser jeg at det var det mest rette valge jeg noen gang kunne ha gjort

Du vil helt sikkert møte på motstandere av abort,men så lenge de ikke har vært i samme situvsjon selv så ikke hør på hva de sier,de trykker deg bare ned uten at de har snøring på va de snakker om. Ja de er kansje flink i teorien og vet alt de har lest osv men så lenge de ikke har noe praksis eller har vært i situvasjonen selv hvordan kan de da vite hvordan det er for deg Lukk ører og øyner for dem,for det er tungt nokk likevel.

Er ikke rett å sette seg selv i fare hvis du har dårlig helse,er heller ikke rett å sette noen til verden hvis man ikke har kapasitet,økonomi osv i orden;) Å så lang så er det faktisk ikke blitt noe foster enda,bare en liten sædklump som er i gang med å utvikle seg.

Ønsker deg lykke til klarte jeg det klarer du også det,det er jeg sikker på. Det er mye hjelp du kan få etterpå hvis du sliter med det. det finnes også hjelp til din bedre halvdel også hvis han trenger det. På sykehuset vil de ha en samtale med deg før det skjer også, forberede de på ting,fortelle deg om hvilken støtte de kan gi deg og forsikre deg på at du er sikker på dit valg...

Ønsker deg såååå mye lykke til

[Ce'Nedra]

Lillesøs har tatt medisinsk, jeg har tatt kirurgisk. Hun syntes det var forferdelig opprivende, jeg la ikke merke til noe som helst. Anbefaler kirurgisk om man synes det er vanskelig å gå gjennom noe sånt, tror man får mye mindre forhold til hva som skjer.

[Lourdes]

Som alle andre her, vil jeg fraråde deg medisinsk abort. Jeg har tatt det og det var veldig vondt. Ikke som menssmerter i det hele tatt. Kjente det langt ned i lårene. Fikk mye smertestillende, varmepute mm. men jeg gråt og stønnet likevel. Kastet opp også. Det hele ble for mye for meg. Blødde mye i ca. tre uker etterpå.

Jeg lot aldri meg selv tenke tanken på å beholde en gang. Følte at det var umulig. Klarte ikke tenke klart. Nå i ettertid har jeg sørget mye. Alle er forskjellige, så det er ikke meningen å prøve å påvirke deg til noe som kanskje ikke passer for det. Men jeg må bare si en ting til.. nå som alt er over, så skulle jeg virkelig ønske at noen av mine venner faktisk ikke hadde vært "feige" og fortalt meg det at det faktisk hadde ordnet seg og at jeg kunne beholde barnet. Jeg hadde et valg. Det er så fælt å "si" dette, men jeg hadde med meg en venninne på sykehuset for å ta den første pillen. Jeg skulle egentlig dra alene, men fikk panikkangst, hyperventilerte og det hele, så klarte til slutt å ende opp hos en venninne istedet. Jeg var vettskremt og fortvilet. Venninnen min kjørte meg likevel til sykehuset og satt ved siden av meg mens jeg strigråt med pillen i hånda. Jeg skulle så inderlig ønske at hun sa til meg "Du trenger ikke gjøre dette. Vi kan bare dra hjem." Men det sa hun ikke. Hun ville nok bare mitt beste og ikke presse meg. Jeg føler bare det at alle skal liksom være så korrekte at de ikke klarer å si hva de egentlig føler og mener.. Ikke misforstå, jeg prøver ikke å skylde på andre i det hele tatt. Jeg forstår at det er min "feil".

Men ja.. Det var min historie. Og igjen. Det er ikke meningen å påvirke deg, men tenk deg nøye om. Hva føler DU. Ikke hva tror du er riktig å gjøre, men hva FØLER du. Jeg tror at dette er viktig for å ikke slite i ettertid..

[Gjest Gjestn]

Det er godt å lese svarene deres her inne. Tusen takk.

Ja, det er et vanskelig valg. Jeg følte at valget var tatt da jeg dro til legen og søkte om abort. Hun sa jeg kunne få medisinsk abort veldig fort, og at alt skulle være over på 1 uke.

Av den grunn, syntes jeg medisinsk virket greit. Bare for å slippe å vente lenge.

Nå har jeg gått i over 2 uker og bare ventet. Skal, som jeg skrev, ikke inn på sykehuset før torsdag. (Skrev feil i siste innlegg). Da er jeg 8 uker på vei, og det syntes jeg er mye.

Etter å ha lest andres opplevelser, føler jeg nok ikke at medisinsk er riktig mer. Greit at alle har forskjellige opplevelser, men det er vel ikke mange som har hatt det greit med medisinsk.

Itillegg er det jo følelser. De blir jo sterkere og sterkere for hver dag som går... Ja, tvilen blir sterkere og sterkere også... Ja, jeg vil dypt inne i meg ha barnet. Men jeg skal igjennom 9 mnd i sterke smerter. Sist gang, hadde jeg lyst til å dø. Det var så grusomt vondt at alt jeg ønsket var at jeg skulle miste barnet. (selvom jeg dypt inne i meg, absolutt ikke ønsket det....men jeg var såååå dårlig). Har da også vært igjennom tøffe fødsler. Jeg føler at jeg får helt panikk, når jeg tenker på det...

Økonomisk er det heller ikke helt lett... Jeg er hjemmeværende med de barna vi har, det er kun mannen som jobber. Det blir heller ikke lett for meg å gå ut i jobb med det første. Fordi det vil bli veldig dyrt med SFO og barnehageplasser til alle...

Ja, jeg ønsker meg dette barnet nå...... jeg kjenner det, men......... Nå kommer tårene.....

[Gjest fast bruker - utlogget nå]

eg ble selv gravid etter at prevensjonen sviktet (mini-pille og omganssyke er en dårlig kombo) for et par år siden. Jeg må si at for meg er det uaktuelt å få barn, men vil ikke sterilisere meg før jeg er over 30. Så valget var enkelt. Dessuten hadde jeg og kjæresten min bare vært sammen i et halvt år, og vi bodde 60 mil fra hverandre.

Jeg "visste" at jeg var blitt gravid straks etter at vi hadde hatt sex (høres rart ut, ikke sant?), så jeg tok gravitest om morgenen den dagen jeg skulle fått mensen. Positiv. Jeg ringte legen min og forklarte situasjonen, og fikk time samme ettermiddag. Der skrev jeg under på søknaden om svangerskapsavbrudd, og på at jeg ville ta medisinsk abort.

Så begynte ventetida... Jeg var jo ca 4 uker på vei da jeg var til legen, og fikk ikke innkalling til sykehuset før to dager før jeg skulle inn, i uke 9.

Første dagen var jeg på gynekologisk avdeling, hvor de tok ultralyd, og konstanterte at jeg var 7 uker på vei, før jeg tok to piller for å stoppe fosterutviklinga. I tillegg fikk jeg resept på p-ring, som jeg ville gå over til.

To dager senere møtte jeg opp på "abortavdelinga" kl halv 9. Jeg måtte sitte og vente ganske lenge, da de som skulle ta klinisk abort måtte få senger før meg, siden de skulle klargjøres for narkose. Ventetida i den gangen var utrolig deprimerende, med hylende og grinende jenter som hadde med seg kjærester for å trøste. Jeg møtte alene. Endelig var det min tur, og jeg ble plassert på et tomt rom.

En meget hyggelig mannlig sykepleier gikk igjennom hva som skulle skje med meg, før jeg fikk utlevert to stikkpiller jeg skulle sette i skjeden for å starte utdrivingen, samt paralgin forte å sette i rumpa. En eldre kvinnelig sykepleier kom deretter inn og forklarte meg hvordan dagen kom til å bli, og at jeg bare måtte komme inn på vaktrommet dersom jeg trengte mer smertestillende, eller dersom jeg lurte på noe. Jeg ble anbefalt å bevege meg så mye som mulig, da det framskyndet prosessen.

Jeg ble trøtt av medisinene, og sov et par timer. Da våknet jeg av smerter i magen, og trang til å gå på do. Da begynte jeg å blø. Som en kraftig mens. Og jeg begynte å få rier. Jeg fikk mer smertestillende, og som litt innimellom, med unntak av da jeg hadde rier. Etter at jeg kom tilbake fra en av doturene mine, hadde det kommet en pasient til inn på rommet. Dårlig timing... For da nærmet det seg selve utdrivingen for meg, og jeg hadde sånne smerter. Så jeg ga blaffen i hun som lå i andre sengen og ventet på å bli lagt i narkose. Jeg krabbet på gulvet som et såret dyr, og stønnet. Sikkert traumatisk for hun jeg delte rom med, men det dreit jeg i.

Heldigvis ringte bestevenninna mi i denne fasen, så jeg fikk tenkt på noe annet. Dessuten gikk jeg ut og tok meg en røyk. Så måtte jeg på do igjen. Jeg presset og presset, og plutselig forsvant smertene. I samme øyeblikk begynte jeg og blø ferskt blod i stedenfor sånt som så ut som mensblod. Da var aborten over. Jeg varslet sykepleierene om at jeg var ferdig, og la meg og sov en times tid. Så fikk jeg servert litt mat, og kunne kle på meg og dra hjem.

Jeg blødde litt i et par dager, men dagen etter aborten var jeg på universitetet og jobbet med masteroppgaven min, og merket ingenting. Tre dager etter aborten dro jeg på trening.

For meg var dette det eneste rette å gjøre, og jeg kjente bare en stor lettelse da jeg hadde fått bestilt meg legetime. Jeg tenker jo på det, men jeg har aldri angret. Ikke ett sekund.

Håper du ikke syns beskrivelsen min var altfor ekkel, og lykke til!

[Gjest fast bruker - utlogget nå]

Glemte å si at jeg er veldig glad for at jeg valgte medisinsk abort, da jeg var bevisst og var med på hele prosessen. Jeg tror også sorgprosessen ble enklere på den måten, da jeg fikk ut mye av sinnet og sorgen allerede under utdrivingen.

[Gjest =tentacle=]

Og da var det bestemt at hvis jeg noen gang skal gjøre dette, så blir det kirurgisk. Og jeg skulle gjerne hatt hver eneste mann som vil presse en jente til dette, på tvungent dagbesøk til både medisinsk abortpost og på abrasio-stuen.

TS, det riktige valget er det som er mest deg. Du høres ut som du vil hoppe av og få det gjort før ditt virkelige ønske blir for vanskelig å trosse.

[Gjest Gjesten "trådstarter"]

Nå er inngrepet utført. Det ble kirurgisk på meg i går. Takker alle som rådet meg til det her inne. Det var en meget "skånsom" metode. Fysisk var det helt grei.

Psykisk måtte jeg nok jobbet uansett metoder.

Alt var over på under en halv time. Selve inngrepet tok bare ca 10 min og jeg var våken igjen etter 30 min. Ikke antydning til smerte kjente jeg heller etterpå. Men det beste var at kvalmen forsvant MOMENANT!! Det syntes jeg var merkelig. 2 timer etter inngrepet fikk jeg beskjed om å gå og spise. Ikke uvell eller noe, og matlysten var på topp.

DA kjentes valget godt. Siste ukene har jeg omtrent liggi og holdt meg fast i senga 24 timer i døgnet på grunn av svimmelhet og kvalme.. Det var grusomt.....

Nei, valget mitt var riktig. Jeg hadde ikke klart 32 uke i den tilstanden videre...

Så jeg takker til alle som kom med gode råd, og som støttet meg igjennom en grusom periode...

[Lourdes]

Godt å høre at det går bra med deg. Lykke til videre.