Gå til innhold

Dårlig samvittighet- er det bare meg?


mavir07
 Del

Anbefalte innlegg

Hei

Har ikke skrevet noe særlig om døden før idag.

Først i dagboken min, nå her.

Synes det er tøft å utlevere sine innerste følelser. :sjenert:

Men fant ut at hvis jeg skal holde det inne så blir det der.

Jeg har selv mistet mange jeg er glad i.

Pappa, alle besteforeldrene mine og venner. :cry:

Det som gjør meg aller mest vondt er pappa.

Jeg har så vanvittig dårlig samvittighet, dårlig samvittighet fordi jeg aldri fikk sagt hvor glad jeg var i han.

På tirsdag er det 8 år siden han gikk bort men for meg føles det som om det var nylig.

Et lite utdrag fra dagboken min:

"Vi hadde det fint der når vi var der, men siden alle visste at han drakk var jeg alltid flau over han

Det hendte også i de verste periodene hans at han så ustelt ut.

Men på tross av alkohol eller ikke: Jeg for min del har hatt den beste pappaen jeg kunne fått. Aldri gått glipp av noe på grunn av han.

Ja jeg var pappajente.

Dette plager meg såå ofte at jeg aldri har sagt hvor glad jeg var i han."

Synes det er vanskelig at jeg ikke kunne si jeg var glad i han fordi jeg var flau. :rodme:

Er det bare meg?

Beklager langt innlegg.

Er det flere som angrer på ting som ikke ble sagt etc?

Jeg opplevd mange vonde ting i mitt liv men allikevel er det dette som plager meg aller mest.

Hva gjør dere for å gå videre?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gjest Frk Åberg

Jeg har ikke opplevd det samme som deg, men det var trist å lese. Tror du ikke at han visste at du var glad i ham selv om du ikke sa det med ord? Noen ganger så tror jeg at man nesten kan henge seg litt mye opp i ting som ikke ble sagt. Hva med alt man gjorde? Og om man ikke nødvendigvis gjorde så mye som man tenker at man burde, så tror jeg de vet at de nærmeste var glad i dem uansett.

Jeg skjønner at du har dårlig samvittighet for at du var flau over ham. Men jeg tror det er veldig vanlig når man har foreldre som har noe spesielt ved seg. Det er ikke noe galt i det. Selv om han var en god pappa for deg, så antar jeg at han også gjorde ting du som barn ble flau over. Du hadde lov til å være flau. Man kan være flau og glad i noen samtidig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke opplevd det samme som deg, men det var trist å lese. Tror du ikke at han visste at du var glad i ham selv om du ikke sa det med ord? Noen ganger så tror jeg at man nesten kan henge seg litt mye opp i ting som ikke ble sagt. Hva med alt man gjorde? Og om man ikke nødvendigvis gjorde så mye som man tenker at man burde, så tror jeg de vet at de nærmeste var glad i dem uansett.

Jeg skjønner at du har dårlig samvittighet for at du var flau over ham. Men jeg tror det er veldig vanlig når man har foreldre som har noe spesielt ved seg. Det er ikke noe galt i det. Selv om han var en god pappa for deg, så antar jeg at han også gjorde ting du som barn ble flau over. Du hadde lov til å være flau. Man kan være flau og glad i noen samtidig.

Tusen takk for svar.

Jeg har tenkt på det mange ganger og jeg er litt sånn tja om han visste at jeg var glad i han.

Jeg føler at jeg var i en situasjon hvor jeg tok det at han var glad i meg ( og søstra mi) litt som en selvfølge.

Kanskje jeg trengte den ekstra omsorgen uten å klare å gi igjen.

Alle jeg kjenner som også kjente pappa, sier at selvfølgelig visste han at jeg var glad i han , men tror det er vanskelig å ta det som en selvfølge at han visste nettopp det.

Jeg er enig i at man har lett for å henge seg opp i ting.

Men vanskligere å se det når man står midt i.

Det er som å se alle feil en gjør, vanskelig å se seg selv utenfra.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Frk Åberg

Jeg antar at det er vanskelig å se seg selv og det man er oppi utenfra. Men jeg tror faktisk at alle foreldre antar at barna er glade i dem. De aller fleste er knyttet til sine foreldre, om de så har vært aldri så dårlige foreldre (sier ikke at han var det). Jeg tror at foreldre vet det, at det skal mye til for at barna ikke lenger er glade i dem.

Du sier at du kanskje trengte den ekstra omsorgen uten å klare å gi igjen. Jeg syns at barn (også voksne barn) skal få lov til å tenke sånn. Jeg syns faktisk at foreldrene har det meste av ansvaret for å ta initiativ til å ha et godt forhold til barna. Innen rimelighetens grenser, men jeg syns at foreldre har en større forpliktelse for å være tålmodige overfor barna sine enn omvendt.

Tror du ikke at det at du tok det som en selvfølge kan være et tegn på at han visste at du var glad i ham? Jeg tenker at man skal gjøre noe ganske fælt mot foreldrene sine for at de skal tro at man ikke er glad i dem, og siden du antok at han visste det, så antar jeg at det er en grunn til at du trodde det. Om den setningen ga noen mening.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg antar at det er vanskelig å se seg selv og det man er oppi utenfra. Men jeg tror faktisk at alle foreldre antar at barna er glade i dem. De aller fleste er knyttet til sine foreldre, om de så har vært aldri så dårlige foreldre (sier ikke at han var det). Jeg tror at foreldre vet det, at det skal mye til for at barna ikke lenger er glade i dem.

Du sier at du kanskje trengte den ekstra omsorgen uten å klare å gi igjen. Jeg syns at barn (også voksne barn) skal få lov til å tenke sånn. Jeg syns faktisk at foreldrene har det meste av ansvaret for å ta initiativ til å ha et godt forhold til barna. Innen rimelighetens grenser, men jeg syns at foreldre har en større forpliktelse for å være tålmodige overfor barna sine enn omvendt.

Tror du ikke at det at du tok det som en selvfølge kan være et tegn på at han visste at du var glad i ham? Jeg tenker at man skal gjøre noe ganske fælt mot foreldrene sine for at de skal tro at man ikke er glad i dem, og siden du antok at han visste det, så antar jeg at det er en grunn til at du trodde det. Om den setningen ga noen mening.

Vil få bare få si takk for synspunktene dine. :klem:

Du har fått meg til å tenke litt over både det ene og andre idag.

Var kanskje på tide å lufte tanker og følelser.

Skjønner veldig godt hva du mener.

Jeg har ikke gjort noe "galt" mot han foruten å være flau, ikke ville gi han en klem offentlig, gå litt fra han på kjøpesenter etc.

Ikke det at dette høres så ille ut, mange barn som har gjort verre ting men foreldrene elsker de for det.

Det er bare at for meg så føler jeg at kanskje det såret han (hvis han da i det hele tatt tenkte over det. who knows?)

Ikke vet jeg men prøver ikke ha dårlig samvittighet selv om den gnager hver gang jeg er på graven etc.

Jeg vet at pappa var kjempeglad i meg, vi hadde det fint hos han og sånt.

Det er kanskje sånn at en må iallefall gå ut i fra at han visste det,

Jeg har iallefall sagt det mange ganger når jeg har "snakket "

med han ved graven.

Vansklig det her men godt med synspunkter utenifra.

Tusen takk.

You made my day

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
 Del

×
×
  • Opprett ny...