Min far er psykopat.

[Gjest Datteren]

Jeg må bare skrive av meg litt frustrasjon.

Jeg skjønner at det er veldig alvorlig å kalle noen psykopat, og jeg vet det blir brukt som et skjellsord, men etter å ha lest svært mye om emnet, og sett at kjennetegnene på dette kommer, og har alltid kommet, sterkt fram i hans personlighet, så har jeg forstått at det er det han må være, selv om det er vanskelig å innse det om sin egen far.

Jeg har lenge visst at det er et eller annet med faren min, og har lurt på hvordan han kan oppføre seg mot mennesker på den måten som han gjør. Fram til nå har han ikke oppført seg på samme måte mot meg.

Han har nå manipulert en person meget mye, og også dratt meg inn i denne saken. Det har gått så langt at det går til rettsak nå. Jeg nekter å støtte han, for jeg mener det han har gjort er meget galt. Nå vil han ikke snakke med meg lenger. Han har ikke ringt meg på flere måneder. Vi har møttes en gang tilfeldig, og da ville han ikke engang hilse på meg, overså meg komplett, og snakket bare med de andre jeg var sammen med. Før snakket vi sammen daglig, den gang var han alltid veldig "hjelpsom og snill".

Han er ekstremt god på å lyve og å manipulere mennesker, og han skriver fra seg alt ansvar til alt, aldri er noe hans skyld. Til og med latterlige ting som at han har rota bort nøklene klarer han å skylde på andre for (og selvfølgelig mye mer alvorlige ting). Finner på nye historier for å dekke over andre løgner. Han er virkelig overbevisende. Tenker jeg ikke konstant klart klarer han å få meg til å tro på løgnene hans, og tvile på det jeg egentlig VET er sant. Jeg har aldri noen sinne hørt han be noen om unnskyldning. Mot hun han er sammen med nå har han vært utro med sannsynligvis mange titalls damer (han er i tillegg sammen med mange på en gang uten at de vet om hverandre). Det virker som om han mener at samfunnets normer ikke gjelder han, han er trygdesvindler, og har alltid jobbet kun svart. Inkassosaker i fleng, tok opp lån i min mors navn da de var gift (slik at hun fikk gjeld på seg som hun slet med lenge), gitt andre familiemedlemmer inkassosaker ++ Spør man han om et direkte spørsmål klarer han alltid å vri seg unna. Han tror alle er ute etter å sverte han. Han klarer ikke bry seg om andres følelser. Da jeg var skikkelig lei meg i telefonen og sa han brydde seg mer om penger enn sin egen datter var han helt kald. Hvem oppfører seg sånn mot sin egen datter?!

Dette var bare noen få eksempler.

Jeg skulle ønske jeg hadde en normal far.

Hvordan skal jeg forholde meg til han? Holde meg helt unna? Noen gode råd?

Selv om han er som han er er han fortsatt faren min, og det sårer meg sykt mye at han oppfører seg på denne måten.

[Gjest Christian]

For det første: du har min fulle sympati og medfølelse.

Det hadde kanksje vært en idé å få snakket med noen som kan se på dette med profesjonelle øyne. Har hørt om en telefon for pårørende til psykopater, og etter et søk fant jeg dette:

LABYRINT -

Forum om psykopati

( en hjelpetelefon for ofre)

tlf 90 08 13 11 el. 99 39 55 56

Mandag og tirsdag fra 20 til 22

Ellers tror jeg man har gått over til å kalle psykopati "antisosial personlighetsforstyrrelse", så du finner kanskje også relevant informasjon hvis du søker på det.

Her er det også et nettmøte som kanskje kan være interessant: http://www.dagbladet.no/dinside/2007/03/16/495241.html

[Gjest LilleLovely]

Hei. Min far er også psykopat. Psykopater vil som oftest ikke gå til psykolog fordi "det er jo ikke noe galt med de", men mamma gikk til psykolog og han sa at pappa mest sannsynlig er psykopat. Mange kjennetegn som du beskriver har han også- mangler medfølelse, mener at han selv er perfekt og sier det rett ut. Han blir sint for alt og ingenting, men hever aldri stemmen fordi "han har kontroll", mens hvis jeg eller mamma hever stemmen "blir vi så fort sinte". Han kalte meg for en sklie når jeg var 12 år fordi jeg hadde vært på besøk hos venninner to dager på rad, han kaller meg dum hvis jeg ikke mener det samme som han feks om USA og Bush..."du har kanskje en lang utdannelse men det betyr ikke at du er smart"... Jeg prøver alltid å gjøre han til lags, men det går omtrent aldri. Jeg lagde taco til han en gang og prøvde å gjøre alt som han liker det, men da jeg står og steker kjøttdeig kommer han bort og begynner å kjefte på meg for at jeg steker all kjøttdeigen på en gang, og ikke litt om gangen slik at det ikke blir kokt. "Det er en grunn til at alle de beste kokkene er menn"....han er veldig flink til å si akkurat det som sårer mest, og selv om ikke ordene sårer så er det måten han sier det på. Hvis jeg gråter, blir han sint fordi gråt er et tegn på svakhet og da begynner han å kjefte på meg enda mer.

Foreldrene mine er fortsatt gift, men det er fordi på deres tid så skilte ikke folk seg, og mamma vil ikke gi avkall på hus og hytte og resten av hennes liv, som er flott og som vil endres hvis hun skilles. Jeg har sett pappa ta kvelertak på mamma, true henne med kniv, og han har banket henne opp slik at hun måtte fortelle alle at hun hadde falt på isen.

Heldigvis for min mentale helse så bodde pappa i utlandet når jeg var 6-12 år. Derfor har jeg ikke fått så mange følelsesmessige arr. Men jeg er veldig skjør, og begynner å gråte hvis samboeren min blir sint- selv om han blir sint på noe annet som f.eks. en parkeringsbot.

Ingen utenom familien vet hvordan han egentlig er, fordi som psykopater flest er han en sjarmør ute blant folk. Han flørter, slår vitser, er kjempehyggelig og hjelpsom. Min samboer som jeg har vært sammen med i tre år, klarer ikke helt å tro på meg når jeg forteller om hvordan han er, og forsvarer han til og med. Fordi pappa er superhyggelig mot samboeren min. Uten unntak.

Jeg kjenner også igjen det med at loven gjelder ikke han... pappa har aldri gjort noe alvorlig galt, men som han prater så bryr han seg ikke om loven i det hele tatt. Og han gjør små kriminelle ting. Men i motsetning til mange psykopater så har han utdannelse og en god jobb som sivilingeniør. Utenfra så ser alt ut som fryd og gammen i vår familie. Men, han er som tittelen på en bok om psykopater jeg lest en gang- sjarmør og tyrann.

Jeg vet ikke om jeg kan gi noen råd om hvordan du skal forholde deg til faren din. Det jeg gjør, er å prøve å unngå alle sammenstøt(han er verdens beste pappa, så lenge jeg ikke sier han imot), og prøve å ikke la ting gå inn på meg. Unnskylde han med at han er syk, det har ikke noe med meg å gjøre. Som når faren din ikke ville se på deg, tenk at det er fordi det er noe galt med han, ikke pga. deg.

Det er i hvert fall godt å vite at man ikke er alene.

[Gjest LilleLovely]

pappa er også damegal og har vært utro mot mamma utallige ganger. Han tar snikbilder av jenter på bussholdeplasser o.l. og har masse porno på pcen. han er aldri på pcen uten å ha vært på pornosider, noe som er irriterende fordi han sletter loggen etterpå, noe som gjør at jeg alltid må laste inn sertifikater og passord på nytt hver gang jeg er på internett hjemme hos dem.

Og akkurat som faren din, så er ingenting hans skyld. Verken mistede nøkler eller mer alvorlige ting.

Jeg velger å fokusere på sjarmørsiden hans og prøve å glemme den andre siden... Og jeg "straffer" han ubevisst(skjønte det ikke før for en liten stund siden) ved å la han/få han til å kjøpe masse ting til meg som bil,pc,ipod,klær,sko etc...alt jeg trenger. Og han gir meg alt jeg vil ha fordi jeg tror at han vet hvordan han er og han forsøker å bøte på det ved å kjøpe ting til meg.

[Eve Luna]

I forrige uke hørte jeg på en psykolog snakke litt om psykopater. Det uttrykket er forresten ikke brukt lenger, i hvert fall ikke offisielt.

Det er mange teorier om hvordan psykopater oppstår, men det er 2 årsaker som kommer fram hele tiden, i tillegg til mange andre årsaker. De to årsaker er at barnet ikke ble gitt nok kjærlighet som liten, og da spesielt hud mot hud kontakt. Den andre årsaket at barnet ble lært fra liten av det er betyr ingenting hvem han er men kun hans prestasjoner. Så barnet lærer at det er prestajonene som betyr noe, mens egenskapene som å være snill og omtenksom ikke har noe betydning, og det er kun gjennom gode prestasjoner han vil oppnå suksess og anerkjennelse.

Psykologen fortalte også at det er enighet blant eksperter at psykopati er uhelbredelig. Det syntes jeg var skremmende.

Hans forslag hva man skal gjøre i møte med en psykopat (hvis man skjønner at det er en psykopat man prater med) er å gi ham en komplement. Og det er som oftest ikke vanskelig, for psykopater er som oftest ganske flinke i sitt fag. Grunnen til det er at da vil ikke psykopaten oppfatte deg som noe trussel. Og det andre man skal gjøre i møte med en psykopat er å holde avstand. For før eller siden så vil psykopater ødelegge for alle rundt seg, uten unntak.

Det er en liste på ca 50 tegn på en psykopat. I begynnelsen ser man tydelig kansskje bare 1-15 av de, men hvis man kikker nærmere etter så vil man oppdage at en psykopat har alle disse tegnene.

Jeg vil anbefale dere å finne en slikk sjekkliste på nettet og se om det virkelig stemmer at deres fedre er psykopater. Det står ellers skrevet ganske mye om psykopater på nettet, så hvis dere googler det så vil dere sikkerrt finne mye interessant.

En annen ting den psykologen fortalte oss er at det nylig kom en artikkel fra forskere i Kanada hvor de sa at grunnen til at psykopater gjør det så bra akademisk og kan så mye er at hjernen oppfatter hjernen som skadet ved psykopati. Dvs at hjernen kompanserer for den skadete delen ved å gjøre en annen del av hjernen enda bedre. Noe som er vanlig å se hos tilbakestående, hvor de ikke klarer å kle på seg, men er matte eller musikk genier for eksempel.

Jeg syns at psykopater er en veldig interessant tema. Det er fasinerende. Og jeg har muligens bodd en en som var det også, men er litt usikker om det er riktig å kalle ham for psykopat, selv om han hadde de tendenser.

[Gjest LilleLovely]

Psykopaten er sjarmerende, kan snakke med alle mennesker, gestikulerer ofte og virker svært målbevisst. Men han eller hun er blottet for empati - evnen til å leve seg inn i hva andre tenker og føler. Psykopatene overvurderer seg selv, utnytter andre mennesker, manipulerer dem og har absolutt ingen skyldfølelse når noen lider på grunn av dem. De er ofte upålitelige og løgnaktige, og de kan ikke overskue konsekvensene av sine egne handlinger. De forlater fort vekk utdannelse eller jobb hvis noe eller noen går dem imot, stifter gjeld - også på andres vegne - og er ikke sjelden å finne blant voldelige ektemenn. Psykopatene er ikke i stand til å innse at de har et problem, og det gjør det meget vanskelig å behandle dem. Årsaken til at slik asosial atferd oppstår, er høyst sannsynlig en blanding av arv og miljø der omsorgssvikt i barndommen regnes for å være en avgjørende faktor. Den tradisjonelle oppfatningen av psykopaten som en hensynsløs, kriminell straffange er ikke holdbar. Forskerne har i senere år gjort oppmerksom på at det finnes mange psykopater ute i samfunnet blant tilsynelatende vanlige mennesker, og antallet av dem antas å være sterkt økende.

Man bruker bgrepet psykopat i Europa, sosiopat i USA, mens profesjonelle kaller det for dysfunksjonell personlighetsforstyrrelse o.l.

Pappa hadde i følge mamma en vanskelig barndom med en mor som selv hadde psykologiske problemer og psykopatiske trekk, men pappa selv snakker kun varmt om sin mor..jeg har heldigvis ikke arvet det der. Selv om jeg har arvet pappas manglende tålmodighet med andre mennesker, jeg blir svært lett irritert.

[dory]

Jeg vet ikke helt hva jeg skal kalle min far..... Men han er ihvertfall ikke helt frisk i hodet.... Vi harhatt ett kjempegodt forhold i alle år selv om han og mamma gikk fra hverandre når jeg var liten. Alltid kunnet snakke med ham om alt og vi har hatt det masse morsomt sammen. Men etterhvert som jeg har blitt voksen så dukker det opp mer og mer... Jeg ble sammen med kjæresten min for snart tre år siden og han og pappa fant tonen veldig fort. Vi var på ferier smmen, turer og i perioder tilbrakte de masse tid sammen uten at jeg var der og. Dette synes jeg var veldig fint, men det bekymret meg litt og. For omtrent ALLE mennesker som har involvert seg med pappa har endt opp med å bli "uvenner" med ham. Han har startet "krig" mot folk som har jobbet for ham, han har kuttet ut hele familien sin ( fordi han mener de er gale hele gjengen), han har bokstavelig talt flydd på kollegaer....... Listen er så utrolig lang... Og jeg vet også at han ikke var særlig snill mot mamma da jeg var liten. Han var sykelig sjalu, hadde en masse rare greier for seg. Når han skulle trene hjemme i leiligheten måtte mamma, mine to halvsøsken og jeg i vogn ut og gå i snøværet for da ville han være alene. Og når mamma ba om å få dra til min farmor fikk hun streng beskjed om at det kunne hun ikke. Og så måtte vi alle komme inn igjen etter en hvis tid for da måtte mamma holde bena hans når han skulle ta sit-ups. Dette er bare en mikroprosent av hva jeg har blitt fortalt i voksen alder. Dette er ting som jeg har vanskelig for å forholde meg til sidrn jeg ikke husker noe av det.

Men NÅ begynner ting å ta av og jeg ser ham for den han virkelig er. For ett år siden fant vi ut at kjæresten min er manisk depresiv og det skjedde en hel del ting som kanskje hadde fått en annen til å gå ut av forholdet. Men jeg valgte å bli hos kjæresten min fordi vi har det så fint sammen hvis man ikke tenker på den "dumme" sykdommen og ting den har medført. Men fra den dagen pappa fikk vite at kjæresten min er syk så startet drittslenginga.... Han kom stadig med kommentarer og dårlige kallenavn som "guttevalpen" osv. Kjæresten min ble veldig dårlig og deprimert og måtte legges inn på sykehus. Dette taklet ikke pappa og han ble bare enda værre når han snakket om kjæresten min. Nå er de ikke på talefot i det heletatt og jeg orker nesten ikke snakke med pappa lenger fordi jeger redd for at han skal slenge mere dritt om kjæresten min og være ufin. Han legger ikke noe form for lokk på hva han synes om ham og sier dette direkte til meg. Nå har han til og med nektet oss å hente tingene til kjæresten min og ting vi eier sammen fra lageret hans fordi han mener at kjæresten min har kostet ham penger (kjæresten min prøvde å starte firma med pappa som selvfølgelig ikke endte bra). Og det værste er at pappa sikkert mener at det han gjør er riktig!!? Tilbakeholder ting som ikke er hans!! Og siden jeg vet hvordan pappa er så hverken tør eller orker jeg å stå opp imot ham..... Blir helt kvalm av å tenke på det og både rasende forbanna og veldig lei meg. Det føles nesten som om han straffer meg fordi jeg valgte å bli hos kjæresten min..... Min egen far..... Hva kaller man ett sånt menneske.....? Men det er jo "godt å se" at jeg ikke er den eneste som har dette problemet da.......

[Gjest Gjest_leila_*]

-Skjønner bare så altfor godt hva dere strever med. Min far er død nå, endelig fikk han fred- og vi. Det har vært en fryktelig strevsom oppvekst, der jeg og min bror ikke ante noe hverken om diagnoser eller hvilket ord vi skulle bruke på denne syke tilstanden som vi ble utsatt for.

Min bror rømte hjemmefra i mange år, og det skjønner jeg veldig godt at han gjorde. Selv var jeg snill pike, og tok bare stille imot alle spydigheter og nedverdigheter, selv i voksen alder.

Har lest alt jeg har kommet over om denne diagnosen senere i livet, og vi (min bror og jeg) gjorde et forsøk før han døde for å få ham til behandling, da han også led av andre ting, som jeg ikke skal komme inn på her. Det var forgjeves, for han greidde å latterliggjøre oss tilogmed under fagfolks påsyn.

Han var nemlig prototypen på sjarmør og tyrann. Og folk kom ofte bort til meg og skulle fortelle meg hvilken "festlig og morsom far du har". De skulle bare ha visst hva som skjedde innenfor husets fire vegger! Trusler, kvelertak og det som verre er. Han hadde også store alkoholproblemer. Min mor døde et par år etter ham, helt utslitt av å holde masken.

Det gjelder om å berge seg selv, har jeg funnet ut - altfor seint egentlig. For jeg har vært så hjernevasket oppi alt dette, at jeg fant meg selvfølgelig en ektemann som var akkurat likedan. Jeg kjenner igjen alle disse argumentene og forklaringene fra Ts innlegg, og dere andre.

Men jeg valgte det jeg kjente fra før, for jeg visste ikke om noe annet. Jeg trodde det var slik menn skulle være. Dominerende og brølende.

Heldigvis kom jeg meg vekk før jeg ble helt ødelagt og mistet all selvrespekt.

Nå strever jeg med å finne tilbake til min egen sunne fornuft, finne mine egne grenser og behov, og passe på at ingen andre bruker meg og utnytter meg. Det er ikke gjort i en håndvending. Men jeg øver meg hver dag.

Jeg har forresten hatt godt utbytte av å gå i alanon sin familiegruppe, der man fokuserer mye på dette med å være medavhengig, noe som man blir av å bo sammen med en person med sterke personlighetsforstyrrelser, det være seg enten alkohol, spillegalskap eller andre nedbrytende faktorer.

Og jeg håper at jeg har greidd å stoppe dette i min generasjon, hvertfall har mine barn fått mange foredrag og nyttige eksempler fra meg på hvordan et sunt forhold skal arte seg/og ikke.

Til dere som sliter, vil jeg bare si: ta vare på dere selv og deres egne liv- man kan ikke forandre slike ekstreme mennesker.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Herregud, så utrollig vanskelig dere må ha hatt det, jeg føler med dere!!!

[Gjest Gjest]

Jeg føler også med dere som har skrevet her! Er i samme båt som dere. Det har ødelagt så utrolig mye i livet mitt å ha en slik far.

Da jeg var liten var det aldri noen som kom og trøstet meg da jeg gråt og var lei meg eller om jeg hadde vondt.. Jeg ble ikke sett til da jeg var syk, jeg måtte ligge alene om jeg hadde det aldri så vondt.. Er det noe man virkelig har krav på som barn, er det å få omsorg og kjærlighet. Men det har min familie vært vanskelig å gi.

Jeg har en veldig omsorgsfull mor, men hun har nok vært mer opptatt av å beholde husfreden framfor å gi meg oppmerksomheten jeg trengte. Det at jeg fikk kos og trøst var nemlig svært upopulært.. Da var det kjefting og smelling, ting og tang føyk veggimellom og jeg ble livredd for den høye stemmen.

En gang i blandt hendte det at han jagde meg, dyttet meg, slo og ristet meg. En gang skar jeg meg på en ostehøvel (ikke med vilje, altså) og begynte å blø, og det skulle visst ikke skjedd, for da fikk jeg virkelig gjennomgå av min far..

Mange er nok ikke klar over hvor vanskelig det er å ha en slik psykisk syk person i familien. Mange familier kan se ut som en lykkelig familie, mens sannheten er at alle går stille i dørene, livredde for at helvete skal bryte løs...

I dag har jeg periodevis problemer med å skjønne hvorfor noen er glad i meg. Jeg kan føle meg stygg og null verdt.. Mine foreldre har aldri gitt meg bekreftelser på at jeg faktisk er en fint menneske som alle andre...

Men jeg prøver å holde motet oppe og ikke gi opp.. Mulig man aldri kan bli kvitt denne "sykdommen." D vet jeg ikke noe om.Men det kan være vondt å tenke på. Føler min far aldri anger for det han har gjort mot meg??!! Hvordan er det mulig? Jeg er jo datteren hans!

[Gjest Gjest]

Kom dere så langt unna psykopatene dere bare kan - ellers blir dere ødelagt.

Spiller ingen rolle om det er deres far - stikk.

[Lille32]

Jeg har ingen far som er psykopat, eller har antisosial personlihetsforstyrrelse slik det nå kalles. Men desverre har mine to nydelige barn en slik far

Vi bodde sammen med ham til den eldste var 6 år. Da var jeg endelig tøff nok til å flytte fra ham. Tror aldri jeg kan tilgi meg selv at jeg lot mine barn bo der så lenge, men jeg var så kuet og redd. I tillegg til at han sa at han skulle ta eldstemann fra meg om jeg prøvde å flytte ut. Og jeg kunne jo ikke leve uten ungen min...

Likevel, jeg fikk dem unna til slutt. Trodde livet skulle bli så mye bedre etterpå, men det har vært et helvete mange ganger. Hvordan kunne jeg tro at han ville la meg, la oss, være i fred så lenge vi har felles barn. Jeg ødela fasaden hans, det kan han aldri tilgi. En ting er hva han gjør mot meg, noe som er mye verre er hva han gjør mot barna. Spesielt den eldste. Jeg har kjempet mang en kamp mot denne mannen i ettertid for å beskytte barna så godt jeg kan mot ham. Vi har vært i retten flere ganger, og han har nå kun få samvær i året. Men selv med så få samvær greier han å ødelegge for barna. Det går mye på psykisk terror, men desverre også fysisk innimellom

Jeg har satt gråtende barn på flyet. Eldstemann har tryglet om å få være hjemme, fått raserianfall, truet med å stikke av og å ta livet av seg - bare for å slippe å besøke faren. Likevel må jeg sende dem avgårde, fordi vi har en dom hvor det står at han skal ha barna da og da. Overholder jeg ikke dette (selv om det er fordi et eller begge barna er redde for å dra dit), kan det ende med at jeg mister omsorgen fordi jeg "nekter" ham å se barna. Rettsvesenet er godt tilrettelagt for psykopatene. Hvor er barnas rett til å ha et trygt og godt liv?? Jeg har grått og rast, tryglet og bedd på mangt et offentlig kontor for å få dem til å innse at han skader barna. Men det er ord mot ord, ingen bevis. Barnevernet ville ikke hjelpe meg fordi barna tross alt hadde det bra hjemme hos meg!!! Vi har hatt politiet her flere ganger fordi han har prøvd å ta barna. Eldstemann har hatt noen tøffe år pga alt dette, det er han som har vært farens hakkekylling. Aldri bra nok i farens øyne. Jeg har prøvd så godt jeg kan å bygge opp selvtilliten, gi dem masse kjærlighet og støtte. Jeg kommer aldri til å slutte å kjempe for dem. Min sønn har også behov for behandling hos psykolog, men gjett hva? Faren, som har felles foreldreansvar, nekter! Så derfor får ikke min sønn den behandling han trenger etter alt han har vært igjennom og fortsatt går igjennom.

Det gjør meg så forbanna at psykopatene ødelegger alle rundt seg, også sine barn, uten at de blir straffet for dette selv. Jeg har aldri følt på kroppen hvordan det er å ha en psykopat til far, men jeg vet hvordan det føles å være mor til en som har en psykopat til far. Som mor ønsker man å gjøre alt for å beskytte sine barn, og da er det veldig frustrerende når det norske rettsvesen ikke lar meg gjøre dette. Eller når jeg ringer politiet for å be om hjelp når faren står å sliter i døra for å hente en sønn som ligger og skjelver på golvet, og politiet ber meg skjerpe meg og bli voksen fordi de har fått en tlf fra en far som påstår at jeg nekter ham å se barna!!!

Jeg kunne fortalt så mange historier fra en mors side av saken. Jeg vil bare si at jeg forstår at dere har det vanskelig. Jeg forstår den lojaliteten barn sliter med, og jeg skjønner at det må være hardt og sårt som voksen å innse at ens far er en psykopat.

*varme klemmer til alle dere*

[Gjest Gjest_Frustrert_*]

Hei!

Har lest innlegga til alle sammen her nå, synes svært synd i dere som har en psykopat til far!! Selv har jeg ikke erfaring med en far som er psykopat, men jeg har datet en i en lengre periode. Jeg har aldri bodd sammen med fyren, men har hatt nok problemer og plolitbesøk alikevel! Og det er langt ifra trivelig å gå rundt og være redd i sitt egen hjem, redd for at han plutselig står på døra eller trykker trynet sitt i vinduet. Fælt å føle at man må veie alle orda sine riktig, snakke på en myk og behagelig måte i psykopatens favør. Det som er skremmende er at når man vet å kjenne en psykopat så slutter man å bli sjokkert over alle du syke handlingene, man blir ikke sjokkert når han har vært utro, eller når han har stjålet noe eller når han dekker en løgn med en ny løgn! Jeg er glad for at jeg har kommet meg unna, men min glede har havnet i sorgen alikevel, har akkurat funnet ut at jeg er gravid med fyren, og barnet er nok mest sannsynlig unnfanget en av de gangene han har tatt for seg når jeg har sovet, eller etter at han har brukt makt for at jeg ikke skulle dra hjem. Men graviditeten blir mest sannsynlig en abort, spesiellt etter å ha lest alle erfaringene her!

[Gjest Gjest]

Det er viktig å være klar over at halvparten av alle psykopater i samfunnet er kvinner. Psykopater er flinke til å manøvrere seg selv inn i en offerrolle slik at de får sympati og andre mennesker fremstår som slemme.

Psykopater er særlig flinke til å fremstille andre mennesker negativt uten at det på noen måte slår tilbake på dem selv.

[Gjest Gjest_Frustrert_*]

Slik jeg har forstått det er det 5% menn som er psykopater, og 3% kvinner som er det, men andelen menn krymper mens andelen kvinner øker- dette er utrolig skremmende!!

[Gjest hege]

Heisann alle sammen

Ja jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne.... Det har blitt så jæ.. mye dritt opp gjennom årene. Han har alltid fått meg til å føle meg som en dritt. Hvis jeg pynta meg san gjerne: hva faen skal du med all den krigsmalinga i tryne. Når jeg trente skulle han alltid vise meg hvor mye bedre han var og kalle meg pingle. Hadde jeg feks henta posten (hans aller helligste) kunne jeg ende opp med å få juling. Jeg har sett han true folk med sverd. Banke mutter så mange ganger at jeg ikke har tall på det. Min lille bror har fått gjennomgå. Han er 14 år yngrw wn mwg og jeg er 27.... Lånt penger av mannen min og siden ikke prata med han. Gjort underslag på jobben, som han nå er i retten for. Så nå om dagen harn di grusomme psykopat øya så det går kaldt nedover ryggen på meg. Har våpen. sagt at han skal skyte mutter. Husker ikke hvor mange ganger han har sagt til meg at han skal drepe ho.

Han har gjort liva våre til ett levende helvete. Verdens beste og værdens værste. ulv i fåreklær. egoistiske faen.

Bruttern har fått tvangstanker og vasker snart av seg huden. Jeg har hatt spiseforstyrrelser med rusproblemer. Og barneværne gjør ingen ting for min kjære bror. Når han endelig stakk fra dem for 2.5 år siden harn lagd enda mere helvete. Trua venna mine, slått meg forann venna mine. Trua meg når jeg var høygravid... osv osv...

De skulle vært kastrert. og hvorfor i all verden har ikke politiet mer utdanning på området. Alt han har gjort mot oss bl.a forfalska underskriften til mamma, har blitt henlagt.... Takk for støtten norrges regel værk.

siste året har jeg gitt faen og tatt igjen med samma mynt. nekta og være nikke dokka hans. så da kunne jeg drite i og komme i begravelsen hans. han skrøyt på seg kreft. men jeg beit ikke på for jeg kjennern. Utspekkulert sleip faen som ikke skyr noen middler for å få vilja si. og det er jo han som har rett...... alle andre er idioter.

Vet ikke om min nåværende takktikk med å overse hedningen er noen sukkse heller for jeg blir sittende tenkende og grubblende. men det er jo forsåvit bedre en å måtte analysere alt som kommer ut a kjeften pån og ende opp med og lure på hva som er rett og galt. om det er jeg eller han som er mongolid. for det er det værste. tvilen en får til seg selv. Å få juling er ingen ting i forhold for ikke engang det døyver smerten jeg sitter med på innsiden

[Gjest Gjest]

Hege, jeg forstår smerten din veldig godt. Det er så synd, så synd at noen opplever noe sånt.

Det eneste du kan gjøre er å holde deg borte fra ham. Visk ham ut av hukommelsen. Om han rammes av kreft, atombombe, slag, eller hjerteinfarkt - hold deg borte!!!

Ikke se på ham som faren din, glem ham. Må du tenke på ham eller snakke om han, så omtal ham ved fornavn. Kall ham aldri igjen pappa eller faren min. På den måten hjelper du hjernen til å distansere deg fra ham. Omtal ham heller aldri igjen som verdens beste far, han er ikke det!! Han er den verste. De gangene han oppfører seg sånn at du opplever han som verdens beste far, er fordi han skal få enda mer makt over deg, sånn at du ikke klarer å kutte ham ut.

Ikke forvent at andre som ikke har opplevd å ha en far til psykopat vil forstå deg. Kanskje vil de rett og slett kritisere deg og ikke ham, fordi han er en så flink skuespiller som klarer å få andre til å tro det er det det er noe galt med.

Er selvfølgelig flere som har opplevd psykopater, også som kollegaer og som ektefeller/samboer, men å ha en psykopat som far er noe annet. Det mennesket som skal være din støtte og ønske deg alt godt, er din aller verste fiende, som rett og slett vil ødelegge deg. Det tror jeg er vanskelig å forstå for de som ikke selv har opplevd det.

[Gjest Hille]

Kom dere så langt unna psykopatene dere bare kan - ellers blir dere ødelagt.

Spiller ingen rolle om det er deres far - stikk.

Dette er det beste rådet som eksiterer. Det finnes ikke behandling for psykopati og skal man prøve å forstå en psykopat ... ta utdannelse i det og tjen penger på det..Ellers må du resten av livet sitte å prøve å forstå deg ihjel. DET HJELPER IKKE, STIKK

[Gjest Hergens]

Min far var, når han bodde hjemme, en kontrollfrik, periodedranker, manipulator, kvinnebedårer og en heftig hustyrann. I samme øyeblikk som han følte motstand, fikk vi bank, min søster og jeg.

Men han hadde sine dårlige sider også. :gjeiper:

Da jeg var rundt 14, og hadde tanker som var mine egne, begynte jeg å gjøre motstand. Da toppet det seg helt, og han begynte å ty til ondskap.

Jeg har ikke snakket med ham siden dette, og denne tilstand feirer nå snart sitt 25års-jubileum.

Jeg har på disse årene greid å lage meg et veldig fint og harmonisk liv. Hadde jeg opprettholdt kontakten med ham, hadde jeg vært ødelagt i dag.

Frasen "......men han er jo din far" gir meg rustne spader og får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg.

Stikk av, og ignorèr ham til femte vegg. Ondskap fra egne foreldre skal du ikke finne deg i. At psykopati er en sykdom er en ting. Du er dog ikke forpliktet til å invitere sykdom hjem på te.

[Gjest Gjest]

jeg hadde heldigvis ikke en far som var det. Men var gift med en. Det er veldig vansklig å komme seg unna. Desverre så har jeg barn med han også, som er blitt en maktkamp for han i over 9 år.

Å leve med en psykopat er som å leve i en boble som de lager. Du mister venner, familie og ser på ahn som en slags "gud" om man kan kalle det det. Det er helt utrolig og egentlig veldig fasinerende hvordan de klarer å maipulere så mange rundt seg. Kjøper seg venner med tjenester og mer.

Nei, man må komme seg fortest vekk fra dem og byggeselvtillliten sin opp igjen etter å ha blit knust.