tok abort, gråter meg i søvn hver natt

[Jente1989]

hei. er en jente på 17 som tok abort for snart ett år siden. hver natt gråter jeg meg i søvn og er helt utslitt i hverdagen. grunnen til at jeg tok abort var for og ikke miste kjæresten min, men det føles som om jeg har mistet ham like vel.

sexlivet vårt er helt døtt etter aborten. for ca en og en halv mnd siden fant jeg ut at han treget på at jeg tok abort fordi han ikke ville ha barn.

ønsker gjerne noen og snakke med om dette, gjerne noen som har vært gjennom det samme. går og bærer på sorgen alene og begynner og bli gal.

[Gjest Bellatrix]

Håper du har noen å snakke med. En helsesøster, psykolog eller noe? Amathea hjelpe kanskje folk etter en abort også?

[Gjest Met]

Det var veldig trist å høre. Som Bellatrix foreslår tror jeg kanskje helsesøster kunne være en å ta kontakt med?

Ellers har jeg vært heldig å slippe å gjøre det selv. Men hvis jeg hadde blitt gravid som 16-åring hadde jeg garantert tatt abort selv. Men jeg hadde flaks og slapp (jeg var ikke alltid fornuftig på den tida, nemlig, så jeg kunne veldig godt ha blitt uønska gravid). Du får tenke på at det slett ikke er uvanlig, det er VELDIG mange som er i samme båt som deg!

Jeg håper du finner noen å snakke med som har opplevd det samme, og som skjønner hva du snakker om. Du har virkelig min fulle sympati! Og forhåpentligvis vil du klare å komme over det. Det meste blir bedre etter en tid.

[Gjest en som går igjennom det samme]

Hei jente 1989....

jeg får helt vondt av å lese om dette... Jeg skal på sykehuset om en uke og ta abort.. Prøver ikke å tenke p graviditeten. Selv ble jeg glad da jeg fikk positivt, men samboer delte ikke gleden. Den føørste uke gråt jeg hver dag. Så snakket vi om det, og jeg føler at vi har blitt enige. Abort ble vår "felles" beslutning...

Men nå er jeg livredd for å havne i den situasjonen.. Jeg håper du søker hjelp, for jeg forstår akkurat hva du mener, og det gjør vondt.. Lykke til

[Gjest Gjest_BLipp_*]

Hei jente 1989....

jeg får helt vondt av å lese om dette... Jeg skal på sykehuset om en uke og ta abort.. Prøver ikke å tenke p graviditeten. Selv ble jeg glad da jeg fikk positivt, men samboer delte ikke gleden. Den føørste uke gråt jeg hver dag. Så snakket vi om det, og jeg føler at vi har blitt enige. Abort ble vår "felles" beslutning...

Men nå er jeg livredd for å havne i den situasjonen.. Jeg håper du søker hjelp, for jeg forstår akkurat hva du mener, og det gjør vondt.. Lykke til

Jeg vil ikke kritisere deg her, men hvis du føler sånn NÅ, hvordan vil du da føle når det er overstått? Hvis det ikke virkelig var en felles beslutning (siden du skriver "felles"), bør du kanskje tenke deg om en gang til? Nei, jeg skal ikke si "Dump ham!", men hvis samboeren tvinger deg til noe du egentlig ikke vil i en så viktig sak, er han da bra for deg? Kanskje snakke med ham en gang til, for å se om dere kan komme til enighet om det er så at du egentlig vil ha barnet, om han forstår hvor mye det betyr for deg.

[Gjest Mor til 3 nå.]

Svarer til "en som går igjennom det samme!" :

Jeg har tatt abort, og jeg vil råde deg til å ikke gjøre det dersom du er i tvil.

Jeg var ikke i tvil den gang, men nå som jeg har blitt mer voksen og skjønner mer hva jeg har gjort, har jeg utviklet en depresjon og kan sitte å gråte over dette nå 9 år senere.

eks-kjæresten min ville beholde barnet, og nå har jeg en kjempestor skyldfølelse for at jeg ikke lyttet til han.

Forholdet tok slutt like etterpå. Jeg savner han litt innimellom. Men vi var så unge den gang, gikk skole og hadde ingen jobb.

Selv om jeg hadde valgt å fått barnet, og vi fortsatt hadde gått ifra hverandre, tror jeg alikvel jeg ville valgt det valget, om jeg kunne få gjøre det om igjen.

Tenk deg om! Ikke la noen andre bestemme hva du skal gjøre. det blir du som sitter igjen med følelsene til slutt uansett, samme hvor mye de sier de skal stille opp. Du sitter alene med tankene og sorgen alikevel.

Lykke til!

[Amalie_85]

Jeg tok abort for 4 år siden blir det vel nå. Det er kjempe vondt, det er det. Men jeg vet det var det riktige valget for meg den gang. Jeg kunne ikke gått gjennom det. Og jeg syns visst man føler det så vanskelig så syns jeg man burde tenke på å snakke med noen profesjonelle.

Jeg vil ikke si noe nå om kjærester eller samboere, men jeg jeg syns det er trist for dere at det blir sånn.

Og jeg håper etterhvert at det løsner seg for dere