Hjelp fra foreldre

[-Alvildebrud-]

TS: du innrømmer jo selv at du er bridezilla på enkelte områder. Da bør du vel også innse at ikke alle synes det er like interessant å diskutere menyer og bordkortvalg i det vide og brede? Jeg har mine interesser som jeg vet andre ikke er så interessert i, men da holder jeg det for meg selv. Jeg skjønner ikke hvorfor ikke kommende bruder også kan klare å vise tilpasningsevne. Selv om man er brud er man ikke verdens navle, du trenger ikke involvere alle i planene din. DU har valgt å arrangere bryllup, da får DU klare å ta de nødvendige valgene som gjør at det blir gjennomført. Av gjestene og de rundt deg kan du forvente at de stiller opp hvis de har anledning og legger både tid og penger i å møte opp. Men å forvente både økonomisk støtte, samt rådgiving synes jeg altså er litt drøyt når du selv har valgt dette her.

Joda, jeg ser hva du skriver. Men om du leser det jeg faktisk har skrevet, faller alt dette du har skrevet om meg, på sin egen urimlighet. Det stemmer rett og slett ikke.

Jeg prater ikke om bryllup - med andre enn min forlover og min mamma, og også her i svært liten grad... Jeg har hørt nok skrekkhistorier om dette fenomenet, så jeg har av andres "feil" lært meg at dette er "ulovlig". Kollegene på jobben vet ikke om at jeg skal gifte meg en gang, bortsett fra sjefen da.

Jeg har aldri forventet økonomisk støtte. Det jeg er skuffet over er den generelle dårlige stemningen min mamma lagde, da vi så hverandre i helgen. Og det faktum at jeg ikke får støtte fra henne på de tingene jeg drister meg til å ta opp.

Jeg er ganske beskjeden av meg.

Hvorfor vi valgte å ha "smoking" er en helt annen historie - men det i seg selv kan ikke forklare dårlig oppførsel.. Kan det? Iallefall - om dere må vite, er det av ganske praktiske grunner vi har valgt å ha smoking. Nærmere går jeg ikke inn på det - fordi tråden da vil bli en helt annen enn utgangspunktet.

Men du nok veldig rett i det du skriver om at bryllup et noe ganske annet for mammas generasjon. Det forstår jeg og føler egentlig at jeg har fått sagt mitt her nå :-) Er ikke noe særlig mer å diskutere, siden ingen kjenner hverken mamma eller meg, og vet hvordan ståa er ;-)

Endret 22. mai 2007 av -Alvildebrud-

[Gjest MinnieMus]

Joda, jeg ser hva du skriver. Men om du leser det jeg faktisk har skrevet, faller alt dette du har skrevet om meg, på sin egen urimlighet. Det stemmer rett og slett ikke.

Jeg prater ikke om bryllup - med andre enn min forlover og min mamma, og også her i svært liten grad... Jeg har hørt nok skrekkhistorier om dette fenomenet, så jeg har av andres "feil" lært meg at dette er "ulovlig". Kollegene på jobben vet ikke om at jeg skal gifte meg en gang, bortsett fra sjefen da.

Jeg har aldri forventet økonomisk støtte. Det jeg er skuffet over er den generelle dårlige stemningen min mamma lagde, da vi så hverandre i helgen. Og det faktum at jeg ikke får støtte fra henne på de tingene jeg drister meg til å ta opp.

Jeg er ganske beskjeden av meg.

Hvorfor vi valgte å ha "smoking" er en helt annen historie - men det i seg selv kan ikke forklare dårlig oppførsel.. Kan det? Iallefall - om dere må vite, er det av ganske praktiske grunner vi har valgt å ha smoking. Nærmere går jeg ikke inn på det - fordi tråden da vil bli en helt annen enn utgangspunktet.

Men du nok veldig rett i det du skriver om at bryllup et noe ganske annet for mammas generasjon. Det forstår jeg og føler egentlig at jeg har fått sagt mitt her nå :-) Er ikke noe særlig mer å diskutere, siden ingen kjenner hverken mamma eller meg, og vet hvordan ståa er ;-)

Har tenkt på dette mugne innlegge til gjest uten navn siden i går og det irriterer meg fortsatt. Håper du ikke tok noe av dette våset innover deg. Noen er tydeligvis bare ute etter å lage kvalm...

[-Alvildebrud-]

Har tenkt på dette mugne innlegge til gjest uten navn siden i går og det irriterer meg fortsatt. Håper du ikke tok noe av dette våset innover deg. Noen er tydeligvis bare ute etter å lage kvalm...

Takk MinnieMus, det var koselig forståelse!

[Malama]

Økonomisk forventer vi slett ikke noe som helst.

Og det har vi sagt.

(innbiller meg likevel at svigerfar nok neppe aksepterer at vi vil betale for alkoholen han har kjøpt på taxfree bl.a)

Men hjelp? Ja, MASSE.

Jeg fjernorganiserer et bryllup. Vi gifter oss på mitt hjemsted. Jeg bor 35 mil unna. Mamma og pappa bor der.

Ja, mamma undersøkte lokaler, og vi bestemte oss utifra råd fra dem.

Jeg inviterte mamma og forloveren min på ei ukes besøk i høst, da bestemte vi kjolen min.

Jeg hadde med mamma på butikken da vi laga ønskeliste, og hadde henne med da jeg bestemte brudebuketten. (JEG bestemte, men godt å ha noen å diskutere med)

Jeg bruker mamma aktivt når vi lager bordplan ("åpen telefonlinje" (begge har vi sånn telefonabb at vi bare betaler startavgift for å tinge til fasttelefoner, så...), så sitter vi med hvert vårt borskart, og små lapper ned navnene på som vi flytter omkring...) Mamma leter etter lys i rett farge i sin by, jeg leter her. Mamma har mange gode forslag om bordpynt også. Pappa foreslo en han jobber sammen med som har veteranbil og ofte kjører brudepar, ja, vi leier ham til transport. Fetteren til pappa skal kanskje stå i baren.

Ja, snakker med mamma om bryllupet stadig vekk, og hun er til uvurderlig hjelp. Hun snakker også en del med min kommende svigermor, og de to kommer heldigvis godt overens. Hun er ikke like praktisk involvert fordi hun bor så langt unna (langt unna både oss og bryllupsstedet) men vi regner med at hun er der når vi skal pynte bord og sånn.

Det er ikke noe jeg bare forventer av mamma da, det er noe hun ønsker. Hun ble ivrig og glad da hun fikk vite at hennes eneste datter skal gifte seg, og kjempeglad da jeg spurte om hun ville komme og være med på kjolejakt.

Mamma LIKER å delta i bryllupsplanleggingen min, ellers hadde jeg aldri involvert henne, men jeg er jo kjempeglad for at hun vil det.

Og skjønner at du reagerer, jeg hadde også blitt lei mg om min mor hadde reagert slik.

[Karamell]

Det er utrolig sårt når ens egen mor ikke klarer å legge sine egne tanker og meninger til side, når en datter spør om råd i forhold til noe så stort som et bryllup.

Foreldre flest ville være overlykkelig over en slik begivenhet.

Jeg kan kjenne igjen min mor som kom med noen heller stikkende kommentarer på den oprinnelige kjolen min. Men bare positivt da når jeg kom hjem med den jeg skulle ha.

Faktisk så var det en sur stemning med fra dag en og helt til det hele var over. SÅ det påvirket faktisk dagen min, men jeg lot det ikke ødelegge for meg selv. Men med tanke på selve dagen ville jeg tatt det opp med henne slik at dere klarer å være hjertlige med hverandre den dagen. For det klarte ikke jeg mot min mor.

Nå ligger det mere til grunn for dette som jeg ikke skal komme inn på, men allikevel litt relevant...

Lykke til!