Løgn blant barn.

[Pearl]

Hei dere.

Som jeg har fortalt tidligere skulle jeg være med svigermor og kjøpe klær til min tante unge som hadde et dårlig utvalg.

Joda, det gjorde vi i går og vi fikk mye fint, blant annet en kjempe fin lys blå H2O jakke (den tror jeg at jeg skal kjøpe til mine barn, og), masse fine bukser, sokker, klemmer og t-shorer/tynne jumprer på H&M og så kjøpte vi et kjempe lekkert sett på Enitel Barn, i tillegg skal hun få et par med joggesko og senere kjøper vi sandaler.

Uansett, det jeg reagerte sterkt på var noen kommentarer jenta kom med underveis. Hun var veldig bekymret over at pappaen skulle betale alle disse klærna, han ville bli rasende mente hun fordi det blei så dyrt.

Jeg prøvde å si at det er alle forldre sin jobb å sørge for at barna deres har klær, sko og mat, og hennes pappa hadde bedt oss om hjelp siden han var flinkest med gutte klær. Men hun slo seg ikke til ro med det.

Da vi satt i bilen på vei hjem sa hun dette igjen i tillegg sa hun at farmoren kunne kjøpe disse klærna til henne. Hvorpå min svigermor sa at det kunne hun selvfølgelig ikke for da måtte hun kjøpe det samme til de to andre barnebarna sine og det hadde hun ikke råd til. Hvorpå jeg igjen sier at det er foreldrene som skal sørge for klær til sine barn.

Tante ungen min gir seg ikke hun, for pappaen hennes hadde vel ikke råd til dette(det er selvfølgelig feil, for han tjener godt, men det sa vi ikke høyt selvfølgelig), i tillegg så mente hun at farmor selvfølgelig ikke trenger å kjøpe det samme til de andre barna. Hvor min svigers igjen sa det at hun ønsker å være rettferdig med sine barnebarn og gi dem det samme.

Da kom kommentaren fra en 7 åring som ga meg en støkk:" Ja, men du kan jo bare lavære å si noe, da får ikke de vite at du har kjøpt klær til meg"

Jeg satt med åpen munn, hvor har denne jenta lært noe sånn?? Er barn så utkrøpne allerede så unge??

Selv om hun er enebarn og kanskje blir vel dullet med til tider, så kan jeg alikevel ikke se at barn kan være så utspekulerte. Jeg er av den oppfatning at slike metoder er ondskapsfulle og lite ærlige, og tar sterk avstand fra slikt.

Hva mener dere, hvor alvorlige er løgnene til mindre barn??

Har dere opplevd noe lignende med egne eller andres barn??

Bør jeg la det ligge, eller bør jeg snakke med min niese om dette??

Uff, dette ble et langt og sikkert uoversiktelig stykke, beklager.

[Gjest Mayamor]

De fleste "lærer" tidlig å "mæle sin egen kake".

Dessverre begynner det i det små, så jeg synes du skal snakke med niesen din om dette.

Synes du og din svigermor håndterte dette på en voksen og ansvarlig måte.

Min samboers barn kommer ofte med anklagelser (som kommer egentlig fra moren deres) om at de synes pappa godt kan kjøpe diverse utstyr til dem - for han har jo så god råd. Min sønn behøver jo ikke å vite noe...

Vi er opptatt av å behandler dem likt, men selvfølgelig får min sønn mer klær enn dem som bare er her en gang i måneden. De får jo klær hjemme. Vi har full garderobe til alle 4 her. De 3 guttene bruker jo str. 116/122/128 - så her blir det litt arving etc. for dem. Jenten må jo vi kjøpe andre klær til selvfølgelig. Hun bruker 134. Noe forsøker vi å kjøpe kjønnsnøytralt, men det er jo ikke alltid like enkelt. :-?

Min sønn har ikke lov å ta med seg leker hjemmfra til skolen for han ender opp med å gi dem fra seg (litt blåøyd ). Alikevell lyger han og tar med seg det han klarer å lure oss med. :-? Vi har måttet sette hardt mot hardt vedrørende denne lyst-lygingen. Ikke noe kjekt, men helt nødvendig.

Lykke til, Pearl.

Klem fra Maya30

[Cassandra]

Har noen gitt dette barnet en følelse av å være en belastning, en dyr belastning? Jeg forstår nemlig ikke hvordan en syv år gammel jente tenker at "pappa har ikke nok penger til dette" helt av seg selv. Mine barn sier også ting som "stakkars pappa, det blir jo så dyrt for ham", men jeg VET jo at han klager i tide og utide over økonomien sin. Økonomiske problemer synes jeg ikke små barn skal ta del i!

Barn tror at penger kommer ubegrenset ut fra minibanken til vi forteller dem at det faktisk ikke fungerer slik, eller at de blir så store at de finner ut av det selv. Det er MIN påstand. Og som Maya30 sier, så lærer barn tidlig å mele sin egen kake, men jeg synes likevel ikke at det var så forferdelig av jenta å si "at farmor kunne kjøpe klærne uten å si det til søskenbarna". Noen barn vil ha alt for seg selv, mens andre barn er så lite egoistiske som det går an å få bli. Som sønnen til Maya30, for eksempel, som antageligvis vil gi bort alt han eier og har hvis det kan glede noen.

Hvis det var jeg som stod i situasjonen til Pearl, så ville jeg sagt til jenta at det er faren som har sagt og gitt lov å bruke så og så mange penger, og at det har han gjort fordi han har råd til det. Da hadde gjerne jenta slappet av....

[Gjest jomfrua1]

Jeg tror nok den fantasien og "kvikkheten" er ganske individuell hos barn som hos voksne. Men det gjelder å ha tunga rett i munn og vise dine holdninger til slike "lure" ting.

Jeg slet en periode med en gutt på 5 år som tok med seg fra barnehagen og dette ble jo oppdaget - så vi endte med å kroppsvisitere han hver morgen på vei ut døra hjemme og på vei hjem fra barnehagen - for han var helt bevisst med å gjemme unna på kroppen ting han visste han ikke fikk lov til - dette er så individuelt og må behandles deretter.

[L@dy]

Utifra det du skriver så sitter jeg igjen med en litt annen oppfattning enn deg. Jeg har i min egen barnløse tilværelse inntrykk av at barn har en litt "enklere" oppfatning enn voksen. Litt sånn "hvorfor gjøre ting vanskelig om en kan gjøre det enkelt". Du reagerte mest på kommentaren hun kom med. Jeg hadde nok reagert mest dersom ei jente på 7 år er så bekymret på at hennes far ikke har råd til å kjøpe klær til henne. Greitt nok barn må lære seg pengenes verdi, men en 7 åring skal ikke være så bekymret. Sånn jeg ser det, så er det det som er problemet. Og hun kom med en "smart" løsning. For det er jo riktig som hun sa. Det trenger jo ikke bli noe problem dersom en lar være å fortelle det til de andre. Nå sier ikke jeg at jeg er enig i 7 åringens tankegang, absolutt ikke. Men jeg hadde ikke hengt meg så voldsomt opp i den kommentaren. Jeg ville nok heller tatt en prat med pappaen, og fortalt hun var skikkelig "redd" for om han hadde råd til dette. Er jo ikke sikkert han tenker over om han klager høylydt på regninger og økonomi.

Er det ikke sånn at barn er "trofaste" mot foreldrene sine så langt det lar seg gjøre?

Ellers tror jeg barn lærer seg "livets spilleregler" fra den dagen de blir født.

[Pearl]

Takk for svar dere.

Cassandra, jeg er helt enig med tankegangen din. Min egen sønn på snart 6 år tror at vi bare kan kjøpe og kjøpe uten å tenke, jeg prøver jo å forklare ham at alt koster og at det ikke er aktuelt å kjøpe alt her i verden.

I tillegg er han veldig omtenksom når det gjelder å dele og kjøpe til andre, han har tendensene til sin fa, at han kunne gitt til han var tom selv.

Kanskje derfor jeg reagerer så sterkt.

Men.... denne jenta er ikke utskjemt på klær, min svigers tømte skapet hennes sist hun var på besøk og da var der klær helt ned i 4 år og skapet var nesten tomt da hun var ferdig. Det var derfor vi tok henne med ut for å kjøpe nye. :oops:

Jeg prøvde flere ganger å fortelle henne at pappaen hadde gitt oss lov til dette og at han unner henne alle klærna. Moren og faren har delt foreldre ansvar og er i konstant krangel om alt, så det kan veldig gjerne være at jenta har oppfattet at hun er en belastning. (har en stor mistanke om det pga andre ting, ja) Men jeg mener at ingen av dem kan klage over dårlig økonomi, verken til sin datter eller andre, fordi begge tjener langt over gjennomsnittet.

Uff, jeg blir litt matt av dette, jeg bekymrer meg litt på hennes vegne og det gjør det ikke bedre at hun viser slike dårlige sider som forklart over. :cry:

[Gjest Hilde]

Jeg synes du legger for mye i en sånn en kommentar fra en 7-åring. Man ser ofte lettere feil ved andres barn enn ved våre egne - det er en kjensgjerning.

[Murvel]

Jeg synes du legger for mye i en sånn en kommentar fra en 7-åring. Man ser ofte lettere feil ved andres barn enn ved våre egne - det er en kjensgjerning.

Jeg synes det er bra noen ser det foreldre ikke vil se :o

[Gjest Hilde]

Jeg synes ihvertfall ikke man skal lage noen oppstyr av en slik episode - selv opplevde jeg at min yngste sønn i første (6 år) hadde fortalt noen virkelige fantasi-løgner i klassen. Dette ble han og jeg konfrontert med på foreldremøte med de to lærerne de hadde i 1. klasse. Jeg så da hvor dårlig min sønn ble av at dette ble tatt opp på denne måten - og jeg har irritert meg over dette i lang tid etterpå. Vel ble det slutt på fantasi-fortellingene, men jeg mener at slikt skal overbringes på en mer skånsom måte til barna.

Og i dette tilfelle synes jeg så absolutt ikke at det er hverken tanten eller farmors oppgave - de kan heller si til jentas far hva som skjedde, så kan han ta det opp med henne.

[Gjest Hilde]

Murvel - akkurat det gjelder vel de fleste av oss ? Det er lettere å oppdra naboens barn enn sine egne, vet du !

[Gjest Tiit]

Tror dette er tankegangen til et barn som føler seg veldig ansvarlig overfor pappaen sin, og som tenker på hvordan hun kan beskytte og hjelpe ham. Stakkars lita! Godt at hun har deg!

[Gjest Hilde K S]

Jeg tar "skrønehistorier" opp med barna mine med det samme de er fortalt. Barn liker å mele sin egen kake og man kan nok merke dette tidligere hos jenter enn hos gutter !

Dette med at klærne er dyre tenker jeg ikke er så rart å kommentere for en syvåring. DA datteren vår var fem, hadde hun sagt i barnehagen at hun nok ikke kom til å få ski ( det hadde snødd den dagen og et personal hadde spurt om hun hadde ) fordi hun hadde fått legohus til jul og sykkel til bursdagen, så hun trodde nok ikke at hun kom til å få en dyr ting til !

Barn er så prisbevisste som det du gjør dem til !

Synes ikke dette var en så ille kommentar fra henne og tenker at man bare kunne forklart at man ikke kunne lyve om det.

[Pearl]

Takk for mange og gode svar.

Nei, kanskje jeg ikke skal bry meg, men jeg gjør nok det, enda mer etter å ha observert niesen min i løpet av helga. Hun er rett og slett fæl til å lyve og unngår å si sannheten, til og med når vi spør direkte og forteller at vi vet sannheten.

Ja, jeg kan være enig i at unger reagerer på prisen og kan synes at det høres dyrt ut. Hundre kroner er mye i barns ører. Men det var kanskje ikke det jeg reagerte mest på heller, det var nok det at hun ville lyge for andre og at farmora heller betalte i dyre dommer. Det var helt greit. Hadde barnet reagert og vist litt forståelse da vi sa at det var feil å skjule/lyve om slikt, så hadde jeg nok ikke reagert så sterkt, men hun syntes heller det var rart at vi ikke ville være med på det.

Men uansett så tok jeg det ikke opp med henne, hadde ikke nok tid til det, tror at jeg kommer til å ta det opp med hennes far først.

Bare for å nevne det, så var det ikke bare jeg som reagerte, min mann reagerte og var litt skremt over omfanget av jentas løgner denne helga.

Kanskje det ikke er noen som reagerer og forteller henne hvor forbudt det er å lyve, foreldrene har alltid vært mer opptatt av seg selv og sitt eget beste, derfor har jeg desverre ikke den største tillitten til at de kan lære sin datter om hva som er rett og gal oppførsel. De er ikke så flinke til å oppføre seg skikkelig selv i forhold til andre mennesker og hverandre.