barns reaksjoner

[thapara]

.

Endret 23. februar 2009 av thapara

[Gjest Mayamor]

Jeg vil bare presisere at jeg mente at TS godt kan flytte fra mannen da det er noe de begge ønsker, men at jeg synes at hun kan fortsette å bo der til barna er eldre da det bare er 1 time til hennes venner etc. Om det er hun som flytter ut av felles bolig eller mannen er jo også noe de må snakke om. Mannen trenger kanskje ikke all plassen, så kanskje TS kan fortsette å bo i huset de bor i nå og mannen flytter ut. Jeg skrev ikke at TS skulle forsette samlivet da det ikke virket som et alternativ. Jeg skrev heller ikke at far bør overta omsorgen da det er noe far ikke ønsker.

Finner TS jobb, far ønsker daglig omsorg eller andre grunner til at flytting vurderes, er saken en helt annen. Hva TS ender opp med å gjøre er opp til henne. Er du ulykkelig og nedstemt, smitter det over på barna. De har det bra om omsorgsperson har det bra. Derfor er jeg av den oppfattning at en kan ikke utslette seg selv for å ville det beste for sine barn. Jeg skrev at jeg ville ikke flyttet bort fra mine barns trygge omgivelser med sine venner for at jeg skulle få mindre vei til mine venner...

[Gjest vimselot]

Jeg er ikke ts, men jeg ville flyttet. Som Mayamor sa, er en ulykkelig mor noe barna vil oppfatte. Og hun virker demotivert for å fortsette å bo på mannens hjemsted.

Faren bør ta ansvar hvis det viser seg at f.eks. ett av barna blir mobbet på det nye stedet, men siden ts har nettverk, bør hun planlegge dette og involvere barna sine med venners eller deres venners barn før skolestart.

Jeg tror neppe faren vil stille opp verken mer eller mindre enn han har gjort tidligere, selv om det bare er en time unna.

[ceca]

trådstarter her.

Først - tusen takk for mange svar.

Jeg ser at de fleste synes jeg bør bli boende på dette stedet pga barna har en tilknyttning her. Og nevner at jeg kan besøke mine venner i fars helger. Så for å presisere det så flytter jeg ikke for å treffe vennene mine oftere eller ha kortere vei til dem. Men for å komme tilbake til "mitt miljø". Jeg forventer heller ikke at man skal forstå meg på dette. Og jeg skjønner godt de som synes det er rart at det ikke er et alternativ å bo her, men desverre, det er det ikke for meg.

Vi bor på et lite sted/bygd. Jobb har jeg ikke her, men tre kvarters kjøring unna. Familie har vi heller ikke her. Det er kun min familie som hjelper oss. Foreldrene mine er gamle og orker ikke "all kjøringen" hit lenger. De siste årene har jeg kjørt ungene til dem for at de skal ha tid sammen. Søskenen mine får seg familie og jobber mye, så dagene er hektiske for alle. Vennene mine tror jeg ikke at jeg vil treffe noe oftere om jeg bor her eller der. Huset er det mannen som overtar -uansett hvor jeg bor. Det er ikke lett å få seg et sted å bo her, fordi husene går gjennom familie. Da må man evt bygge - noe som ikke er et alternativ for meg. Helst burde jeg hatt et rekkehus, men det finnes jo ikke i denne bygden.

Slik vi nå bor er det kjøring til /fra venner, ingen venner i gå eller sykkel-avstand. Skolebuss og planlegging for å ha besøk. Men det fungerer jo så lenge man organiserer og står på. Og å organisere det fra der jeg evt kommer til å flytte kan jeg også. Ikke noe problem det. Men oprinnelig ville det vært mere naturlig at far gjorde de avalene og at det ikke gikk gjennom meg, men må det gjennom meg så er det absolutt ikke noe problem.

Om jeg bor rett ved far vil han ikke stille opp noe mere enn det han gjør nå, bortsett fra helgene sine som han da må bruker på ungene.

Far har og sagt at om han noen gang skulle hatt ene-ansvar så hadde de ikke kunnet gått på de aktiviteter de gjør, for det krever for mye med middag, kjøring, lekser ol. Så jeg har dette alene nå, fordi det allerede nå er for mye for far...

Ene ungen har nevnt skilsmisse for oss. Vi snakket da sammen om dette. At jeg da ønsket å flytte nærmere besteforeldre og at jeg ikke visste om hvor de ville bo. Den ene ønskr å bo med meg. Får nye venner!! sier den ungen. Den andre vil gjerne har rommet sitt - og lurer på hvordan de andre barna er der vi evt skal bo. Umulig for meg å svare på før jeg har bestemt meg og vet hvor jeg får kjøpt og hvilken skolekrets det hører til.

Skolen her er liten, og klassene små. Så det vil og bli annerledes. Større skole, og flere klasser på hvert trinn.

Jeg kan som sagt bite tenna sammen, smile og se glad ut, overse at ekteskapet er innholdsløst og leve kun for at barna skal ha det godt og stabilt. Jeg har levd slik de siste 5 årene, da jeg trodde at det ville være det beste for dem. Men i dag kan jeg angre for at jeg ikke flyttet da jeg forstod hvordan det gikk. Rett og slett for da var barna mindere og ikke så kyttet til stedet. Men da tenkte jeg at det viktigste var at barna fikk god kontakt med faren sin og hadde han i det daglige. Men jeg ser jo at far ikke tar del i dem slik jeg hadde trodd og håpet. Har snakket med han om det mang en gang, men han har ikke "tid" til å ta del i hverken middagstid eller annet.

Jeg vet og at det vil kreve en del av megom barna komme i et nytt miljø. De er begge aktive i lag-sport, så der er det en fin inngangsport for dem med tanke på venner. Og så å det inviteres venner hjem og evt. hele klassen for å bli kjent.

Noen av dere har svart på hvordan det var å flytte, og det setter jeg stor pris på. Selv vokste jeg opp med foreldre som hadde et dårlig ekteskap, og de er gift ennå. Mor sier at hun holdt ut så kan jeg klare det også. Men jeg husker selv at jeg ønsket de skulle skille seg mang en gang. Men jeg vet og at et barn aner ikke rekkevidden av en skilmisse, og det gjør vel forså vidt ikke vi voksne heller alltid.

Nå er sakens kjerne slik at vi veier begge for og imot. Men far sier klart det at han har jo muligheten til å få en ny kone og nye barn og ha mange mange gode år, så hvorfor henge i noe som ikke er bra. Og det samme gjelder jo meg.

Men det er et tungt skritt å ta. De som tror dette er enkelt tar helt feil.

Jeg kan se rundt meg og ser jo at folk skilles , den ene etter den andre. Det virker som den letteste ting. Men slik føler ikke jeg det. Absolutt ikke. Det beste hadde vært om jeg og mannen min fant tilbake til hverandre og kunne bli gamle sammen og nyte hverandres selskap. Men stikker jeg fingeren i jorda så ser jo jeg og at det er en drøm, en drøm man ikke kan leve på evig.

[onyx]

Jeg flyttet flere ganger som barn, og helt ærlig var det ikke akkurat verdens undergang! Hadde noen spurt om jeg ville flytte før vi gjorde det, så hadde jeg sikkert hylt og sagt nei, men det betyr ikke at flytting var en dårlig løsning. Flytting er ikke nødvendigvis noe negativt, og nye venner, ny skole, nytt miljø og omgang med familie kan tilføre masse positivt for dine barn og for deg.

[Branna]

Jeg tror også at hvis man først skal skille seg og virkelig ikke lenger har det bra sammen, så er det mye bedre å flytte fra hverandre med en gang enn å vente for barnas skyld. Jeg snakker som skilsmissebarn, og jeg husker at jeg syntes det var en lettelse (når det første sjokket hadde lagt seg) at mamma og pappa var litt fra hverandre og ikke kranglet eller var kalde mot hverandre mer. Da var jeg bare 7-8 år, men husker det veldig godt. Det var vondt i begynnelsen, men så begynte jeg å innse at det var for det beste.

Jeg så også faren min annenhver helg og noen ganger hver onsdag, alt ettersom hvor mye pappa jobbet. Det at vi ikke så hverandre så ofte gjorde at vi hadde det bedre sammen når jeg og broren min var hos ham.

Men jeg tror ikke jeg hadde hatt det så lett hvis vi hadde måttet flytte til et helt nytt sted. Mamma og pappa flyttet aldri langt fra hverandre for vår skyld, og vi slapp å bytte skole. Dette hjalp veldig, for som barn er man gjerne veldig knyttet til steder der man har vokst opp, der hvor alle de man kjenner er.

[Gjest Mayamor]

Jeg synes du TS skriver reflektert og slik det er: du søker ikke etter svar til å støtte deg/sverte far: all ros til deg for det. Når boligmarkedet er slik det er, far er slik han er, og summasummarum: jeg tror jeg ville flyttet.

Barn er som en "grein på et tre: ungt tre er full av sevje og brekker ikke så lett når det blir bøyd i motsetning til en gammel og tørr grein". Med det mener jeg: et lite barn tåler en flytting bedre enn et eldre barn. Er du positiv og legger forholdene til rette med å inkludere vennene til barna (gjerne dobbelt opp med gamle og nye den første tiden) - tror jeg at barna takler dette bedre enn du frykter. 1 time fra far er jo heller ikke så langt at samvær blir så vanskelig...

Lykke til.