barns reaksjoner

[ceca]

Dette er ikke moro, - vi har slitt lenge, lenge nå og snakker om vi bør gå fra hverandre. Det er ingen følelser igjen, men vi tenker begge på ungene. Ingen av oss ønsker i bunn og grunn skilsmisse barn, men det er samidig lite heldigfor barna å bo sammen med foreldre som ikke kommuniserer, og alt er vanskelig. Så av to onder...hva skal vi velge ...

Har barn på 9 år. To stykker. ved en skilsmisse vil barna bo hos meg. Hos far annenhver helg. Far jobber mye, så det er en løsning han ønsker. Ingen diskusjon om barnefordeling her ivertfall. (barna ser far lite i det daglige til vanlig)

Men - nå kommer hovedproblemet for meg med tanke på barna.

Jeg kommer til å flytte til en annen by om vi skilles. Nærmere min hjemby. For barna vil det bety nytt nærmiljø, ny skole, nye venner, fritidsaktiviteter med nye barn ol. De vil og komme nærmere min familie, som de har god kontakt med.

Men - de mister skolevennene sine, som de er mye sammen med på fritiden og på aktiviteter, de trives også godt på skolen her. Uff, jeg sliter med tanken på å rive dem opp fra dette. Også med tanke på barnas alder hvor jeg merker at venner er en viktig del av hverdagen deres.

Til far vil det bli en time i bil, og de skal få komme til han så ofte de vil, så sant det passer for far. Men far er ikke flink til å ta kontakt med vennene deres her og avtale lek ol. , så jeg regner med at mye av kontakten med vennene vil forsvinne.

Det er ingen alternativ å bo på dette stedet om det blir skilsmisse. Da kan vi for min del fortsette å bo sammen.

Lurer på om andre har vært i samme situasjon og kan fortelle meg både på godt og vondt hvordan dette har vært for barna.

[Gjest =tentacle=]

Jeg synes det er rart at du forventer av barna at de skal etablere seg i et nytt miljø, men ikke forventer av deg selv at du skal greie å etablere deg i et eget hus i samme område som du nå bor, uten å bo med din mann?

[ceca]

Jeg kan selvfølgelig klare det.

Men etter å ha tenk gjennom dette så vil jeg faktisk ikke bo her. Grunnen til at jeg bor her er at min mann er vokst opp her og aldri vil bo noe annet sted.

Etter 15 år på dette stedet føles det ikke riktig å bo her for min del. Hadde jeg følt en mere tilknytning til stedet så hadde det ikke vært noe problem.

Og ja - du treffer jo noe der.

Hvorfor skal ungene flytte på seg ? Hvorfor kan ikke jeg bli boende her? Kan man kreve det av barn og ikke av seg selv...

Tro meg - jeg har tenkt over alt det der mang en gang. Også min mann har tenkt. Men han er enig i at skilles vi så flytter jeg til min hjemby.

og igjen da - ok . vi er noen voksne super-egoister som setter vår egen lykke foran barnas om det sjer.

[Gjest =tentacle=]

Jeg kan selvfølgelig klare det.

Men etter å ha tenk gjennom dette så vil jeg faktisk ikke bo her.  Grunnen til at jeg bor her er at min mann er vokst opp her og aldri vil bo noe annet sted.

Etter 15 år på dette stedet føles det ikke riktig å bo her for min del. Hadde jeg følt en mere tilknytning til stedet så hadde det ikke vært noe problem.

Og ja - du treffer jo noe der.

Hvorfor skal ungene flytte på seg ? Hvorfor kan ikke jeg bli boende her? Kan man kreve det av barn og ikke av seg selv...

Tro meg - jeg har tenkt over alt det der mang en gang. Også min mann har tenkt. Men han er enig i at skilles vi så flytter jeg til min hjemby.

og igjen da - ok . vi er noen voksne super-egoister som setter vår egen lykke foran barnas om det sjer.

←

Når begge barna har bodd der hele sitt liv, så har jo de en tilknyning til stedet. Hva mener du med at din mann er enig? At han ikke protesterer eller at han synes det er den beste løsningen for ungene?

[Gjest vimselot]

Har ikke mannen din noen mulighet for å ha hovedomsorgen hvis ett el. flere av barna ikke vil trives på den nye plassen?

Barn er tilpasningsdyktige, men det er alltid en risiko å flytte til et annet miljø hvis de ikke kjenner noen fra før der på samme alder og som går på samme skole.

Hvis din mann har mulighet til å ha hovedomsorgen, ville det kanskje vært en mindre belastning for barna. Først skilsmisse, avstand til far og ny skole og ukjente...

Er han villig til å (har mulighet) overta omsorgen hvis barna f.eks. ikke finner seg til rette og blir mobbet f.eks på den nye skolen? Det vil hjelpe barna hvis de vet det, at de har en retrett-mulighet, men de kan ikke bruke den og flytte fram og tilbake.

Vanskelig situasjon. Hvis du har familie der, kjenner vel noen av disse barn slik at de kan møtes i sommerferien før skolestart? Det gjør det mye tryggere. Første skoledag på en ny skole er ikke enkelt, men det kan gjøres lettere hvis noen andre som har barn, tar kontakt og barna blir kjent med noen på skolen før høstsemesteret begynner.

[Gjest Mayamor]

Først vil jeg si: Godt å se at dere snakker om evt problemstillinger før bruddet. All ros til dere!

Så vil jeg si: det er "bare" 1 time for deg å dra til venninner/familie/dine, lettere det enn for barn å måtte dra 1 time til sine. Hva med å vente med å flytte til barna er eldre? Kompromiss? Jeg tror jeg ville holdt ut for at barna skulle slippe å bli satt på prøve om de tåler en endring dersom det var mulig...

[ceca]

mannen min vil at jeg skal ha hovedomsorgen for barna. Han kan fint ha hovedomsorgen, men han prioriterer jobb og venner fremfor barna (og meg). Han har aldri tatt noe særlig ansvar for barna.

Om barna ikke trives eller blir mobbet så må man jo sette hardt mot hardt ovenfor far.

Ene barnet vårt har blitt mobbet på den skolen de går på nå, og jeg har jobbet mye med skolen og læreren for å å en slutt på det. Og pr. idag er det bra på skolen ! Så at det ikke skjer igjen her kan man ikke gardere seg mot heller.

At de kan treffe noen i sommerferien og bli kjent før skolstart er en mulighet.

[Gjest Blondie65]

En jeg kjenner sa at det verste med foreldrenes skilsmisse var at bosstedsforelder valgte å ta h*n ut av skolen og rykke h*n opp med roten fra venner og skole og alt.

Mitt råd til deg er: Skilmissen gjøres lettest mulig for barna ved at de får beholde vennene sine. Derfor bør du bosette deg i nærheten slik at de kan fortsette på skolen og i nærmiljøet sitt en stund til.

Et kompromiss overfor faren kan jo være at han blir nødt til å ta en større del av samværet slik at du får en langhelg å reise vekk annen hver uke. Dermed blir det mulig for deg å gradvis etablere deg på den "nye" plassen og ungene kan jo være med dit av og til på "dine" helger og etablere venneforhold der?

[ceca]

Så vil jeg si: det er "bare" 1 time for deg å dra til venninner/familie/dine, lettere det enn for barn å måtte dra 1 time til sine. Hva med å vente med å flytte til barna er eldre? Kompromiss? Jeg tror jeg ville holdt ut for at barna skulle slippe å bli satt på prøve om de tåler en endring dersom det var mulig... 

←

joda , det er kun en time for meg til mine. Men nå går uka i kjøring og henting av barn på aktiviteter og hos venner. Helgen er jeg alene med barna hjemme. Mannen er ute. Jeg legger meg alene hver kveld. Mannen min er enten hos venner eller velger å sove på sofaen. Så å bare reise på besøk til dem krever at jeg ordner barnepike.

Jeg og tenker på å holde ut for barnas skyld. Men samtidig reagerer de på hvordan forholdet vår er. Jeg prøver "å late som" og glatte over, men jo eldere de blir jo mere forstår de.

Har og fått et råd fra en lærer at det er bedere å gå når barna er i denne alderen enn når de er eldere, da med tanke på vennegjenger og klikker. Hun mente at idenne alderen fikk man lett venner, mens var man eldere så var det allerede dannet seg klikker og slikt.

Ellers vil alternativet bli å gå når barna er flyttet hjemmefra. Og da er jo og spørsmålet om barn har godt av å vokse opp i et hjem hvor foreldrene ikke har det godt sammen.

[ceca]

Takk Blondie65 !

Det er en mulighet det og ja !

[Gjest Eir]

Ellers vil alternativet bli å gå når barna er flyttet hjemmefra. Og da er jo og spørsmålet om barn har godt av å vokse opp i et hjem hvor foreldrene ikke har det godt sammen.

←

Jeg synes det er ett mer nærliggende alternativ å gå nå, men bli boende i nærheten av der dere bor nå, til barna greier seg selv. At du ikke har noen tilknytning til stedet er mindre viktig, i forhold til at barna dine har det. Dersom det er så viktig for deg å holde kontakt med folk på hjemstedet ditt kan du feks bruke de helgene faren skal ha barna til å reise dit, iom at det bare er en time unna.

[Fibi]

Hvis du absolutt må flytte, ville jeg gjort det nå. Er helt enig med læreren som sier det er letter for barna nå enn når de blir eldre.

Når det gjelder skilsmisse, har jeg vært igjennom to med mine foreldre. Og ihvertfall for min del gjelder det samme her. Det var mye lettere å takle når jeg var 8 enn 20.

[Gjest Gjest 1]

Hva sier barna selv da? Når man er 9 år vet man gjerne hva man liker.

[kitekatt]

og igjen da - ok . vi er noen voksne super-egoister som setter vår egen lykke foran barnas om det sjer.

←

Jeg undrer meg stadig over ten sak: Alle snakker om at man ikke kan få lov å være egoistisk når det kommer til dette med barn. Men etter min mening er det også en egoistisk handling å få barn. Man får barna fordi man vil ha det! Noen får tilogmed så mange barn at de knapt klarer å ta vare på de, ei heller seg selv. Noen velger tilogmed å la barnet vokse opp med bare mor, uten far fordi de ikke vil ha han i livet sitt. Og det er liksom greit....i denne verden vi lever i, må jeg vel si at det minst egoistiske måtte vel være å la være å få barn (jeg har barn selv altså, og innrømmer gjerne at det var en egoistisk handling fra min side..fordi jeg VILLE ha det. Riktignok et uhell, men når det først var der ville jeg ha det). Så jeg dømmer deg ikke. Mennesker er egoistiske av natur, så det bør vel ikke komme som et sjokk at man fortsetter å være noe egoistisk etter at barna er født? Så lenge du reflekterer over dette her og forsøker å sette barna dine først og det tror jeg du gjør, bare at du vil gjerne ta vare på deg selv også...så synes jeg ikke det er noe galt. Til syvende og sist vil vi vel alle (ihvertfall de fleste av oss) ofre oss ganske mye for barna våre. Fordi vi elsker de. Det være seg å bli for lenge i et dldt ekteskap, kutte ut mye sosialt, karriære o.l. Vi er mennesker vi mødre også...så jeg føler med deg og ser dillemmaet ditt. Nå er barn ganske tilpasningsdyktige da, men jeg forstår så inderlig godt at du sliter med dette her. For du vvil bare at ALLE skal være glade. Lykke til!!! Stor klem fra meg.

ps.: jeg syntes det var godt å se at du faktisk innrømte at du var litt ego...blir helt frustrert over de som hevder at de ikek FINNES egoistiske bare fordi de har fått barn. Det er ikke slik vi mennesker er! Nå krangler jeg antageligvis på meg alle foreldre på kvinneguiden, men det får så være...jeg står for det jeg mener.

Og en ting til: Foreldre som er komplett egoister og handler deretter, synes jeg svært lite om, bare så det er sagt. Jeg håper dere skjønner hva jeg mener.

Og jeg hadde ikke lest alle svarene du fikk her, så det jeg skriver er ikke et angrep til noen.

Endret 15. mai 2007 av kitekatt

[Kosemose]

Jeg skjønner ikke helt alternativene dine: a) fortsette et håpløst samliv som begge ønsker seg ut fra, og som det høres ut som er ganske ensomt for dere begge, der dere lever hvert deres liv, selv om dere formelt bor på samme adresse, eller b) skille seg og ta med barna og flytte ganske langt unna. Hvorfor er alternativ c) skille seg men bosette seg i nærheten av far, så umulig?

Hvis du er interessert i hva jeg mener om saken, så syns jeg det er utrolig dårlig gjort at bostedforeldre å flytte langt vekk med barna etter samlivsbrudd. Mulig det er et offer for deg å bli boende, men jeg syns det er rått å utsette barn for alle disse stressfaktorene samtidig.

[Dalila]

Jeg bor her jeg bor (ikke akkurat verdens navle...) fordi barna mine hører til her.

Hadde aldri bodd her hvis ikke. Jeg synes at man bør ta hensyn til barna ved samlivsbrudd og bosette seg nært hverandre. Du kan jo reise til hjemstedet ditt annenhver helg?

[Gjest vimselot]

Når jeg leser hovedinnlegget igjen, ser jeg at hun vil flytte i nærheten av hjemplassen, dvs. at de blir uten nettverk.? Er det pga jobbmuligheter?

Hva med delt omsorg og bo der du bor?

Hvis far har stilt opp lite kan jeg forstå deg, men du brenner mange broer ved å flytte, ikke minst for barna.

Men jeg ville sikkert flyttet hvis jeg var deg, men hatt en avtale med far om at hvis barna ikke trivdes så kunne de flytte tilbake igjen til han.

Hvis dere har tre barn og to trives, må den som evt. ikke trives få lov til å bo hos faren sin på det stedet h*n har vokst opp.

Mamma er ikke alltid den viktigste selv om hun oppfatter seg slik.

[Pludre]

Hei

Jeg står oppi litt av det samme her, og bare at vi flytter 6 timer unna faren, men dette er noe han er enig i. Vi har fått til en samværsavtale som vi begge er fornøyde med, og har ikke kranglet noe om dette.

Ser mange sier du må prioritere barna. Hva med deg selv da ?? Det er jo helt tydelig at du ikke har det bra som du har det nå, og har barna en ulykkelig mor, så blir barna påvirket av det også.

Grunnen til at jeg flytter et at jeg har funnet meg en ny mann, som er villig til å ta ansvaret det er å oppdra barn, han inkluderer dem på en utrolig fin måte, og ungene er veldig glad i ham.

Håper og tror at dette skal gå fint for vår del.

Når det gjelder deg, så følg intuisjonen din, den er som regel riktig !!!

Ønsker deg masse lykke til med avgjørelsen !!

Stor klem fra Pludre

[Varja]

Vet du hva? Jeg synes slett ikke det er egoistisk av deg å flytte til hjemplassen din der du har familie hvis dere går fra hverandre. Jeg levde selv i et ekteskap som liknet på ditt, men ansvaret ble likevel enda større etter at jeg ble skilt og har hovedomsorgen for datteren. Jeg vurderer seriøst å flytte til hjemplassen min med henne før hun begynner på skolen slik at hun kan vokse opp der. Jeg ser jo det når jeg er der i helger og ferier at det er av enorm verdi for henne å ha masse slektninger rundt seg. Rent sosiologisk er også min hjemplass et enda bedre sted å vokse opp enn her vi nå bor. Det kan hende det blir et stort gode for dine barn på sikt å flytte!

Jeg forundrer meg stadig over alle dem som skriver, i denne tråden, og i andre tråder, at da kan man vel bare overlate hovedomsorgen til far. Hallo! Hun skriver jo i det første innlegget at far ikke ønsker dette. Har opplevd dette også selv. Far ønsker bare annenhver helg og har selv flyttet en times reisevei fra her vi hadde vårt felles hjem og barnet går i barnehage. Dermed er det ikke lenger noe stort poeng hverken for datteren eller meg å bo her. Jeg vli selvfølgelig ikke flytte herfra uten videre til et ukjent sted. Vi har tross alt et slags nettverk her, men finner jeg en bra jobb på hjemstedet mitt så kommer jeg til å vurdere sterkt å selge og flytte som du.

Besteforeldre er flott å ha, det er også kusiner, onkler, tanter osv. Samt nærhet til historien på stedet man bor. Her gikk mamma og bestefar på skole, her lekte jeg da jeg var liten osv + alle kjenner deg i generasjoner bakover. Man kan lese lokalhistorie for plassen man flytter til, men det blir aldri det samme.

Er du sikker på at ditt hjemsted er et godt sted å vokse opp, har du skikkelig nettverk og slekt der som kan være viktig for barna i oppveksten, så flytt! Jeg tror det blir til det gode!

Endret 15. mai 2007 av Varja

[Far til 2]

Jeg synes du bør vente med å flytte av flere grunner. Men hovedårsaken er at skilsmisse er en like stor (eller kansje større) belastning for barna som for voksne. I tiden etter bruddet skjer det noe mht trygghet og vaner som de har hatt, selv om en av foreldrene ikke har værtr like tilstedeværende som den andre forelderen. I denne fasen tror jeg det er viktig for barna å føle at de tross alt ikke mister ALT.

Tryggheten om at veien til faren tross alt er kort, kan ha avgjørende betydning i denne vanskelige tiden. Om savnet etter faren har vært stort tidligere blir det ikke mindre ved å flytte 10-15 mil vekk.

Samtidig vil du som bostedsforelder sannsynligvis sette stor pris på den avlastningen far kan gi selv om dere er uenig i det meste. For det å være aleneforelder kan være veldig krevende.

Ikke la deres barn gå inn i den delen av statistikken som tilsier at 20.000 barn har samvær sjeldnere enn 1 gang/mnd, eller bli del i den gruppen barn som får problemer (skolemessig eller psykisk) ved å ha begrenset samvær med far.