Barn og ikke barn

[Gjest Adrianna]

Jeg og min samboer er i en alder hvor mange har valgt å få barn. Vi ønsker oss også barn,og har så vidt begynt "prøvingen". De fleste av parene vi omgås, har småbarn, det gjelder også våre søsken som vi omgås mye. Vi er ofte med dem på turer med barn, vi leker med ungene, tar dem gjerne med oss hvis vi skal på noe som vi tror barn kan ha glede av, vi sitter gjerne barnevakt dersom vi blir spurt.. MEN vi har også våre "liv" som nå engang ikke er så relatert til barn enda. Dermed blir det slik at vi gjerne planlegger helger/ettermidagger utifra vårt ståsted; vi kan jo tross alt gjøre stort sett det vi vil. Vi drar gjerne på turer i helger, eller tar for oss hus/hagestell, vi er begge ganske mye borte ifbm jobbing og setter stor pris på helger "helt uten planer" innimellom for å kose oss sammen etc. Og jeg er ganske sikker på at slik har mange par uten barn det. Dessverre har vi enkelte i vår vennekrets som er veldig flinke til å fortelle oss om hvor mye styr det er å ha barn og hvor lite avlastning de får. Som oftest får vi en lang regle med dette hvis vi spør om de vil bli med på noe, de må tidlig opp neste dag, eller hatt en lang og slitsom dag med barna. Veldig ofte blir også planer avlyst i siste liten fordi de rett og slett finner ut at de heller vil være hjemme og kose seg sammen enn å være sosiale. Dersom vi skal passe barna deres, er det alltid masse forsikringer om at "jada selvfølgelig vil vi MER ENN GJERNE passe dem", og "jada vi skal huske at de får i seg både mat og drikke" osv osv osv - før de endelig tør å overlate dem til oss.. og når vi først har dem, ringer de gjerne ofte for å spørre om vi er heeelt sikre på at det går bra.. JA FOR FAN, DET GÅR VELDIG BRA! Vi føler veldig at akkurat dette paret suger mye "energi" ut av oss, og er veldig flinke til å stadig bemerke hvor "heldige" vi er som kan gjøre hva vi vil - og "hvor bundet" de som ikke kan gjøre som de vil.. Og hvorfor ender det alltid med at jeg får dårlig samvittighet? Hvorfor tilbyr jeg meg alltid da å passe barna, selv om det strengt tatt ikke passer med våre planer? Da får jeg selvfølgelig en lang regle om at "å neeei, dere skal da ikke behøve å tenke på det, dere må jo bare gjøre som dere vil, ikke tenk på oss - vi klarer oss fint vi... " HJELP altså..

Hvor mange par uten barn er det egentlig som tenker når helgen kommer at "oj,kanskje det er noen i vår vennekrets som ønsker avlastning fra barna sine, kom så ringer vi dem!" - da ville jo plutselig vi vært barnevakter og hatt barn hver helg da! Og jeg presiserer nok en gang at vi er veldig ofte med par som har barn - og syns det er kjempestas! Vi stiller gjerne opp når det er situasjoner som krever det, eller at noen rett og slett spør oss om vi kan passe barn mens de finner på noe på egenhånd. Det gjør vi med glede! Men jeg blir kraftig provosert av dette ene paret som håndterer det på denne måten, og som gjør at jeg til stadighet får en knute i magen og føler på at vi burde stilt opp mer for dem..

Er vi egoistiske?? Noen som har tips?

[Kaffekoppen]

Nei, dere er ikke egoistiske. Jeg ville ha spurt dem hvorfor de fikk barn, siden de tydelivis ser på barn som en slik belastning. De virker også veldig usikre siden ikke klarer å stole på at dere og barna klarer dere selv. Det er greit nok å være usikker første gang barn skal være sammen med barnevakt, men de høres rett og slett veldig slitsomme ut. Si at dere gjerne sitter barnevakt, men ikke så lenge de ikke stoler på dere.

Noen mennesker er eksperter på å utnytte andre ved å gi dem dårlig samvittighet. Ikke tillat dette.

[Gjest Adrianna]

TAKK KAFFEKOPPEN!! Det hjelper å høre, det er bare så kjedelig å gå rundt med den ekle følelsen i magen..En annen ting som jeg også observerer, er at hvis vi prater om våre ønsker om barn og hvor mye vi håper det skal skje en dag, snur de tvert om! Da legger de ut om hvordan livet aldri ville vært så bra uten barn og hvor supert de har det osv.. Det er nesten litt hersketeknikk syns jeg.. ? Da er det liksom for å si "Æddabædda vi har noe som ikke dere har".. blir en del selvmotsigelser fra den kanten ja...

[dront]

Jeg er enig med Kaffekoppen. Dere har ingen grunn til å ha dårlig samvittighet slik du beskriver det, og paret det er snakk om skjønner kanskje ikke hvordan de oppfattes? Du nvner hersketeknikk, det vet jeg ikke, for det er ikke sikkert de egentlig mener å bli oppfattet som de gjør. Antagelig er det som Kaffekoppen sier, at de rett og slett er usikre. Jeg har også vært borti folk som må ha hundre bekreftelser før de kan ta en appelsin fra fruktfatet, omtrent - det er skjær usikkerhet, tror jeg, ikke noe de sier for bevisst å gi deg dårlig samvittighet (men man føler seg fort litt som en appelsinvoktertyrann, hehe). Slik væremåte glir veldig lett over i ting som likner på anklagelser, dessverre.

Edit: Kan legge til at jeg heller ikke tror det er normal oppførsel fra par med barn. Ingen jeg kjenner er slik i hvert fall. Og det er stor forskjell på å spørre om man kan passe noens barn, og det du beskriver over. Venner må gjerne spørre oss om vi vil være barnevakt, men ikke _forvente_ at vi alltid kan, bør eller tilbyr oss selv til stadighet.

Endret 10. mai 2007 av dront

[Gjest Frk Åberg]

Jeg syns bare du høres snill ut, jeg. Kan umulig tenke meg at noen syns dere er egoistiske for at dere ikke stiller opp enda oftere. Trodde det bare var besteforeldre man kunne virkelig forvente barnevakt fra, og at alt annet er bonus? Når man har valgt å få barn, så kan man ikke forvente at venner skal ta barna annhver helg heller, og det tror jeg det er de færreste som gjør. Tror heller ikke de mener å gi deg dårlig samvittighet, syns bare de høres slitne ut.

[Gjest Adrianna]

Jeg har prøvd å vise forståelse og prøve å få dem til å løfte blikket litt og se fremover, det er jo ikke mange årene som er såpass intense som i småbarnsperioden..og ja, de har jo valgt dette selv. Men det har sannsynligvis ikke blitt helt som forventet, og dermed sammenligner de sine liv med andres og lengter tilbake til "gamle tider".. Men ikke miforstå; de elsker barna sine! Men de ser nok ikke at man ikke kan få både i pose og sekk når det er småbarn i huset som krever sitt..

[Gjest Elastica]

Det ville ikke falle meg inn å forvente at vennepar uten barn selv skal stille opp som barnevakt. Og dersom dere stiller opp som overnattingsbarnevakter er dere over gjennomsnittlige greie syns jeg. De fleste jeg kjenner som har barn ville ikke forventet at barnløse par skulle bidra til at hverdagen deres ble enklere. Ofte passer jeg andres barn, og vice versa, men det blir noe annet da jeg har noen selv.

Jeg synes du kan ha riktig så god samvittighet, og trygt si nei dersom det ikke passer eller føler at de egentlig ikke stoler på at dere gjør en bra nok jobb.

Når dette er sagt blir jeg himmelropende glad dersom onkel og tante tilbyr seg å ha en av guttene på overnatting. De koser seg, guttene koser seg, og Herr Utrolig og koser oss. En ren vinn vinn-situasjon.

[Gjest7]

En annen ting som jeg også observerer, er at hvis vi prater om våre ønsker om barn og hvor mye vi håper det skal skje en dag, snur de tvert om! Da legger de ut om hvordan livet aldri ville vært så bra uten barn og hvor supert de har det osv.. Det er nesten litt hersketeknikk syns jeg.. ? Da er det liksom for å si "Æddabædda vi har noe som ikke dere har".. blir en del selvmotsigelser fra den kanten ja...

←

Et eksempel på folk som liker å heve seg over andre. Ingen med vettet i behold sier vel sånt til et par prøvere og får de til å føle at livet ikke er verdt noe om de ikke klarer å få barn.

Dessverre har vi enkelte i vår vennekrets som er veldig flinke til å fortelle oss om hvor mye styr det er å ha barn og hvor lite avlastning de får. Som oftest får vi en lang regle med dette hvis vi spør om de vil bli med på noe, de må tidlig opp neste dag, eller hatt en lang og slitsom dag med barna.

←

Siden det er mer arbeid enn det de hadde regnet med må de ihvertfall få litt anerkjennelse av andre, de må jo føle at de får noe igjen for alt strevet...

Vi føler veldig at akkurat dette paret suger mye "energi" ut av oss, og er veldig flinke til å stadig bemerke hvor "heldige" vi er som kan gjøre hva vi vil - og "hvor bundet" de som ikke kan gjøre som de vil.. Og hvorfor ender det alltid med at jeg får dårlig samvittighet? Hvorfor tilbyr jeg meg alltid da å passe barna, selv om det strengt tatt ikke passer med våre planer? Da får jeg selvfølgelig en lang regle om at "å neeei, dere skal da ikke behøve å tenke på det, dere må jo bare gjøre som dere vil, ikke tenk på oss - vi klarer oss fint vi... " HJELP altså..

←

Bra teknikk det der, først sette igang med hvor heldige dere er - noe som fører til at dere får dårlig samvittighet - blir generøse - og til slutt tilbyr ting som de selv ikke tør spørre direkte om.

De får jo både forsterket egoet sitt, og fri fra unga når de ønsker det sammen med dere. Håper de er mer omtenksomme og tilbyr mer tilbake enn det man får inntrykk av her...

[Gjest Eurodice]

Til frøken Åberg!

Jeg har en kommentar til en setning du skriver. Jeg siterer etter hukommelsen, for det er blitt så mye nytt her siden jeg brukte forumet mer aktivt, at jeg ikke har lært så mange teknikker: "Jeg trodde det bare var besteforeldre man virkelig kunne forvente stlller opp som barnevakt".

Hvorfor skulle man forvente mer av besteforeldre enn av gode venner, er mitt spørsmål til deg. Enten du tror det eller ikke, har besteforeldre flest (vil jeg anta) et liv utenom familien, med egne venner og andre interesser. Det er ingen selvfølge at de skal være barnevakter. En annen sak er at vi er glad i barnebarna våre og har dem på besøk eller passer dem i deres hjem når vi har anledning.

Kort om meg selv, jeg ble tidlig alene med fem barn (min mann døde i en ulykke). Vi hadde flyttet til et nytt sted et års tid før dette skjedde, så jeg var ikke blitt så godt kjent med noen at jeg kunne spørre noen om avlastning. Mine foreldre bodde et godt stykke unna, så barnevakt midt i uken var ikke til å tenke på. Men årene gikk, og barna vokste til, så da ble det selvfølgelig mer bevegelsesfrihet for meg, også.

Nå har jeg etterhvert fått syv barnebarn, og jeg kan med hånden på hjertet si at ingen av mine barn forventer at jeg skal være barnevakt. De kan spørre meg, men blir ikke sure eller fornærmet hvis jeg har andre planer, de har som regel en plan B. Men mine barnebarn og jeg trives veldig godt sammen, så hvis jeg er ledig, passer jeg dem, selvsagt. De er fordelt på fire familier, ellers ville det blitt vel heftig med alle samtidig

Jeg har inntrykk av at det er en del ting unge foreldre ikke forstår riktig, at det nødvendigvis må bli en del forsakelser de første to-tre årene, men de går fort. Plutselig er barna tenåringer med alt hva det innebærer av utfordringer.

Nå har du kanskje fått inntrykk av at jeg er en sur, gammel megge, du skulle bare ha kjent meg, du .