Å diskutere enkeltelever

[Fibi]

Jeg synes dette er ett veldig intressant tema, og for å ikke kjøre tråden om belønningssystemer helt ut på viddene starter jeg heller en ny.

La oss si at du har et barn med spesielle vansker, ville du da informert om dette på et foreldremøte?

I den andre tråden mener flere at dette er til skade for barnet. Jeg har derimot en helt mottsatt erfaring. Jeg har en sønn som har ADHD, og itillegg noen flere diagnoser som førte til rimelig store adferdsproblemer.

Dette resulterte jo i at han gjorde seg bemerket på en veldig negativ måte hos de andre barna, og de gikk jo selvsagt hjem til foreldrene og fortalte dette.

Vi bestemte oss for å ta opp temaet på foreldremøte, noe som resulterte i:

*De andre foreldrene møtte gutten vår med større forståelse

*De korrigerte sine egne barn når han ble snakket om negativt

*De ble tryggere på oss, og gav oss beskjed om episoder slik at vi kunne få snakket med sønnen vår om det. Dette ba vi spesifikt om

*Jeg fikk mye støtte av foreldrene da jeg mente skolen hadde helt feil holdning til ham

*Vi hadde mulighet til å påvirke hva foreldrene sa til barna når de negative situasjonene oppsto rundt gutten.

Det viktigste for oss var å unngå stigmatisering og hjelpe gutten vår, slik at han kunne få utvikle gode relasjoner på tross av sine vansker. Dette har vært en utfordring, men jeg vil påstå at uten drahjelp fra resten av foreldrene i klassen hans hadde det vært mye vanskeligere.

Jeg ser ikke hva som er galt eller ydmykende med det i det hele tatt.

Hva synes dere? Er det greit å ta opp enkelt elever på et felles møte? Eller er dette noe de andre ikke har noe med?

Endret 22. april 2007 av Fibi

[Amanlis]

Jeg synes det er greit hvis foreldrene til det barnet det snakkes om er tilstede. Nettopp av de grunnene du lister opp i innlegget ditt.

Det kan være barn i klassen som har skjulte handicap eller allergier som det kan være greit at foreldre vet om med tanke på bursdager osv.

[Gjest Elastica]

Jeg har ingen erfaring med at foreldre tar opp spesifikke problemer med enkeltelever. Dette tror jeg imidlertid kan være til god nytte og hjelp i forbindelse med å forstå og takle problemer enkelte elever har, og som vil komme til uttrykk når man er på besøk hos andre etc.

En annen måte å løse dette på, som jeg har erfart, er at man tar opp dette direkte med foreldre til barn som dette barnet omgås med på fritiden. Sønnen min er kompis med en med ADHD. De er perlevenner, og han er ofte på overnatting hos oss. Da er det fint at foreldrene hans har vært åpne omkring diagnose, virkning, hvordan jeg skal takle det, osv.

[CeeCee]

Jeg har vel stort sett sagt hva jeg mener om dette i denne tråden: http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=263037

Akkurat allergier o.l. ville jeg vel se på som et unntak da det står om barnets helse...

Endret 22. april 2007 av CeeCee

[Ottine]

Foreldre til mine elever har alltid vært åpne om det om det har vært noe spesiellt med sine barn - og det har alle tjent på, tror jeg.

[Fibi]

Jeg har vel stort sett sagt hva jeg mener om dette i denne tråden: http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=263037

Akkurat allergier o.l. ville jeg vel se på som et unntak da det står om barnets helse...

←

Ja, jeg leste det. Men tror du ikke at mennesker som vet hvorfor per slår vil møte ham på en annen måte enn dem som bare får høre om alle de negative handlingene?

Og vil ikke dette gavne barnet?

Alle jeg kjenner har opplevd det veldig positivt å være åpen dersom barnet har spesielle behov.

Alle får jo likevel vite at barnet har problemer, det er jo helt tydelig, og når ikke folk får informasjon dikter mange opp sine egne teorier. Og de går ofte ut på at 1) Foreldrene er udugelig eller 2) barnet er en "drittunge" som ødelegger for mitt eget barn.

[messy]

Jeg har vært en av elevene i en slik klasse(på ungdomsskolen) der slike problemer ble tidd omi stor grad. Vi hadde tre medlemmer i klassen som overhode ikke kunne oppføre seg, ble sint for ingenting, kastet stoler og i det hele tatt var veldig aggresive. Foreldrene til disse barna delte ingen informasjon med resten av klassen (noe som selvfølgelig er deres rett som foreldre, men jeg forklarer bare hvordan jeg opplevde det).

Fordi vi aldri helt visste hva som var "galt", eller at det aldri ble snakket om visste ikke vi som 13-15 åringer hvordan vi skulle oppføre oss, hva vi kunne si og hva vi ikke kunne si, eller hvordan vi skulle takle slike utbrudd. Og som ungdommer og fjortiser ble det mye snakk, nettopp fordi vi ikke visste hva som foregikk. Jeg er under den oppfatning at å tie om et problem, skaper større oppmerksomhet rundt det enn å ha en åpen kommunikasjon rundt dette.

Disse elevene trakk mye av oppmerksomheten vekk fra oss "vanlige" elever og det ble brukt atskillig mer tid og energi på dem. (Noe jeg mener er grunnleggende galt i det norske skolesystemet, men det er rett og slett en annen debatt.)

Ergo: Hvis flere foreldre hadde vært villig til å dele litt om problemene til barnet, tror jeg at barnet også kan komme til å få det bedre.

Edit: Skal også si at disse ble flyttet til en spesialklasse i 10ende. Og da ble miljøet i klassen mye bedre, og jeg er sikker på at også de trivdes bedre i en slik klasse.

Endret 22. april 2007 av messy

[CeeCee]

Ja, jeg leste det. Men tror du ikke at mennesker som vet hvorfor per slår vil møte ham på en annen måte enn dem som bare får høre om alle de negative handlingene?

Og vil ikke dette gavne barnet?

Alle jeg kjenner har opplevd det veldig positivt å være åpen dersom barnet har spesielle behov.

Alle får jo likevel vite at barnet har problemer, det er jo helt tydelig, og når ikke folk får informasjon dikter mange opp sine egne teorier. Og de går ofte ut på at 1) Foreldrene er udugelig eller 2) barnet er en "drittunge" som ødelegger for mitt eget barn.

←

Jeg synes voksne folk bør holde seg for gode til å forhåndsdømme barn...

Forøvrig mener jeg fortsatt at det kanskje vil gagne barnet akkurat der og da, men barnet vil vokse og forstå etterhvert. H*n vil på en eller annen måte finne ut at det har blitt snakket om han/henne i plenum. Da spørs det om h*n synes det er så fett at alle rundt h*n vet om hans lidelser. H*n vil da lure på om folks handlinger mot han/henne har vært ekte, eller om det bare har vært medlidenhet. H*n vil også mistro foreldrene og miste tilliten til dem. Kanskje vil h*n slutte å fortelle dem ting, i fare for at det blir fortalt videre. H*n vil også føle at de ydmyket han/ henne... Slikt vil ikke jeg utsette mitt barn og vårt forhold for....

[Gjest bada]

Jeg synes at det er utelukkende positivt at slike ting blir informert om og diskutert. Min sønn gikk i samme klasse som en autist som hadde en del atferdsproblemer. Blant annet kunne han finne på å dra lua av andre barn, eller ta syklene deres og sykle av gårde. Dessuten hadde han større friheter enn de andre barna, da han hadde lov til å reise seg opp og gå rundt i klasserommet midt i timen, for eksempel.

Denne gutten hadde en veldig klok mor, som informerte om gutten sin på det første foreldremøtet, og forklarte så mye hun kunne rundt tilstanden hans. Dette gjorde at vi andre foreldrene snakket med barna våre om hvordan denne gutten var. Dette klarte de å akseptere uten videre. Jeg er faktisk imponert over hvordan barna i klassen taklet dette. De skjønte at de ikke kunne forvente det samme av denne gutten som de andre når det gjaldt sosial kompetanse, samtidig som de klarte å sette grenser for seg selv på en fin måte slik at han også lærte litt om sosialt samkvem.

Jeg synes at alle foreldre til barn som har problemer rundt sosial atferd bør informere om dette på foreldremøter. Da gjør de barna sine en gedigen tjeneste, da de vil bli møtt på en mer forståelsesfull måte enn om de skulle blitt sett på som bare "slemme".

[messy]

Så får man veie opp skaden barnet kan få hvis det forstår at det har blitt snakket om i plenum, mot å bli møtt hver dag av elever og foreldre som ikke har forståelse for barnets situasjon.

Og ofte fører vel lite informasjon om et "merkelig" barn til mer usikkerhet blandt elevene som igjen kan føre til at de distanserer seg fra eleven.

[Gjest Emera]

Det finnes vel neppe noen fasit for dette. Om det virker positivt å informere i plenum kommer nok an på hvordan det blir lagt fram, og hvordan de som mottar informasjonen er. I noen tilfeller er det foreldre som ikke kan la være å baksnakke på tross av at de har fått god og saklig informasjon. Og det finnes dessverre noen som ikke vil forstå.

Med en fornuftig foreldregruppe synes jeg det må være flott å informere om sånt på et foreldremøte.

Jeg synes voksne folk bør holde seg for gode til å forhåndsdømme barn...

Forøvrig mener jeg fortsatt at det kanskje vil gagne barnet akkurat der og da, men barnet vil vokse og forstå etterhvert. H*n vil på en eller annen måte finne ut at det har blitt snakket om han/henne i plenum. Da spørs det om h*n synes det er så fett at alle rundt h*n vet om hans lidelser. H*n vil da lure på om folks handlinger mot han/henne har vært ekte, eller om det bare har vært medlidenhet. H*n vil også mistro foreldrene og miste tilliten til dem. Kanskje vil h*n slutte å fortelle dem ting, i fare for at det blir fortalt videre. H*n vil også føle at de ydmyket han/ henne... Slikt vil ikke jeg utsette mitt barn og vårt forhold for....

Men noen voksne holder seg ikke for gode til å forhåndsdømme, samme hva vi synes om saken.

Når det gjelder det at barnet blir eldre og kan mislike å ha blitt snakket om; kan man ikke demme opp for dette ved å ha et helt naturlig forhold til eksempelvis en ADHD-diagnose? Jeg kjenner unger som uten blygsel forteller at "Æ har ADHD æ, sjø." Altså, at eventuell egen skam rundt lidelsen ikke får vokse fram fordi familien prater helt naturlig om dette? Nå spør jeg bare, jeg har ikke erfaring med dette i eget hjem. Men det er barn med ADHD i klassen til mitt barn, og fordi foreldrene er åpne og naturlige rundt dette, så er både barnet og vi andre det også.

[Fibi]

J. Dette gjorde at vi andre foreldrene snakket med barna våre om hvordan denne gutten var. Dette klarte de å akseptere uten videre. Jeg er faktisk imponert over hvordan barna i klassen taklet dette. De skjønte at de ikke kunne forvente det samme av denne gutten som de andre når det gjaldt sosial kompetanse, samtidig som de klarte å sette grenser for seg selv på en fin måte slik at han også lærte litt om sosialt samkvem.

←

Det har vi også opplevd, i min sønns klasse er det flere som har litt spesielle behov og elevene er utrolig flinke til å akseptere at vi er forskjellige.

Det er også viktig som du sier at de andre barna får hjelp til å sette grenser. Det er ikke alltid like enkelt mtp utagerende barn.

[Fibi]

Jeg synes voksne folk bør holde seg for gode til å forhåndsdømme barn...

Forøvrig mener jeg fortsatt at det kanskje vil gagne barnet akkurat der og da, men barnet vil vokse og forstå etterhvert. H*n vil på en eller annen måte finne ut at det har blitt snakket om han/henne i plenum. Da spørs det om h*n synes det er så fett at alle rundt h*n vet om hans lidelser. H*n vil da lure på om folks handlinger mot han/henne har vært ekte, eller om det bare har vært medlidenhet. H*n vil også mistro foreldrene og miste tilliten til dem. Kanskje vil h*n slutte å fortelle dem ting, i fare for at det blir fortalt videre. H*n vil også føle at de ydmyket han/ henne... Slikt vil ikke jeg utsette mitt barn og vårt forhold for....

←

Det synes jeg også, men desverre er det ikke alltid slik det fungerer.

At det blir snakket i barnet i plenum der man fremhever barnets gode sider er ikke i mine øyne ydmykende, så der blir vi vel aldri enige

Men hva skal foreldre si til barna sine som stadig kommer hjem og klager over at klassekameraten ødlegger for dem? Hvis de ikke har fått informasjon blir det jo veldig vanskelig å forklare barnet hvorfor ting er som de er.

En annen ting er at hvis man tar opp slike ting på foreldremøter kan man i stor grad påvirke dette.

Jeg opplevde at mange barn mobbet sønnen min for ADHD, hjerneskade etc før han i det hele tatt hadde fått noen diagnose. Dette skjedde fordi uvitende (sikkert i god tro)foreldre antok at dette var grunnen til hans oppførsel.

Ikke så kjekt for et barn å høre at "jada, du har ADHD for det sier mammaen min" når han ikke vet noe om det selv.

Det er jo ikke snakk om å utlevere barnet, men gi de andre foreldrene noen råd om hvordan de kan forholde seg til dette barnet . Og få frem at det har mange positive egenskaper som alle andre barn. Det er nemlig veldig lett å glemme når det stadig kommer negative uttalelser.

[Ottine]

Det har vi også opplevd, i min sønns klasse er det flere som har litt spesielle behov og elevene er utrolig flinke til å akseptere at vi er forskjellige.

Det er også viktig som du sier at de andre barna får hjelp til å sette grenser. Det er ikke alltid like enkelt mtp utagerende barn.

←

Nettopp! Jeg tror på åpenhet og at barn får forklart hvorfor noen oppfører seg annerledes eller ser annerledes ut. Det fører til mer aksept og forståelse.

[Myrthel]

Jeg synes voksne folk bør holde seg for gode til å forhåndsdømme barn...

Forøvrig mener jeg fortsatt at det kanskje vil gagne barnet akkurat der og da, men barnet vil vokse og forstå etterhvert. H*n vil på en eller annen måte finne ut at det har blitt snakket om han/henne i plenum. Da spørs det om h*n synes det er så fett at alle rundt h*n vet om hans lidelser. H*n vil da lure på om folks handlinger mot han/henne har vært ekte, eller om det bare har vært medlidenhet. H*n vil også mistro foreldrene og miste tilliten til dem. Kanskje vil h*n slutte å fortelle dem ting, i fare for at det blir fortalt videre. H*n vil også føle at de ydmyket han/ henne... Slikt vil ikke jeg utsette mitt barn og vårt forhold for....

←

Jeg trodde faktisk ikke at ting skulle "ties og skjules" mer i våre dager. Trodde det var noe som hørte gamle dager til jeg. Da eldste jenta mi begynte på skolen ble vi på første foreldremøte informert om en jente med "spesielle behov" - av foreldrene. Det har gjennom årene vært helt åpen komunikasjon mellom oss andre foreldre og disse foreldrene ang jenta og ting rundt henne.

Det er ingen som "tror" og går og "lurer". Vi vet, vi....

All denne åpenheten har ført til at vi forstår og godtar jenta`s oppførsel.

Jeg ville sagt :stakkars jente, hvis dette liksom skulle "dysses ned" - alle ser jo at det er noe...

Nei, fortell sannheten - og du opplever at de rundt deg forstår deg

Jeg har skrevet om åpenheten i klassen til mellomsten min - i den andre tråden.

Noe du også omtrent "halshugget" meg for....

Gjemme bort de som "feiler" noe?......... jeg får helt sjokk av din holdning.....

[Helen]

I klassen til min yngste sønn (1.kl) er det to barn med spesielle behov. Den ene er autistisk pluss noe mer som jeg ikke husker, den andre husker jeg ikke helt hva det er med men han detter mye og må derfor bruke hjelm.

Ingen av de har noe særlig språk, han som er autistisk har lett for å stikke av og forguder menn med skjegg. Han kan også være voldelig.

Detter pluss mye mer fikk vi opplysninger om på foreldremøte før skolestart av foreldrene selv. Jeg satte veldig stor pris på at de informerte om dette for da er det mye lettere å svare barna våre på hvorfor "Petter" gjør slik og hvorfor "Knut" bruker hjelm og skriker mye.

[Gjest bada]

Når det blir informert om ulike atferdsproblemer, fører det til at de det gjelder blir møtt på en forståelsesfull måte. Samtidig lærer barna rundt å bli tolerante, i og med at de lærer at ikke alle er som "alle andre". Dette er bare positivt for dem.

Jeg tenker med gru på hvordan det vil være for et barn som har sosiale vansker, og hvor dette ikke er kjent eller informert om. Dette barnet vil da bli sett på som "slemt", og vil kanskje bli utestengt fra det sosiale fellesskapet. Jeg kan ikke tenke meg annet enn at det vil gjøre alt mye verre!

Endret 22. april 2007 av bada

[Gjest Piper]

Jeg trodde faktisk ikke at ting skulle "ties og skjules" mer i våre dager. Trodde det var noe som hørte gamle dager til jeg. Da eldste jenta mi begynte på skolen ble vi på første foreldremøte informert om en jente med "spesielle behov" - av foreldrene. Det har gjennom årene vært helt åpen komunikasjon mellom oss andre foreldre og disse foreldrene ang jenta og ting rundt henne.

Det er ingen som "tror" og går og "lurer". Vi vet, vi....

All denne åpenheten har ført til at vi forstår og godtar jenta`s oppførsel.

Jeg ville sagt :stakkars jente, hvis dette liksom skulle "dysses ned" - alle ser jo at det er noe...

Nei, fortell sannheten - og du opplever at de rundt deg forstår deg

Jeg har skrevet om åpenheten i klassen til mellomsten min - i den andre tråden.

Noe du også omtrent "halshugget" meg for....

Gjemme bort de som "feiler" noe?......... jeg får helt sjokk av din holdning.....

←

Du har skrevet at læreren har kalt inn til foreldremøte, der tre elever ble diskutert. Dette syns jeg er å gå langt over streken, for hva som er akseptabelt fra en lærer.

Det er noe helt annet når det er foreldrene selv som velger å fortelle noe, men det skal også være et valg foreldrene tar ut i fra samtale med barnet. Barnet bør få velge om h*n vil at det skal komme frem, for det er tross alt barnet det gjelder. Ønsker ikek barnet at foreldrene skal diskutere dette, bør det resepkteres. Det er ikke alltid sannheten er det beste, for det er ikke alle barn som liker at de er ulik de andre barna. De ønsker å være lik, og blir det snakket ekstra om dette på foreldremøter ol vil barnet kanskje føle seg utenfor.

Voksne bør klare å respektere barn, uten at de må bli fortalt at det og det er "gale" med barnet. Det er ikke snakk om å "gjemme" bort barna, men å behandle de på lik linje som alle andre selv om de kanskje ikke alltid oppfører seg som alle de andre. Dette burde ikke være noe problem for voksne mennesker, men beklageligvis er det alltid noen voksne som ikke klarer å tie stille. Refererer til den andre tråden, der du skrev at dere voksne baksnakket tre barn. Det er veldig voksen gjort

Kanskje du bør ta det opp med den/de det gjelder, i stedet for å gå til alle andre og snakke om det. Det ville vært voksent gjort. Men i stedet valgte læreren i klassen å kalle inn til foreldremøte, der tre av elevene ble diskusjonsemne. Det er feil måte å gjøre det på, selv om foreldrene til disse barna var tilstedet.

Læreren burde hatt møte med foresatte til din datter, datteren din, den eleven som plager henne og hennes/hans foresatte for å ta opp problemene mellom elevene . Det ville vært den riktige måten å gjøre det på. Å ta slikt i plenum er ikke den rette måte å gjøre det på, og det vil du aldri få meg til å mene.

[CeeCee]

Gjemme bort de som "feiler" noe?......... jeg får helt sjokk av din holdning.....

←

Har jeg sagt at noen skal gjemmes bort?? Det kan jeg ikke huske!

Men jeg kjenner barn som har blitt utlevert både til medelever og til de andre foreldrene i klassen, som faktisk ikke ønsket dette selv. De ble aldri spurt om det var greit, og følte seg ydmyket av foreldrene, fikk mindre tiltro til andre og ble mistroisk til andres motiver. De fikk slengt det etter seg i friminuttet at læreren hadde informert de andre elevene, og at foreldrene deres hadde fortalt dem hva som "feilte" dem. Dette var noe de slet med i lang lang tid.

Så jeg tar ikke ting ut av det blå her... Man bør jaffal spørre barna om de synes det er greit først!

[CeeCee]

Du har skrevet at læreren har kalt inn til foreldremøte, der tre elever ble diskutert. Dette syns jeg er å gå langt over streken, for hva som er akseptabelt fra en lærer.

Det er noe helt annet når det er foreldrene selv som velger å fortelle noe, men det skal også være et valg foreldrene tar ut i fra samtale med barnet. Barnet bør få velge om h*n vil at det skal komme frem, for det er tross alt barnet det gjelder. Ønsker ikek barnet at foreldrene skal diskutere dette, bør det resepkteres. Det er ikke alltid sannheten er det beste, for det er ikke alle barn som liker at de er ulik de andre barna. De ønsker å være lik, og blir det snakket ekstra om dette på foreldremøter ol vil barnet kanskje føle seg utenfor.

Voksne bør klare å respektere barn, uten at de må bli fortalt at det og det er "gale" med barnet. Det er ikke snakk om å "gjemme" bort barna, men å behandle de på lik linje som alle andre selv om de kanskje ikke alltid oppfører seg som alle de andre. Dette burde ikke være noe problem for voksne mennesker, men beklageligvis er det alltid noen voksne som ikke klarer å tie stille. Refererer til den andre tråden, der du skrev at dere voksne baksnakket tre barn. Det er veldig voksen gjort

Kanskje du bør ta det opp med den/de det gjelder, i stedet for å gå til alle andre og snakke om det. Det ville vært voksent gjort. Men i stedet valgte læreren i klassen å kalle inn til foreldremøte, der tre av elevene ble diskusjonsemne. Det er feil måte å gjøre det på, selv om foreldrene til disse barna var tilstedet.

Læreren burde hatt møte med foresatte til din datter, datteren din, den eleven som plager henne og hennes/hans foresatte for å ta opp problemene mellom elevene . Det ville vært den riktige måten å gjøre det på. Å ta slikt i plenum er ikke den rette måte å gjøre det på, og det vil du aldri få meg til å mene.

←

Du får sagt det jeg tenker så bra!!!!!!!