Deppa og trist

[Gjest Gjest]

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte, men faktum er at tilværelsen er helsvart om dagen. Jeg har hatt slike perioder før, og det ser ut til at dette kommer til å bli et stadig tilbakevendende problem for meg inntil jeg finner noe som virkelig gir tilværelsen mening. Hva dette kan være vet jeg ikke, men jeg føler meg ukomplett, urealisert og bortkommen. Livet mitt mangler på mange måter fokus; Det mangler noe engasjere seg i, og ikke minst noen å være glad i.

Det verste er denne knugende og klamme følelsen av ensomhet. Jeg har alltid vært en ganske innesluttet person, og har tildels store vansker med å fullt ut gi uttrykk for mine tanker og følelser ovenfor andre. Jeg har alltid sett på mine problemer som mine egne. Jeg må løse dem selv, og de skal ikke under noen omstendighet avsløres eller dumpes på de rundt meg. Akkurat nå har jeg heller ingen jeg føler jeg virkelig kan snakke med. Ingen kjæreste. Ingen god venn. Jeg er langt hjemmefra.

Selv i selskap med andre kan jeg føle meg mutters alene. Jeg kan smile, le og spøke, men alt foregår på overflaten og gleden over å være sammen med andre mennesker forsvinner like fort som den kom. Jeg tilbringer stort sett mesteparten av tiden min i mitt eget selskap. Vanligvis er det slik jeg vil ha det. I hvertfall har jeg innbilt meg selv akkurat det. Nå er jeg ikke så sikker på om jeg faktisk vil ha det slik lenger, men det å finne mennesker jeg kan stole på som kan fylle det gapende tomrommet som er der virker som en umulig oppgave.

Kjærlighetslivet mitt har i de siste årene vært som Bagdad på en dårlig dag. To stykker har klart det kunststykket det er å knuse mitt hjerte. Jeg har på den andre siden dessverre klart å knuse et par andres. Ellers har det vært preget av løse forbindelser av svært kortvarig karakter. I de to tilfellene jeg har funnet en mening og en fremtid, så har jeg svidd fingrene mine kullsvarte. Det frister ikke lenger til gjentakelse.

Akkurat nå føles livet som å være ombord på et førerløst tog i vill fart ned et galt spor. Jeg har verken ork eller motivasjon til å dra i nødbremsen. Jeg forsøker hver dag å samle krefter til å gjøre det jeg vet jeg må gjøre, men det er tungt. Ufattelig tungt. Det er heller ikke alltid jeg klarer det.

Videre sitter jeg med følelsen av å ikke ha utrettet noe som helst av betydning her i livet. Alt hva jeg er og hva jeg har gjort er i grunnen fullstendig bortkastet. Jeg hadde en gang en drøm for hvordan livet mitt skulle bli, men akkurat nå er denne drømmen fjernere enn noen gang. Drømmen er også så skjør og så uforankret at det minste vindpust står i fare for å ta den med seg, rive den i stykker og spre den over alle hauger.

Hvor går jeg? Hva gjør jeg?

[Gjest Gjest]

Det eneste rådet jeg kan gi er å oppsøke hjelp..... Og å ta en dag om gangen....

Og så er du ikke alene om å ha det slik. Vi er utrolig mange der ute som sliter, og det kan noen ganger være en liten trøst. Det å vite at man ikke er alene i verden om å føle det slik...

[Gjest Glad i livet]

Hei. Ja, d er desverre altfor mange som har d slik du beskriver.

Og jeg har vært en av de.

Her er litt av min erfaring, om du ønsker å lese den.

Jeg har en tankegang som automatisk går på negative og destruktive tanker. Utad har jeg vist meg "sterk" og satt opp en mur med fasader. Men på innsiden har jeg hatt d vondt og enn hvor mange mennesker jeg har hatt rundt meg, så har jeg følt meg ensom og annerledes.

Følelser var noe jeg ikke ville ha, det var for de svake.

Jeg har gjort mange ting for å ubevisst komme bort fra meg selv. Jeg har flyttet mye, byttet partnere, byttet jobber, byttet venner osv.

Jeg opplevde jeg måtte d, slik at ingen skulle se hvem jeg egentlig var. Og jeg trodde jeg egentlig var alle de negative tankene jeg hadde om meg selv.

I de forholdene jeg var i, turte jeg ikke være meg selv, jeg var uærlig og livredd for å bli såret. Jeg spillte alltid et spill.

Når jeg hadde tært ned på meg selv lenge nok, måtte jeg be om hjelp.

Jeg valgte å gå i behandling, og selv om d var beintøfft der og da, er jeg sjeleglad for at jeg sto løpet ut.

Jeg lærte meg hvordan jeg skulle klare å snu tenken min til d positive, samtidig som jeg har lov til å være både sint og lei meg, men at jeg ikke forblir der.

Å akseptere alle følelsene mine. Slik at jeg kan se at selv om jeg sier eller gjør noe som ikke er helt i samsvar med mine verdier, betyr d ikke at jeg ER denne personen. D er endel av meg, men jeg er så mye mer!

Jeg lærte meg viktigheten i å klare å stå i ubehageligheter, og at disse forvinner hvis jeg tørr å være i det.

Jeg forsto at jeg måtte "hause opp" de små gledene i løpet av en dag, som at noen ringer meg, en smiler til meg på gata, jeg får en positiv kommentar, jeg har hatt en fin gåtur, ........

Jeg lærte at den eneste jeg kan forandre, er meg selv.

For meg har d vært viktig å finne en tillitt til at d finnes noe/noen som vil meg godt. Tryggheten jeg søkte måtte jeg bygge opp i meg selv. Jeg måtte bli glad i meg selv.

Og viktigst av alt, jeg måtte begynne å snakke om hvordan jeg har d på innsiden. Å tørre å be om hjelp, for jeg trenger ikke klare allt alene. Å ha hemmeligheter for meg er ikke bra. De blir kjempestore og kjempevonde. Men når jeg får de ut i lyset, har de en tendens til å miste kraften sin.

Jeg forstår så godt du har d vondt nu, og jeg vet ikke om dette kan hjelpe deg. Men poenget er å fortelle deg at d finnes håp. Når jeg har klart d, og jeg vet andre har klart d, kan du også klare d.

Jeg opplever at du allt har tatt første skrittet å bett om hjelp her. Hva som er riktig hjelp for deg, bør du undersøke med med evnt legen din. Men d viktigst er at du får noen du kan ha tilitt til slik at du kan få snakke. D er d beste verktøyet vi har slik jeg ser d.

Du har styrken i deg, og du fortjener å ha et godt liv nå!

Sender deg gode tanker.