Ansette kvinne i 20 årene, samboer/nygift u/barn

[Sympatia]

Mitt spørsmål her er som følgende, er man i midten av 20 årene, har samboer eller er nygift, ennå ikke fått barn... og det er jo nesten en selvfølge for alle til og med en mulig kommende arbeidsgiver at det er ikke lange tiden til at kvinnen blir gravid, vil man virkelig ansette denne kvinnen da?

For å være ærlig så er jeg i den situasjonen neste år når jeg skal søke jobb som grunnskolelærer, jeg ønsker en fastjobb som jeg sånn etter å ha jobbet der etter et år ca kan ta permisjon fra. Så jeg lurer jo på om alderen min og livssituasjonen min kan trøble det til for meg å få en jobb.

Ka dokke sei?

Endret 15. april 2007 av Sympatia

[Heidi26]

Du står vel ikke øverst på lista hvis det er andre kandidater som er likt kvalifisert, men som f.eks er single og barnløs. Det er selvfølgelig ikke tillatt å gjøre vurderinger på bakgrunn av dette, men det er vel mer utbredt en man tror. Fravær/rekruttering av ny arbeidskraft/opplæring av ny arbeidskraft koster penger... så jeg skjønner det jo på en måte.

[Gjest Lano]

I min bransje (media) er det veldig vanlig med lange vikarperioder, og jeg har hørt flere mellomledere si at de styrer bevisst unna å ansette damer rundt 30 i fast stillinger, særlig de som kommer rett fra lange vikarperioder. De mener da at de er "garantert å sitte igjen med en arbeidstager som blir gravid etter to-tre måneder".

Må innrømme at jeg ble provosert av de uttalelsene, fordi de kun ser sine egne problemer, og ikke det store bildet. Jeg skjønner at det er kjipt når akkurat deres nyansatte forsvinner ut i permisjon med en gang, men det er nå en gang sånn at jenter får barn og om ingen jenter skulle få dem, så ville det blitt trist her i verden!

Noen tenker i hvert fall sånn, men det er kanskje forskjell på bransjer også? Har en venninne som jobber i barnehage og som da hun fikk fast jobb fikk beskjed fra sjefen sin om at "Så gøy at du får fast ansettelse, da vil dere kanskje begynne å tenke på barn også da? Det hadde vært hyggelig".

Så det er forskjell på de som ansetter også!

[venus*]

Jeg tenker at dette sikkert er mer viktig i små bedrifter, og spesielt i private bedrifter.

I mange andre bransjer derimot, så har man ikke råd til å være kresen. Man tager det man får! Og slikt sett er jo arbeidsmarkedet heldig for arbeidssøkere akkurat nå

[Lykkelig eks-frue]

Jeg har selv heldigvis aldri opplevd slik diskriminering, men vet det skjer. Tror det er mer vanlig i private små bedrifter enn andre steder, men skal ikke uttale meg for skråsikkert der.

Det jeg derimot har opplevd nå er at jeg ikke er like attraktiv på arbeidsmarkedet som mamma og singel. Det har vært et par steder jeg har vært på intervju hvor de rett ut har antydet at jeg garantert har mye fravær Med en slik holdning hos arbeidsgiver ville jeg ikke tatt jobb der heller.

Fikk meg ny jobb likevel, hos en arbeidsgiver som ser på det at jeg er singel og mamma som en styrke. Nemlig det at jeg er flink til å administrere, vant til å gjøre mange ting og har vist styrke gjennom samlivsbrudd og senere.

[Gjest Turi]

Mitt spørsmål her er som følgende, er man i midten av 20 årene, har samboer eller er nygift, ennå ikke fått barn... og det er jo nesten en selvfølge for alle til og med en mulig kommende arbeidsgiver at det er ikke lange tiden til at kvinnen blir gravid, vil man virkelig ansette denne kvinnen da?

For å være ærlig så er jeg i den situasjonen neste år når jeg skal søke jobb som grunnskolelærer, jeg ønsker en fastjobb som jeg sånn etter å ha jobbet der etter et år ca kan ta permisjon fra. Så jeg lurer jo på om alderen min og livssituasjonen min kan trøble det til for meg å få en jobb.

Ka dokke sei?

←

Du skal søke jobb, og planlegger å bli gravid 3-4 måneder etter at du er fast ansatt, for deretter å jobbe frem til fødsel. Dvs. at du planlegger å bli en av de som opplagt starter prøvingen i samme sekund de får fast ansettelse. Hvordan tror du kommende arbeidsgivere ser på det da?

I barnehager er dette vanlig, og det er stort underskudd mange steder på fagfolk. Derfor vil det nok gå greit.

I andre bransjer er det mer kritisk å miste folk rett etter opplæring selv om det bare er for et års tid, og det vil være en ulempe.

Hvordan det vil være for deg, vil vel avhenge av hvor stort behov det er for lærere, og hvor lett det er å finne vikarer. Antar det ligner mer på barnehagesituasjonen enn andre bransjer?

Selv ville jeg ikke planlagt å bli gravid første året i ny jobb, men det er et privat valg. Jeg har alltid hatt det som holdning, og sagt det uoppfordret på intervju. Har ikke hatt problemer med å få jobb, og har holdt løftet mitt.

Når det er sagt, er det fullt mulig for arbeidsgiver å ønske barn velkomne og syns det er hyggelig når ansatte blir gravide selv om de ikke prioriterer å ansette de som opplagt blir borte innen kort tid.

Endret 17. april 2007 av Sissan

[B2B]

mmm nnnn

Endret 21. april 2007 av B2B

[Lillemor Gull]

Men om jeg far lov til a si det sa blir jeg litt provosert av kvinner som blir gravide med en gang de far fast jobb, for de odelegger for oss som IKKE skal ha barn og vil satse pa karrieren var.

←

Og jeg må få lov til å si at slike holdninger provoserer meg litt.

[B2B]

mmm nnnn

Endret 21. april 2007 av B2B

[Gjest Talula]

Men om jeg far lov til a si det sa blir jeg litt provosert av kvinner som blir gravide med en gang de far fast jobb, for de odelegger for oss som IKKE skal ha barn og vil satse pa karrieren var.

←

Ser ikke helt hvorfor?

A bli gravid sa snart man har fatt fast jobb er a utnytte systemet til det ytterste, og det vil ogsa sette andre kvinner i denne alders gruppen i et darlig lys.

←

Jeg er faktisk litt enig i dette. Særlig når det gjelder de som planlegger å bli gravide med en gang de har begynt i ny jobb. Egentlig så burde det jo ikke være noe problem, sånn ideelt sett, med alle rettighetene man har og slikt. Men det er jo klart at en arbeidsgiver som har hatt flere unge kvinnelige ansatte som har gått ut i permisjon etter et års tid, kanskje vil tenke seg om en gang til før han ansetter en annen kvinne i samme livssituasjon. Og det er jo dumt.

[Gjest Peachbud]

Sett at en har fem års høyere utdannelse. Så har en brukt tid på å få relevant jobb og gjerne tatt noen vikariater før en får fast jobb. Da begynner det i en del tilfeller å haste å få barn. Den lange utdannelsen kommer arbeidsgiveren i en relevant jobb til gode. En bør i alle fall unngå å være så lojal mot arbeidsgiveren at en til slutt er for gammel til å få barn. Det høres kanskje ekstremt ut, men er nok ikke et helt uvanlig dilemma for kvinner med lang, akademisk utdannelse.

[Gjest Peachbud]

Jeg er samboer og forlovet. Har sivilstatusen "ugift" på cv'en. Det er ikke veldig bevisst. Jeg har bare ikke endret den, og sivilstatusen kan jo sies å stemme.

Endret 18. april 2007 av Peachbud

[Gjest Talula]

Sett at en har fem års høyere utdannelse. Så har en brukt tid på å få relevant jobb og gjerne tatt noen vikariater før en får fast jobb. Da begynner det i en del tilfeller å haste å få barn. Den lange utdannelsen kommer arbeidsgiveren i en relevant jobb til gode. En bør i alle fall unngå å være så lojal mot arbeidsgiveren at en til slutt er for gammel til å få barn. Det høres kanskje ekstremt ut, men er nok ikke et helt uvanlig dilemma for kvinner med lang, akademisk utdannelse.

←

Skjønner godt hva du mener, man bør ikke være så lojal mot arbeidsgiver at det går ut over en selv på en slik måte. Det er jo et dilemma. Men jeg tenker at det kanskje finnes en mellomting, ikke ta bare hensyn til en selv, men heller ikke kun ta hensyn til arbeidsgiveren. Det er jo kanskje heller ikke alltid like lurt for en selv i det lange løp kanskje å forsvinne svært raskt fra en ny stilling, før man har bevist hva man kan, det kan kanskje bli vanskeligere å komme tilbake igjen.

[Gjest Peachbud]

Skjønner godt hva du mener, man bør ikke være så lojal mot arbeidsgiver at det går ut over en selv på en slik måte. Det er jo et dilemma. Men jeg tenker at det kanskje finnes en mellomting, ikke ta bare hensyn til en selv, men heller ikke kun ta hensyn til arbeidsgiveren. Det er jo kanskje heller ikke alltid like lurt for en selv i det lange løp kanskje å forsvinne svært raskt fra en ny stilling, før man har bevist hva man kan, det kan kanskje bli vanskeligere å komme tilbake igjen.

←

Ja. Poenget mitt er at ikke alle kvinner vil synes at de har et valg angående det å få barn som nyansatt. Noen vil kanskje tenke at det er nødvendig å begynne å prøve dersom en i det hele tatt skal være sikret å få barn. Da snakker jeg spesielt om kvinner som har studert lenge.

[Rosalie]

Til TS: Jeg vet ikke hvor i landet du har tenkt å søke jobber, men her i Oslo er det omtrent ikke ledige faste jobber i grunnskolen, og de få faste jobbene som finnes blir som regel besatt av lærere med erfaring. Mange går årevis i årsvikariater, og de vil naturligvis søke på faste jobber når den muligheten byr seg.

[Gjest Talula]

Ja. Poenget mitt er at ikke alle kvinner vil synes at de har et valg angående det å få barn som nyansatt.  Noen vil kanskje tenke at det er nødvendig å begynne å prøve dersom en i det hele tatt skal være sikret å få barn. Da snakker jeg spesielt om kvinner som har studert lenge.

←

Det kan jeg også godt forstå. Har man studert til man er langt oppe i 30 - årene f.eks så er det kanskje slik. Men det blir kanskje noe litt annet, da har man i det minste en veldig god grunn synes jeg. Jeg tenker først og fremst på de som har et reelt valg, og som det kanskje ikke biologisk sett haster sånn for.

[Gjest Turi]

Sett at en har fem års høyere utdannelse. Så har en brukt tid på å få relevant jobb og gjerne tatt noen vikariater før en får fast jobb. Da begynner det i en del tilfeller å haste å få barn. Den lange utdannelsen kommer arbeidsgiveren i en relevant jobb til gode. En bør i alle fall unngå å være så lojal mot arbeidsgiveren at en til slutt er for gammel til å få barn. Det høres kanskje ekstremt ut, men er nok ikke et helt uvanlig dilemma for kvinner med lang, akademisk utdannelse.

←

Dersom man har tatt lang utdannelse og ikke fått fast jobb på en stund, er det vel dumt å bli borte med en gang man får det? Med mindre man som du sier er helt på grensen for når man KAN få barn. Det er nok vanskeligere i dag å få jobb som barnløs gift kvinne på 35 enn for den samme på 25 også, nettopp av denne grunn.

Hvorfor kan man forresten ikke bli gravid mens man er i vikariat da? Hvorfor vente til man har fast jobb? Om man søker fast jobb for å få relevant erfaring er det jo ulogisk å bli gravid så fort kontrakten er signert, da risikerer man jo å ikke få denne erfaringen og at jobben er en annen når man kommer tilbake. Det må være bedre å bli gravid mens man er i vikariat (om det er langt nok til at man opptjener rett til fødselspenger), så går det ikke ut over noen.

Personlig provoseres jeg også av kvinner som planlegger å slutte med ppiller dagen kontrakten er signert. Og jeg provoseres enda mer av at de syns det er ille at det er vanskelig for kvinner å få jobb i denne alderen. For å syns at det er ille, bør man ha et balansert syn på situasjonen. Selv om det er en rettighet og et gode for alle i samfunnet at kvinner får barn, er det ikke nødvendig å unnlate å gløtte litt til arbeidsgivers verden i planleggingen.

I yrker som er lette å skaffe vikarer til, er nok ikke dette et stort problem. Jo høyere utdanning/sterkere spesialistrolle, jo vanskeligere å finne vikar, jo verre for bedriften.

Jeg har jobbet for to sjefer som har uttrykt frustrasjon over dette, som har forsøkt å ansette kvinner, men som er blitt mer restriktive etter erfaringer med raske graviditeter. Dette er ikke menneskefiendlighet fra noen av dem, han ene beviste det til fulle da han ansattte en jente som alt var gravid men ikke visste det ved ansettelse. Hun hadde prøvd i mange år og gitt opp. Hun ble ønsket velkommen inn, alt ble lagt til rette, hun fikk spennende oppdrag til tross for at han ikke visste hvor lenge hun kunne bli der, og nøyaktig samme stilling tilbake etter permisjon. Men han tenker seg nok om før han ansetter unge kvinner igjen, for noen drømmesituasjon for selskapet er det jo ikke.

[Gjest Aurora Vaniljesaus]

Jeg følt virkelig at jeg "stanget i veggen" da jeg begynte å søke jobb som nyutdannet 24 åring. Fikk til stadighet "beskjed" om at jeg kom til å få barn med en gang.

De som evt hadde villet gi meg en fast jobb den gang ville fått meg ansatt i flere år før jeg begynte å tenke på barn.. Men det nyttet det liksom ikke å få overbevist dem om.

Jeg fikk omsider fast ansettelse (etter to år) og var veldig bevist på at jeg ikke skal "belønne" de som faktisk ansatte meg med å bli gravid med en gang.

Jeg er også veldgi bevist på at jeg skal "skaffe meg de barna jeg skal ha" før jeg søker jobb neste gang. Tror og håper det er et argument potensielle arbeidsgivere vil "tro på" i større grad enn det at jeg ikke ønsket meg barn på flere år.

[Sympatia]

Jeg er også veldgi bevist på at jeg skal "skaffe meg de barna jeg skal ha" før jeg søker jobb neste gang. Tror og håper det er et argument potensielle arbeidsgivere vil "tro på" i større grad enn det at jeg ikke ønsket meg barn på flere år.

←

Men så er jo problemet om at er man nyutdanna og da tenker som du sier å få barn før man søker, sitter man igjen med lite penger. For det er ved fast ansettelse man får samme mengde penger under permisjon som om man jobbet, eller hva?

[minienthe]

Dersom man har tatt lang utdannelse og ikke fått fast jobb på en stund, er det vel dumt å bli borte med en gang man får det? Med mindre man som du sier er helt på grensen for når man KAN få barn. Det er nok vanskeligere i dag å få jobb som barnløs gift kvinne på 35 enn for den samme på 25 også, nettopp av denne grunn.

Hvorfor kan man forresten ikke bli gravid mens man er i vikariat da? Hvorfor vente til man har fast jobb? Om man søker fast jobb for å få relevant erfaring er det jo ulogisk å bli gravid så fort kontrakten er signert, da risikerer man jo å ikke få denne erfaringen og at jobben er en annen når man kommer tilbake. Det må være bedre å bli gravid mens man er i vikariat (om det er langt nok til at man opptjener rett til fødselspenger), så går det ikke ut over noen.

Personlig provoseres jeg også av kvinner som planlegger å slutte med ppiller dagen kontrakten er signert. Og jeg provoseres enda mer av at de syns det er ille at det er vanskelig for kvinner å få jobb i denne alderen. For å syns at det er ille, bør man ha et balansert syn på situasjonen. Selv om det er en rettighet og et gode for alle i samfunnet at kvinner får barn, er det ikke nødvendig å unnlate å gløtte litt til arbeidsgivers verden i planleggingen.

I yrker som er lette å skaffe vikarer til, er nok ikke dette et stort problem. Jo høyere utdanning/sterkere spesialistrolle, jo vanskeligere å finne vikar, jo verre for bedriften.

Jeg har jobbet for to sjefer som har uttrykt frustrasjon over dette, som har forsøkt å ansette kvinner, men som er blitt mer restriktive etter erfaringer med raske graviditeter. Dette er ikke menneskefiendlighet fra noen av dem, han ene beviste det til fulle da han ansattte en jente som alt var gravid men ikke visste det ved ansettelse. Hun hadde prøvd i mange år og gitt opp. Hun ble ønsket velkommen inn, alt ble lagt til rette, hun fikk spennende oppdrag til tross for at han ikke visste hvor lenge hun kunne bli der, og nøyaktig samme stilling tilbake etter permisjon. Men han tenker seg nok om før han ansetter unge kvinner igjen, for noen drømmesituasjon for selskapet er det jo ikke.

←

hipp hurra for deg, du formulerer meningene på en flott måte og jeg er fullstendig enig (jeg klarer bare ikke den formuleringsbiten, folk blir bare sinte på meg )