Samvær...

[annelise]

Faren til mine barn prioriterer alt annet enn samvær med mine barn, annenhver helg og to uker om sommeren er alt mine barn er hos sin far. Han har en yngre sønn som han har oftere enn mine.

Har lyst at han skal ha de oftere, men han vil ikke, føler ikke jeg kan tvinge han heller.., hvor bra er vel det for barna..??

Ikke stiller han opp på verken skole eller barnehage ting, dette er jentene veldig lei seg for, alle andre har jo begge foreldrene med seg. Han betyr så mye for de, og det gjør meg så vondt at han egentlig ikke ønsker å ha de hos seg.

Vet ikke hvor mye lengre jeg orker dette, vert sånn siden jeg flyttet for snart fem år siden. Hun eldste jenta mi har fått angst pga savnet, men han bare fnyster det vekk. Hun er 7 år.

For en liten stund siden tok hun det opp med han da han hentet de en fredag, fortalte at hun ønsket å få litt mere tid med han, og tankene sine.. Han lo litt og svarte, " vil du det..." Så ikke noe mere, og saken liksom utav verden..

Hun nekter å gå på skolen, våkner om natta med mareritt o.l, livredd for at jeg en dag skal ikke være her. Og når hun endelig er hos faren ringer hun hjen hver dag, griner i tlf, vil hjem. Når hun er hos han har han aldri tid til henne, moren hans som for det meste passer på henne.

JEg vet ikke hva jeg skal gjøre, noen gode råd/erfaringer der ute...???

[Far til 2]

Det er ingen tvil om at barn trenger en tilstedeværende far, og det du skriver beviser dette.

Dessverre har jeg ingen oppskrift for hvordan du kan få far-datter forholdet til å endre seg. Annenhver helg er utvilsomt lite, og spesielt de 5 første årene da barn og far skal etablere et varig forhold. Jeg håper barnas bestemor forteller dette til faren.

Jeg har ikke noe annet råd enn at du fortsetter i samme stilen, selv om det er slitsomt. Det er viktig for barnet at hun får etablert et forhold til sin far slik at de ikke blir fremmede for hverandre på et senere tidspunkt.

Savn er dessverre noe som påvirker barn mye mer enn mange tror. At hun gråter og vil hjem anatr jeg er basert på at det er vanskelig å erstatte en biologisk far. At han ler bort sin datters ønske om mer samvær kan imidlertid ha noe med at han ikke ønsker å diskutere dette med deg. Ex'er har dessverre vanskelig for å forstå hverandre .

Jeg tror og håper at ting vil endre seg over tid. De siste årene har det sikkert blitt lettere å kommunisere mellom far og datter. Dette vil på sikt kunne gi forholdet dem imellom et løft.

Lykke til med vidre arbeid. Det er -, og vil fortsatt forbli tungt, men på sikt vil din datter vinne farens hjerte.

[Gjest =tentacle=]

Han har 3 barn som han har samvær med? Og sønnen kommer alene, mens døtrene kommer begge sammen?

Tipper han synes at han bruker nok tid på barn, og at det er hans egne ønsker som styrer hvilken prioritet han gir dem, og at ikke deres behov veies så tungt i den vurderingen. Trist

Det spørs om det er mulig å få han til å forandre innstilling til dette. Jeg tviler på om det ligger i din makt.

Mitt råd: Vurder om kanskje det beste er å slå deg til ro med at samværsprosenten er det den er, og at en eventuell økning vil være positivt, men ikke innenfor rekkevidde nå.

Hjelpe jentene dine til en forståelse av situasjonen som fungerer å leve med. Fravær av en forelder blir ikke alltid 100% smertefritt, men de tankene de gjør seg om hvorfor, kan være en sterkere årsak til angst, utrygghet og mistrivsel enn det isolert sett er å se far litt sjelden.

Jeg ville ha satset mye penger på at eldstejenta di sliter med å føle seg mislykket som datter, og tror at det er hennes feil at ikke far er mer engasjert. Hvis hun hadde vært en bedre jente, ville nok han ha vært den superfaren hun ønsker seg... Kanskje er det den smerten som gjør at hun ringer hjem når hun er hos ham, hun håper at han skal være nær og ekte, og så er han ikke det.

Bruk kreftene på jentene, ikke på å forandre ham. Uten å rakke ned på ham, prøve å få dem til å forstå at dette ikke er deres feil. At det har med pappas forutsetninger å gjøre, og ikke skyldes at ikke de er gode nok til å være verdt hans tid, oppmerksomhet og kjærlighet. Datteren som føler seg sårbar fordi hun bare har deg reelt sett, trenger også en trygghet for at hun ikke blir alene i verden om det skulle hende noe med deg. En forsikring om at noen vil ta vare på henne og søsteren, og helst noen konkrete mennesker, f.eks tante og onkel, vil kanskje kunne dempe frykten for å bli overlatt til seg selv noe over tid.

Husk at dere kan få profesjonell hjelp både i forhold til familievernkontor med noen som kan snakke med far, og i forhold til fagpersoner som kan være til støtte i å hjelpe datteren med det hun sliter med. Hun har psykiske problemer nå, og det finnes folk som har erfaring med hvordan barn ofte tenker i slike situasjoner. Ikke vær redd for å få hjelp utenfra hvis det ikke snur.

Kjempeleit for barna dine, og for deg som mor å se at de har det vondt. Men de har deg, og det skal gå bra med dem

[Gjest baby-E]

Faren til mine barn prioriterer alt annet enn samvær med mine barn, annenhver helg og to uker om sommeren er alt mine barn er hos sin far. Han har en yngre sønn som han har oftere enn mine.

Har lyst at han skal ha de oftere, men han vil ikke, føler ikke jeg kan tvinge han heller.., hvor bra er vel det for barna..??

←

Hang meg egentlig veldig opp i at du kaller de dine, dine, dine jeg.

Uansett. I de fleste tilfeller har barna det best når de kan ha samvær med begge foreldre. Det er syns at derea far ikke prioriterer de høyere, men noen form for tvang er vel lite lurt.

Har dere satt dere ned og diskutert dette ordentlig? At deres datter vil ha mer tid med han? Håper dere kommer fra til en ordning som fungerer for alle parter, for slik det er i dag ser det ut som det kun fungerer for far.

Endret 12. april 2007 av baby-E

[Gjest =tentacle=]

Hang meg egentlig veldig opp i at du kaller de dine, dine, dine jeg.

←

Hvis en far hadde kalt sine barn for sine og ikke konsekvent kalt dem "våre" eller "min eks' og meg sine", hadde du hengt deg like veldig opp i det da?

Det er da helt normalt å kalle barn for sine for foreldre av begge kjønn, enten de er sammen eller ikke.

[Gjest baby-E]

Hvis en far hadde kalt sine barn for sine og ikke konsekvent kalt dem "våre" eller "min eks' og meg sine", hadde du hengt deg like veldig opp i det da?

←

ja.

[Gjest Jytte]

Jeg reagerte også på at du skriver hans sønn, men dine døtre ...

Hvor gamle var jentene da dere ble skilt? Hvilket forhold hadde han til barna før skilsmissen?

[Gjest Veronica Mars]

Jeg reagerte også på at du skriver hans sønn, men dine døtre ...

←

Hvorfor reagerer dere på det? Det er da vitterlig hennes døtre fordi om de også er hans. Og det er da hans sønn, og ikke hennes, slik som jeg forsto det.

[la Flaca]

Dersom man går fra hverandre og ikke avtaler 50/50 fordeling, så blir jo resultatet at den ene forelderen får se barna sine lite. Annen hver helg og (kanskje) en ukedag i tillegg er en vanlig ordning. Og mange slår seg ro med det. Det er tydelig at pappan her har gjort det, kanskje særlig på grunn av at han har enda et barn som han har samvær med. Han syns antakelig at han har nok med det.

Har dere ikke avtalt samværet på et eller annet tidspunkt? Han tenker vel at han nå følger samværsavtalen og gjør det som forventes av han. Eller har dere avtalt mer samvær enn det han faktisk gjennomfører?

Jeg syns ikke det er så rart at han velger å ha samvær med gutten uten at jentene er til stede, og omvendt(?). (Det kan jo tenke han har en bedre frohold til guttens mor enn han har til deg også). Men det er trist at han ikke tar det på alvor når 7-åringen snakker om at hun vil se han oftere.

Har du prøvd å snakke med han selv? Uten å gå i angrepsposisjon?

Håper det ordner seg for alle sammen.

[annelise]

Han har ikke jentene uten at gutten er der og, han mener det er viktig at jentene kjenner sin bror.

Har vert innom familievern konoter ved flere anledninger, men enten stiller han ikke eller så er han kjempe forståelig og lover både det ene og det andre, men det blir ikke noen forandring.

Han skulle etter avtalen ha de nå i påsken, fra onsdag til mandag, men så sa han at han måtte jobbe torsdag og fredag, så greit tenkte jeg, hente de fredagen da. Han var enig i det, men da fredagen kom kunne han ikke hente de, fordi han skulle jobbe feste av påsken og.

Så sankker jeg med en arb. kolega av han, en kompis av meg. Faren til jentene hadde påskeferie, alle hadde det. Jentene var på besøk hos bestemoren(hans far) på mandagen, der fikk de vite at lillebroren hadde vert hos faren hele påsken.

Bare for å ha det klart, så har ikke mine jenter verken sett eller hørt meg krangle/diskutere med faren. Har alltid en hyggelig tone med han ovenfor de.

[Gjest =tentacle=]

Tror han trenger å spleises med en snill dame som ikke lukter lunta før hun sitter der og har nesten eneansvar for å organisere alt rundt særkullsbarna.

[Gjesten29]

Enig med hun som sa at du må hjelpe døtrene dine til og forstå situasjon- slik at ikke de føler skyldfølelse og utvikler angst/ dårlig selvbilde pga det.

Jeg synes det virkes som om du har gjort mye-blir du ikke sliten av det?

[annelise]

Blir psykisk sliten av all usikkerheten rundt han, har hendt han ikke har hentet de på sine helger, fordi han plutsselig skal noe annet..

Men blir ikke sliten av å ha jenten aleine hele tiden, har vert veldig bestemt på regler og leggetider, så eneste gangene det er surr i rutiner er etter de har vert hos han. Da tar det to tre dager å komme tilbake til rutinene.. Det er slitsomt..

Er ikke for min egen del jeg vil de skal mere til han, for min del kunne de vert hos meg hele tiden..

[Gjesten29]

Blir psykisk sliten av all usikkerheten rundt han, har hendt han ikke har hentet de på sine helger, fordi han plutsselig skal noe annet..

Men blir ikke sliten av å ha jenten aleine hele tiden, har vert veldig bestemt på regler og leggetider, så eneste gangene det er surr i rutiner er etter de har vert hos han. Da tar det to tre dager å komme tilbake til rutinene.. Det er slitsomt..

Er ikke for min egen del jeg vil de skal mere til han, for min del kunne de vert hos meg hele tiden..

←

Jeg har opplevd det samme. Det som skulle være en avlastning for meg førte til at jeg ble psykisk sliten av all usikkerheten. Det værste var for barnet-fordi jeg mener det gjør skade og en får veldig dårlig samvittighet pga det.

Det ble så gale at jeg ikke orket å snakke med han på telefonen og at nær familie ordnet all kontakt dem mellom. Da forstod han alvoret og ting har bedret seg betraktelig.

For min del kan også barnet være med meg hele tiden-det er ikke det jeg blir sliten av, men så er det slik at barn ofte får en sorgreaksjon når en av foreldrene "tapes" som f,eks ved ett samlivsbrudd. Hvordan man skal møte ett barns sorg er forskjellig, men det er viktig at de forstår at det ikke er dem det er noe galt med, man har også "lov" å si/ forklare "milde" ting om f,eks hvorfor er far er som han er.

Jeg synes du har gjort mye, personlig så synes jeg at det er utrolig slitsomt og energitappende, det er også en sorg fordi en far svikter barna sine-jeg klarer ikke og forstå slike valg og mener det må gå på manglende empatisk innsikt.

Har du prøvd med en grundig realitetesorientering der du forklarer eventuelle konsekvenser slik oppførsel får hos barn? La han gjerne sette ord på det selv, så håper jeg det klarer å synke inn..

[annelise]

Jeg har prøvd ved flere anledninger, men han tar det ikke til seg. Han vil helst ikke snakke med meg ang jentene.. Han mener jeg ikke har noe med hvordan de har det når de er hos han, og problemet med at de er utmattet når de kommer fra han pga lite søvn er min egen feil, det er jeg som har feile rutiner på de.

Han lever i sin egen boble..

Hu eldste hadde store søvn problemer for et års tid siden, var da i kontake og til samtaler ved helsestasjonen, de prøvde å innkalle han og, men han ville ikke komme..

Virker som om han har bestemt seg for hvordan jentene er, og alt jeg sier er bare tull., de er jo ikke sånn og sånn når de er hos han...

[Wildy]

Jeg reagerte også på at du skriver hans sønn, men dine døtre ...

Hvor gamle var jentene da dere ble skilt? Hvilket forhold hadde han til barna før skilsmissen?

←

Jammen, det er jo ikke hennes sønn?!? Hva skal hun ellers kalle gutten? Halvbroren til jentene til meg og min ex?Litt tungvint, kanskje?

Og det er da vel ikke unormal å kalle barna sine for nettopp "mine"?

[Far til 2]

Jeg har dessverre ingen konkret løsning på problemt som barna opplever.

I denne konkrete saken synes det som om moren har gjort det hun kan for at far skal stille opp og ingenting i beskrivelsen gir sagnaler om at hun har gjort noe feil. Dermed ligger problemet et annet sted, og løsningen har jeg antydet i avsnittet ovenfor (selv om ikke det hjelper barna i dette konkrete tilfellet).

Endret 13. april 2007 av Furstina

[Gjesten29]

Jeg har prøvd ved flere anledninger, men han tar det ikke til seg. Han vil helst ikke snakke med meg ang jentene.. Han mener jeg ikke har noe med hvordan de har det når de er hos han, og problemet med at de er utmattet når de kommer fra han pga lite søvn er min egen feil, det er jeg som har feile rutiner på de.

Han lever i sin egen boble..

Hu eldste hadde store søvn problemer for et års tid siden, var da i kontake og til samtaler ved helsestasjonen, de prøvde å innkalle han og, men han ville ikke komme..

Virker som om han har bestemt seg for hvordan jentene er, og alt jeg sier er bare tull., de er jo ikke sånn og sånn når de er hos han...

←

Ja, nemlig ALT er din feil

Vet du hva, personlig hadde jeg ignorert denne mannen, og latt andre jeg stolte på rett og slett tatt over samværet og den byrden der.

Samtidig hadde jeg "jobbet" med barnet (a) for å forebygge psykiske skader/ feilutvikling.

Så lenge du ikke setter foten ned og sier og viser med handling at NOK ER NOK så kommer dette til og fortsette.

[Gjesten29]

Når ett menneske er så til de grader "lukket" i sin kommunikasjon er det dessverre ikke mye å gjøre, det må få en "vekker" på en eller annen måte. Hvem kan ha nøkkelen? kartlegg årsaksforhold...kan finne mye ut der..

[Gjesten29]

Ja.

Si at pappa ikke har tid til dem, og slutt og mas

Selvsagt skulle det vært annerledes, men sånn er det ikke. Da må man ta konsekvensen av det.

Ja, for faren kan jo ikke forstå dette selv

Det er nok dessverre slik at hvis mannen ikke vil, så vil han ikke. Og istedenfor å prøve å prakke på ham et barn, så er det like greit å innstille seg- og IKKE MINST barnet- på at de lever en alene-tilværelse. Det behøver slett ikke være så ille, så lenge man ikke tror at man savner noe (som ofte ikke kan oppfylle halvparten av forpliktelsene sine).

Jeg synes at enhver ansvarlig, intelligent alenemor med en "vanskelig" far burde skjalte ham ut av sitt og barnets liv. Det betyr ikke at man avskriver alle menn man har hatt konflikter med som udugelige, men hvis han ikke bryr seg om barnet- så hvorfor mase? Da er barnet ditt

←

Jeg er ikke enig, jeg synes enhver ansvarlig intelligent enslig forsørger bør forstå hvor viktig en far er i ett barns liv- og gjøre det beste ut av det. Er han "udugelig" så er det bedre at det blir på hans premisser ( så lenge han er en god far når han har samvær) så får heller mor tåle litt/ eventuellt la mennesker hun stoler på ta litt byrde i perioder.

Er det snakk om rus/psykriatri stiller det seg annerledes.