Kampsport

[Gjest beekeeper]

Holder på å sjekke litt på nettet om forskjellige kampsporter..

Har veldig lyst til å begynne med noe, men vet ikke hva! er det noen som har noe tips?

Jeg er ganske redd også, begynne helt alene

Også tenker jeg at det sikkert er mange ungdommer og barn der, og ingen i tjueårene. Skummelt!!!

Uansett da, så er det så mye rart her. Ju jittsu, akudo, kickboksing.. Hva passer for meg? Jeg vil gjerne gjøre noe som kanskje får meg mer selvstendig, og som gjør at jeg kan forsvare meg selv. Og få bedre selvtillit!

Jeg har såvidt prøvd capoiera, men det var ikke noe for meg. For mye rare bevegelser og fikk liksom ikke helt taket på det.

Er det noen her som driver med noe, og hvordan er det?

[-frøya-]

Har gått på kickboksing og synes det var kjempegøy!

Og der jeg gikk var det ikke bare unge folk som gikk,så tror ikke du skal være redd for at du er den eneste i tjueårene....

[Gjest beekeeper]

Har gått på kickboksing og synes det var kjempegøy!

Og der jeg gikk var det ikke bare unge folk som gikk,så tror ikke du skal være redd for at du er den eneste i tjueårene....

←

Det har jeg alltid hatt lyst til å prøve! Har sjekket litt nå, og de har faktisk voksenklasse der! (16+)

Men det var veldig dyrt da

Har sett på karate, det var bare utrolig billig i forhold og det så faktisk ganske bra ut.. Har alltid syntes at det har sett kjedelig ut, men det kan jo kanskje være gøy..

"Vi trener nokså variert med både selvforsvar, "basic", kata (mønster), kondisjon, tøying, styrke, meditasjon og sist men ikke minst kamp-trening."

[Jennsen]

Jeg trener karate. Det er kjempegøy, i tilegg til at det er veldig bra trening. Man trener på alt fra spark, slag, nedtagninger, låsegrep, knivforsvar, osv. Man får trent både styrke i hele kroppen, kondisjon, kroppskontroll, balanse, konsentrasjon, osv, og mot. Det er ganske variert trening, så man får kjørt hele kroppen når man holder på, og det er faktisk veldig lite skader (fotball til oppvarming er faktisk det folk skader seg mest på hos oss )

I den klubben jeg går betaler vi 900 kr pr semester. Det er vel karateklubber tilknyttet de fleste universitetene i landet, og da er prisen noen hundringser lavere antar jeg.

I den klubben jeg går er de fleste folkene i alderen 20-40. I nybegynnerkurset nå i vår var yngste deltager 18 år, og eldstemann 54, så tror ikke du skal bekymre deg for at du er "for gammel". Man trenger heller ikke være kjempemyk og i sinnsykt god form for å begynne, det tas hensyn til at folk ligger på forskjellige nivå. Jeg var stiv som en stokk, hadde elendig balanse, og trodde jeg kom til å være for klønete til å klare noe som helst da jeg begynte, men det tok faktisk ikke mange ukene før jeg merket stor forbedring, noe som var veldig motiverende

Mange klubber tilbyr en gratis prøveperiode, så man taper ikke noe på å prøve det for å se om det faller i smak. Det er jo litt forskjell på trenerne i klubbene også, hvis du ikke trives med miljøet i en klubb er det som regel mange andre karateklubber det går an å pvøre. Det er mange forskjellige stilarter i karate, du kan jo lese litt om de forskjellige. Noen satser mer på styrke enn teknikk, noen det motsatte.

Hvilken kampspårt du skal velge kommer jo også ann på hva du vil. Vil du ha "oppreiste" kampsporter, hvor man for det meste står oppreist og fokuserer på slag og spark, har man ting som karate, taekwondo og kickboksing. Hvis du heller vil ha masse kast og låsegrep og kaving rundt på bakken kan du prøve ting som judo eller aikido. Ju jutsu har litt av begge deler. Capoeira er jo mer dans enn kampsport :icon_razz:

[happyhappy]

Jeg trente Tae Kwon Do noen år tilbake, og det var helt fantastisk bra trening! Og et pluss er jo selvsagt selvfølesen om trygghet når jeg går gjennom byen sent om kvelden!

Tae Kwon Do har mye spark og slag, og fokuserer på selvforsvar. Spennende!

Tror ikke du bør bekymre deg for aldersgruppa, det virker som det er egne grupper, eller alltid er noen i alles aldre overalt på slike kampsport-treninger

Go girl!!!! :-D

[Leifr]

Og et pluss er jo selvsagt selvfølesen om trygghet når jeg går gjennom byen sent om kvelden!

←

For de aller fleste kampsporter er den trygghetsfølelsen falsk og kan være direkte livsfarlig!

[Cognizance]

Jeg tiltrer Leifrs utsagn.

Jeg vil gjerne gjøre noe som kanskje får meg mer selvstendig, og som gjør at jeg kan forsvare meg selv. Og få bedre selvtillit!

←

Hvis du vil lære å slåss, slik du skriver, så er det helt andre kriterier du bør legge til grunn en hvis du vil ha en trivelig klubb å trene i der det er folk av begge kjønn og aldre.

De fleste klubber har oppvisningstimer, eller gratisuker. Det kan være lurt å bruke tid på å vurdere flere klubber slik at du begynner i den som passer deg best. For min del har det mye å si hvordan de andre som trener der er, og holdninger. Garderobeprat om hvilke teknikker som er lurt å bruke på gata får meg til å skygge unna.

Jeg trente ju jitsu i fjor vår. Mange kvinner i klubben, trivelige folk, passelig kroppslig nivå på treningene (det kan ha mye å si, noen klubber er for folk som allerede er mjuke og sterke og ikke for de som vil bli det). Det jeg ikke likte var at vi (også) trente på teknikker som kan være svært skadelige, som strupeslag, ballespark, nedlegging med bakhodet først osv. Selvforsvarsmessig kan det være berettiga å bruke slike teknikker men jeg trivdes dårlig med det.

Det jeg tror er bra, er kampsporter som er - kamporienterte. Altså, der man lærer teknikker som er såpass lite skadelige at man kan anvende dem på hverandre på trening samtidig som man tar skikkelig i. Brasiliansk ju jitsu blir det ultimate her, judo og også ju jitsu fight blir bra. Brasiliansk ju jitsu er utrolig kult, det er lekeslåssing satt i system, og helt absurd slitsomt. Men det er mest menn som driver med det.

Endret 12. april 2007 av Cognizance

[Cata]

Uansett da, så er det så mye rart her. Ju jittsu, akudo, kickboksing.. Hva passer for meg? Jeg vil gjerne gjøre noe som kanskje får meg mer selvstendig, og som gjør at jeg kan forsvare meg selv. Og få bedre selvtillit!

←

For de aller fleste kampsporter er den trygghetsfølelsen falsk og kan være direkte livsfarlig!

←

Jeg er enig med Leifr. I de fleste kampsporter er det slik at man må komme ganske langt i gradene før man kan bruke teknikker som selvforsvar, og i en del av dem (f.eks. judo) er det nesten umulig.

Derimot så mener jeg kampsporter er en god selvtillitsbygger. Man lærer kroppsbeherskelse og selv om man vet at teknikkene ikke nødvendigvis virker som forsvarsmiddel så bidrar kunnskapen likevel til at man føler seg sikrere. Dermed utstråler man mer selvsikkerhet og blir kanskje ikke fullt så lett et "offer".

Selv har jeg trent judo i flere år og også prøvd meg med karate. Mine erfaringer er at det gjerne blir veldig bra miljø i klubbene og dette bidrar også til bedret selvtillit. Det er slett ikke bare tenåringer som trener. Ofte er det slik at det er stor overvekt av ungdommer på de rene nybegynnerkursene, men så snart man har tatt et par graderinger blir det gjerne miksede treningspartier og da jevnes aldersgruppene noe ut. Jeg har trent sammen med folk fra 10-60 i samme gruppe.

Så rart det enn kan virke så er kampsporter også veldig høflige idretter. Man skal vise respekt for trenere, for dem som er høyere graderte og for treningspartner. I og med at det er potensiale for å skade den man trener med så blir dette med å vise hensyn og ta vare på dem man trener med vektlagt. "Kjekkasene" som snakker om hvilke teknikker man kan bruke til å sloss med, blir gjerne fort luket ut. De har ikke disiplinen som kreves.

Treningsmessig er judo veldig bra og allsidig og om man ikke ønsker å gå kamp i konkurranse så kan man fint trene kast og teknikker og få godt utbytte av treningene. Jeg er av dem som er stokk stiv i kroppen, men i de årene jeg trente judo så var jeg langt bedre. Karate har jeg kortere erfaring med, men min erfaring derfra er at det også er fin og allsidig trening. De to treningsformene vektlegger forskjellige ting, -i judo er alle slag og spark luket vekk mens i karate er det hovedvekt på slag og spark. I judo så er de fire hovedteknikkene kast, holdegrep, kveling og armbend. I kamp kombineres teknikkene. Et vellykket og effektivt kast kan være nok til å vinne kampen, men om kastet ikke er perfekt og man får motstanderen i matta kan man likevel vinne på å holde motstanderen nede i matta i en viss tid, eller motstander kan gi seg som resultat av anvendt kvele- eller bendteknikk.

[Leifr]

Jeg er enig med Leifr. I de fleste kampsporter er det slik at man må komme ganske langt i gradene før man kan bruke teknikker som selvforsvar, og i en del av dem (f.eks. judo) er det nesten umulig.

←

Hm, jeg ville sagt det litt annerledes. Jeg mistenker at du undervurderer nytteverdien av judo en smule; jeg har ikke drevet med judo selv, men har trent litt BJJ som er beslektet, og disse anses generelt som noen av de mest "nyttige" kampsportene.

En reell slåsskamp består gjerne av mye udisiplinert knuffing, dytting og bryting, gjerne uten så mye teknisk ferdighet hos noen av partene. Det er en kaotisk, uforutsigbar og stressende situasjon. Hvis man skal ha noe rimelig håp om å anvende teknikker man har lært på trening i en slik situasjon, må man ha trent på å bruke dem i kaotiske, uforutsigbare og stressende situasjoner -- dvs. så mye fri sparring og "åpne" driller som mulig, med en partner/motstander som ikke samarbeider men tvert imot gjør sitt beste for å forhindre deg i å få til teknikkene. Fancyteknikker som er "for farlige" til at man kan bruke dem fullt ut i sparring får man sjelden lært godt nok til å bruke dem i praksis. Det som vanligvis skjer når kampsport-folk havner i ordentlig trøbbel er enten at de holder igjen eller prøver på noe fancy som ikke funker og får deng, eller at de faller tilbake på en håndfull av enkle teknikker de har brukt en million ganger i sparring.

Fra haugevis med anekdoter, så vel som fra utviklingen av MMA-sporten fra tidlig nittitall og fram til i dag, kan vi slutte oss til at de kampsportene som best forbereder en utøver på å sloss "på ordentlig" er nettopp de som legger mye vekt på fri sparring med kontakt, og at de som er orientert mot bryting sannsynligvis er nyttigere enn de som kun går ut på slag og/eller spark. Hvor langt man har kommet i gradene eller hvor mange år man har trent betyr ikke så mye, det er snarere mengden fri sparring (og andre former for åpen eller "levende" trening) som teller.

Når det er sagt, vil jeg minne om at evnen til å vinne en slåsskamp ikke er det viktigste når det kommer til selvforsvar, og neppe burde være hovedpoenget når man velger seg en kampsport å drive med heller. (Det er dessuten lite sannsynlig at ferdighet i ubevæpnet slåssing vil hjelpe så veldig mye hvis man blir angrepet av 2-3 stykker eller noen som har kniv el.l.)

[Cognizance]

Helt enig med det Leifr skriver.

Et annet moment er at hvis man kan judo eller brasilians ju jitsu så kan man denge løs på folk med alt man kan av teknikker - teknikker som man bruker og driller på på hver trening - uten å skade dem, men bare få

kontroll over dem eller hefte dem slik at man kommer seg vekk.

Eller påføre ufarlig smerte. Legge han i bakken for eksempel, feste grep, og så presse nesetippen bestemt opp mot panna. Vanvittig vondt, og helt ufarlig

Trener man karate for eksempel så er ikke det fullt så enkelt, spark mot hodet kan fort gi alvorlig skade.

Og: Slik jeg har opplevd det, så brukes sporten selv som referansesituasjon i judo eller BJJ. Man snakker om når man går kamp, eller refererer til en sparringssituasjon. Det synes jeg er bra. I ju jitsu-klubben var referansesituasjonen ofte overfall - hva hvis noen prøver å kvele deg bakfra, hva hvis noen prøver å kvele deg forfra osv. Ju jitsu-klubben hadde mange jenter, og mange av dem begynte sikkert der for å lære selvforsvar. Men, hadde de begynt med en mindre selvforsvarsretta kampsport, som judo, ville de blitt bedre i selvforsvar, tror jeg

Jeg ville ikke tenkt så mye på det å skulle lære selvforsvar/slossing, men heller prøvd å finne en klubb jeg trivdes best mulig i.

Endret 13. april 2007 av Cognizance

[Anglofil]

Jeg går selv på karate, og som den sjenerte sjelen jeg alltid har vært, så har det passet perfekt for meg. Den karatestilarten jeg trener heter 'Wado Ryu'. 'Wa' kan oversettes med 'fred' eller 'harmoni', og på norsk så kalles stilarten 'veien til fred'. Symbolet for stilarten er fredsduen, så allerede her får man en indikasjon hva stilarten handler om.

'Wado Ryu' ble dannet av Ohtsuka som selv hadde trent Ju-Jutsu fra barndommen av. Han møtte senere grunnleggeren av karate i Europa Funakoshi, og ble svært begeistret. Han synes derimot at Funakoshis karate var for begrenset og formfast og begynte å blande inn teknikker fra nettopp Ju-Jutsu, noe som danner grunnlaget for stilarten.

Stilarten satser mer på teknikk og hurtighet enn på rå kraft, der motstanderens bevegelser og kraft blir rettet mot ham/henne. Når mange tenker karate, tenker de kanskje stive teknikker og harde slag. Det oppleves i liten grad i denne stilarten. Treningen er veldig variert og jeg synes personlig den er morsom. Selvsagt er det en god del 'basic', men treningene bærer også preg av en god del selvforsvarstrening ved hjelp av f. eks å finne fram til punkter osv på kroppen, teknikker, samt meditasjon, pararbeid i form av at teknikkene prøves og 'bevises' på hverandre osv. Sparring er også gøy, da ikke i den form av at man braker løs mot hverandre, men at man lærer å lese seg selv og motstander. Vi har i tillegg 'kata' eller 'mønster', som jeg alltid har vært veldig glad i. Teknikkene i kataen prøves gjerne på hverandre, rett og slett for å se hvorfor de brukes. Selv er jeg også glad i teorien/filosofien bak alt sammen, noe vi også får erfare under trening med master. Det synes jeg er veldig spennende, der vi rett og slett får en forklaring for hvorfor teknikkene brukes, samt at det vises en del eksperimenter. Blir alltid fascinert over den japanske filosofien og hvordan de klare å vise hvordan mennesket er en del av naturen. Har lært en god del om harmoni og balansen mellom mennesket og kroppen, og hva som skjer når den ikke stemmer (noe som aktivt også blir brukt i treningene).

Kort om graderinger og slike ting, så er det ganske strengt, men samtidig ikke. Det brukes en del skjønn og det handler om å se helheten. Man må gå ganske mange år før man blir svart belte, mye fordi man må vente et halvt år mellom hver gradering, fram til 3. kyu, brunt belte, da må man vente ett år. Selv har jeg 1. kyu brunt belte, neste for meg blir 1. dan svart belte. Uansett, graderingene er meget varierte, det er alt fra 'kata' til basic, til selvforsvar og diverse. Og innsats belønnes gjerne, for det er ikke slik at alt må være perfekt, alt har en helhet. I tillegg er det aldersbegrensninger for de som kan få svart belte. Ingen under 18 år (med unntak av hvis man får fritak), får svart belte i vår stilart- rett og slett fordi det handler om modenhet. Man må være bevisst på sine valg. Derfor må også en stil skrives til svartbelte graderingene, der man får en bok som skal leses om et gitt tema. Man må vise at man kan reflektere overfor seg selv og den graden man har. Noe jeg synes egentlig bare er bra, for refleksjon rundt ens eget forhold til f. eks budoetikette er viktig. Må bare si det, at jeg har verken før eller siden opplevd den deilige følelsen det er å klare en gradering. Rett og slett fordi graderingen i seg selv er prosess. Vi sier at 'beltet kommer til deg, ikke du til beltet'. Det har noe med det. Ingenting er flottere og nesten vakrere, enn det å vite at man er 'klar' for den nye graden. Innad snakker vi sjelden om grader og forøvrig fargene på gradene noe vi europeerne fant opp fordi vi er konkurransefokuserte (ihvertfall i min stilart). Men det handler noe om den selvfølelsen og følelsen av å fortjene noe og få den æren av å bli belønnet. Det er nesten slik jeg føler det. Etter sist gradering var jeg så glad at jeg i min entusiasme holdt på å overfalle helt feil person med en stor klem, inntil jeg innså at det ikke var pappa.

Det blir mye 'svada' kanskje, dette her, men jeg finner det ihvertfall lærerikt og spennende. Hva du selv ønsker, må du nesten få svare på selv. Men jeg vet ihvertfall at jeg er veldig glad i det jeg driver med. Spesielt fordi jeg i en periode av livet (fram til jeg var ca. 12 år) hadde ekstremt liten selvtillit og dårlig forhold til meg selv. Selv om jeg enda har dårlig selvtillit i gitte settinger, har karaten vært med å forme meg som menneske. Den har gjort meg bevisst på meg selv og i mange tilfeller føler jeg en slags harmoni med kroppen. Spesielt har det vært viktig for meg i den form av at jeg har akseptert mer og mer av kroppen min. I motsetning til i andre aktiviteter, har jeg følt meg håpløs pga at jeg har hatt astma. Det var en lettelse å kunne gå på noe som alltid gir utfordringer, men ikke presser for mye. Jeg er ingen ekspert, jeg kommer aldri til å bli utlært, jeg bare vet at treningene har gitt meg mye og vært morsomme. Jeg konkurrerte også aktivt en god stund, men det sluttet jeg med, da jeg forstod at det var ikke derfor jeg drev på med det. Selv liker jeg bedre å bruke uttrykket 'kampkunst'', framfor 'kampsport', men det har kanskje noe med den filosofien vi har. Det skal sies at jeg i dag er karatetrener og karatedommer (på stevner), rett og slett fordi jeg ønsker å gi noe tilbake til karaten. Jeg er nemlig evig takknemlig.

Lykke til med ditt valg. Jeg velger å tro at de aller fleste former for kampsport/kampkunst (stilart) har noe godt i seg og jeg håper at du finner noe som passer for deg. Jeg vil ikke presse deg i noen som helst retning og si at dette er det som er best. Noen foretrekker Kung fu. Noen liker Judo. Selv har jeg mange venner som trener mye forskjellig innen kampkunst og kampsport. Alle kan vi trekke fram våre positive momenter. Det er bare du selv som kan velge, men jeg håper at du ihvertfall har fått et innblikk i hva 'min stilart' handler om.

Ta gjerne kontakt om du ønsker mer info, også om du lurer på andre karatestilarter, eller til og med andre former for kampkunst/kampsport. Jeg hjelper gjerne til så godt det går. Ihvertfall med å finne sider eller informasjon om du trenger det.

Angående dette med alder, så har ihvertfall min klubb, som riktignok er en ganske stor klubb, et meget variert og godt tilbud (med egne lokaler). Man har trening med alt fra barn fra 7 års alder (ingen barn under 7 år får begynne) til egne nybegynnerpartier for voksne.

Mvh Yvonne

Endret 13. april 2007 av yvonne

[Gjest beekeeper]

Hvis noen av dere tror at jeg er ute etter å lære meg å sloss med folk, tar dere skammelig feil

Det jeg mente med bedre selvtillit og å forsvare meg selv var vel heller mentalt, ikke fysisk. Jeg vil gjerne trene opp psyken min samtidig som jeg har det gøy på trening, og tenkte kanskje at noen av disse sportene kunne passe meg.

Selv om jeg enda har dårlig selvtillit i gitte settinger, har karaten vært med å forme meg som menneske. Den har gjort meg bevisst på meg selv og i mange tilfeller føler jeg en slags harmoni med kroppen. Spesielt har det vært viktig for meg i den form av at jeg har akseptert mer og mer av kroppen min. I motsetning til i andre aktiviteter, har jeg følt meg håpløs pga at jeg har hatt astma. Det var en lettelse å kunne gå på noe som alltid gir utfordringer, men ikke presser for mye. Jeg er ingen ekspert, jeg kommer aldri til å bli utlært, jeg bare vet at treningene har gitt meg mye og vært morsomme.

Mvh Yvonne

←

Det var noe sånt jeg var nysgjerrig på å høre, ja!

Tror karate kan være noe for meg. Skal sjekke det ut, og gjøre mitt beste for å ikke feige ut!

Veldig informativt innlegg Yvonne!

[Anglofil]

Hvis noen av dere tror at jeg er ute etter å lære meg å sloss med folk, tar dere skammelig feil 

Det jeg mente med bedre selvtillit og å forsvare meg selv var vel heller mentalt, ikke fysisk. Jeg vil gjerne trene opp psyken min samtidig som jeg har det gøy på trening, og tenkte kanskje at noen av disse sportene kunne passe meg.

Ja, det er slik jeg tolket deg også. Slik jeg ser det, har ikke denne formen for trening noe å gjøre med vold. Faktisk opplever jeg at de som kommer på trening for å lære å sloss er de som slutter først. Rett og slett fordi de etterhvert forstår at dette handler ikke om vold. Jeg vil faktisk påstå at det miljøet jeg er en del av på treningene, er det mest ikke-voldelige miljøet jeg har vært borti. Det er nulltoleranse for vold og vi som trener kampkunst gjør ikke det for å lære vold. Det handler i stedet for å utforske sin egen kropp og bli kjent med den, utvikle kroppsbeherskelse og finne en mental og fysisk hamoni. En del av treningen handler også mye om etikette. Det kan virke som selvsagte regler, men man snakker ikke i munnen på hverandre, man gjør det man får beskjed om, det er selvsagt alltid lov å spørre, men man viser respekt. Og en del av denne budoetiketten handler om at man aldri bruker det man har lært utenfor dojo (treningssal), med mindre man er helt nødt, det vil f. eks si i en selvforsvarsituasjon. Men det er og blir siste utvei. For meg er det utenkelig å bruke det jeg kan utenfor dojoens fire vegger, og innad i miljøet er dette også sett på som helt og holdent uakseptabelt. Det lærer vi fra første stund og alle drilles i dette til stadighet.

Det var noe sånt jeg var nysgjerrig på å høre, ja! 

Tror karate kan være noe for meg. Skal sjekke det ut, og gjøre mitt beste for å ikke feige ut! 

Veldig informativt innlegg Yvonne!

Bare hyggelig. Vil bare presisere at karate kan være så mangt, men den stilarten jeg trener er ihvertfall slik.

Mvh Yvonne

Endret 13. april 2007 av yvonne

[Leifr]

Sånn er det nesten overalt, sjøl blant de tøffe gutta som trener MMA. Man gidder ikke rote seg borti noe tull på byen. Man får ut det man måtte ha av aggresjon på trening. Man har ikke noenting å bevise (det gjør man på trening og i ringen, mot motstandere man vet duger til noe, og som man også vet ikke har 4 kamerater med kniv). Man risikerer å bli skadd eller få trøbbel med loven, og det vil jo bare gå ut over treninga. Osv.

[Gjest beekeeper]

Høres kjempebra ut Yvonne!

[Anglofil]

For de aller fleste kampsporter er den trygghetsfølelsen falsk og kan være direkte livsfarlig!

←

Det er jeg faktisk enig i. Og dette er også en del av det vi lærer på treningene og som jeg selv lærer bort til mine egne elever. Det er kanskje også derfor det skal mye til før jeg tyr til noen teknikker. Det er meget viktig å være bevisst på den kunnskap man sitter inne med, men det er like viktig, om ikke mer, å være ydmyk og forstå at det krever mange år med trening. Det heter seg at man må trene minst 5 år før man faktisk vil få utbytte av den treningen man driver med. Men mange av oss gjør det ikke på grunn av selvforsvar i seg selv. Vi ser det på som en utviklingsprosess, der man lærer seg selv å kjenne. Da er det også viktig å erkjenne det faktum at man aldri blir utlært, ei heller se på de teknikker man lærer som en garantist. Stoler man blindt på de teknikker man lærer eller seg selv, så mener jeg man er lite reflektert i forhold til seg selv og det man driver med.

Den selvfølelsen jeg snakker om, handler mer om mitt eget bilde av meg selv og de personene rundt meg. Nå vil sikkert noen si det at min selvtillit, i forhold til andres, ikke er så god. Og på sett og vis stemmer det, men det gjelder ofte i gitte settinger. Det er langt fra den jenta som ønsket å ta sitt eget liv, til den jenta som i dag, tross sine problemer med å ta kontakt med gutter utenfor trening, faktisk ikke er redd for å si sine meninger eller gå opp på en talerstol og snakke for en full sal. Den veien har ikke vært lett, men med på veien har jeg fått hjelp, da i form av den treningen jeg har drevet med.

Man forholder seg også veldig annerledes til andre mennesker på trening, og også det tror jeg er med på skape refleksjon, samt en bevissthet overfor seg selv og ikke minst andre. På trening kan det bli veldig 'intimit', det vil si at vi har mange kroppsnæreteknikker, vi bruker hverandre osv. Ikke minst er det viktig å ikke miste blikkontakten. Utenfor trening ville det vært helt utenklig, men i dojo virker det helt riktig. Og dét synes jeg har vært noe av det fineste jeg har lært på treningene, nettopp dette å lære å forholde seg til mennesker i ulike situasjoner. Det betyr derimot ikke at det gjør meg til noen menneskekjenner, men det har lært meg noe om mennesker - hvilken effekt de har på meg, hvordan og hvorfor det skjer - og dette er en kontinuelig prosess jeg tror vil styrke meg i mitt arbeid senere i livet. Det går selvsagt begge veier og som har gitt grunnlaget for en del gøyale og spennende observasjoner. Bevissthet, refleksjon, respekt for seg selv, andre og ikke minst ens teknikker, samt ydmykhet og nygjerrighet er nøkkelord for meg på trening. Det driver meg videre og det gir mye masse nyttig lærdom.

Mvh Yvonne

Endret 13. april 2007 av yvonne

[Cognizance]

Sånn er det nesten overalt, sjøl blant de tøffe gutta som trener MMA.

←

For noen år siden kom det en undersøkelse som dokumenterte at voldsforbrytere var overrepresenterte i kampsportklubber, eller oftere hadde kampsportbakgrunn enn andre.

Et unntak var de som hadde drevet med karate.

[Cata]

Hm, jeg ville sagt det litt annerledes.  Jeg mistenker at du undervurderer nytteverdien av judo en smule; jeg har ikke drevet med judo selv, men har trent litt BJJ som er beslektet, og disse anses generelt som noen av de mest "nyttige" kampsportene. 

←

Jeg er uenig med deg der. I judo er ett av grunnprinsippene "kraft og motkraft". Det betyr at ganske ofte går du inn i kroppen til motstanderen. I en kampsituasjon på matta er det greit, det er slik det skal være. Skal man bruke judo i selvforsvarsøyemed kan det være livsfarlig. Som en av mine fordums trenere (som også trente selvforsvar og karate) sa: "Det beste redskapet du har hvis du blir overfalt er bena - løp så fort du kan, såfremt du har mulighet til det." Den tror jeg på. Man skal kunne sine teknikker svært godt for å ha en sjanse i nærkamp mot en stor sterk overfallsmann.

Et annet moment er at hvis man kan judo eller brasilians ju jitsu så kan man denge løs på folk med alt man kan av teknikker - teknikker som man bruker og driller på på hver trening - uten å skade dem, men bare få

kontroll over dem eller hefte dem slik at man kommer seg vekk.

←

Nei, man kan ikke det - for for det første denger man ikke i judo. Slag eller spark er ikke tillatt, og følgelig lærer man dem ikke. Hvis man skulle ha sånn flaks at man klarer å kaste en overfallsmann i bakken så har man en viss mulighet til å få et forsprang og løpe vekk, men det du sier om å få kontroll over motstanderen er direkte farlig - for da har du festet grep og holder ham og dermed kommer du ikke vekk.

Beklager avsporingen, trådstarter, dette blir ganske på siden av det du egentlig spurte om, men ettersom jeg er veldig uenig i de to utsagnene sitert overfor, måtte jeg bare inn å kommentere. Men jeg skjønner hva du mener når du sier at du håper det å drive med kampsport kan øke selvtilliten din. Det vil det mest sannsynlig gjøre, -det virket i allfall for meg.

Jeg kan forøvrig signere det Yvonne sier om at de som er interessert i å "lære å sloss" vanligvis er de som slutter først, enten det eller så blir slossingen mindre viktig. Også i judo er etikette og høflighet viktige momenter. Så snart mattene er ute er gymsalen forandret til en dojo og da skal det vises respekt for hverandre, treneren (sensei) og på sett og vis også for selve salen.