Samlivsbrudd og graviditet

[Gjest =tentacle=]

Skal til legen i morgen 13:30, og ex skal da få være med. Jeg håper han sier alt han har sagt til meg nå foran legen også, slik at legen kan se og hjelpe meg og innse at jeg kanskje blir urettmessig presset.

Den skjønte jeg ikke?

[Rainbow Brite]

Vil du virkelig la eksen din være med? Legen vil ikke fungere som en megler mellom dere to, uansett hvor hårreisende eksen din oppfører seg. Jeg er redd for at han skal snakke deg rundt, og få deg til å gjøre noe du kanskje vil angre på.

Eksen din overøser deg med skremselspropaganda, noe som i og for seg er forståelig, fordi han sannsynligvis er vettskremt. Men det rettferdiggjør ikke det han driver med ovenfor deg.

Dette er ditt valg. Prøv å si høyt for deg selv de to mulige avgjørelsene. "Jeg tar abort". Vent litt og kjenn på følelsen. Og så; "Jeg beholder barnet". Vent litt og kjenn på følelsen. Hva gir størst gjenklang hos deg? Når puster du lettere? Det er bare du som er viktig i akk denne saken her.

Håper du får en god natts søvn, og lykke, lykke til i morgen!

[Gjest MrsP]

Lykke til i morgen,vennen! :klemmer:

[Loevinna]

Lykke til

[Gjest Revenka]

Lykke til ja.

[Rainbow Brite]

[abelille]

... jeg kommer til å møte en annen - som virkelig vil ha barn med meg...

Nå har du sikkert tatt en avgjørelse, og forhåpentligvis den rette for deg. Akkurat det med at du kommer til å møte en annen synes jeg var et merkelig argument. Dersom denne andre elsker deg, kommer han til å ta både deg og barnet ditt. Men det er vel kanskje litt vanskeligere å møte menn når man er alenemor (i alle fall dersom mannen ikke stiller opp noe), og det er en person til inne i bildet som kan bli såret og forvirret dersom det skjærer seg.

Ønsker deg en god helg!

[Gjest imli]

Vil du virkelig la eksen din være med? Legen vil ikke fungere som en megler mellom dere to, uansett hvor hårreisende eksen din oppfører seg. Jeg er redd for at han skal snakke deg rundt, og få deg til å gjøre noe du kanskje vil angre på.

Eksen din overøser deg med skremselspropaganda, noe som i og for seg er forståelig, fordi han sannsynligvis er vettskremt. Men det rettferdiggjør ikke det han driver med ovenfor deg.

Dette er ditt valg. Prøv å si høyt for deg selv de to mulige avgjørelsene. "Jeg tar abort". Vent litt og kjenn på følelsen. Og så; "Jeg beholder barnet". Vent litt og kjenn på følelsen. Hva gir størst gjenklang hos deg? Når puster du lettere? Det er bare du som er viktig i akk denne saken her.

Enig. Du må prøve å lytte til deg selv, hva du vil. Håper alt har gått bra i dag.

[Aquila]

Hei dere!

Da er håndkleet kastet og jeg reiser ned og gjennomfører A på mandag. Det er ingen overskudd igjen i kroppen min, og jeg har vært usikker hele veien, slik at det å falle ned på et valg nå var egentlig godt, selv om jeg gråter nesten hele tiden fordi jeg synes dette valget er kjempetrist å ta.

Jeg har så ønsket meg et barn, over lengre tid nå, og jeg synes det er så urettferdig at jeg må fjerne det lille som vokser inni meg, samtidig som jeg ser at det er det mest fornuftige - situasjonen tatt i betraktning.

Ex var med til legen på fredag og satt der og var SÅ uskyldig og snill, trøstet meg når jeg gråt og var SÅ på godfot med legen. Jeg satt bare der å sa at jeg klarer ikke å leve i uvisse mer og må bare fatte et valg. Så bare fri meg fra alt det slitsomme og vonde jeg står midt oppi nå og la meg få komme igang meg livet mitt igjen. Jeg føler også at jeg ikke har noen støtte fra noen hold lengre. Mine foreldre ber meg også være fornuftige, fordi de ønsker at jeg skal være lykkelig når jeg finner ut at jeg er gravid og går igjennom et svangerskap. De ønsket ikke for meg å sitte alene og være trist innimellom. Itillegg, som far sier, må man være realist oppi dette. Du er ung, du kommer til å møte en ny mann, du kan oppleve en lykkelig tilværelse som gravid, forelsket og elsket og da slipper du å være alene om alt. For alt er ikke bare rosenrødt med småbarn. Det kommer tunge stunder også, og du kan ikke belage deg på at vennene skal stille opp....

Så - jeg har bare følt meg så alene de siste dagene. Og etter torsdag morgen når den skikkelige breakdownen kom, så kjente jeg at energinivået var så lavt at jeg klarte ikke samle krefter til å motivere meg for en alenemortilværelse lengre. Følte bare at alt gikk i mot meg.

Kanskje lå det en bitterhet overfor ex ubevisst i bakhodet, men jeg tror ikke det. Valget har jeg tatt - men jeg kommer aldri til å slutte å tenke på at jeg overhodet ikke står 100% inne for dette valget, samt at ting ex har sagt og gjort definitivt har dratt meg mot denne beslutningen. Jeg er mer bitter enn noensinne på han nå - og jeg har bedt han flytte bort herifra. Han ville jo flytte om jeg beholdt barnet, så da kan han vel saktens fjerne seg nå også. Jeg ønsker ikke å gå rundt her å bli påminnet alt hver dag. Jeg ønsker bare å få hele han bort - vekk - ut av mitt liv.

Ex har lovet å flytte herifra så fort som mulig, jeg ønsker virkelig ikke å se han mer. Han har såret meg så mye og mer eller mindre sparket meg når jeg ligger nede - og jeg håper INGEN av hans nye flammer må oppleve denne siden av han - men at de heller får se den snille, romantiske gutten som jeg vet han kan være. Jeg har gjort altfor mye for han - og jeg fortjener og bli kvitt han nå.

Kjente at når han strøk meg på låret for å trøste meg når jeg gråt, følte jeg bare avsmak. En hyklersk trøstenede hånd?! Jeg vet jo at han sitter der og er lettet og glad.

Bitterheten vil nok gi seg, og om noen uker er jeg sikker i bedre form igjen. Det blir tøft fremover nå, men jeg skal hjem til mamma og de, så til Sverige på en konferanse, så til Estland på SPA i 4 dager med en venninne. Det kan bli fint.

Gruer meg veldig til mandag - det kommer til å bli tøft. Jeg gråter så mye allerede nå, at jeg er veldig spent på hvordan dagene kommer til å bli etter aborten. Ex hadde ringt mor for å spørre om hun kunne være med meg på mandag, men hun sa nei, hun måtte være på jobb - selv var nemlig ex veldig usikker på om han kunne ordne seg fri. Han hadde tross alt tatt seg fri 4 dager fra kurs denne uken, og heller vært på jobb her i byen, for MIN skyld! Det var ikke for min skyld, sa jeg bare, det er jo for situasjonens skyld at du kom opp hit igjen. Og du sa at du skulle støtte meg 110% ved en abort - så nå må du bare se til å stille opp (selv om jeg ikke vet om jeg ønsker å ha han der lengre... samtidig vil jeg han skal få oppleve hvor KJIPT og VONDT dette er for meg). Ja, han skulle se hva han skulle gjøre.. Men det var jo et økonomisk spørsmål og, han ante ikke om trygdekontoret betalte hans billett ned - og dersom de ikke gjorde det hadde han kanskje ikke råd å være med.

FY FADER! Jeg måtte nesten le. Skal omså låne deg penger jeg.... Så jeg bare. Nei fy, f.... Skal være så glad når han fordufter herifra.

Sa til han at ikke EN eneste gang til skal du få trampe på meg nå, før du flytter ned. Nå er du varsom og gjør INGENTING som kan såre meg. Jeg vil ikke se noen ny dame på besøk her oppe, jeg vil ikke se deg happy og full og kul ute på byen de første helgene etter aborten, jeg vil ikke få slengt mere dritt i ansiktet. Du SKAL være så forsiktig inntil du reiser herifra. Nå er det min tur til å stille krav!

Ironisk nok hadde ex ringt legen min etter jeg sa i sinne torsdags morgen at han skulle få viljen sin - jeg skulle ta abort. Han hadde sagt at han trodde jeg nå hadde fattet et valg og at jeg sikkert kom til å ringe legen. (Snakk om å ræve seg inn og bli "kompis" med legen min). Hva mer han har sagt vet jeg ikke. Ringte sikkert for å avverge at jeg skulle si at jeg følte meg helt presset. Klart jeg var/er usikker, men når man får slike ting tredd ned over hodet gang på gang på gang - så gir man helt opp til slutt.

Legen spurte meg om hvordan jeg så for meg livet mitt om et år - og jeg sa at jeg kommer til å klare meg, selvsagt gjør jeg det. Om et år er jeg nok lykkelig igjen. MEN jeg vet jeg hadde vært lykkelig med et barn også. - Og jeg gruer meg til å gå å se alle de gravide her i byen. Det blir så tungt. Men legen min mente at dette er ting jeg har tenkt over og forberedt meg allerede ganske godt på - og at det derfor vil gå bra etterhvert. Du er ei jente med bein i nesa, du vil klare deg - så lenge du snakker og så lenge du er klar over hvordan du kanskje vil føle deg i ulike situasjoner fremover - så vil det gjøre deg sterkere.

Tårene triller mens jeg skriver nå. Det er ingen god følelse jeg sitter med - men nå er det bestemt og jeg må bare komme meg videre i livet.

Takk for all støtte og gode ord.

Klem til dere alle!

Endret 22. september 2007 av Aquila

[Gjest =tentacle=]

Jeg er lei meg på dine vegne. Jeg tror du kommer til å klare aborten bra, men at du har tatt mer hensyn til alle andre i dette valget enn deg selv. Sender klem og trøst til i morgen.

[Saeria]

Dette var på mange måter veldig trist å lese. Ikke fordi du har tatt et valg som byr meg imot, for jeg er for selvbestemt bort. Det er bare så trist å lese hvordan mennesker kan behandle andre mennesker. Din ex oppførsel har vært hårreisende og jeg håper at han en dag blir voksen nok til å innse hvor mye han har smertet deg og hvor lenge dette kommer til å påvirke deg som person.

Ellers tror jeg du kommer til å klare av aborten, selv om den blir tøff. Du er ei sterk jente som har tålt og utstått mye den siste tiden. Mer enn hva en kan forvente av ei jente i en så utrolig sårbar situasjon. Jeg må nok si meg litt enig med tentacle, at det kan virke som om du har tatt mer hensyn til andre enn deg selv. Jeg skjønner at det kan bero på at du har vært utsatt for et enormt press og at du rett og slett er tappet for alt som heter krefter og ikke lenger føler at den gleden du ønsket over å gå gravid og bære frem et barn vil være der.

Lykke til, kjære deg. Vi er mange som tenker på deg og ønsker deg alt godt i denne vanskelige tiden.

[Rosalie]

Tenker på deg på mandag, vennen.

Og jeg håper at du midt oppi alt er sterk nok til å søke hjelp dersom du trenger noen profesjonelle å snakke med etter det du nå har gjennomgått. Ikke bare A., men også sviket som din eks har vist deg gang på gang.

[Gjest *kosejoker*]

Dette var litt trist lesning, Aquila, av samme grunn som Saeria skriver ovenfor her. Jeg synes exen din er en eneste stor drittsekk, og jeg er for min del sjokkert over at noen i det hele tatt kan oppføre seg sånn mot en annen person.

Forøvrig er jeg så enig i det Wadjet og Saeria skriver her, vi tenker masse på deg - lykke til.

[Nabodama]

Hei dere!

Da er håndkleet kastet og jeg reiser ned og gjennomfører A på mandag. Det er ingen overskudd igjen i kroppen min, og jeg har vært usikker hele veien, slik at det å falle ned på et valg nå var egentlig godt, selv om jeg gråter nesten hele tiden fordi jeg synes dette valget er [b]kjempetrist å ta.

Jeg har så ønsket meg et barn, over lengre tid nå, og jeg synes det er så urettferdig at jeg må fjerne det lille som vokser inni meg, samtidig som jeg ser at det er det mest fornuftige - situasjonen tatt i betraktning.

Ex var med til legen på fredag og satt der og var SÅ uskyldig og snill, trøstet meg når jeg gråt og var SÅ på godfot med legen. Jeg satt bare der å sa at jeg klarer ikke å leve i uvisse mer og må bare fatte et valg.

Så bare fri meg fra alt det slitsomme og vonde jeg står midt oppi nå og la meg få komme igang meg livet mitt igjen. Jeg føler også at jeg ikke har noen støtte fra noen hold lengre. Mine foreldre ber meg også være fornuftige, fordi de ønsker at jeg skal være lykkelig når jeg finner ut at jeg er gravid og går igjennom et svangerskap. De ønsket ikke for meg å sitte alene og være trist innimellom. Itillegg, som far sier, må man være realist oppi dette. Du er ung, du kommer til å møte en ny mann, du kan oppleve en lykkelig tilværelse som gravid, forelsket og elsket og da slipper du å være alene om alt. For alt er ikke bare rosenrødt med småbarn. Det kommer tunge stunder også, og du kan ikke belage deg på at vennene skal stille opp....

Så - jeg har bare følt meg så alene de siste dagene. Og etter torsdag morgen når den skikkelige breakdownen kom, så kjente jeg at energinivået var så lavt at jeg klarte ikke samle krefter til å motivere meg for en alenemortilværelse lengre. Følte bare at alt gikk i mot meg.

Kanskje lå det en bitterhet overfor ex ubevisst i bakhodet, men jeg tror ikke det. Valget har jeg tatt - men jeg kommer aldri til å slutte å tenke på at jeg overhodet ikke står 100% inne for dette valget, samt at ting ex har sagt og gjort definitivt har dratt meg mot denne beslutningen.

Jeg er mer bitter enn noensinne på han nå - og jeg har bedt han flytte bort herifra. Han ville jo flytte om jeg beholdt barnet, så da kan han vel saktens fjerne seg nå også. Jeg ønsker ikke å gå rundt her å bli påminnet alt hver dag. Jeg ønsker bare å få hele han bort - vekk - ut av mitt liv.

Ex har lovet å flytte herifra så fort som mulig, jeg ønsker virkelig ikke å se han mer. Han har såret meg så mye og mer eller mindre sparket meg når jeg ligger nede - og jeg håper INGEN av hans nye flammer må oppleve denne siden av han - men at de heller får se den snille, romantiske gutten som jeg vet han kan være. Jeg har gjort altfor mye for han - og jeg fortjener og bli kvitt han nå.

Kjente at når han strøk meg på låret for å trøste meg når jeg gråt, følte jeg bare avsmak. En hyklersk trøstenede hånd?! Jeg vet jo at han sitter der og er lettet og glad.

Bitterheten vil nok gi seg, og om noen uker er jeg sikker i bedre form igjen. Det blir tøft fremover nå, men jeg skal hjem til mamma og de, så til Sverige på en konferanse, så til Estland på SPA i 4 dager med en venninne. Det kan bli fint.

Gruer meg veldig til mandag - det kommer til å bli tøft. Jeg gråter så mye allerede nå, at jeg er veldig spent på hvordan dagene kommer til å bli etter aborten. Ex hadde ringt mor for å spørre om hun kunne være med meg på mandag, men hun sa nei, hun måtte være på jobb - selv var nemlig ex veldig usikker på om han kunne ordne seg fri. Han hadde tross alt tatt seg fri 4 dager fra kurs denne uken, og heller vært på jobb her i byen, for MIN skyld! Det var ikke for min skyld, sa jeg bare, det er jo for situasjonens skyld at du kom opp hit igjen. Og du sa at du skulle støtte meg 110% ved en abort - så nå må du bare se til å stille opp (selv om jeg ikke vet om jeg ønsker å ha han der lengre... samtidig vil jeg han skal få oppleve hvor KJIPT og VONDT dette er for meg). Ja, han skulle se hva han skulle gjøre.. Men det var jo et økonomisk spørsmål og, han ante ikke om trygdekontoret betalte hans billett ned - og dersom de ikke gjorde det hadde han kanskje ikke råd å være med.

FY FADER! Jeg måtte nesten le. Skal omså låne deg penger jeg.... Så jeg bare. Nei fy, f.... Skal være så glad når han fordufter herifra.

Sa til han at ikke EN eneste gang til skal du få trampe på meg nå, før du flytter ned. Nå er du varsom og gjør INGENTING som kan såre meg. Jeg vil ikke se noen ny dame på besøk her oppe, jeg vil ikke se deg happy og full og kul ute på byen de første helgene etter aborten, jeg vil ikke få slengt mere dritt i ansiktet. Du SKAL være så forsiktig inntil du reiser herifra. Nå er det min tur til å stille krav!

Ironisk nok hadde ex ringt legen min etter jeg sa i sinne torsdags morgen at han skulle få viljen sin - jeg skulle ta abort. Han hadde sagt at han trodde jeg nå hadde fattet et valg og at jeg sikkert kom til å ringe legen. (Snakk om å ræve seg inn og bli "kompis" med legen min). Hva mer han har sagt vet jeg ikke. Ringte sikkert for å avverge at jeg skulle si at jeg følte meg helt presset. Klart jeg var/er usikker, men når man får slike ting tredd ned over hodet gang på gang på gang - så gir man helt opp til slutt.

Legen spurte meg om hvordan jeg så for meg livet mitt om et år - og jeg sa at jeg kommer til å klare meg, selvsagt gjør jeg det. Om et år er jeg nok lykkelig igjen. MEN jeg vet jeg hadde vært lykkelig med et barn også. - Og jeg gruer meg til å gå å se alle de gravide her i byen. Det blir så tungt[/b]. Men legen min mente at dette er ting jeg har tenkt over og forberedt meg allerede ganske godt på - og at det derfor vil gå bra etterhvert. Du er ei jente med bein i nesa, du vil klare deg - så lenge du snakker og så lenge du er klar over hvordan du kanskje vil føle deg i ulike situasjoner fremover - så vil det gjøre deg sterkere.

Tårene triller mens jeg skriver nå. Det er ingen god følelse jeg sitter med - men nå er det bestemt og jeg må bare komme meg videre i livet.

Takk for all støtte og gode ord.

Klem til dere alle!

Jeg har uthevet alle disse utsagnene dine, det er nemlig disse som preger hele innlegget ditt.

Det virker veldig tydelig at du nå har tatt et valg basert på hva andre mener. Hadde familien din vært mer positiv, hadde du kanskje valgt annerledes.

Men husk, det er du som skal leve videre med dette. Ikke de andre, som har påvirket deg til dette valget.

Og som det ser ut i innlegget ditt, er du nok ikke klar for det. Du gråter og sørger allerede over det barnet du ikke får nå.

Jeg tror ikke du tar det rette valget. Du er jo bare så lei deg, ikke lettet over å ha valgt. Det virker ikke som du selv føler at du har valgt rett.

Du har fortsatt tid til å ombestemme deg, helt til du faktisk putter pillen i munnen.

Mitt råd til deg er å faktisk ombestemme deg, ihvertfall for en dag, bare for å kjenne på de følelsene du får i forhold til DET valget. Hvis det kjennes bra, er det det som er rett for deg, og det du skal gjøre. Gjør du noe nå, som ikke føles rett, vil du slite med det lenge.

Jeg har selv vært i en situasjon hvor jeg vurderte abort. Jeg var 19 år, gikk siste året på videregående, og gravid med en gutt jeg hadde vært sammen med i 2 mnd!

Jeg involverte ikke familien i avgjørelsen, men fortalte dem at jeg ville beholde. Da fikk jeg støtte, de kunne vel ikke annet. Men glade var de ikke.

Da barnet kom, var besteforeldrene helt oppslukt av barnebarnet sitt.

En kommer av og til ut for umulige valg i livet. Jeg tror det er viktig å lytte til følelsene, ikke bare til fornuften i det andre sier.

Du er ferdig med utdannelsen, du har en mulighet til å kunne få et godt liv for deg og den lille, uavhengig av andre.

Tenk deg om en gang til når du nå ikke føler lettelse, men sorg ved valget ditt. Det du blir utslitt og motløs av er vel nettopp det at de andre påvirker deg så mye.

Endret 22. september 2007 av Nabodama

[Rosalie]

...

Endret 3. februar 2009 av Wadjet

[Gjest Elastica]

Jeg er veldig enig med både Nabodama og Wadjet. Det var veldig bra skrevet, Nabodama.

Lykke til, er alt jeg kan si. Jeg ønsker deg alt godt.

[Gjest Neria]

Lykke til på mandag

Du virker som ei sterk jente, du kommer gjennom dette også. Mange gode tanker til deg

[Umuriel]

Nabodama klarte vel å sette ord på det flere av oss føler, men som vi ikke har visst hvordan vi skulle få uttrykt.

For sitter man og gråter over at man skal miste barnet sitt, så bør man faktisk beholde. Og kjennes det ikke som en lettelse å skulle ta det bort, så skal du heller ikke gjøre det.

Jeg er vel ikke akkurat nøytral i denne saken her jeg sitter med en liten rompe som stanger opp i ribbeina mine (som jeg ikke vil unnvære for alt i verden), og ikke har jeg vært i din situasjon heller.

Men jeg fikk så vondt inni meg når jeg leste det siste innlegget ditt. Det er tydelig at du prøver å rettferdiggjøre at du blir presset til noe du ikke ønsker.

Du sier at du ikke kan stå 100 prosent inne for valget du mener du har gjort, og i en slik sak skal man være 100 prosent sikker. Du er 25 år gammel, ferdig med utdannelsen, og valget burde være ditt eget uavhengig av hva i alle fall foreldrene dine sier. Klart barnefaren har sitt han skulle ha sagt, men han har gått inn i dette med åpne øyne, høyst frivillig, og må lære seg å ta konsekvensen av sine handlinger.

Endret 22. september 2007 av Umuriel

[Aquila]

Hei dere! Joda, jeg ser også momentene nabodama sier. Men som sagt - jeg har vært usikker hele veien - altså har jeg selv også vurdert abort selv. Jeg vet jeg vil klare å komme meg igjennom begge deler... ... ... Men det som har minst konsekvenser for meg føler jeg er abort. Men selvsagt er valget preget av de impulser og ord som har truffet meg de siste dagene og trykt meg så langt ned som det går an.

Det føles som en lettelse å ha valgt ja, men om der er en lettelse overfor det valget som er tatt, klarer jeg ikke si eller stå inne for. Jeg vingler nok litt ennå - men kanskje beroliger det meg litt at jeg ikke trenger å gjennomføre dette dersom jeg ser at følelsene mine stritter helt i mot på mandag når jeg kommer på sykehuset.

Det er trist at jeg ikke kan snakke med ex om dette i det hele tatt - at der bare er sure miner og krig i mellom oss. Samtidig er jeg bare så ferdig med han og bare ønsker han bort herifra. Jeg er dog veldig spent på om han holder løftet sitt om å fordufte herifra når dette er over. Tviler faktisk litt på det... Men det spiller ingen rolle - orker ikke bekymre meg for det, han eller noen andre ting enn meg selv nå.

Jeg skal være sammen med venner i kveld og det skal være sagt... i går når jeg satt på en hytte og spilte og jamma med venner i hyggelig lag, spiste taco og de drakk vin og øl. Da ser jeg jo at jeg har venner, jeg har et bra liv - og alt vil nok bli bra etterhvert. Så lenge jeg har noe å henge fingrene i og kose meg med, noen og snakke med, noe å gjøre. Så skal jeg klare dette!

Tanken på å holde kontakten med ex i 18 år frister ikke akkurat noe særlig nå uansett...

[Nabodama]

Blander meg bare litt til, selv om jeg ser at du sier du har bestemt deg.

Når du nå føler så galt med det valget du har gjort, at du gråter og har alle de negative følelsene rundt det som det forrige innlegget viser.

Kan du ikke da også prøve å kjenne på hvilke følelser du sitter med hvis du beholder?

Hvis du lar morgendagen være en dag hvor du har valgt å beholde, altså ombestemmer deg for en dag, kan du kjenne på hva slags følelser du sitter med da.

Kjennes det enda verre ut, kan du innfinne deg med at abort er det rette valget.

Kjennes det som en lettelse at du har valgt å beholde, så gjør du en stor feil ved å velge abort.

Jeg er klar over at dette høres lettvint ut, men du har litt knapt om tid. Du bør prøve å være i begge situasjoner før du gjennomfører noe som helst, og kjenne på hva som vil føles best.

Se bort fra det praktiske, det vil ordne seg uansett. Det gjorde det for meg også, med et mye verre utgangspunkt enn du har. Så ikke tenk så mye på det.

En stor klem til deg, håper våre innpill ikke gjør det verre for deg.