Samlivsbrudd og graviditet

[iss]

Håper Amathea og legen kan hjelpe deg med noen faktiske opplysninger og litt rådgivning...

[Aquila]

Hei dere! Ex ringte rett før jeg skulle dra og sa at han kunne hente meg. Han VILLE være med. Inne hos legen gikk det forsåvidt bra, vi snakket om praktiske ting ifht en evt A, og at den måtte gjennomføres på mandag allerede, da jeg er 9 uker på vei. Jeg klarer jo ikke å ta et valg til i morgen sa jeg, ettersom han ville ta endel prøver etc. i morgen.

Etterpå gikk jeg til helsesøster, hun var veldig god å snakke med, jeg ba ex vente ute, men han ville absolutt bli med inn, og jeg orket ikke diskutere. Fikk grått litt der inne, men kjenner vel at jeg har flere tårer på lager nå. Jeg vil bare hjem, skal gå tidlig fra jobb idag.

Ex satt bare og sa ting som, nei det er slutt, og ristet på hodet da hun spurte om sjansene for å prøve for barnets skyld (men det visste jeg jo at han kom til å si, ergo var ikke det noen krise). Videre fortalte han sin "traumatiske" historie om å vokse opp uten en far, og om at det ble vanskelig for han å stille opp dersom han flyttet herifra. Oddsene for at vi noensinne kom til å bo nært hverandre var jo små.

Helsesøster sa bare; så det du sier er egentlig at du vil ikke kunne være der så mye for barnet. Svar fra ex: "Riktig!"

Merker at etter jeg har snakket med han heller jeg mot å ta en A, vet ikke hvor lurt det er. Amathea har rådet meg til å skrive en liste "berikelser" vs. "gi avkall på" - og samtidig skrive ned følelsene for det jeg skriver bak hver ting jeg kommer på i hver kolonne...

Ex kjørte meg tilbake til jobb, og vi diskuterte 20min i bilen. Han vil snakke mer med meg i kveld, men jeg aner ikke om det er noen vits for meg. Jeg vet hva du vil, sa jeg bare. La meg få tenke nå. Men han er SÅÅÅÅÅÅ redd for at jeg skal beholde barnet. Jeg sa at jeg gjennomskuet hans årsaker til den redselen, og at jeg trodde det skyldtes at det vil gå ut over han økonomisk, litt frihetsmessig og mest samv.messig... og at han derfor tenkte KUN PÅ SEG SELV og SINE FØLELSER ifht dette. Og han svarte da, at ja, han var døn egoistisk ifht denne saken, han måtte tenke på seg selv.

Har fått nok av han - SKAL komme meg over han nå. Mitt høyeste ønske nå er bare å få snakke med en alenemor som er rundt min alder 23-30, bare for å høre litt om hvordan hun har hatt det.... Hadde vært så bra å hørt andres erfaringer.

Også skal jeg ringe mamsen idag Få litt støtte der og. Jeg vet dette er mitt valg - men gud så vanskelig det er. Og jeg skjønner redselen til ex over at jeg skal beholde et barn bare fordi han ikke vil at jeg skal det, og fordi jeg ønsket meg barn med han når vi var sammen. Det siste han ville nå var å ha barn med meg - det måtte jeg bare forstå! (hyggelig å høre - men akk, det hjelper en bare videre.... noch ein mal)...

Må nesten jobbe litt nå, selv om jeg kjeder meg , har humørsvigninger , og ikke aner hva jeg skal gjøre med livet nå.

Sorry at jeg maser så mye om det samme i dagboka nå, men jeg må bare skrive av meg litt... Det hjelper så sinnsykt!

[Rosalie]

Du trenger ikke å ta A før i løpet av uke 12, da... Så du har nok litt bedre tid enn hva doktoren sa til deg.

Ellers syns jeg at du skal holde deg helt borte fra eks til du har tatt ditt endelige valg. Og da mener jeg helt bort, inkl. telefon. Ser du han på gata, så snu. For nå må du faktisk tenke på DEG og hva som er best for DEG, ikke for han. Stiller han ikke opp som far, så får du nå bra med bidrag, og mange steder finnes det gode avlastningsordninger for aleneforeldre som ikke har avlastning fra barnets andre forelder. Og en oppvekst uten særlig kontakt med biologisk far trenger slett ikke å være så kjempetraumatisk - kjenner flere som aldri har hatt noe med faren sin å gjøre, og de er verken mannehatere eller angstfyllte sarte sjeler.

Lykke til med valget ditt, Aquila. Drit i hva eksen mener, han driter jo tydeligvis i deg...

[cand.intet]

Hei,

Havnet her inne fordi jeg ble nysgjerrig på overskriften og har bare blitt sittende og lese og lese. Håper jeg ikke trenger meg for mye på. Må si at jeg synes du høres både sterk og fornuftig ut, og jeg blir bare så uttrolig provosert over hvordan ex’en din behandler deg nå. Presser seg på, nekter å la deg være i fred, tuter ørene dine fulle med argumenter du sikkert har tenkt gjennom mange ganger før… Det er sikkert ikke en særlig moden reaksjon, men jeg får et sterkt ønske om at du skal beholde barnet når jeg hører om hvordan han holder på.

Håper du klarer å tenke lengre enn slike barnslige reaksjoner selv i avgjørelsen din. Jeg har aldri vært alenemor, men jeg ble uplanlagt gravid i en alder av 20, og jeg valgte å beholde det. Faren var vel ikke så glad for det den gangen, og jeg kjenner meg vel litt igjen i en del av argumentasjonen i alle fall. (Nå har vi holdt sammen, men allikevel). Har aldri angret, og det hører du jo egentlig aldri noen si at de gjør! Har fått gjort utrolig mye også etter at jeg fikk barn, tok hovedfagsutdannelse, hatt et sosialt liv, reist bl.a i Sør- Amerika med barn, fått meg en bra jobb. Du får til det du vil. For alenemødre finnes det mange støtteordninger, og det høres ut som du har et godt nettverk rundt deg uansett om faren kommer til å stille opp eller ikke.

Kanskje du trenger litt lengre tid enn fram til mandag på å tenke? Hvis du er 9 uker nå har du jo fortsatt 3 uker igjen (2 på mandag da, kanskje). Ellers har jeg også lest et sted at stort sett alle beslutninger vi fatter, fatter vi egentlig umiddelbart. Tiden vi kaller ”betenkningstid” er egentlig bare den tiden vi trenger på å rettferdiggjøre overfor oss selv det valget vi har tatt. Synes det er utrolig treffende, selv om det vel ikke stemmer i 100 % av tilfellene, og jeg vet jo ikke om det stemmer for deg her og nå. Mens kanskje du egentlig allerede har bestemt deg?

[LilleKylling]

Hei igjen!

Som du vet så har jeg vært alenemor i mange år, men er godt gift nå. Du må gjerne sende pm hvis du vil...

[jente 79]

på ex... Håper du ikke lar deg presse til et valg du er i mot

[Aquila]

Skal gå fra jobb nå, dette har vært nok en ineffektiv dag *sukk* !

Skal legge meg på sofaen og tenke over ting, skal skrive lista som Amathea foreslo, skal så ringe mamma og de - og tilslutt besøke et vennepar...

Kanskje klarer jeg å bestemme meg idag. Jeg tror uansett at avgjørelsen, den dagen den faller, vil være påvirket av min dagsform der og da, kanskje litt impuls - men til syvende og sist vil jeg jo vite at jeg har faktisk tenkt alle muligheter etc... i forkant.

Er så trett... :trett:

Gir lyd fra meg senere :o)

Klem...

[abelille]

Synes det virker som vanvittig press og lite respekt for deg når han insisterer på å være med inn til tross for at du ikke vil det. Du skal ikke høre på han, det er deg som skal leve med følgene på den ene eller andre måten! Det bør ikke være en impuls. Mulig jeg har hoppet over noen innlegg, for jeg skjønner ikke helt det der med å beholde barnet av bitterhet?

Dersom du tar en tur innom graviditetsforumet eller barnimagen.com kan du treffe mange alene mødre i forskjellige aldre.

[Gjest Britt Banditt]

Jeg ble sittende å lese nesten hele dagboka di nå. Ble skikkelig trist

For en dust av en eks du har! Mange av de tingene han har sagt til deg.. Jeg har ikke ord. Skikkelig ondt!

Du må ikke finne på å ta abort bare fordi han sier han ikke kommer til å stille opp og fordi han syns det var så fælt å vokse opp uten en far (noe som er en grunn til at han BURDE stille opp). Det må være noe du vil uavhengig av han.

Hvem vet, kanskje han faktisk ombestemmer seg når dette får roet seg litt, og tar litt ansvar? (Hvis du vil det etter alt som har skjedd da, selvfølgelig).

Kanskje du kan legge ut en tråd på KG/et annet forum og spørre om andres erfaringer med å være alenemor?

Edit: Også ser jeg nå at du allerede har laget en sånn tråd

:klem:

Endret 13. september 2007 av Britt Banditt

[Aquila]

Ja, her er jeg igjen med kveldens siste oppdatering. Ex har vært her og pratet i flere timer. Laget kvelds til meg og kakao. Har hatt en rolig og avslappet stund. Var faktisk jeg som ringte ham. Følte meg så utrolig alene og trist her i ettermiddag etter legebesøket og alt.

Snakket med mamma også, og hun prøve å være nøytral, men jeg skjønner at det hun mener er at jeg skal være veldig varsom med å beholde barnet. Hun er redd jeg vil slite meg ut, og i tillegg bor jeg jo her - langt unna mine nærmeste.

I allefall - jeg skal til helsesøster i morgen kl 10.00 også får jeg ta det derifra. Skjønner ikke hvorfor de regner svangerskapsuker fra 1.dag i siste mens, jeg VET jo ca når det må ha skjedd - og det er i slutten av juli... Ergo ville det ha gitt meg litt mer tid....

Har startet en tråd i graviditetsforumet. Er godt å høre fra andre alenemødre. Mamma er også redd for at jeg skal falle av lasset etter nettopp å ha utført en utdanning, men det tror jeg ikke skjer.

Skal ta tidlig kveld i dag - og forsøke å samle litt krefter til i morgen!

Takk for alt jenter!

[jente 79]

[Myrthel]

Legger igjen et lite spor etter meg...

Har lest ganske mye her inne, og forstår at du står ovenfor et nesten umenneskelig valg nå...

Vil ikke si for mye om meg selv, bare at jeg forstår dine følelser ekstra godt.

Tenk deg godt om

[Rainbow Brite]

Ellers har jeg også lest et sted at stort sett alle beslutninger vi fatter, fatter vi egentlig umiddelbart. Tiden vi kaller ”betenkningstid” er egentlig bare den tiden vi trenger på å rettferdiggjøre overfor oss selv det valget vi har tatt. Synes det er utrolig treffende, selv om det vel ikke stemmer i 100 % av tilfellene, og jeg vet jo ikke om det stemmer for deg her og nå. Mens kanskje du egentlig allerede har bestemt deg?

Dette tror jeg er så riktig! Jeg hørte det selv for mange, mange år siden, og det er blant de tingene jeg har trykket meg til hjertet.

Ellers er det en mors "jobb" å bekymre seg for barna sine, så det er ikke noe rart at mamman din er bekymret for deg. Det er bare kjærlighet.

Er det ikke noe sted du kan dra i helgen, hvor du er BARE deg? Ikke telefon, ikke internett, ikke venner, ikke foreldre, ikke eks, virkelig ingen? Hvor du kan gå lange turer alene og kun være i ditt eget selskap. Tenke og gruble, og bare nyte ditt eget selskap, gråte og le, ta i mot alle føleleser som kommer. Du skal nok se at avgjørelsen din kommer til deg. Det det står og faller på, er som cand.intet sier; tør vi å stå i de valgene som er riktige for oss? Det blir spesielt vanskelig i avgjørelser som er en smule ukonvensjonelle.

Så må du huske på at det å få barn i et forhold, er heller ingen garanti for god oppvekst, eller for en tilstedeværende far. Mange skiller seg, veldig mange faktisk, så man kan alltid ende opp på bar bakke som alenemamma. Alle familer/par har sine svakheter, det er det som gjør oss menneskelige. Men så lenge man har den kjærligheten og de ressursene som trengs, skal man ikke la svakhetene våre styre de valgene vi tar. I det store bildet, tar svakhetene så liten plass i forhold til alle de verdifulle og gode tingene i livet.

Uansett hva du velger, vil det være fordeler og ulemper. Hvilke kan du leve med? Hvilke vil du leve med? Hvilke vil du ikke leve med? Hva vil du ikke gi slipp på? Hva kan du gi slipp på? Jeg har så stor respekt for det du står midt oppi nå og de valgene du må konfrontere. Jeg ønsker så veldig for deg at du skal få fred til å finne ut hva som er riktig for deg.

:klem:

[jente 79]

Bare en

Håper du finner ut av dette

[Gjest Alive]

Legger igjen et lite spor, har vært her før også.

Din x ønsker å være egoistisk i denne situasjonen, og det må DU også være.

Trenger du tid til å være sikker på dine egne tanker, så må du ikke ta hensyn til hans behov for å prate med deg.

Du gjør lurt i å holde deg laaaaangt unna han i de nærmeste dagene. Han er virkelig ikke god for deg, på noen som helst områder.

Masse lykke til med beslutningen, det er ingen fasit

[FrizzleSizzle]

har svart i graviditetstråden du laget. Send gjerne PM til meg også hvis du vil høre flere erfaringer. Er alenemor til tvillinger.

[Aquila]

Hei dere! Har laget en egen tråd også under graviditet, der jeg skriver litt...

Idag har jeg vært hos helsesøster. Ba ex om å få lov å gå inn der alene - og det godtok han. Han var veldig snill i går. Satt ved senga mi til jeg sovnet - før han dro hjem. Og i motsetning til alt det stygge han har sagt, sa han i går at han var glad at jeg ringte han for å få støtte, og at uansett hva jeg bestemte meg for så kom dette til å gå bra... Selv om jeg VET at han fremdeles bare har som ønske at jeg skal ta en A.

Etter helsesøster og lege idag, der jeg tok alle prøver og signerte alle papirer på medisinsk abort - var jeg helt knekt igjen. Det er ikke en endelig avgjørelse, det er bare slik at alt er klart til mandag, også kan jeg velge og ikke stille opp på mandag, dersom jeg ikke ønsker aborten. Ex har reist bort i helgen, men sier han kommer opp pronto dersom jeg velger å ta en abort.

Jeg er jo himla usikker ennå, selv om i dag har jeg litt følelse av at abort er en "grei" løsning. Bli kvitt problemene jeg står til knes i nå, ha et par tunge måneder til også bare komme meg videre i livet ... MEn så er det jo ikke riktig så enkelt...

Jeg er fremdeles redd at noe av bitterheten gjør at jeg ønsker å beholde, og det er ting jeg MÅ få silt ut til mandag.

Skal prøve å skrive ferdig et ark i kveld som tar for seg ting jeg må gi slipp på og berikelser i livet... Så får jeg se om det er noen av sidene på arket som blir mer fullskrevet enn det andre.

Ofte føler jeg dog at ting jeg ser jeg vil gå glipp av er filleting.... Jobbe som guide på sommeren? So what? Har gjort det 2 år før, hva gjør det om det ble med 2 år? Så når jeg sirkler ned tingene jeg tenker på vender jeg alltid tilbake til:

Hadde jeg hatt en mann hadde jeg beholdt barnet uten tvil!

-så hva er det riktige å gjøre?

En av venninnene mine ringte meg i dag for å høre ståa - så sprakk hun bobla si, nemlig at hun var gravid også !

Morsomt, tenkte jeg først, men så kom jeg til å tenke på det vaklende forholdet hun er i. Og historien hun kom med var jo i grunn veldig lik min. En mann som ønsker abort, som ikke vil stille opp for barnet og som reagerer ganske kjedelig overfor henne som trenger masse støtte.

Hun har dog bestemt seg for å beholde barnet uansett! Forholdet er veldig av/på og hun tar som utgangspunkt å være alene.

Hun ringte meg å sa det ettersom hun ikke ville at jeg skulle finne det ut ettter å selv ha tatt en evt. abort - for så å bli trist og lei meg, og kanskje blitt bitter fordi jeg selv ville valgt annerledes om jeg visste der var flere i min situasjon?

Idag er liksom vektskåle litt mer mot abort... Men når jeg snakker med venninner og leser her inne, endrer jeg mening. Jeg er så redd for å angre...

Må prøve å spise litt middag nå!

*klem*

[LilleKylling]

Hei igjen!

Er dette ei nær og god venninne av deg? I så fall kan dere jo få mye støtte i hverandre...

[Rainbow Brite]

Jeg tenkte og som lille kylling, at dere kan være god støtte for hverandre?

Slipp til alle følelser du, bitterheten også. Ikke at du skal ta et valg basert på det, selvfølgelig, men hvis du føler noe bitterhet, er det bedre å slippe det inn og la det gå, enn å stenge det ute. Da blir det bare stående å banke på til du åpner opp, uansett. Kanskje det å slippe til alle de følelsene du egentlig ikke vil føle, kan hjelpe deg til å nå en avgjørelse?

Fint å høre om at han satt hos deg til du sovnet, det var rørende synes jeg. Uff, for en posisjon du er i, revet i så mange retninger. Jeg synes du er skikkelig tøff! Selv om du kanskje føler deg liten i en så stor situasjon, synes jeg du viser en veldig styrke.

Håper du får en god natts søvn, og en så god helg som mulig! STORE

[Aquila]

Ja, han var virkelig god i går... Og jeg merker at det gjør meg mindre bitter og mer akseptabel for hans meninger om dette.... - så om det er så lurt vet jeg ikke...

Han ringte i kveld for å sjekke at jeg hadde det bra, og det siste han sa før han reiste til Oslo i dag var "følg magefølelsen din"... I går kveld sa han også at "Vi klarer dette uansett hva som skjer"....

Men kanskje er det bare en "være snill" strategi for å gjøre noe annet enn å krangle, ettersom det er en risiko for at jeg da beholder det av bitterhet...????

Aner ikke jeg, men sa iallefall til han at dersom jeg tar abort skal han kjøpe meg en hund og masse gaver... Da sparer jeg deg for 18 år med barnebidrag - sa jeg bare.... Så lo vi litt, også føltes alt så bra...

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre - og jeg er så redd for at jeg nå blir veldig påvirket av han. Jeg har jo gledet meg til å bli gravid og hadde han vært i livet mitt ennå hadde jeg jo ikke vært i tvil...

Så hva er det jeg tviler på nå...... jeg føler litt på at alt jeg kan gjøre som singel, reise rundt, gå på byen, reise på tur i skog og mark er ting som jeg setter så pris på, og som jeg tror vil være viktig for meg i singel-tiden som følger nå. Og da er jeg redd for hvordan jeg vil føle det dersom jeg sitter med et barn og ikke kan gjøre alt jeg vil....

Jeg kjenner også at jeg gruer meg litt til diverse blikk fra folk, slik som "der er hun stakkar, tenk å være gravid alene" ... ... ...

Alt ordner seg nok - uansett hva jeg velger.

Vet bare at nå begynner jeg å bli fryktelig, fryktelig sliten av alle inntrykk og alle tanker og meninger og vurderinger....

*sukk*