Kvinner som utsettes for overgrep

[Heart]

OK, dette er til en viss grad skrevet i affekt, men det er også meningen. Og jeg har ikke lagt det på "Skråblikk og generaliseringer", fordi dette er en helt reell problemstilling, og en ganske alvorlig en i tillegg.

<utblåsning>

Mitt spørsmål: Hva ER det som feiler den delen av befolkningen som har XX-kromosomer, som gjør at de så altfor lett henfaller til en hjelpeløs, tafatt offerrolle?

Bakgrunnen er denne: Jeg har nå FLERE ganger, i løpet av kort tid, opplevd at kvinner i min bekjentskapskrets har vært utsatt for overgrep. Første gangen var det voldtektsforsøk av den veldig fysiske sorten (slag, harde grep, dytting, holde nede), som etterlot spor i form av blåmerker. Senere har det vært "ren" fysisk mishandling, og nå sist var det såkalt "date rape", der offeret får blackout og våkner dagen etter i en dam av urin, med smerter og skader i underlivet. Forskjellige ofte hver gang.

Dette er jo åpenbare overgrep. Den som har vært utsatt for noe slikt, må til legesjekk, og saken må selvsagt anmeldes.

Men neida.

Her skal man ikke til noen lege. Og det skal slett ikke anmeldes. Den som kommer med motforestillinger til dette, trues med det ene og det andre. Det verste av det hele, er at venninneflokken slår ring rundt den som har denne innstillingen, og støtter disse vanvittige avgjørelsene.

Jeg har gjort mitt beste for å være forståelsesfull. Jeg har resonnert med de(n) det gjelder, forsikret dem om at dette var ikke deres feil, og at ingen andre vil tro det heller, og at jeg selvsagt vil hjelpe på enhver mulig måte. Men det er som å snakke til veggen.

Så hva ER dette for en selvutslettende innstilling? Hvorfor lar så mange kvinner (jeg generaliserer riktignok utfra de 6 tilfellene jeg kjenner til, men jeg synes 6 er ganske mange) seg tråkke på av kjente og ukjente overgripere? Hvorfor tar de ikke igjen ved å anmelde saken? Og hvor er solidariteten med overgriperens potesielle ofre i fremtiden?

</utblåsning>

Saklige innspill mottas med takk...

[Amalie_85]

Mange sier det ikke fordi di er redde det skal skje igjen.

[Gjest mela]

Har du blir utsatt for slike overgrep selv? Hvis ikke, så synes jeg ikke du kan sitte og si "de kan bare sånn og sånn for å ta igjen". Det er faktisk ikke så lett når noe så ødeleggende har skjedd.

Og den delen jeg har uthevet her, er faktisk ikke alltid sann og derfor vegrer mange seg for å anmelde det.

Jeg har resonnert med de(n) det gjelder, forsikret dem om at dette var ikke deres feil, og at ingen andre vil tro det heller, og at jeg selvsagt vil hjelpe på enhver mulig måte. Men det er som å snakke til veggen.

←

[Gjest Eir]

At de ikke ønsker å anmelde trenger ikke å ha noe med at de føler skyld å gjøre. Det kan like gjerne være fordi man vet at slike saker ofte blir henlagt, og derfor ikke ønsker å utsette seg for den belastningen det er å anmelde, uten at det fører til noe. Og i forhold til det å gjøre seg selv til offer vil en anmeldelse og for mye fokus på hendelsen ofte føre til større følelse av å være ett offer, enn om man bare legger det bak seg på egen hånd. Sier ikke at det nødvendigvis er slik de tenker, men det kan være det.

Dersom det er snakk om fysiske skader burde de kanskje komme seg en tur til legen, men det må være opp til dem selv å bedømme, så lenge de er voksne.

[Heart]

Jeg ser poengene her, men i de konkrete tilfellene jeg har vært borti, har ikke disse forholdene vært spesielt relevante.

Hvis man f.eks. har levd i et voldelig forhold i 2-3 år, kan man ikke akkurat si at man ikke anmelder fordi man er redd for at det vil skje igjen. Det vil jo erfaringsmessig med 100% sikkerhet skje igjen, hvis man ikke handler. I saker med voldtekt utført av en for offeret ukjent gjerningsmann, blir det også frykten for gjentakelse irrelevant.

OK, det vil alltid være noen som "tror" det ene eller det andre, f.eks. at ingen voldtekt har funnet sted. Regner med at gjerningsmannens foreldre stort sett alltid havner i denne gruppen.

Men hvorvidt man opplever å bli trodd av politi og påtalemyndighet, avhenger selvsagt av bevismengden. Når man, som i de tilfellene jeg har sett, har åpenbare fysiske bevis i form av skader og kroppsvæsker, samt flere vitner som kan forklare at disse skadene ikke var der få timer tidligere, samt plassere den antatte gjerningsmannen på åstedet, da er sjansene for en fellende dom ganske store.

I ett tilfelle snakker vi om en kvinne som våkner med kloremerker, skader i underlivet og Rohypnol i blodet, hjemme hos en person hun overhodet ikke kjenner. I et annet tilfelle flykter en kvinne fra et nachspiel på et hotellrom, med store blåmerker på armene og med bare én sko. Kan en sak bli stort tydeligere? Likevel ble forholdene ikke anmeldt. Jeg finner det helt ubegripelig, og ikke så rent lite frustrerende.

Jeg mener at det ikke bare bør være opp til fornærmede å vurdere hvorvidt en alvorlig forbrytelse bør anmeldes eller ikke. Hørt om han som begikk en grov, planlagt voldtekt én gang, men var mønsterborger resten av livet? Ikke jeg heller. Hvis dere skulle være så uheldige å noensinne stå overfor en mann som prøver å voldta dere (noe jeg selvsagt håper aldri skjer), så kan det faktisk være fordi hans tidligere ofre lot ham slippe unna uten anmeldelse.

På spørsmål om jeg noensinne har vært utsatt for et overgrep, er svaret nei. Jeg har derimot medvirket til at et overgrep ble anmeldt (var også vitne i saken), og etter en litt langtekkelig prosess ble fyren funnet skyldig. Bevisene var ikke mange og entydige, men saken ble raskt anmeldt, og forklaring avgitt mens minnene var ferske. Hun som anmeldte det, sa i ettertid at det hadde vært en belastning, men at det var befriende å bli både hørt og trodd. Hun angret ikke.

(Og forøvrig: Hadde hun ikke anmeldt saken, hadde mannen fortsatt jobbet som ungdomsarbeider.)

[Moshy]

Det er så utrolig enkelt å si "hvorfor anmeldte du ikke?" for dere som aldri har opplevd en voldtekt eller seksuelt overgrep selv. Men det er faktisk ikke så forbanna enkelt! Jeg skjønner frustrasjonen din ts, men det å anmelde voldtekt kan være svært traumatisk og en påkjenning du ikke aner eller kan sette deg inn i om du ikke har vært der.

Jeg har selv anmeldt en voldtekt, og avhørene var ekstremt belastende - i tillegg til at overgripers venner banket meg opp ved en anledning, jeg måtte leve i konstant frykt, og vennene mine tok overgripers side slik at jeg ikke fikk noen venner igjen omtrent... Og alt det bare for en sak som likevel skulle bli henlagt. Jeg vil råde alle til å anmelde, men da må de skjønne hva det innebærer. Og ingen bør presses til det!

Jeg skjønner at jenter som ikke har blitt voldtatt tenker på "hva om det skjer med noen andre?", og det kan jeg love deg om at det gjør vi voldtatte også. Dermed plages man med dårlig samvittighet i tillegg til de grusomme minnene som absolutt ikke er lett å få bort...

Hvorfor anmelder ikke flere rett etterpå? Rett etter en voldtekt er man i sjokk, det er klin umulig å tenke riktig, og mange føler at de aldri vil kunne klare å prate om det som har skjedd. Å oppsøke politiet for å måtte prate om det virker som en helt umulig og uoverkommerlig oppgave... selv var jeg ikke i stand til å si noe som helst til noen på 8 år. Så vondt kan det være å snakke om. Det er ikke som å fortelle om en vanlig hendelse, for kroppen din reagerer som det skjer på nytt når du forteller. Og det er en svært vond følelse jeg ikke unner noen.

Den redselen mange føler når de tenker på en voldtekt nærmer seg for veldig mange nylig voldtatte den frykten de følte under overgrepet. Er det da virkelig rart at de vil snakke om det..? Jeg tror grunnen til at de ikke anmelder er at de ønsker å "glemme det" fortest mulig. Man vil late som det aldri har skjedd, og dytte det bort. Slik var det i allefall for meg. Jeg ble kvalm og begynte å gråte bare jeg tenkte på overgrepet i mange måneder etterpå, pulsen steg og jeg fikk ikke puste. Å prate om det til noen fremmede? Ikke tale om. Jeg ville jo heller dø framfor å fortelle det til min beste venninne engang...

Å dra til politiet blir da det motsatte av å gjøre det man ønsker, nemlig å glemme det som skjedde, siden man da tenker at det vil føre til mer oppmerksomhet rundt det som har skjedd. Bare så dumt at man ikke klarer å glemme det uansett - trauamtiske minner kan ikke glemmes slik man glemmer vanlige minner.

Ved å anmelde kommer jo saken ut også, og fordømmelsene fra samfunnet rundt kan bli svært store. Mange mister familie og venner ved å anmelde. Med tanke på at sannsynligheten for henleggelse er på ca 80 % og at sannsynligheten for at man får en person dømt dersom det blir tiltale bare såvidt er på 60 % er det ikke rart mange vegrer seg for å anmelde og ikke orker de påkjenningene det påfører. DET LØNNER SEG ALTSÅ Å HOLDE TETT!

Så kjære ts, jeg skjønner frustrasjonen din, og er helt enig i at man bør anmelde rett etterpå. Å få hjelp med en gang er det beste med tanke på de psykiske ettervirkningene. Men håper innlegget mitt får det til å se at det virkelig ikke er så lett, og håper du lar være å presse de du kjenner til å anmelde. Vis litt forståelse i stedet! Det bør være deres valg om de vil ha masse oppmerksomhet rundt det verste som noen gang har skjedd dem. Støtt dem heller, for de trenger all den hjelp de kan få - de trenger ikke fordømmelse. Det handler ikke om noen offer-rolle. Det handler om at enkelte ting er så traumatiske at man rett og slett ikke føler seg i stand til å anmelde og gå gjennom alt det medfører.

Så lenge det er mer lønnsomt for ofrene å holde tett etter en voldtekt enn det er å anmelde, vil det dessverre være flest som ikke anmelder. Dessverre.

[SniperCat!]

Overgrep mot kvinner er resultat av at ekstremt forvirret kvinnesyn.

Noe vi elsker å forfekte uten å egentlig mene det.

Vi elsker kvotering og elsker å prate om hvor fælt det er å si og mene at kvinnekroppen er sexy. Men der stoppper det. Med to totalt meningsløse tiltak/ytringer.

Kvotering er feil og kvinnekroppen ER sexy.

Resten skyver vi under teppet.

[Solskinnsbolla]

OK, dette er til en viss grad skrevet i affekt, men det er også meningen. Og jeg har ikke lagt det på "Skråblikk og generaliseringer", fordi dette er en helt reell problemstilling, og en ganske alvorlig en i tillegg.

<utblåsning>

Mitt spørsmål: Hva ER det som feiler den delen av befolkningen som har XX-kromosomer, som gjør at de så altfor lett henfaller til en hjelpeløs, tafatt offerrolle?

Bakgrunnen er denne: Jeg har nå FLERE ganger, i løpet av kort tid, opplevd at kvinner i min bekjentskapskrets har vært utsatt for overgrep. Første gangen var det voldtektsforsøk av den veldig fysiske sorten (slag, harde grep, dytting, holde nede), som etterlot spor i form av blåmerker. Senere har det vært "ren" fysisk mishandling, og nå sist var det såkalt "date rape", der offeret får blackout og våkner dagen etter i en dam av urin, med smerter og skader i underlivet. Forskjellige ofte hver gang.

Dette er jo åpenbare overgrep. Den som har vært utsatt for noe slikt, må til legesjekk, og saken må selvsagt anmeldes.

Men neida.

Her skal man ikke til noen lege. Og det skal slett ikke anmeldes. Den som kommer med motforestillinger til dette, trues med det ene og det andre. Det verste av det hele, er at venninneflokken slår ring rundt den som har denne innstillingen, og støtter disse vanvittige avgjørelsene.

Jeg har gjort mitt beste for å være forståelsesfull. Jeg har resonnert med de(n) det gjelder, forsikret dem om at dette var ikke deres feil, og at ingen andre vil tro det heller, og at jeg selvsagt vil hjelpe på enhver mulig måte. Men det er som å snakke til veggen.

Så hva ER dette for en selvutslettende innstilling? Hvorfor lar så mange kvinner (jeg generaliserer riktignok utfra de 6 tilfellene jeg kjenner til, men jeg synes 6 er ganske mange) seg tråkke på av kjente og ukjente overgripere? Hvorfor tar de ikke igjen ved å anmelde saken? Og hvor er solidariteten med overgriperens potesielle ofre i fremtiden?

</utblåsning>

Saklige innspill mottas med takk...

←

jeg tror du jeg skjønner hva du mener... og jeg er enig!... jeg tror at de kvinnene som går til lege og anmelder i utgangspunktet er tøffe jenter... de som ikke gjør det, har latt seg totalt overmanne av voldtekten/overgrepet og generelt ikke tenker rasjonelt på grunn av frykt. og for en uteforstående, er det totalt uforståelig og veldig provoserende. det er en kvinnegreie: å være taus når man virkelig ikke skulle vært taus. og det verste er at andre jenter støtter tausheten... de vil ikke forholde seg til det som har skjedd, de tar ikke ordentlig tak i konsekvensene for seg selv, og opplever å aldri komme ovenpå resten av sitt liv. det er viktig å ta tak så fort som mulig!!

[Gjest Eir]

jeg tror at de kvinnene som går til lege og anmelder i utgangspunktet er tøffe jenter... de som ikke gjør det, har latt seg totalt overmanne av voldtekten/overgrepet og generelt ikke tenker rasjonelt på grunn av frykt.

←

Det synes jeg er å generalisere for mye. Folk reagerer ulikt på traumatiske opplevelser, og det som er den beste måten å takle en slik hendelse på for en person, kan være helt feil for en annen.

[Heart]

Jeg skulle ønske vi var oppdradd slik at vi automatisk oppsøkte lege og evt. politi hvis sånt skjedde. Som en ryggmargsrefleks, nærmest, fordi det var opplest og vedtatt at "det er sånn man gjør".

Når det gjelder den lave oppklaringsprosenten, så lurer jeg litt på om det kan skyldes at noen av de som til syvende og sist anmelder, gjør det så lang tid etter hendelsen at de fleste eller alle fysiske spor er borte, og eventuelle vitner begynner å bli usikre på tidspunkter og rekkefølgen ting skjedde i.

Vi ser jo til stadighet at noen kommer frem med beskyldninger om overgrep langt tilbake i tid. Sakene kan absolutt være reelle, men bevisførselen er redusert til "he said - she said". Jeg tviler på om jeg ville vært villig til å sende noen i fengsel på et såpass spinkelt grunnlag.

[Gjest =tentacle=]

Kanskje vi ikke skal kaste stein på folk som er i krise, fordi de ikke greier å takle en grusom opplevelse bra nok til å oppføre seg som gode voldtatte borgere?

[Heart]

Kanskje vi ikke skal kaste stein på folk som er i krise, fordi de ikke greier å takle en grusom opplevelse bra nok til å oppføre seg som gode voldtatte borgere?

←

Der er det da ingen som gjør.

Men vi synes ikke det er for mye forlangt at mennesker som har opplevd andre grusomme ting, som væpnet ran, drapsforsøk, drap på sine nærmeste etc., avgir forklaring til politiet. Og vi må kanskje innse at vi i hvertfall ikke kan få bukt med forbrytelser hvis de ikke anmeldes?

[Solskinnsbolla]

Der er det da ingen som gjør.

Men vi synes ikke det er for mye forlangt at mennesker som har opplevd andre grusomme ting, som væpnet ran, drapsforsøk, drap på sine nærmeste etc., avgir forklaring til politiet. Og vi må kanskje innse at vi i hvertfall ikke kan få bukt med forbrytelser hvis de ikke anmeldes?

←

ja, jeg synes det er greit med litt logisk tankegang i slike følelsesladde saker... og det er ikke fordi man mangler perspektiv og empati. man ønsker at ting kunne vært annerledes...å gå til lege, og å anmelde, kan i like stor grad handle om å stå opp for seg selv, kreve på vegne av seg selv at man får hjelp og bekreftet sine tanker og følelser rundt en grusom opplevelse. det er vanskelig som pårørende i ettertid å hjelpe en person som ikke har villet prøve å hjelpe seg selv!

[Gjest Eir]

Men vi synes ikke det er for mye forlangt at mennesker som har opplevd andre grusomme ting, som væpnet ran, drapsforsøk, drap på sine nærmeste etc., avgir forklaring til politiet. Og vi må kanskje innse at vi i hvertfall ikke kan få bukt med forbrytelser hvis de ikke anmeldes?

←

Jeg synes ikke man kan kreve at folk skal anmelde noen av disse tingene. Det må være opp til personen som blir utsatt for det å finne den beste løsningen, og det kan være mange gode grunner til å ikke anmelde slike ting. (Sett bort fra drap, der blir vel sakene tatt opp uansett.)

[Solskinnsbolla]

Jeg synes ikke man kan kreve at folk skal anmelde noen av disse tingene. Det må være opp til personen som blir utsatt for det å finne den beste løsningen, og det kan være mange gode grunner til å ikke anmelde slike ting. (Sett bort fra drap, der blir vel sakene tatt opp uansett.)

←

jeg synes denne tankegangen er snever. sakene blir ikke tatt opp om det er drap uansett: hvis saken skal gå mot en løsning så må alle som veit noe, eller tror de veit noe, stille opp! man må faktisk gjøre en innsats. man må se sitt samfunnsansvar litt lengre fram i tid, ikke grave seg ned sin egen elendighet, da blir man et offer resten av livet.

[Gjest Bellatrix]

Det ideelle er å anmelde, men jeg skjønner at folk som har vært utsatt for voldtekt ikke gjør det også. Hvor morsomt er det når man blir tyna full av spørsmål hvor det skinner klart gjennom at offeret har oppført seg feil?

[Gjest Eir]

jeg synes denne tankegangen er snever. sakene blir ikke tatt opp om det er drap uansett: hvis saken skal gå mot en løsning så må alle som veit noe, eller tror de veit noe, stille opp! man må faktisk gjøre en innsats. man må se sitt samfunnsansvar litt lengre fram i tid, ikke grave seg ned sin egen elendighet, da blir man et offer resten av livet.

←

Nå diskuterer du vel to forskjellige ting her? Det ene er den samfunnsmessige siden av det, og i forhold til den bør man vanligvis anmelde. Det andre er den personlige siden av det, og i forhold til denne er det ikke alltid riktig å anmelde. Og det å gjøre seg selv til offer hører med til den personlige siden av det, og derfor blir det helt feil å sette likehtstegn mellom å ikke anmelde, og å gjøre seg selv til offer. Det fungerer sikkert slik for noen, men for andre kan det faktisk virke motsatt.

[Gjest =tentacle=]

Hvorfor lar så mange kvinner (jeg generaliserer riktignok utfra de 6 tilfellene jeg kjenner til, men jeg synes 6 er ganske mange) seg tråkke på av kjente og ukjente overgripere? Hvorfor tar de ikke igjen ved å anmelde saken? Og hvor er solidariteten med overgriperens potesielle ofre i fremtiden?

←

Fordi de ligger nede for telling og ikke orker den gjenopplevelsen og anledning til å bli tråkket på igjen som det er å måtte forklare seg til fremmede er, utsikter til avhør, henleggelse, rettssak, frifinnelse, at informasjon kommer ut i lokalmiljøet osv.

Jeg reagerer på at fokuset ikke er å hjelpe offeret, men at offeret skal ta belastningen med å få noen straffet.

[Smigul]

Er enig med flere her. Dette er en sammensatt problemstilling. Går mye på den enkeltes styrke/psyke til å anmelde.

Men hvorfor anmelder ikke flere?

Tror mye ligger i det faktum at oppkalringprosenten er ekstrem lav i slike saker. Det gjør det ikke bedre i at strafferammene er såpass lave for å ødelegge ett liv. Det er merkelig at med en gang "Barn" er inne i bildet så skriker samfunnet etter hevn. Da kan man bruke ordet "Pedofil" og demed straffes etter det.

[Moshy]

jeg tror du jeg skjønner hva du mener... og jeg er enig!... jeg tror at de kvinnene som går til lege og anmelder i utgangspunktet er tøffe jenter... de som ikke gjør det, har latt seg totalt overmanne av voldtekten/overgrepet og generelt ikke tenker rasjonelt på grunn av frykt. og for en uteforstående, er det totalt uforståelig og veldig provoserende. det er en kvinnegreie: å være taus når man virkelig ikke skulle vært taus. og det verste er at andre jenter støtter tausheten... de vil ikke forholde seg til det som har skjedd, de tar ikke ordentlig tak i konsekvensene for seg selv, og opplever å aldri komme ovenpå resten av sitt liv. det er viktig å ta tak så fort som mulig!!

←

Huff, jeg GRØSSER over denne generaliseringen! De som anmelder og klarer å fortelle om det er ikke noe tøffere enn andre, de er MINDRE TRAUMATISERTE! Det er en betydelig forskjell...! Jo mer traumatisk noe oppleves som, jo vanskeligere blir det å anmelde og gå til politiet. Og hvor traumatisk noe er er avhengig av blant annet overgrepets voldelighet/varighet/hyppighet, grad av tillitsbrudd, så vel som den enkeltes forutsetninger for å takle noe sånt. Hvis man har mye bagasje fra før vil det hele oppleves betydelig verre, og det gjør en ikke til svak av den grunn.

Det handler som nevnt ikke om å være sterk eller svak, det handler om hvor traumatisert man har blitt!

Dersom dere her inne, som er så ivrige på å hevde at man ikke er tøff om man lar være å anmelde, blir voldtatt en gang, vil jeg svært gjerne vite om dere faktisk klarte å anmelde... Det er faktisk ikke så enkelt, nemlig! Jeg kjenner mange som sverget på at de ville anmelde med en gang dersom noe skulle skje - men da noe dessverre skjedde fikk pipa en betydelig annen lyd. Det er veldig lett å dømme før man er i nærheten av andres sko!