Hun savner pappaen sin...

[gunzilla]

Samboeren min har en datter på 8 år, som bor ca 12 timers reisevei fra oss. På grunn av avstanden ser vi henne ikke så ofte, og hun gir uttrykk for at hun savner pappaen sin. Dette har slått ut i at hun plutselig har begynt å gråte på skolen, og blitt tankefull og mer innesluttet enn før.

Han hadde aldri noe fast forhold med moren hennes, men har bodd i nærheten inntil for to år siden, og dermed sett henne annenhver helg.

Er det flere som har erfaringer eller synspunkter på dette med barn som savner den ene forelderen? Jeg vokste selv opp med pappa på andre siden av landet, men husker ikke at jeg reagerte med så stort savn.

[Gjest Don Giovanni]

Jeg har ikke erfaring med det, men opplevde å "nesten" få det. Fikk stoppet eksens flytting heldigvis. Men i den prosessen kom jeg i kontakt med flere som har erfaring fra akkurat dette, og det må vel være noe av det vanskeligste man kan oppleve som både barn og foreldre.

Selv om du selv ikke husker et slikt savn, må du huske på at mennesker er forskjellig, men forskjellig grad av sårbarhet og trygghetsbehov. Dere må ta utg.pkt i datteren hans behov. Et resultat av dette kan jo selvsagt være endel kostnader i reise, evt. at noen flytter. Jeg syns iallfall ikke at situasjonen slik du beskriver den er til å leve med. Hun må tas på alvor. Hun går inn i puberteten nå, og dette kan kanskje få større konsekvenser enn man aner. Håper dere samarbeider godt med mora hennes og kan sammen sette dere ned for å finne en god løsning på problemet. Det forsvinner iallefall ikke av seg selv.

Selv om det høres rart ut, er det godt å høre at du iallfall er bekymret for henne. Det syns jeg lover godt Lykke til

[Gjest Gjest 1]

Går det ikke å komme til enighet om en ordning der foreldrene bor i samme by eller at barnet får bo en 1-6 mnd hos hver forelder og har et sett med skole og venner på hvert sted?

[Gjest Lovely]

Min stesønn flyttet med sin mor i 6-7 årsalderen(14 år nå), det har gått bra med han, men han har alltid savnet sin far mye. Det har vært mange tårer og tunge stunder, tårene har naturlig tatt av nå som han er en stor og tøff kar, men de tunge stundene er der ennå. Han reagerte spesiellt på at stesøster fikk være med faren nesten hele tiden, endel usikkerhet og tristhet, det ser vi ennå.

Min datter savnet sin far og pratet mye om det i 4 års alderen, det var mange tårer og tunge stunder, og tanker jeg trodde et lite barn ikke hadde, fantasier om at far var alene og savnet henne osv. Vi flyttet helldigvis til samme plass igjen etter 1,5 år slik avtalen var, men han valgte å flytte herifra 8 år senere.. Hun savner sin far, hun trenger sin far i hverdagen, og det valget han gjorde med å flytte er et stort tap for henne.

Jeg kjenner andre barn som også savner sine foreldre slik at de tyr til tårer, barn som ikke har bodd med sine fedre, å gå fra harmonisk og godt samvær annenhver helg til meget sjelden vil som oftest utløse savn, tårer og tunge tanker tror nå jeg..

Kan du tenke deg å flytte fra din kjære, vite at du bare skal se han noen få ganger i året? Det er en slags sorg tror jeg..

[Far til 2]

Altfor få tar barnas savn på alvor.

Jeg tror dette er et reelt problem for veldig mange barn, og ser dessverre ingen andre reelle løsninger enn at foreldrene flytter så nært hverandre at barnet mer eller mindre kan gå mellom dere. Dette bør kunne fungere om barnets mor kan flytte om hun ikke har barn med andre samværsfedre, eller at dere kan flytte om du ikke har barn med andre fedre.

[gunzilla]

Så dere mener at det uten videre er vårt ansvar å flytte dit hun bor, fordi vi ikke har barn?

Vi flyttet fra en liten kommune på Nord-Vestlandet med rundt 6000 innbyggere, og et fylke uten noen større byer. Nå bor vi i en forholdvis stor by, og jobbmulighetene er mye bedre her. Samboeren har også fått begynt å jobbe med noe han alltid har ønsket, muligheter som primært er her i distriktet.

Moren til denne jenta valgte å få dette barnet, selv om hun aldri var sammen med faren. Mener dere at moren da automatisk skal kunne bestemme hvor en annen skal bo i ca 15 år? Jeg synes at hun burde se pappaen sin mer, og jeg kunne godt bodd der oppe igjen. Men det er ikke han interessert i.

Er det ikke like mye opp til hver av foreldene om barnet får se dem begge mer enn et par ganger i året?

[Gjest =tentacle=]

Så dere mener at det uten videre er vårt ansvar å flytte dit hun bor, fordi vi ikke har barn?

Vi flyttet fra en liten kommune på Nord-Vestlandet med rundt 6000 innbyggere, og et fylke uten noen større byer. Nå bor vi i en forholdvis stor by, og jobbmulighetene er mye bedre her. Samboeren har også fått begynt å jobbe med noe han alltid har ønsket, muligheter som primært er her i distriktet.

Moren til denne jenta valgte å få dette barnet, selv om hun aldri var sammen med faren. Mener dere at moren da automatisk skal kunne bestemme hvor en annen skal bo i ca 15 år? Jeg synes at hun burde se pappaen sin mer, og jeg kunne godt bodd der oppe igjen. Men det er ikke han interessert i.

Er det ikke like mye opp til hver av foreldene om barnet får se dem begge mer enn et par ganger i året?

←

Moren bestemmer ikke hvor far skal bo i det hele tatt. Hver av foreldrene må ta sine valg, og ansvaret for hvordan konsekvensene påvirker barnet deres.

At moren har valgt å ikke abortere jenta, har ikke noe å gjøre som argument i denne saken. Han har vært med å skape henne, han har utviklet en relasjon til jenta og utøvd en papparolle overfor henne, for så å fjerne seg fra hennes dagligliv etter 6 år. De tre tingene er selvsagt hans ansvar. Hvordan han bør forholde seg til det skal ikke jeg uttale meg om.

[Far til 2]

Så dere mener at det uten videre er vårt ansvar å flytte dit hun bor, fordi vi ikke har barn?

Vi flyttet fra en liten kommune på Nord-Vestlandet med rundt 6000 innbyggere, og et fylke uten noen større byer. Nå bor vi i en forholdvis stor by, og jobbmulighetene er mye bedre her. Samboeren har også fått begynt å jobbe med noe han alltid har ønsket, muligheter som primært er her i distriktet.

Moren til denne jenta valgte å få dette barnet, selv om hun aldri var sammen med faren. Mener dere at moren da automatisk skal kunne bestemme hvor en annen skal bo i ca 15 år? Jeg synes at hun burde se pappaen sin mer, og jeg kunne godt bodd der oppe igjen. Men det er ikke han interessert i.

Er det ikke like mye opp til hver av foreldene om barnet får se dem begge mer enn et par ganger i året?

←

Ja, jeg mener det.

I mine øyne må faren påta seg sin del av ansvaret for barnet. Om mor har valgt å handle "uklokt" eller ikke ta hensyn til faren når hun valgte å bære frem barnet er en helt annen debatt.

Men om faren velger å prioriter sin karriere fremfor barnet er det ingen som kan stoppe hans ønsker om dette. Men at det kan beskrives som barnets beste mener jeg er feil.

At du synes det var greit å vokse opp uten din far i nærheten er ikke ensbetydende med at det er riktig eller at andre barn tenker som deg. Faren må ta det ansvaret han bør gjøre, og innse at barn er individuelt forskjellig. Om han ikke gjør noe viser det at han ivaretar seg selv fremfor barnet.

[Caramba]

Siden han selv velger å flyte bort fra jenta, og siden han heller ikke er interessert i å flytte nærmere så er det ikke mye du kan gjøre med saken. Du kan selvsagt oppmuntre til at jenta kommer på besøk til dere med jevne mellomrom. Nå aner ikke jeg hvor mye samvær han har per i dag, men han bør absolutt være seg sitt ansvar bevisst selv om han i utgangspunktet ikke ønsket dette barnet. Hun er nå her, og det må han forholde seg til.

[Gjest Lovely]

Så dere mener at det uten videre er vårt ansvar å flytte dit hun bor, fordi vi ikke har barn?

Vi flyttet fra en liten kommune på Nord-Vestlandet med rundt 6000 innbyggere, og et fylke uten noen større byer. Nå bor vi i en forholdvis stor by, og jobbmulighetene er mye bedre her. Samboeren har også fått begynt å jobbe med noe han alltid har ønsket, muligheter som primært er her i distriktet.

Moren til denne jenta valgte å få dette barnet, selv om hun aldri var sammen med faren. Mener dere at moren da automatisk skal kunne bestemme hvor en annen skal bo i ca 15 år? Jeg synes at hun burde se pappaen sin mer, og jeg kunne godt bodd der oppe igjen. Men det er ikke han interessert i.

Er det ikke like mye opp til hver av foreldene om barnet får se dem begge mer enn et par ganger i året?

Du ba i startinnlegget ditt om andres synspunkter og erfaringer når det gjaldt barn og savn etter en forelder. Det hørtes nesten ut som du ikke trodde det var mulig å savne en forelder så mye? Men slik er det alltså, barnets følelser rundt dette er reelle, ingen kan forlange at dere skal flytte tilbake, eller forlange at dere skal gjøre noe som helst. Men vanlig folkevett, å være voksen, å være moden, er å ta ansvar for sine handlinger om det er å få barn uten forhold eller å flytte fra det eller andre ting. Ta ansvar, finn en løsning som kan gjøre livet lettere for barnet.

Omstendighetene rundt forholdet mellom foreldrene når barnet ble til betyr ingenting i dagens situasjon. Man tar ikke ansvar for et barn i 6 år for så å frasi seg ansvaret fordi man har annet å gjøre, og så begrunne det med at det egentlig var moren sitt valg å få barnet

[Varja]

Datteren min er bare 3 år, men hun savnet pappa'n sin forferdelig, enda hun ser ham annenhver helg og en dag til hver uke. Hender ofte at hun gråter, og jeg hører henne av og til spørre etter pappa'n sin i søvne. Helt siden han flyttet for mange måneder siden har hun våknet hver natt og vill komme opp og sove i sengen min (dette gjorde hun ganske sjelden før). Jeg synes det er forferdelig trist å oppleve. Skulle ønske ingen barn trengte å ha det slik. Jeg bare håper at det vil gå bedre etterhvert når hun blir eldre og venner seg til situasjonen.

At datteren til samboeren din ikke ser ham så ofte lenger er sikkert en stor overgang og et savn. Men går det ikke an om han besøker henne litt oftere? Det er jo blitt mye billigere å fly de siste årene, så det bør jo være mulig å få til jevnlige besøk. Snart er hun vel så stor at hun kan komme til dere selv også?

[gunzilla]

Jeg har ikke begrunnet noe som helst med at det var moren sitt valg å få barnet, men sa at jeg ikke synes man kan vente å få bestemme hvor et annet menneske skal bo. Faktisk synes jeg det er ganske egoistisk å få barn med en som man ikke har et forhold til, men det er en annen sak.

Hvilken begrunnelse har dere som mener at vi burde flytte tilbake dit, fordi vi ikke har barn selv? Da er vel moren min en stor egoist, som tok meg med og flyttet til en annen landsdel da jeg var på samme alder?

Med en reise på minst 12 timer, så sier det seg selv at vi ikke kan ta turen så ofte. Det blir til jul og sommerferie, og kanskje i påsken. Hun har også reist ned til oss sammen med farmoren sin ved et par anledninger. Fly er ikke noe godt alternativ, da nærmeste flyplass er langt unna, så det mest nærliggende er buss/ferger. Hun er for ung til å ta denne lange turen alene, og det er to bussbytter.

Hvordan ordner andre som bor langt fra hverandre det med samvær?

[Gjest Mayamor]

Hva med å anskaffe et webkamera som far og datter kan se hverandre når savnet er stort? Opprett msn adresser og utveksle adresser. Ring ofte. Gi jenten en mobil (evt spleise med mamman) med kamera som hun kan ringe pappan sin med og sende/motta mms. Send kort og brev. Fortell hvor glad han er i henne. Si at det er så mange mennesker som er glade i henne, men at det ikke går at de kan sees så ofte pga avstand. Fortell henne at pappan savner lillejenten sin også og gleder seg til neste gang de skal sees. Få utvidet samvær i sommerferie, vinterferie, langhelger osv. Det har vi med samboers barn. Ha en åpen dialog med jentens mor og bli enige om en strategi. Det er i alles interesse. Svelg kameler for jentens skyld.

Lykke til.

[Gjest Gjesta]

...

Endret 13. mars 2007 av Superma

[Gjest Mayamor]

Ærlig talt, du kan umulig mene det? Selvsagt skal hun ikke snakke stygt om faren, men det får da være måte på hvor mye hun skal legge tilrette. I dag kontrollerer han friheten hennes, men det mener du altså at hun skal akseptere, og at hun skal anstrenge seg ENDA mer.

Herregud...

←

Vil en sitt (ste)barns beste svelger en kameler. Ikke ilegg meg meninger jeg ikke har skrevet. I så fall vis link: men nei det er du jo ikke så flink til...

Og forresten, Superma: skjønte du at det er stemor som er TS...

[Far til 2]

Jeg har ikke begrunnet noe som helst med at det var moren sitt valg å få barnet, men sa at jeg ikke synes man kan vente å få bestemme hvor et annet menneske skal bo. Faktisk synes jeg det er ganske egoistisk å få barn med en som man ikke har et forhold til, men det er en annen sak.

Hvilken begrunnelse har dere som mener at vi burde flytte tilbake dit, fordi vi ikke har barn selv? Da er vel moren min en stor egoist, som tok meg med og flyttet til en annen landsdel da jeg var på samme alder?

←

Ja, jeg mener moren din var en egoist i utgangspunktet. Slik situasjonen nå er for deg vil du sikkert avvise dette, men jeg vil påstå at det er egosistisk å ikke ivareta barns ønsker om et etablert nærmiljø og nær kontakt med den andre forelderen.

Med en reise på minst 12 timer, så sier det seg selv at vi ikke kan ta turen så ofte. Det blir til jul og sommerferie, og kanskje i påsken. Hun har også reist ned til oss sammen med farmoren sin ved et par anledninger. Fly er ikke noe godt alternativ, da nærmeste flyplass er langt unna, så det mest nærliggende er buss/ferger. Hun er for ung til å ta denne lange turen alene, og det er to bussbytter. 

Hvordan ordner andre som bor langt fra hverandre det med samvær?

←

Det må kunne gå an for barnet å treffe sin far oftere enn 2 ganger i året selv om det er 12 timers reise. Jeg forstår godt at jenta savner sin far veldig mye.

Men om han gir f..., og du støtter han i dette, vil far og datter aldri kunne bygge en god relasjon seg imellom.

Jeg har sett kvinner som har truet samboer til samvær med sitt barn. Det synes jeg er voksent gjort, da det viser at samboeren er mer opptatt i å ivareta farens barn enn faren selv. I dag har dette "barnet" (som snart er voksent) kjempegod kontakt med sin far.

[Gjest Pet]

Hva med å anskaffe et webkamera som far og datter kan se hverandre når savnet er stort? Opprett msn adresser og utveksle adresser. Ring ofte. Gi jenten en mobil (evt spleise med mamman) med kamera som hun kan ringe pappan sin med og sende/motta mms. Send kort og brev. Fortell hvor glad han er i henne. Si at det er så mange mennesker som er glade i henne, men at det ikke går at de kan sees så ofte pga avstand. Fortell henne at pappan savner lillejenten sin også og gleder seg til neste gang de skal sees. Få utvidet samvær i sommerferie, vinterferie, langhelger osv. Det har vi med samboers barn. Ha en åpen dialog med jentens mor og bli enige om en strategi. Det er i alles interesse. Svelg kameler for jentens skyld.

Lykke til. 

←

Synes du gir mange gode råd her! Prøver de noe av dette, vil far og datter kunne få god kontakt selv om de ikke ser hverandre så ofte.

[Gjest Mayamor]

Synes du gir mange gode råd her! Prøver de noe av dette, vil far og datter kunne få god kontakt selv om de ikke ser hverandre så ofte.

←

Tusen takk. Godt at ikke alle misforstod innlegget mitt.

[Gjest Gjesta]

Vil en sitt (ste)barns beste svelger en kameler. Ikke ilegg meg meninger jeg ikke har skrevet. I så fall vis link: men nei det er du jo ikke så flink til... 

Og forresten, Superma: skjønte du at det er stemor som er TS...

←

Jeg fatter ikke hva du snakker om. Mitt innlegg er feilpostet og hører hjemme i en helt annen debatt. Personangrep kan du spare deg for

[Elle Melle]

Jeg har ikke begrunnet noe som helst med at det var moren sitt valg å få barnet, men sa at jeg ikke synes man kan vente å få bestemme hvor et annet menneske skal bo.

Venter hun det da? Det er da ikke for morens skyld dere skal bo der, men for barnets?

Barnet bor der hun bor. Hvis faren er det minste interessert i å ta ansvar for et lite menneske som er "50% hans" og som elsker ham og lider under savnet av ham, da tar han det til ettertretning.

Jenten har ikke en annen far på lur, hun har bare denne ene som velger å være fraværende. Slikt kan gjøre skade på en liten sjel, det vet alle som har innsikt i hvordan foreldrefravær kan prege barndom. (Og jeg sier KAN, bare for å presisere det om noen skulle lure.)