Hva hadde dere gjort?

[Lucky?]

http://www.adressa.no/nyheter/article791522.ece

Synes dette er grusomt store tall

Hva ville dere gjort?

[dentinox]

http://www.adressa.no/nyheter/article791522.ece

Synes dette er grusomt store tall

Hva ville dere gjort?

←

Hadde jeg fått vite det før 3 mnd hadde jeg tatt abort. Ikke etter.

[liv]

I og med at jeg har en fra før som også trenger oppmerksomhet så trooooor jeg at jeg hadde tatt abort før 12 uker, men det tror jeg ikke jeg klarer å ta stilling til før jeg står der.

[eximus]

I utgangspunktet så ville jeg ikke tatt abort. Alle individ er verdig ett liv. Det er bare snakk om planet man kommuniserer på. Kanskje vil ett barn med Downs gi en vel så mye glede som ett "normalt".

[sweetdana]

Så må man ikke samtidig glemme at barn med Downs krever en helt annen livstil og tid enn "normale barn". Jeg synes ikke man skal dømme de som tar abort pga downs sånn helt uten videre heller. Downs-barn krever mer oppfølging, og dersom man føler det blir for mye, er det kanskje like greit å ta abort.

Men ikke misforstå meg. Jeg har møtt mange med Downs, og de er nok noen av de snilleste og mest elskverdige menneskene som finnes. Ikke noe vondt i dem, og de er tillitsfulle, artige og ærlige.

Jeg er i mot at man tar abort ved downs pga av at man vil ha perfekte barn. Men dersom man ikke føler man har overskudd og tid til å ta seg av et slikt barn, er det nok greiest å ta abort.

[Gjest Serina]

Jeg tror ikke jeg hadde klart å tatt abort etter 12. uke, men man kan ikke vite sikkert før man er i den situasjonen selv...

[Liskat]

Jeg ville tatt abort. Ikke fordi jeg har noe imot folk med Downs, men fordi jeg ikke tror jeg ville klart å gi det barnet all den nødvendige støtten. Jeg har en halvbror som er sterkt rammet av Downs og en far som jobber med psykisk utviklingshemmede, så så sant jeg fikk vite om det i god tid før fødsel ville nok abort vært min utvei. Jeg tror rett og slett et barn med ekstra behov ville bli veldig tungt for meg å håndtere, så sånn sett er kanskje abort det beste både for meg selv og barnet.

Men jeg kan ikke si noe sikkert siden jeg ikke har kommet i den situasjonen, og kommer den så er det en avgjørelse jeg tar da, og jeg vet ikke hva den evt. blir.

Men misdannelser/sykdom og evt 'ekstreme' årsaker (voldtekt o.l.) er det eneste som kunne få meg til å ta abort.

[Gjest gjesta]

Jeg tror jeg ville valgt å ikke få vite det under svangerskapet, med mindre det var snakk om alvorlige misdannelser og sannsynlig at barnet ville bli multihandicappet e.l. Jeg "ønsker meg" ikke et barn med Downs, samtidig synes jeg det en ekkel problemstilling å stå ovenfor; å skulle velge bort et i utgangspunktet ønsket og planlagt barn fordi det har Downs. Mange med Downs fungerer jo også bra, selv om jeg kjenner noen som er lavtfungerende også.

[Gjest Frk Åberg]

Tror det er vanskelig å vite før man står der, men vi har diskutert hva vi tror vi ville gjort i en slik situasjon. Jeg må innrømme at jeg lener mot å ta abort, hvis det er tidlig i svangerskapet. Har vokst opp med en med psykisk utviklingshemming (ikke søsken), og sett hva det kan gjøre med en familie. Han har ikke Downs. Selv om han er rimelig velfungerende i forhold til en del andre, så ser jeg hva det har gjort med familien og spesielt søsknene hans. Det har fått store ringvirkninger.

Jeg ville tenkt meg nøye om. Ikke fordi jeg ikke mener at de ikke ville fått et liv verdt å leve (det er for meg ikke noe argument, da de ikke har opplevd noe annet, og når det gjelder de med Downs, så kan alle se at de fleste har livsglede), men fordi det gjør mye med familien. Søsknene står i fare for å bli oversett og ekteskapet kan fort bli skadelidende.

[Gjest gjesta]

Tror det er vanskelig å vite før man står der, men vi har diskutert hva vi tror vi ville gjort i en slik situasjon. Jeg må innrømme at jeg lener mot å ta abort, hvis det er tidlig i svangerskapet. Har vokst opp med en med psykisk utviklingshemming (ikke søsken), og sett hva det kan gjøre med en familie. Han har ikke Downs. Selv om han er rimelig velfungerende i forhold til en del andre, så ser jeg hva det har gjort med familien og spesielt søsknene hans. Det har fått store ringvirkninger.

Jeg ville tenkt meg nøye om. Ikke fordi jeg ikke mener at de ikke ville fått et liv verdt å leve (det er for meg ikke noe argument, da de ikke har opplevd noe annet, og når det gjelder de med Downs, så kan alle se at de fleste har livsglede), men fordi det gjør mye med familien. Søsknene står i fare for å bli oversett og ekteskapet kan fort bli skadelidende.

←

Nå mener jeg ikke å argumentere mot det du sier, egentlig, for jeg har også tenkt i de baner. Og noen ganger tror jeg samboeren min (som har mer erfaring med psykisk utviklingshemmede enn meg) er mer innstilt på å vurdere abort enn meg (nå er jeg ikke gravid, da, dette er hypotetisk). Men jeg kjenner flere eksempler på at det å ha et psykisk utviklingshemmet søsken IKKE har gått utover andre søsken eller ekteskapet på negativ måte - selv om man selvsagt må "ofre" noe. F eks må kanskje en av foreldrene gi opp karriere om man vil at barnet skal bo hjemme og ikke på institusjon, det er kanskje det jeg personlig ville syntes var noe av det vanskeligste. Jeg elsker jobben min og vil ikke være "bare" mor, men akkurat min jobb ville jeg kanskje kunne kombinert med dette. For andre er dette et mer enten-eller-valg. Dessuten bør jo begge parter være enige om hva man vil.

En annen ting er jo det at man får et barn som aldri vil bli selvstendig og "voksen"... Klart det er et vanskelig valg. Jeg vet ikke hva jeg ville gjort om jeg kom i den situasjonen, enn så lenge er dette (ikke Downs spesielt, men store handicap og alt annet skummelt som kan gå galt) noe av det som skremmer meg fra å få barn i det hele tatt.

[India]

jeg ville nok tatt abort,vet ikke men tror det.

jeg hadde ikke klart å gi det alt det trenger. disse barna er jo så søte og snille og gir veldig mye av seg selv.

men jeg vile nok ikke orket et så stort ansvar..

litt fælt at det skal være sånn men..

[Grendel]

Får man vite om barnet har Downs syndrom før man er 12 uker på vei da?

Dette kan så vidt jeg mener å huske, kun påvises ved fostervannsprøve, og det er ingen standard prosedyre for gravide. Men jeg tror alle kvinner over 35 eller noe slikt, får tilbud om det.

Det finnes en annen måte, en ultralydundersøkelse i uke 11-14, hvor man måler dybden på fostervannet, men denne kan ikke annet enn si at det kanskje kan være en mulighet for at fosteret har Downs. Så vidt jeg vet, utføres ikke dette i Norge.

Jeg er gravid nå, akkurat 12 uker på vei. Om jeg ville tatt abort om jeg har en Downs i magen...? Veldig usikker. Det er mange argumenter for og imot.

I utgangspunktet ville jeg tatt abort. Men denne graviditeten har gjort mye med meg. Jeg var så heldig å oppleve ultralyd i 11. uke, og det å se at det faktisk var et lite vesen der inne som lignet på et menneske, som rørte på armer og ben og bøyde kroppen, endret mitt synd på abort. Ikke det at jeg blir imot det, men jeg syns den selvbestemte aborten skulle hatt en kortere periode. Tross alt så vet de fleste oppegående mennesker at de er gravide lenge før det er gått til tre måneder.

Det å skulle ta livet av noe som faktisk er et liv, og kjenner smerte fra...uke ni eller ti tror jeg det er..det blir drap for min del...

Men så var det dette med Downs da. Jeg er utdannet i helsesektor, og har jobbet med flere Downstilfeller. Ingen av disse har vært som de man leser om og ser på tv, som er som vanlige mennesker, med jobber og kjærester. De jeg har hatt å gjøre med har som regel vært sterkt reduserte, og de svekkes med alderen.

Et annet kynisk, men viktig argument for meg, er at de koster enormt...de må antakelig ha ansatte til å passe på seg døgnet rundt, de skal ha jobber som sjelden driver seg selv, og de skal ha en boplass, og alt det andre man trenger for å leve og ha et bra liv.

Dette barnet vil dessuten ta en veldig stor del av oppmerksomheten til mor og far i forhold til andre søsken, noe som neppe er så bra.

Men jeg har også lest om en norsk dame som valgte å gjennomføre svangerskapet til tross for at barnet hadde Downs. Hun var også veldig usikker..men da barnet kom, var hun veldig lettet fordi hun ikke hadde tatt abort. Ungen var sola deres da.

Så hva jeg ville valgt...? Vet ikke, og jeg håper jeg ikke kommer til å stå overfor valget heller..

[kipa81]

Hei Lucky!! Skjønner hva du mener, det var høye tall! Jeg synes vi må passe oss for å skape et sorteringssamfunn der vi velger ut hvilke barn som skal fødes eller ikke. Jeg har en sønn selv, og ved ultralydtider hadde jeg allerede rukket å bli litt knyttet til det som vokste inni meg. Jeg håper og tror jeg fortsatt hadde følt den tilknytningen hvis jeg fikk vite at det var et barn med Downs syndrom.

Selvfølgelig er det vanskelig å ta stilling til noe slik over nettet... Men allikevel er det viktig å tenkte på at de fleste med syndromet er livsglade mennesker som er takknemlig over livet, og mange kan fungere tilnærmet normalt (selvfølgelig med litt tilsyn og hjelp). Mange outvikler også et godt språk og god kordinajson!!!

Jeg synes derfor de er farlig å begynne en sorteringsprosess allerede ved 12 uke...

[Helen]

Hadde jeg blitt spurt om dette for et par år siden hadde jeg kanskje sagt jeg ville tatt abort, men etter å ha mistet både sent og tidlig i svangerskapet har jeg helt klart en annen oppfatning av dette nå.

Hadde jeg hatt bare mulighet til å bli gravid igjen så hadde jeg med glede tatt i mot barnet selv om det hadde hatt down eller en annen funksjonshemning.

[Nynaeve]

Hva valget vet jeg ikke - det er umulig å vite før jeg hadde stått midt oppe i det. Rent teoretisk ville jeg ha valgt abort. Men jeg VET ikke, og det må være helt opp til den enkelte. Siden de velger å ta abort, vil jeg anta at det var det rette valget for dem. Det er aldri lett å velge bort ett barn

[Fru Pigalopp]

Da jeg ble gravid, og i forkant av det - tenkte jeg mye på det, og hva jeg ville ha gjort.

Heldigvis slapp jeg å ta en endelig avgjørelse.

Men det jeg tenkte den første tiden av svangerskapet, var at om det viser seg å være et downs barn, så ville jeg beholde det - fordi det er en gave uansett.

Men ærlig talt, så vet jeg ikke hva jeg egentlig hadde gjort.

[Solgudinnen]

Jeg takker virkelig for to velskapte barn. De har gitt meg

mye glede og en del pubertetsdiskusjoner. Helt normalt altså.

Men det må være vanskelig å velge bort noe som skal bli til et menneske.

En må vurdere det både fram og tilbake. Selvfølgelig vil man ha

et barn som slipper å være annerledes. Men hvis barnet ER annerledes

så er man vel like glad i barnet for det? Det er jo ens eget barn.

Og tenk om du velger bort det barnet du bærer, og det kanskje er det

eneste barnet du noen gang kan få. Hva velger du da?

[Fru Pigalopp]

Hvem bestemmer forresten hva som er unormalt?

Som tenåringen med downs sa, da han ble spurt om hvordan det er å være unormal... "Det er helt normalt for meg".

[Simpleminded]

Husk at mannen også har noe å si her.. Det er viktig å tenke på at man er to som tar et valg sammen her. Man er også som regel to som sitter med ansvaret når barnet kommer og da vil arbeidet med barnet gå lettere så lenge man er flink til å fordele oppgavene.

Men psyken må også være sterk i slike tilfeller. Det blir nok mye motgang, men når det først skjer fremgang kommer dette til å bli overveldende og flott. Tror et barn med Downs Syndrom kan gi utrolig mye glede og få en til å se livet i ett nytt perspektiv dersom man velger å sette et slikt barn til verden

[Solgudinnen]

Husk at mannen også har noe å si her.. Det er viktig å tenke på at man er to som tar et valg sammen her. Man er også som regel  to som sitter med ansvaret når barnet kommer og da vil arbeidet med barnet gå lettere så lenge man er flink til å fordele oppgavene.

Men psyken må også være sterk i slike tilfeller. Det blir nok mye motgang, men når det først skjer fremgang kommer dette til å bli overveldende og flott. Tror et barn med Downs Syndrom kan gi utrolig mye glede og få en til å se livet i ett nytt perspektiv dersom man velger å sette et slikt barn til verden 

←

Dette synes jeg var et knallgodt innleg som virker som det er vel gjennomtenkt.

Det er helt riktig det du sier her, nemlig at en ikke må glemme at det faktisk finnes

en mann inne i bildet også. Og så lenge han vil bo sammen med damen (som

altså er gravid) så er det jo greit at han får være med på å bestemme, han også.

Dessverre finnes det mange manfolk som stikker når de får beskjed om at han

snart skal bli far. DA er det ikke bare bare og bli sittende igjen med hele ansvaret,