Hvordan motvirke utvanning av dialekt?

[Gjest Nattblomst]

Jeg er oppvokst på Sunnmøre, og kunne gjerne tenkt meg å beholde den dialekten.

Men nå som jeg har bodd på Østlandet i snart seks år, hører jeg selv at dialekten min er blitt kraftig utvannet.

Ungene snakker/kommer til å snakke det jeg tidligere- i min uvitenhet- kalte "oslodialekt", og jeg merker at jeg slår nesten helt om til "oslodialekt" når jeg snakker med sønnen min.

Mr. Foxy snakker også østlandsk.

Jeg vil ikke miste sunnmørsdialekten min! Men det er allerede i stor grad i ferd med å skje.

Er det noen her som har erfaring med å bremse utvanning av dialekt, evt. klare å "ta tilbake" egen dialekt, selv om man bor på et sted der de snakker en helt annen dialekt?

[jolie]

Enkelt. Man flytter tilbake dit man kom fra

Vi har nesten gjort det, men jammen er det stor forskjell likevel. Veslesnuppa vår kommer til å snakke den trøndersken vi dissa hardt oppigjennom årene. Jeg kommer til å daue på meg den dagen Maia roper ut: "sje bila, pappa!" Forøvrig en intern spøk mellom mannen og meg..

[Arkana]

Ja, det skulle jeg gjerne også likt å vite. Etter 10 år borte fra min hjemby begynner min fantastiske nordnorske dialekt å vannes ut, og jeg liker det ikke. Samboeren min er forøvrig fra Rogaland og knoter en del han også, det er mest fordi folk har problemer med å forstå hva han sier (på butikken tror de ofte han ber om ti og ikke tre poser når han sier "tri", bare for å ta et eksempel). Det er også synd, for dialekten hans er fantastisk sjarmerende. Jeg prøver å være mer bevisst på å snakke skikkelig dialekt, og heldigvis bor broren min i Oslo nå, så det blir god påvirkning derfra.

[Gjest Nattblomst]

Enkelt. Man flytter tilbake dit man kom fra

←

Glemte å skrive i hovedinnlegget; det der er ikke et alternativ.

[ashera]

Hm - jeg har ikke hatt samme problemet. Etter snart atten år i Oslo snakker jeg bredere enn jeg gjorde hjemme. Litt på trass... er også gift med en østelending, som dessverre har mistet de typiske dialektuttrykkene fra sitt hjemsted. Har ikke noe annet råd å gi deg enn å være bevisst og ta deg selv i nakken hver gang du er i ferd med å knote (eller "språke", som vi kaller det på sunnmørsk).

Unn Røyneland, nå språkforsker ved UiO, skrev for mange år siden en hovedoppgave i nordisk om endringer i dialekten til Oslo-bosatte sunnmøringer. Hovedfunnene hennes var ganske morsomme, og lyder fritt gjengitt etter min hukommelse omtrent slik: En skulle forvente at de fleste utviklet seg i den retningen du beskriver - bryte på det østlandske, si jeg osv. Det gjorde de ikke. Det de gjorde var derimot å snakke ålesundsk, altså bymål, si é istedetfor ej, ikke istedetfor ikkje osv.

Her finner du et intervju med Røyneland, denne gangen om hennes doktorarbeid, som handler om dialektnivellering, altså noe av det du i praksis opplever som et problem.

[Gjest ~Alwa~]

Jeg tror også det er litt på trass at jeg etter å ha bodd i tigerstaden to ganger nå har beholdt en del av dialekta. Jeg må nesten si en del for noe finere er det automatisk blitt, tror ikke jeg ville gjort meg forstått ellers. Første gang jeg bodde her nede var dialekten borte etter en drøy måned, nå er det som Hera sier litt mer på trass jeg holder på den. Så får mine byfrøkner av klassevenninner småerte,herme og fnise så mye de vil

[Ona]

Halvparten av sunnmøringene språker veldig når de flytter til Oslo, et lite fåtall legger helt om til Oslodialekt etter bare to uker ferie.

Den andre halvparten er mer som Hera, tviholder på dialekten, og nesten går over til å brater breiere enn da de bodde på Sunnmøre.

Jeg har beholdt dialekten min, og snakker kav sunnmørsk selv om motparten ikke forstår/later som han forstår. Noen få ord kan være naturlig å oversette til bokmål, men de fleste skjønner nok mesteparten av det jeg sier.

[Amalie_85]

Jeg snakker som de gjør her jeg bor jeg til alle andre, men med en gang jeg snakker med mamma eller andre familie medlemer legger jeg om, og ingen merker det en gang

Bare sambo som syns jeg er festlig når han hører jeg snakke med mamma.

Og de i klassen fikk helt bakoversveis når mamma ringte en gang vi satt å jobba sammen. Hihihi. Det eneste rådet jeg kan gi deg er å snakke med noen derfra visst du har mulighet, få gubben din til å si ifra visst han hører du legger om.

Tror virkelig ikke det er lett å beholde alt av dialekt uansett.

[Gjest Nattblomst]

Tror virkelig ikke det er lett å beholde alt av dialekt uansett.

←

Men jeg vil!

Kanskje jeg skal begynne å høre på NRK Møre og Romsdal nettradio? :klø:

[Amalie_85]

Men jeg vil! 

Kanskje jeg skal begynne å høre på NRK Møre og Romsdal nettradio? :klø:

←

det tror jeg ikke er noen dum idè

jeg legger alt for mye om

[ashera]

Men jeg vil! 

Kanskje jeg skal begynne å høre på NRK Møre og Romsdal nettradio? :klø:

←

Haha, da kommer du til å begynne å snakke romsdaling, som Bruaset. Eller synnjattebøvel som ho Synnøve Hole.

[Gjest Reven]

Jeg lurer på hvorfor i all verden jeg leser alle innlegga til Hera på dæmmadialekt?

Jeg har lagt av meg enkelte ord. Det første var "hue". Det gikk av seg sjøl, for ungene i barnehagen skjønte rett og slett ikke at de måtte ta på seg hue før de gikk ut. De hadde det jo på seg hele tida.

Vel, akkurat det ordet er på plass igjen, men noen (få) andre er passive i mitt daglige bruksvokabular. Uttale er heller ikke noe problem. Om folk ikke plasserer meg geografisk på noe anna, så plasserer de meg på sterke sunnmørslyder.

-Men jeg sliter med tonefallet. Setningsmelodien min er ødelagt etter mange år hjemmefra, og nesten ingen sunnmøringer i omgangskretsen. Pappa påstår det har med musikalitet å gjøre: Musikalske mennesker hermer visst melodier uten å vite det.

Om jeg snakker med noen hjemmefra snakker jeg erkesunnmøring helt av meg sjøl. Det kan kanskje styrke musikalitetsteorien, men jeg slår også om, helt av meg sjøl, mellom tunnellene på Strynefjellet. -Og det kan jeg ikke forklare.

[Gjest Reven]

Jeg glemte helt å svare på spørsmålet:

Pass på at du holder kontakt med folk hjemmefra, slik at du får "trening" og korrektiver i det daglige.

Det er ikke det minste rart at folk tar til seg trekk fra dialekter som snakkes rundt seg. Særlig dersom ens egen dialekt er fraværende.

[Arkana]

-Men jeg sliter med tonefallet. Setningsmelodien min er ødelagt etter mange år hjemmefra, og nesten ingen sunnmøringer i omgangskretsen. Pappa påstår det har med musikalitet å gjøre: Musikalske mennesker hermer visst melodier uten å vite det.

←

Interessant at du sier det, for jeg føler at det stemmer godt hos meg. Jeg er ganske musikalsk, og det er også tonefallet mitt som er det største problemet. Jeg har på mitt verste store problemer med å unngå å bruke tonefallet som er her i Oslo, selv om jeg opprinnelig er fra Nord-Norge. Samboeren min er fra Stavanger og jeg kan uten problemer herme etter dialekten hans og bortsett fra at jeg ikke har et fullstendig stavangersk ordforråd hadde nok ikke mange trodd at jeg ikke var derfra hvis de hadde hørt meg snakke slik, og jeg er overbevist om at hvis vi hadde flyttet dit hadde det ikke tatt lang tid før jeg hadde snakket sånn til daglig. Jeg lar meg veldig lett påvirke at hvem jeg snakker med. Når jeg snakker med Mamma, som ikke er norsk og dermed snakker mer bokmål, snakker jeg som henne. Og når jeg snakker med andre nordlendinger skrur jeg helt tilbake til min egen dialekt. Når vi har besøk av min samboers nevø og niese fra Stavanger og det blir mye Stavanger-dialekt rundt meg, tar jeg meg selv i å bruke deres tonefall og enkelte dialektuttrykk også. Jeg har heller ingen problemer med å lære andre språk, og tar det rette tonefallet lett (det er jo ofte der utlendinger blir avslørt, de lærer seg ordene, men klarer ikke tonefallet). Jeg har alltid bare tenkt på dette som at jeg har "godt språkøre", men det med musikalitet var en interessant teori. Samboeren min er forøvrig overhodet ikke musikalsk, han klarer ikke å herme etter andre dialekter (ikke engang faren sin dialekt som han har hørt i så mange år) og strever også mer enn meg når han skal snakke fremmede språk.

[Gjest Miss Guided]

Jeg er som Arkana, jeg tar etter dialekter der jeg er. Sliter med å ikke ta etter folk jeg prater med for at de ikke skal tro at jeg hermer etter dem eller gjør narr av dem. Det kommer helt automatisk.

Min opprinnelige trønderdialekt er så utvannet at det er en gru, derfor er det morsomt å lese her inne om typiske ord og uttrykk som har forsvunnet for meg.

[Gjest piaf]

Jeg slår gjerne et slag for knotingen.

Etter mitt syn er det ikke noe nederlag å miste noe av sin opprinnelige dialekt fordi man blir påvirket av dialekten på et nytt hjemsted. Ofte fremstilles dette som nærmest moralsk forkastelig: man ser for seg at folk skammer seg over dialekten sin, og derfor legger om talemåten helt bevisst for å "passe inn", eller for å "snakke finere".

Det kan jo selvsagt også være tilfellet for enkelte, men jeg tror at knoting dypest sett viser oss språkets sanne natur: det er dialogisk. Dvs vi påvirkes automatisk og ubevisst av samtalepartnerens talemåte fordi vi innstiller oss på den andres ord - vi forsøker å kommunisere så godt som mulig og skape et møtested i språket der vi nærmer oss hverandre. Knoting kan etter mitt syn betraktes som en del av vår sosiale kompetanse, eller som et uttrykk for åpenhet og lydhørhet overfor menneskene rundt oss.

Men mister man ikke litt av egenidentiteten når dialekten vannes ut? Kanskje det - men hva så? Identiteten vår er jo likevel i konstant endring. Vi flytter mer enn før, vi påvirkes av impulser fra hele verden - hvorfor skal vi fortsette å snakke som om vi bodde i en trang dal uten veiforbindelse?

Endret 27. februar 2007 av piaf

[Arkana]

Men mister man ikke litt av egenidentiteten når dialekten vannes ut? Kanskje det - men hva så? Identiteten vår er jo likevel i konstant endring.

←

Fordi det stedet man er født og oppvokst alltid vil forbli en del av en selv. Jeg synes i allefall det er noe eget når jeg her i Oslo treffer på folk som "snakker som meg" og vi finner ut at vi er fra samme by. Og jeg vet flere enn meg som synes det samme. Dette er jo noe man ellers ikke ville oppleve hvis alle bare skulle ta den dialekten fra det stedet de for øyeblikket befinner seg. Dialekten er noe veldig synlig, og det skal ikke mange setninger til før man plutselig skjønner at man har en felles plattform. Derfor er det viktig for meg å beholde dette for det sier noe om hvem jeg er og hvor jeg kommer fra.

Endret 27. februar 2007 av Arkana

[Gjest bada]

Jeg er helt enig med deg, Arkana, men jeg er samtidig også helt enig i det piaf skriver. Jeg tror ikke hun mener at det er negativt å holde på dialekten sin - hun argumenterer vel snarere for at det er naturlig å bli påvirket av språket i omgivelsene rundt seg, og at det ikke er noen grunn til å se på dette som noe moralsk forkastelig.

Men for all del: Jeg har ingenting mot at folk går inn for å beholde dialekten fra hjemstedet !

Endret 27. februar 2007 av bada

[Gjest piaf]

Man legger jo sjelden helt om til en helt ny dialekt, det er ikke noe enten/eller her, slik jeg ser det. Knotingen viser språkets enorme smidighet - som både Arkana og andre skriver om i tidligere innlegg her, endrer man talemåten automatisk fra en samtalesituasjon til en annen, avhengig av hvem man snakker med.

Dialekten er noe veldig synlig, og det skal ikke mange setninger til før man plutselig skjønner at man har en felles plattform. Derfor er det viktig for meg å beholde dette for det sier noe om hvem jeg er og hvor jeg kommer fra.

←

Jeg tenker sånn: Den nye talemåten min, eller knotingen, om du vil, forteller noe om hvor jeg har dradd, på samme måte som min opprinnelige dialekt forteller hvor jeg kommer fra. Begge deler forteller viktige historier om meg.

Endret 27. februar 2007 av piaf

[Bjørk]

Jeg har bodd litt hist å her i norge (bor nå i trondheim, opprinnelig fra sunnmøre) og dialekta mi er godt utvannet. Har en salig blanding mellom sunnmørsk, nordlenning og trønder når jeg er her. Når jeg kommer hjem siger sunnmørsken på(heldivis).

Har svært få sunnmøringer som jeg er sammen med daglig...Prøver hardt å holde på dialekta mi jeg også, men syns det er vanskelig også

Hermer forresten av andre dialekter jeg også uten å mene det. Når noen spør på feks. Nord-norsk så svarer jeg på nord-norsk tilbake....