Er redd jeg starter å få et problem med mat..

[Gjest Gjest]

Jeg har utviklet over tid et anstrengt forhold til mat..jeg skal liksom IKKE legge på meg, syns jeg er tykk.....fordi om de fleste sier jeg er "for" tynn..

Som i dag, jeg har spist;

en banan og et eple

et bittelite kjøttstykke med kun grønnsaker ved siden av

et grovt knekkebrød.

Og jeg har dårlig samvittighet for at jeg har spist FOR mye

Jeg har tidligere gått i perioder uten å spise i det hele tatt omtrent, og jeg forbanner meg selv for ikke å ha klart det nå og!

Er det noen som kan si...ja ett eller annet til meg!

Kjenner dette tar ganske mye av mine tanker om dagen

[aimee]

Uff da. Men det er jo kjempebra at du er klar over dette, og at du nå faktisk har en mulighet til å ta tak i det!

Snakk med dine nærmeste om det, så du ikke er alene. Da er de også klar over at det kan være et alvorlig problem, dersom du utvikler dette videre. Kanskje du skal snakke med en psykolog?

Ta vare på deg selv!

[Gjest Gjest_ElCaramba_*]

Ofte føler man behov for kontroll i hverdagen, gjerne hvis det er ting man ikke mestrer eller føler en ikke råder over. Da kan man ubevisst overkompensere med å ta tak i ting man iallefall styrer helt selv; Maten.

En spiseforstyrrelse blir et symptom på noe annet.

Gå noen runder med deg selv, er det noe som ikke er som du ønsker i hverdagen? Stress, forventninger, setter noen for høye krav til deg?

Du virker som en samvittighetsfull jente, og det er noe som trykker deg ned.

Håper du finner ut av dette, ikke la dette ta overhånd.

Ønsker deg alt godt.

Klem fra meg

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

tusen takk for svaret ditt! det varmet virkelig. Godt å få noen vennlige ord!

Problemet mitt er bare at jeg ikke har lyst til å si det til noen..for da får jeg bare stress. Videre fordi jeg vil jo ikke slutte heller for det betyr jo å spise og dermed legge på seg og ikke ta av seg.

Så jeg vet jeg har et problem, hadde ønsket jeg ikke hadde det av hele meg, men jeg klarer jo ikke å la være

[Gjest Blondie65]

Et lite tips om mat:

Dersom man spiser mindre enn 1300 kcal om dagen vil kroppen panikklagre alt den får i seg som fett. Dermed går man ikke ned et gram.

Dersom man ønsker å spise sunt og bevare en kropp som er alright bør en voksen kvinne spise et sted mellom 2000 og 2500 kcal (litt avhengig av aktivitetsnivået) pr dag. Dette bør fordeles på mange måltider med 2-3 timers mellomrom hele den våkne tiden på døgnet: frokost - mellommåltid - lunsj - mellommåltid - Middag - mellommåltid - kvelds.

Ved å spise på denne måten opprettholder man en sunn forbrenning OG et jevnt blodsukker og kroppen får nok næring til å kvitte seg med fett.

Hvis du i tillegg trener vil du øke forbrenningen ytterligere og faren for å legge på seg blir enda mindre.

Det var teknisk om mat.

Hva er mat? For mange er det et middel til kontroll i hverdagen. For andre er det trøst, og for atter andre er det et nødvendig plagsomt onde. Ingen av disse tingene BURDE det vært - mat er tilførsel av energi som kroppen trenger for å opprettholde våre livsfunksjoner, i tillegg er vi laget sånn at god mat smaker godt.

Når mat blir et tvangsmiddel eller et trøstemiddel er det som regel - som nevnt før her - for å dekke over eller angripe et annet problem. Det er DETTE problemet du må gripe tak i. Jeg forstår at du ikke liker hysteri eller pes rundt deg, samtidig så er det kanskje helt nødvendig for at du ikke skal bli syk? Sørg for å få den rette typen pes - ikke mas, men hjelp. Ikke fortell feil person at du har spiseforstyrrelser, de vil bare telle hvor mange skeier du spiser.

For meg har mat vært et trøstemiddel. Jeg fant mye hjelp i Dr. Phils bok: 7 nøkler til varig vekttap. Det er godt mulig du ikke trenger å ta av i det hele tatt, men du trenger hjelp til å få et fornuftig forhold til mat. Det kan den boken hjelpe deg med.

Ta tak i spiseforstyrrelsen mens den er en forstyrrelse - før den blir et alvorlig problem. Jeg er helt sikker på at det vil være bedre med litt pes nå enn med massiv tvangsforing senere.

Lykke til - stor klem til deg.

[Gjest Gjest_ElCaramba_*]

Blondie, veldig bra svar.

Trådstarter, håper du leser godt det vi har skrevet her til deg, vi ønsker deg bare godt.

Store klemmer fra noen som forstår hvordan du har det

[Gjest Gjest]

Jeg vet ikke om dette er et godt råd, men det er i hvert fall riktig det Blondie65 sier. Om du spiser for lite (noe du gjør om du spiser så lite som du sier over) går kroppen i sparemodus og du får ikke noe effektivt vekttap. Antagelig er du ikke kraftig heller, så prøv å glemme det å gå ned. Men det jeg tenkte på, dersom du har behov for kontroll; sett heller opp en liste over hva man trenger av mat (les på kostholdssider rundt omkring), og lag en meny ut fra dette. Hvis du følger lista får du både i deg nok mat og du har kontroll med hva du får i deg. Da vil det kanskje være lettere å spise litt mer?

Men først og fremst - gå til lege. Jeg skjønner det om du ikke vil snakke med venner og familie, men legen kan hjelpe deg, og sier ikke noe til noen andre. Lykke til, det er bra du innser selv at du har et problem!

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

åå dere

Så gode dere er. Det føles godt å få støtte og kontrsuktive svar fremfor bare fordømmende kommentarer og det så man skjønner av vedkommende ikke vet helt hvordan dette er.

Nei, jeg er ikke kraftig fra før. Problemet mitt med å spise så lite, er vel at jeg har gått ned mange kilo på det før

Så når dere sier at jeg ikke går ned ved å spise lite, så sier en liten stemme i meg at det kan jeg gjøre mer.

Det går jo, bare jeg spiser lite nok..og så får jeg dårlig samvittighet fordi jeg spiser litt. Og lurer på hvordan jeg klarte det sist??

Det er nesten rart å skrive det her inne, å lufte det på en måte

Veldig glad for at dere vil svare meg

[Navnløs]

Dette er du nødt til snakke med noen du stoler på om. Kanskje en lege, en voksen fornuftig person etc. Om du har et så stort problem at det er en hinder for deg i hverdagen, så er du nødt til å få hjelp. Du får det ikke bedre av å holde på sånn.

Om du eventuelt hadde gått til en psykolog ville de ikke tvunget deg opp i vekt, (med mindre du er skadelig undervektig) men snakket om årsakene til at du vil ned i vekt, om kontroll og mange andre ting. Behandling betyr ikke fetekur. Greit å tenke på i hvert fall.

Jeg kan sette meg veldig godt inn i problemstillingen din, og skjønner at det er vanskelig. Hatt en spiseforstyrrelse i mange år nå. Og det fører ikke noe godt med seg. Jeg synes det er så trist at så mange sliter med mat, at de piner seg selv på hver sin måte. For jeg unner ingen å ha det sånn som jeg har hatt det.

Vet ikke om det hjelper deg, men om du forstsetter å pine kroppen kan du risikere å få skader. Ganske fort også. Man må ikke være skjelett før kroppen både sier ifra og får permantente skader. Man mister håret, er svimmel og fryser noe så ekstremt at man tror man skal dø, alt er et ork, hjerterytmen kan bli dårlig, man får dun på kroppen, man kan skade kroppen så man kanskje aldri kan få barn. Du vet nok kanskje dette allerede. Blir man syk nok kan man bli inkontinent, man bæsjer sin egen magesyre fordi man er tom i magen, kaster opp blod, klarer ikke gjøre noenting. Tennene råtner av kalsium-mangel. Det er ikke noe liv å ofre helsa si med usunne slankekurer fordi man vil bli tynn - særlig ikke når man er tynn fra før av. Og da handler det kanskje ikke om vekt lenger, men om helt andre ting.

Etter mange år har jeg mistet 1/3 av håret mitt, jeg har fortsatt mageproblemer, tennene mine råtner opp pga. oppkast, spiser jeg for lite en dag besvimer jeg fordi kroppen stritter imot. Det er ikke ok. Jeg er ofte sint og angrer på at jeg ble så syk, for den eneste oppmerksomheten man får som syk er andre bekymring og oppgitthet fordi man ikke bare spiser og blir ferdig med det. Og den irrasjonelle angsten for mat har jeg ikke blitt kvitt enda. De gangene jeg sprekker og kaster opp er jeg redd for å dø fordi det finnes en reell mulighet for det, hver eneste gang. Hjertet kan stoppe, magesekken kan revne, man kan få infeksjoner i halsen osv.

Jeg utleverer meg en del her nå... Men jeg vil bare så veldig gjerne at du innser alvoret før du drar den for langt og får et mye større problem. Og skader som du kan være nødt til å leve med resten av livet.

Oppsøk hjelp! Uff...Lykke til!

[Lillemor Gull]

Et lite tips om mat:

Dersom man spiser mindre enn 1300 kcal om dagen vil kroppen panikklagre alt den får i seg som fett. Dermed går man ikke ned et gram.

←

Nåja. Uavhengig av energitilførselen har kroppen et visst energiforbruk (avhengig av aktivitetsnivå). Hvis det faktisk var slik at kroppen automatisk lagret alt som fett (og ikke forbrukte noe som helst ) ved et lavt energiinntak ville man jo ha gått opp i vekt av en slik "diett", noe som ikke er tilfelle.

Kroppen vil riktignok sette ned forbrenningen når energiinntaket blir lavt, men et visst energiforbruk vil det alltid være - konstant.

Til trådstarter vil jeg bare si at jeg håper du har noen å prate med dette om.

[Gjest Marie81]

Navnløs: tøft gjort av deg å utlevere deg så mye, all respekt og flott gjort - en tankevekker for mange tror jeg. Ønsker deg lykke til videre og alt godt! Håper det går bra med deg

til trådstarter. Håper du finner noen du føler deg trygg på å snakke med! Lege eller psykolog kan være et godt utgangspunkt, hvis du er redd for pes fra de som står deg nærme (når de er rundt deg og har kontakt med deg til daglig). Ønsker deg alt godt !

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Navnløs;

TUSEN TAKK for innlegget ditt! jeg er utrolig takknemlig for at du ville dele dette med meg/oss

Jeg skal innrømme at det satte tankene i sving.....det er lett å gjøre disse tingene uten egentlig å tenke over at det har en konsekvens.

Jeg merker jo og hvor mye verre dette er blitt nå, enn det det var før.

Jeg vet ikke helt hvem jeg skal snakke med, og som sagt sliter jeg med å ville si det til noen. Nettopp fordi da er det for å få meg til å slutte å tenke sånn.

Og jeg vil jo ikke det ikke før jeg er der jeg vil være i vekt

Så tenker jeg at, da kan jeg starte og tenke litt sunnere igjen..

Men jeg ser vel og at dette bare er selvlureri

Tusen takk til dere andre som har skrevet og, dette var utrolig godt.

Å kunne lufte det til noen og få den varme gode responsen på det!

Jeg vet jo med meg selv at jeg i hvertfall ikke burde bare gå og tenke på det selv..

til dere som har svart, kom veldig gjerne med flere synspunkter

[Gjest Blondie65]

Kanskje du bør kontakte interessegruppen for de med spiseforstyrrelser og høre om de har noen gode tips til leger/spesialister på dette området?

http://www.iks.no/

[Navnløs]

Navnløs;

TUSEN TAKK for innlegget ditt! jeg er utrolig takknemlig for at du ville dele dette med meg/oss

Jeg skal innrømme at det satte tankene i sving.....det er lett å gjøre disse tingene uten egentlig å tenke over at det har en konsekvens.

Jeg merker jo og hvor mye verre dette er blitt nå, enn det det var før.

Jeg vet ikke helt hvem jeg skal snakke med, og som sagt sliter jeg med å ville si det til noen. Nettopp fordi da er det for å få meg til å slutte å tenke sånn.

Og jeg vil jo ikke det ikke før jeg er der jeg vil være i vekt

Så tenker jeg at, da kan jeg starte og tenke litt sunnere igjen..

Men jeg ser vel og at dette bare er selvlureri

Tusen takk til dere andre som har skrevet og, dette var utrolig godt.

Å kunne lufte det til noen og få den varme gode responsen på det!

Jeg vet jo med meg selv at jeg i hvertfall ikke burde bare gå og tenke på det selv..

til dere som har svart, kom veldig gjerne med flere synspunkter

←

Jeg skjønner ambivalensen din godt. Det er ikke lett. Men da er du nødt til å sette opp prioriteringslister. Det er første post. Hva er bra med å ha en spiseforstyrrelse, eller utvikle en, og hva er bra med å ikke ha det? Min liste ser omtrent sånn her ut:

Bra: - vektnedgang/vektkontroll - får kjøpt klær i mindre størrelser- oppmerksomhet fra andre fordi man er tynn- slipper mensen - bruker lite penger på mat (i anorektiske perioder) - følelsen av mestring og kontroll

Dårlig:- Trøtt, slapp, sliten, svimmel - Mister håret - Ser blek og anemisk ut

- Negativ oppmerksomhet fra andre pga. lav vekt - kanskje jeg aldri kan få barn? - Masse, masse angst - Sosial tilbaketrekking - Tvangsmessig opptatt av rutiner, matmengder etc. - 500 gram opp = krise og angst og resten av dagen blir et helvete - Bruker mye penger på mat (i bulimiske perioder) - Fryser helt inn til beinet - orker til slutt ikke å trene - slanker bort hjernen og får dårligere hukommelse og konsentrasjon (Noe som kan vedvare) - sår gror ikke, får blåmerker hele tiden, klær gnager mot bein etc. etc.

Med andre ord. Er de bra tingene bra nok til at de kan veie opp alt det dårligere? Er det bedre å føle en falsk følelse av kontroll, enn å skade kroppen sin? Er det bedre å bruke lite penger på mat, men ikke bruke pengene på noe sosialt fordi kroppen ikke orker uansett?

Dette kan virke teit, men jeg tror det er viktig.

Det er gjort undersøkelser på at folk holder fast ved spiseforstyrrelsen sin fordi det gir trygghet, man luller seg inn i tankene sine, i rutinene, i vekten og alt det der. Men samtidig skjermer man seg mot positiv forandring.

Du har selvinnsikt og virker som en smart jente, og ser selv at dette er et problem. Hvorfor gjøre det verre? For det er en illusjon at du får det bedre bare du når den vekta du har i hodet. Og den vekta vil uansett ikke være lav nok før du er så syk at du uansett MÅ få behandling for ikke å dø. Dette er realliteten for veldig veldig mange. Jeg var ikke fornøyd da vekta viste 35 kg og jeg så mer død enn levende ut. Aldri mer dit! Jeg unner ingen, og heller ikke deg, å ha det sånn. Og jeg var ikke så veldig fysisk dårlig heller. Jeg er ikke så hardt rammet. Men hvorvidt man blir veldig syk, eller klarer å snu, vet man ikke. Så hvorfor risikere det?

Om du ikke vet hvem du kan snakke med, anbefaler jeg deg å ringe IKS. Eller fastlegen din. Det er ikke sikkert fastlegen din gjør noe mer enn å prate med deg, det ingen skam i å dele det man sliter med. Kanskje har h*n forslag til hva som kan hjelpe deg, men det er opp til deg å ta imot den hjelpen du trenger og fortjener.

Jeg er opptatt av dette fordi det ikke handler om hvor mange kilo man veier, for fysisk dårlig man er nå, at man kanskje ikke har utviklet en spiseforstyrrelse helt enda. Men dermed er det desto viktigere å ta tak i det så tidlig som mulig. For ellers kan du risikere å måtte leve med det resten av livet, angsten, kontrollbehovet, det alltid kritiske blikket som granser kroppsdel på kroppsdel.

Jeg bryr meg om alle som sliter, enten det er på internett eller i virkeligheten. Og jeg har et engasjement i forhold til dette fordi jeg har egne erfaringer, og kjenner flere som aldri vil bli friske av sine spiseforstyrrelser, som har skader for livet. Man kan aldri vite hvor ille det kan bli, eller hvem som har evnen til å snu.

Du er ambivalent fordi du vil ned i til en viss vekt før du tør å snakke om det... Det har jeg tenkt å så mange år. Og nå sliter jeg HVER eneste dag med å jobbe meg ut av det.

Håper ikke jeg virket streng eller bedrevitende nå. Jeg bare... bryr meg.

Du får registrere deg og sende meg en Pm....

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Tusen takk igjen Navnløs

Det du skriver er så rett, jeg kjenner meg igjen i mye av det.

Jeg siterer spesiellt:

For ellers kan du risikere å måtte leve med det resten av livet, angsten, kontrollbehovet, det alltid kritiske blikket som granser kroppsdel på kroppsdel.

Ja. Det er sånn det er blitt mer og mer merker jeg.

At jeg tenker mye mer på mat enn jeg noengang har gjort før.

At jeg føler jeg må kontrollere det.

Og spesiellt kjenner jeg til det å kritisk kontrollere og se på kroppen hele tiden Jeg har gjort det mye når jeg tenker etter.

Hver gang jeg er naken på vei inn og ut av dusjen eller annet, så stopper jeg opp og ser i speilet.

Liker jeg det jeg ser? er magen litt for stor? hvor mye penere hadde det ikke vært om jeg bare gikk den litt til igjen..

Og fra dag til dag så håper man at det har forandret seg.

Du er ambivalent fordi du vil ned i til en viss vekt før du tør å snakke om det... Det har jeg tenkt å så mange år. Og nå sliter jeg HVER eneste dag med å jobbe meg ut av det.

Ja, det er akkurat sånn det er!

Man vil ikke snakke om det før man har kommet ned dit man vil.

Da er det "tryggere", da er man der man vil være og ingen kan stoppe en på en måte.

Det er veldig trist for meg å tenke disse tankene.

Det er overhodet ikke "meg".

Jeg har aldri hatt disse problemene før, det er helt ukjent farvann dette.

Og hvor rart er det ikke at det bare har kommet snikende på meg.

Jeg har til og med forsøkt å kaste opp maten et par ganger.

Og det sjokkerer meg helt inn i rota, at jeg kan finne på noe sånt.

Men det fungerte ikke uansett, jeg får det ikke til.

Noe jeg vet jeg er veldig glad for.

Det rare er at jeg ønsker heller ikke å bli for tynn!

Det er overhodet ikke det jeg ønsker, å gå ned mer og mer.

Jeg vil bare ha det som i mine øyne er "perfekt"; ikke for "tykk", ikke for tynn!

Alt det du skrev setter seg allikevel i meg, fordi om det er vanskelig å se for seg at det skulle ende så galt med meg.

Men jeg trengte å lese de konkrete punktene! det tvinger en til å tenke.

For uansett hvor smart man er, er man virkelig blottet for fornuft når det gjelder dette. Dessverre

Takk for at du foreslår pm Navnløs, jeg gjør det om litt.

[Solskinnsbolla]

tusen takk for svaret ditt! det varmet virkelig. Godt å få noen vennlige ord!

Problemet mitt er bare at jeg ikke har lyst til å si det til noen..for da får jeg bare stress. Videre fordi jeg vil jo ikke slutte heller for det betyr jo å spise og dermed legge på seg og ikke ta av seg.

Så jeg vet jeg har et problem, hadde ønsket jeg ikke hadde det av hele meg, men jeg klarer jo ikke å la være

←

jeg er ikke en kvalifisert person til dette utad, men jeg har brukt mye av mitt liv på spiseforstyrrelser... både anoreksi og bulimi... så innad er jeg vel kvalifisert... jeg skjønner veldig godt hva du mener, jeg kjenner meg igjen i hvert eneste ord. til og med det med å si det til noen-for da kan folk rundt deg begynne å stresse-og de mest uvitende vil presse deg til å spise!

og som noen andre har nevnt: du føler et kontollbehov! du overkompenserer. hva er det som skjer i ditt liv som er problematisk? familieforhold, skole, venner, overgrep?... finn ut av hvor skoen trykker...

istedet for å spise med magen så spiser du med følelsene! det er alltid feil!

å få hjelp til dette, er lettere sagt enn gjort! jeg møtte mange skuffelser, og til slutt ble jeg helt innestengt! det er jævlig!

du merker fort om den personen du snakker med har peiling på ditt problem eller ikke! men noen ganger må du gi folk en sjanse til! ikke glem det, når du skal søke hjelp

for jeg mener virkelig at du burde snakke med noen

Helsesøster?

en i familien? en tante? (som ikke sier noe til dine foreldre)

en eldre venn?

en nabo?

legen din?

lista er lang, ofte får du hjelp der du minst venter det... men det er nok slik at du må være litt pågående selv! den daler ikke ned i fanget på deg.

Lykke til! jeg ønsker deg masse kjærlighet i livet!

Og du? jeg har tro på deg, jeg er sikker på at du skal greie deg bra!!

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

jeg er ikke en kvalifisert person til dette utad, men jeg har brukt mye av mitt liv på spiseforstyrrelser... både anoreksi og bulimi... så innad er jeg vel kvalifisert... jeg skjønner veldig godt hva du mener, jeg kjenner meg igjen i hvert eneste ord. til og med det med å si det til noen-for da kan folk rundt deg begynne å stresse-og de mest uvitende vil presse deg til å spise!

og som noen andre har nevnt: du føler et kontollbehov! du overkompenserer. hva er det som skjer i ditt liv som er problematisk? familieforhold, skole, venner, overgrep?... finn ut av hvor skoen trykker...

istedet for å spise med magen så spiser du med følelsene! det er alltid feil!

å få hjelp til dette, er lettere sagt enn gjort! jeg møtte mange skuffelser, og til slutt ble jeg helt innestengt! det er jævlig!

du merker fort om den personen du snakker med har peiling på ditt problem eller ikke! men noen ganger må du gi folk en sjanse til! ikke glem det, når du skal søke hjelp

for jeg mener virkelig at du burde snakke med noen

Helsesøster?

en i familien? en tante? (som ikke sier noe til dine foreldre)

en eldre venn?

en nabo?

legen din?

lista er lang, ofte får du hjelp der du minst venter det... men det er nok slik at du må være litt pågående selv! den daler ikke ned i fanget på deg.

Lykke til! jeg ønsker deg masse kjærlighet i livet!

Og du? jeg har tro på deg, jeg er sikker på at du skal greie deg bra!!

←

takk til deg og!!

Jeg er så utrolig rørt over dere..jeg hadde håpet jeg fikk noen gode svar, men så mye omtanke og gode ord var mer enn jeg regnet med.

Det er så godt å lese det dere skriver.

Det er noen som forstår meg! de jeg så vidt har luftet det for, skjønner det bare ikke..de har nok ikke opplevd å ha noen av tankene selv, så det er vel ikke deres feil.

Likevel er det vanskelig når ingen forstår.

Det er tydeligvis de samme mekanismene som er tilfelle for de fleste av oss.. jeg kjenner meg igjen i alt dere skriver.

Du har rett i at ting i livet mitt ikke er akkurat som ønskelig.

Og tror nok det hele startet med nettopp det.

Så gikk det "over" en liten stund, jeg glemte det bort på en måte.

Men så slår det meg hardt en dag at dette må jeg bare ta tak i igjen, jeg har sikkert lagt på meg

Så var det i gang igjen..jeg har aller helst lyst til å komme dit jeg var, når det føltes ut som jeg ikke "trengte" mat. Da var det jo lett.

Men nå kjenner at jeg av og til blir sulten, så jeg forsøker å være "flink" og la være og spise så mye.

Og når jeg gjør det, så angrer meg masse etterpå.

Alt jeg fokuserer på er det lille jeg vil gå ned..

Takk igjen til dere, dere har gjort en stor forskjell for meg.

Håper det er noe dere tar til dere

[Gjest gjest_nå]

hei.. jeg har slitt med forstyrrelser en stund.. det begynte da jeg gikk i tiende klasse. jeg er nå 20 år. så hatt det i 6 år. det har gått frem og tilbake, og jeg gikk til psykolog et år tilogmed, og trodde ting var bra.. men så begynte jeg på'n igjen... det er alt fra å "kontrollere" spising, for deretter å overspise, for deretter å kaste opp. i tillegg er jeg utdannet fitnessinstruktør og elsker alt med trening, ikke pga (bare pga) det det gjør med kroppen men pga en indre motivasjon, jeg liker å drive med det.. men poenget mitt er at det går ikke over av seg selv. du må la noen hjelpe deg. jeg sliter med det enda, og jeg tør ikke si til noen at det har kommet tilbake igjen, enda verre enn før.. jeg tør ikke endre på det for jeg tror jeg kommer til å bli svær om jeg slutter.. logikken sier det er best å leve sunt, såklart, uten oppkast og uten forstyrrelser. jevn forbrenning, og alt det her. men tankene sier noe annet.. helt sykt rart med det. men LA NOEN HJELPE DEG! jeg vet så altfor mye om dette, men likevel kommer jeg meg ikke ut, og jeg tør ikke å gjøre noe med det. stopp det før det tar av..

usj det er ikke lett

[chocolate]

I tillegg til å få hjelp tror jeg det er veldig viktig å finne andre verdier eller interesser å fokusere på. Rett og slett for å klare å tenke på noe annet!

Har selv merket at jo mer jeg leser om og fokuserer på kosthold, helse og trening, jo mer blir jeg opphengt i hva jeg spiser etc. I perioder har det grenset til forstyrrelse.

Det er jo forferdelig trist at dette skal ta så mye tanker og tid fra livet ditt..

Lykke til:)

[Gjest mat har blit fienden....]

Hmm...leser og ser hva som er i ferd med å skje...

11 år med spiseforstyrrelser...i midten av 20 årene og allerede en veteran...vet ikke hva jeg skal si annet enn at det er mange gode råd her...

Håper du vinner over dette, for jeg er i ferd med å tape...

Mat har blitt fienden....