Selvskading

[Gjest Nju]

Hvilke typer selvskadinger er "typisk"?

En er jo f.eks å kutte seg opp,finnes det flere?

[Navnløs]

Definisjonen på selvskading er:

Overlagt skading av egen kroppsoverflate, gjennom direkte handlinger, uten bevisst ønske om å ta eget liv, er selvskading

Det er mye som kan defineres som selvskading.

Det å ta overdoser med piller kan man se på som selvskading, til dels også spiseforstyrrelser mm.

Vet ikke hvor lurt det er å legge ut ulike metoder folk bruker for å skade seg selv, her. Det kan fort oppfattes feil.

Men her er en link med god informasjon.

[Gjest gjesta]

Vet ikke hvor lurt det er å legge ut ulike metoder folk bruker for å skade seg selv, her. Det kan fort oppfattes feil. 

←

Tygde litt på det der jeg og så jeg velger å slette innlegget mitt over.

[Navnløs]

Tygde litt på det der jeg og så jeg velger å slette innlegget mitt over.

←

Så ikke at du hadde posta før jeg hadde gjort det, så var ikke retta mot deg altså.

Smitteeffekten er stor. Og det er ikke så bra å kanskje "inspirere" noen til ulike måter å skade seg selv på.

Endret 28. januar 2007 av Navnløs

[Gjest gjesta]

Så ikke at du hadde posta før jeg hadde gjort det, så var ikke retta mot deg altså. 

Smitteeffekten er stor. Og det er ikke ok å kanskje "inspirere" noen til ulike måter å skade seg selv på.

←

Dette er et tema som burde belyses gjennom faglig litteratur o.l så jeg føler heller ikke at dette blir det riktige stedet å ta opp dette temaet gjennom en slik vinkling.

[Gjest Gjest]

Det er stor variasjon. Har brukt det mye av de mildere utgavene selv, alt fra skraping og risping, til nå klyping, "smekking" med strikk ol. Gir omtrent samme smerte og stressdempende virkning, og samboeren blir ikke så nervøs av det.

Var forøvrig en overraskende brukbar artikkel angående selvskading lengre oppe i tråden. Godt det ikke alle slike artikler enten er helt hysteriske for hvert minste risp, eller ser på det som en måte å si i fra om at nå er selvmord neste stopp...

[Gjest gjesta]

Det er stor variasjon. Har brukt det mye av de mildere utgavene selv, alt fra skraping og risping, til nå klyping, "smekking" med strikk ol. Gir omtrent samme smerte og stressdempende virkning, og samboeren blir ikke så nervøs av det.

Var forøvrig en overraskende brukbar artikkel angående selvskading lengre oppe i tråden. Godt det ikke alle slike artikler enten er helt hysteriske for hvert minste risp, eller ser på det som en måte å si i fra om at nå er selvmord neste stopp...

←

Flott at du har klart å gå over til klyping og smekking med strikk. Det er jo absolutt et skritt i riktig retning.

Den meste faglitteraturen jeg har vært borti når det kommer til dette emnet har vært saklig og absolutt ikke hysterisk.

[Gjest Gjest]

Jeg kommer trolig ikke til å "ta flere skritt" for å dempe dette. Alternativene er medisiner i form av smertestillende og beroligende, og det er ikke et alternativ jeg ser på som bedre, for meg. For i mitt tilfelle er ikke selvskadingen i seg selv et problem og den har aldri vært i nærheten av å være det i de 10-12 årene jeg har brukt det. Men så er jeg som sagt i den helt milde delen av skalaen, og har aldri gjort noe som kan være fysisk farlig. Jeg vil heller tro at skulle jeg ha medisinert meg for å oppnå samme effekt så ville jeg vært i betydelig større fare med tanke på bivirkninger. Så muligens vil årsakene til at jeg har behov for det på sikt forsvinne, men gjør de ikke det så kommer jeg ikke til å fjerne løsningen mens problemet fortsatt er der.

Fant forresten tittelen på en bok som har hjulpet meg og samboeren mye; "Endorfiner" af Rients Ritskes. Forklarer endel om hvordan kroppen behandler smerteimpulser, og hvordan de kan hjelpe i enkelte tilfeller. Anbefaler egentlig den til de fleste som er i kontakt med problematikken, spesielt i de tilfellene hvor det ikke er snakk om selvskading som er fysisk farlig.

[Navnløs]

Jeg kommer trolig ikke til å "ta flere skritt" for å dempe dette. Alternativene er medisiner i form av smertestillende og beroligende, og det er ikke et alternativ jeg ser på som bedre, for meg. For i mitt tilfelle er ikke selvskadingen i seg selv et problem og den har aldri vært i nærheten av å være det i de 10-12 årene jeg har brukt det. Men så er jeg som sagt i den helt milde delen av skalaen, og har aldri gjort noe som kan være fysisk farlig. Jeg vil heller tro at skulle jeg ha medisinert meg for å oppnå samme effekt så ville jeg vært i betydelig større fare med tanke på bivirkninger. Så muligens vil årsakene til at jeg har behov for det på sikt forsvinne, men gjør de ikke det så kommer jeg ikke til å fjerne løsningen mens problemet fortsatt er der.

Fant forresten tittelen på en bok som har hjulpet meg og samboeren mye; "Endorfiner" af Rients Ritskes. Forklarer endel om hvordan kroppen behandler smerteimpulser, og hvordan de kan hjelpe i enkelte tilfeller. Anbefaler egentlig den til de fleste som er i kontakt med problematikken, spesielt i de tilfellene hvor det ikke er snakk om selvskading som er fysisk farlig.

←

Virker som du har god oversikt over det du gjør, og har kunnskaper om hvilke prosesser som gjør at det hjelper. Det er jo bra.

Nå er det jo sånn at så lenge man kan unngå å skade sin egen kropp, uansett på hvilken måte man gjør det, så vil det være det beste alternativet.

Et alternativ til risping/kutting kan være trening, da det også frigjør endorfiner. Men det har du nok også fått informasjon om i boka du nevner.

Det beste vil jo være å fjerne årsaken til at man har en trang til å påføre seg selv smerte (og de reaksjonenen som følger).

Om du ikke selv ser på selvskading som et problem, og også nevner at du mener du ikke får noen fysiske skader av det, skal jeg ikke legge meg borti det.

Er selv på vei ut av sirkelen, og anser selv min adferd som både problematisk og skadelig. Derfor er det viktig for meg å finne alternativer som ikke på noen måte handler om å påføre meg selv smerte, men heller å finne andre, sunne aternativer som kan virke på samme måte.

Lykke til!

Endret 28. januar 2007 av Navnløs

[Gjest Gjest]

Joda, sex, trening og sjokolade fungerer fint det også Men jeg er ofte ikke i stand til å trene så hardt at jeg får en høy nok endorfinproduksjon, sex noe jeg heller ikke alltid har tilgang på, og sjokolade i kilovis er ikke bra

Så for meg ser jeg ingen grunn til å slutte med det jeg gjør, pga at som du selv sier, jeg skader meg ikke varig. Det verste som hender er et rødt merke som varer i en time eller to, og det er en bagatell i forhold til alternativet. Så kanskje mange vil si at jeg ikke er selvskader i ordets rette forstand? Kanskje det hadde vært en fordel å skille mellom å påføre seg selv SKADE, og det å påføre seg selv SMERTE? For jeg får iverfall inntrykk av at det de fleste tenker på når de hører "selvskading" er kutt og blod i strie strømmer, og unge tenåringsjenter med ulike problemer. Vet samboeren min tenkte endel på det i starten når han oppdaget at hva jeg gjorde pga at han da automatisk tenkte at kniv var neste sted på stigen, og at jeg hadde større problemer enn det jeg faktisk har.

Jeg har det uansett bra, og heldigvis har jeg unngått at det utvikler seg til å bli skadelig eller farlig. Håper du finner ut av det du også, og finner metoder som virker for deg

[Navnløs]

Joda, sex, trening og sjokolade fungerer fint det også Men jeg er ofte ikke i stand til å trene så hardt at jeg får en høy nok endorfinproduksjon, sex noe jeg heller ikke alltid har tilgang på, og sjokolade i kilovis er ikke bra

Så for meg ser jeg ingen grunn til å slutte med det jeg gjør, pga at som du selv sier, jeg skader meg ikke varig. Det verste som hender er et rødt merke som varer i en time eller to, og det er en bagatell i forhold til alternativet. Så kanskje mange vil si at jeg ikke er selvskader i ordets rette forstand? Kanskje det hadde vært en fordel å skille mellom å påføre seg selv SKADE, og det å påføre seg selv SMERTE? For jeg får iverfall inntrykk av at det de fleste tenker på når de hører "selvskading" er kutt og blod i strie strømmer, og unge tenåringsjenter med ulike problemer. Vet samboeren min tenkte endel på det i starten når han oppdaget at hva jeg gjorde pga at han da automatisk tenkte at kniv var neste sted på stigen, og at jeg hadde større problemer enn det jeg faktisk har.

Jeg har det uansett bra, og heldigvis har jeg unngått at det utvikler seg til å bli skadelig eller farlig. Håper du finner ut av det du også, og finner metoder som virker for deg

←

Faktisk så tror jeg at det finnes ulike normaler på dette også, og at det kanskje for noen ikke er hverken destruktivt eller skadelig å rispe/kutte/hva det nå enn er man gjør.

Det er jo de som blir "avhengige" av tatoveringer og piercinger. Og andre igjen får utført scarfication og andre ting som mange nok vil se på som galskap fremfor kroppskunst. Mer ekstremt er de som henger seg i kroker, men hver sin lyst.

Jeg tror nok mange tenker som du sier, at det blir assosiert med kutt og blod i strie strømmer. Men du har det ikke på den måten.

Så kanskje du har rett, det finnes forskjeller på å påføre seg selv smerte og det å påføre seg selv skade - og at det kanskje er din måte å få ut "gørr" på, eller rett og slett en måte å oppnå en deilig følelse som ikke nødvendigvis trenger å være destruktiv.

For meg blir jo dette først og fremt assosiert med psykisk smerte og destruktivitet, nettopp fordi det er min personlige erfaring. Men jeg skal ikke, selv om jeg og mange med meg har det på den måten, utelukke at det finnes noen som "bruker" det på en annen måte. For meg er det nødvendig å ikke gjøre det, fordi det kan få alvorlige konsekvenser.

Så kanskje din form kan kalles selvsmerting?

[Solskinnsbolla]

men dere... nå er det noen nye uttrykk ute og går i ungdomsmiljøet... leste en artikkel i en avis( enten dagbladt eller aftenposten) som omhandlet kutting... men siden jeg ikke husker, så husker jeg ikke-

kan dere opplyse meg?!

[Navnløs]

men dere... nå er det noen nye uttrykk ute og går i ungdomsmiljøet... leste en artikkel i en avis( enten dagbladt eller aftenposten) som omhandlet kutting... men siden jeg ikke husker, så husker jeg ikke-

kan dere opplyse meg?!

←

Hmm... Kan det være Emo fenomenet du tenker på?

Fant i hvert fall noen andre artikler om emnet:

Selvskading og toppidrett

En av ti unge skader seg selv

[Solskinnsbolla]

takk for hjelpa!!

... apropo... da jeg var 11-12 år begynte jeg med å skrape opp armene mine med passer... andre ganger slo jeg og kløyp meg selv i magen, og slo meg selv i ansiktet...

visste det ikke da, hva det betydde, eller hva jeg gjorde, men senere fikk jeg jo vite at det kaltes selvskading.

har også kuttet meg opp på magen og armen, hatt bulimi eller sulta meg selv...

Fy faen for et liv.

heldigvis har jeg det bra idag-men de arrene på armen plager meg til stadighet

Er så glad at dette endelig tas opp i media! det er for alvorlig til å ties ihjel!

[Navnløs]

heldigvis har jeg det bra idag-men de arrene på armen plager meg til stadighet

←

De arrene kan det jo kanskje gjøres noe med. Har du snakket med legen din om dette? Om de ikke er for ille kan laser være en mulighet, eller peeling f.eks. Men dette må du ta opp med legen din.

Har arr jeg også, ikke gøy i det hele tatt. Mitt eneste alternativ er å transplantere hud...

[Gjest Gjesta]

slettet

Endret 8. februar 2007 av Fairy

[Gjest Gjesta]

Når det gjelder spørsmålet til trådstarter så har jeg ikke lyst til å svare på dette. Vet av egen erfaring at å lese beskrivelser av ulike måter å skade seg selv på kan trigge mennesker som er i faresonen, og det vil jeg ikke bidra til.

[Navnløs]

Bra du ikke skammer deg, Fairy. Skammer meg ikke jeg heller, og går med t-skjorte om sommeren. Men optimalt sett hadde jeg jo sett at jeg ikke hadde arr. Nå er det sånn at jeg nok ikke kommer til å gjøre noe for å fjerne dem, fordi jeg ikke orker det. Enda mer smerter er jeg ikke interessert i.

Har opplevd både positive og negative når det gjelder andre folk. Blant annet en mor som dro barnet sitt til seg på butikken fordi barnet lurte på hva det var for noe. (Pekte på armene mine.) Hadde en jobb hvor jeg ble bedt om å kle på meg langermet genser også.

Men jeg skammer meg ikke. Blir av og til irritert fordi enkelte glaner noe vanvittig, og da tenker jeg "Hadde du glant så veldig om jeg hadde hatt en utvekst på armen, eller et handicap som gjorde at jeg så rar ut?" Noen ser det ikke som uhøflig å nistirre...

Bedre å akseptere seg selv som man er, så får andre tenke og tro hva de vil.

[Gjest Gjest]

De arrene kan det jo kanskje gjøres noe med. Har du snakket med legen din om dette? Om de ikke er for ille kan laser være en mulighet, eller peeling f.eks. Men dette må du ta opp med legen din.

Har arr jeg også, ikke gøy i det hele tatt. Mitt eneste alternativ er å transplantere hud... 

←

nei,jeg har ikke snakka med noen om det... de tre arrene jeg har, kan også se tilfeldige ut-derfor har jeg foreløpig ljugd om de- det er bare to personer som veit hele sannheten. har ikke hatt problemer med å snakke om bulimien min, men jeg er så redd folk tror jeg har vært/ er suicidal, er redd de skal bruke det mot meg ved en senere anledning...

når sant skal sies: samboeren min veit ikke hele sannheten...jeg tror han skjønner hva som har foregått(han har spurt, jeg har ljugd, han har spurt igjen ved en annen anledning,jeg har ljugd igjen...)men jeg orker ikke å prate om det. jeg har hatt nok negative tanker i mitt liv-derfor vil jeg ikke fokusere på det lenger...begynner jeg å snakke om arrene mine og hva som forårsaket det, er jeg redd jeg skal miste kontrollen.

men etter å ha lest denne tråden og sett på artiklene, har jeg vurdert å kanskje fortelle det...noen hemmeligheter kan koste dyrt...

Hilsen Solskinnsbolla(glemte å logge meg inn:-))

[annie8219]

Jeg har bare lyst å spørre dere om en ting dere ikke nevner her

HVORFOR skader dere dåkk selv? Det er jo en årsak! Hvorfor?Hva føler dere rett før dere gjør det,imens og etterpå?