Kvinner burde også ta hensyn til arbeidsgiver

[Gjest "gjest"]

Jeg ser liksom ikke helt problemet med at kvinner får barn. Det er da ingen som vil takk en for at man jobbet seg ihjel. Dog ser jeg irritasjonen hvis en medarbeider som man regnet med er mye klein og borte. Uansett grunn.

[Funshine]

Planlegger ikke å utvide familien etter hva som passer for jobben, for da ville jeg aldri kunne ha blitt gravid, for det passer jo egentlig aldri.

Vi ønsker oss to tette barn, å hvis kroppene våre samtykker til det så kommer vi til å ha to tette barn. Å selvfølgelig forventer jeg at jobben skal være der når jeg kommer tilbake det har jeg jo krav på, selvfølgelig kan arbeidsoppgavene ha forandret seg litt, det ville de sikkert ha gjort om jeg ikke hadde vært i perm også.

Har ingen sympati for arbeidsgiver om h*n syns det er vanskelig å skaffe inn vikar i mellomtiden, da syns jeg arbeidsgiver burde se seg etter ny jobb.

___

Min arbeidsgiver har forøvrig vært fantastisk.

(Jeg ble gravid etter å ha vært ansatt i 5 mnd`r.)

Hun ansatte også ei som fortalte at hun var prøver på jobb interjuvet, så hun fikk såvidt starta i jobben før hun måtte ut i perm.

Hadde vært for dumt om sjefen skulle ha valgt en annen, bare fordi hun var prøver.

Det ville uansett vært vårt tap, for dama gjør en fantastisk god jobb, å slike mennesker er verdt å vente på.

[Gjest Don Giovanni]

Med bakgrunn i den debatten som foregår nå i LO- er det fler som har kommet frem å snakket om problematiske forhold med arbeidsgiver når det kommer til graviditet.

I utgangspunktet skal det ikke oppstå problemer når en arbeidstaker blir gravid og her er vi kvinner kjappe til å " stå på krava". Det er ikke lov å legge til grunn når man ansetter om arbeidstaker har lyst på barn - altså de skal helst ikke spørre barn og om man har lyst på flere.

- men jeg synes det er direkte hensynløst og bli ansatt i et firma og 3 måneder etter bli gravid og forvente at arbeidsgiver ikke synes dette skal være problematisk- eller  få to barn på rappen og være borte fra jobb i 2-3 år og forvente at stilling står akkurat som man forlot den.

Jeg mener natulrigvis ikke at man ikke skal få barn, men jeg synes

at  som kvinne også har en ansvar ovenfor arbeidsgiver og kollegar.

←

Det var et fornuftig innlegg i denne samfunnsdebatten. Slik det er nå er det ikke bare et tabuområde for en leder stille spørsmål ved, det er jo til og med tabu å si at dette er vanskelig. Dere kvinner har gått alt, alt alt for langt i denne tullete retten dere mener å ha til å gjøre hva som helst uten at det skal være lov å stille spørsmål rundt noe som helst som angår gravididet. Jeg har opplevd dette flere ganger, og mitt utgangspunkt er jo selvfølgelig bare at jeg ønsker en så glidende overgang som mulig. Men når jeg tar det opp får jeg av og til inntrykk av at den gravide tror jeg ønsker hun skal ta abort. Det SKAL være lov å si at noe er et problem man må ta tak i. Det SKAL være lov å prate til en gravid kvinne på samme måte som man prater til alle andre normale mennesker. Når man bli ufrivillig gravid er det jo lite å gjøre med det, men sitter man gravid på intervju er det direkte uetisk å ikke informere arbeidsgiveren om dette. Ikke alle stilllinger betyr det noe for, men for mange stillinger betyr kontinuitet i de første par årene svært mye. Man har lov å stille spørsmål til en mann hvorvidt han er ferdig med militærtjenesten eller ikke. Selv har jeg også drevet å betalt full lønn til kvinner som har blitt gravide og går ut i barsel. Jeg har tilgode å få det samme spørsmålet fra en mann som må avbryte arbeidsforholdet midlertidig for å avtjene verneplikten. På toppen av det hele forventer til og med enkelte kvinner lønnsforhøyelse i permisjonstiden (!!) Min oppfatning på generelt grunnlag er: Man skal i utg.pkt ikke tape hverken karriere eller penger på å bli gravid. Det er en gyllen regel for iallefall meg som leder. Men det betyr ikke at jeg ikke ser på det som et problem vi må fikse opp i. Og den gravide må være delaktig i dette, og kanskje forstå at jobben kan hende ikke blir helt den samme når hun er tilbake. Dersom det hadde vært legitimt å diskutere familieplanlegging med dere kvinner ville svært mange problemer av denne arten vært unngått. Da er man forberedt. Slik det er nå skal man helst ikke spørre en kvinne om dette. Å spørre en mann om det er helt iorden, men stakkar den rekrutterer/arbeidsgiver som spør en kvinne om det. Jeg gjør det hele tiden, og møter noen som sjarmerer seg skikkelig fra et slikt personlig spørsmål, og det scorer de jo selvsagt på. Men jeg opplever også de som går i harnisk, og ikke klarer å forholde seg profesjonelt til det. Jeg skulle ønsket å vite hvorfor så mange kvinner tror de har en gudommelig rett på dette området.

[Gjest gurimalla]

Dere kvinner har gått alt, alt alt for langt i denne tullete retten dere mener å ha til å gjøre hva som helst uten at det skal være lov å stille spørsmål rundt noe som helst som angår gravididet.

←

Rett til å gjøre HVA SOM HELST? Trådstarter mener kvinner ikke bør bli gravide når de nettopp har fått ny jobb. Det er ingen som sier at gravide kvinner skal ha rett til å gjøre hva som helst.

Selv har jeg også drevet å betalt full lønn til kvinner som har blitt gravide og går ut i barsel. Jeg har tilgode å få det samme spørsmålet fra en mann som må avbryte arbeidsforholdet midlertidig for å avtjene verneplikten.

←

Arbeidsgiver må ikke betale full lønn under fødselspermisjon, det er nav som betaler.

[Liskat]

Det var et fornuftig innlegg i denne samfunnsdebatten. Slik det er nå er det ikke bare et tabuområde for en leder stille spørsmål ved, det er jo til og med tabu å si at dette er vanskelig. Dere kvinner har gått alt, alt alt for langt i denne tullete retten dere mener å ha til å gjøre hva som helst uten at det skal være lov å stille spørsmål rundt noe som helst som angår gravididet. Jeg har opplevd dette flere ganger, og mitt utgangspunkt er jo selvfølgelig bare at jeg ønsker en så glidende overgang som mulig. Men når jeg tar det opp får jeg av og til inntrykk av at den gravide tror jeg ønsker hun skal ta abort. Det SKAL være lov å si at noe er et problem man må ta tak i. Det SKAL være lov å prate til en gravid kvinne på samme måte som man prater til alle andre normale mennesker. Når man bli ufrivillig gravid er det jo lite å gjøre med det, men sitter man gravid på intervju er det direkte uetisk å ikke informere arbeidsgiveren om dette. Ikke alle stilllinger betyr det noe for, men for mange stillinger betyr kontinuitet i de første par årene svært mye. Man har lov å stille spørsmål til en mann hvorvidt han er ferdig med militærtjenesten eller ikke. Selv har jeg også drevet å betalt full lønn til kvinner som har blitt gravide og går ut i barsel. Jeg har tilgode å få det samme spørsmålet fra en mann som må avbryte arbeidsforholdet midlertidig for å avtjene verneplikten. På toppen av det hele forventer til og med enkelte kvinner lønnsforhøyelse i permisjonstiden (!!) Min oppfatning på generelt grunnlag er: Man skal i utg.pkt ikke tape hverken karriere eller penger på å bli gravid. Det er en gyllen regel for iallefall meg som leder. Men det betyr ikke at jeg ikke ser på det som et problem vi må fikse opp i. Og den gravide må være delaktig i dette, og kanskje forstå at jobben kan hende ikke blir helt den samme når hun er tilbake. Dersom det hadde vært legitimt å diskutere familieplanlegging med dere kvinner ville svært mange problemer av denne arten vært unngått. Da er man forberedt. Slik det er nå skal man helst ikke spørre en kvinne om dette. Å spørre en mann om det er helt iorden, men stakkar den rekrutterer/arbeidsgiver som spør en kvinne om det. Jeg gjør det hele tiden, og møter noen som sjarmerer seg skikkelig fra et slikt personlig spørsmål, og det scorer de jo selvsagt på. Men jeg opplever også de som går i harnisk, og ikke klarer å forholde seg profesjonelt til det. Jeg skulle ønsket å vite hvorfor så mange kvinner tror de har en gudommelig rett på dette området.

←

Jeg skulle være rimelig desperat før jeg tok en jobb fra en arbeidsgiver som graver i privatlivet mitt. Ikke vil jeg måtte tenke over saken om jeg blir gravid uten at det var planlagt, fordi jeg har fortalt arb.giver at jeg ikke tenker å få barn på en stund.

Du legger til grunn at du gjerne vil ha kvinnen i jobben et par år før hun får barn (correct me if I'm wrong). Om jeg akkurat hadde fått en god jobb der jeg ville gjøre karriere, så ville jeg nok vente en stund med å planlegge graviditet. Men si at jeg på intervju ikke har noen umiddelbare planer om barn, men så, et halvt år senere passer det meg helt perfekt å bli gravid, ikke pokker om jeg da har tenkt å ta hensyn til arbeidsgiver.

Kvinner som skal ut i jobb etter utdanning kan faktisk ikke vente all verdens tid på å få barn, vi vet meget godt at mange undersøkelser viser at kvinner bør få første barn i 25-års alderen, etter fylte 30 øker sjansen for komplikasjoner og funksjonshemninger. Skal man ha to eller tre barn så har man faktisk ganske dårlig tid på seg. Samtidig må man ha jobb for å kunne tjene opp fødselspenger så man har råd til å få barn, man bør også beregne at man skal jobbe et par år mellom hvert barn, av flere grunner. Man vil gjerne vise at man prioriterer jobben litt, og bygge på karrieren, og så kan det ta ganske lang tid å bli gravid, og man vil helst ikke ha for kort tid mellom hvert barn.

Og en høyt utdannet kvinner kan ikke ta seg en hvilken som helst jobb heller, er man sivil økonom så tar man seg ikke jobb i kassa på Rimi, akkurat.

Og jeg ser gjerne at kvinner får de samme godene som menn. Min bror fikk en veldig bra jobb, selv om det bare var snakk om et par måneder før samboeren skulle føde og han skulle ut i permisjon. Veldig, veldig få arb.givere ville ansatt svigerinnen min til en slik stilling, selv om hun bare hadde vært noen uker på vei.

Gi meg en god grunn til at jeg skulle ta så mye hensyn til arb.giver når jeg vet at arb.giver ikke ville gjengjeldt tjenesten.

Forøvrig, om en mann skal tjene verneplikt, eller en kvinne er gravid er to vidt forskjellige ting. Verneplikt er noe han må gjøre, det er ikke spesielt privat. Graviditeter er i aller høyeste grad noe som tilhører privatsfæren. Mange forteller ikke engang familien sin om at de prøver å få barn, da vil de neppe fortelle om det til arb.giver heller.

[Gjest Don Giovanni]

Rett til å gjøre HVA SOM HELST? Trådstarter mener kvinner ikke bør bli gravide når de nettopp har fått ny jobb. Det er ingen som sier at gravide kvinner skal ha rett til å gjøre hva som helst.

Arbeidsgiver må ikke betale full lønn under fødselspermisjon, det er nav som betaler.

←

NAV betaler en liten del av det. Det forventes at arb.giver dekker resterende opp til normal lønn hos mange kvinner.

[Gjest Don Giovanni]

Jeg skulle være rimelig desperat før jeg tok en jobb fra en arbeidsgiver som graver i privatlivet mitt. Ikke vil jeg måtte tenke over saken om jeg blir gravid uten at det var planlagt, fordi jeg har fortalt arb.giver at jeg ikke tenker å få barn på en stund.

Du legger til grunn at du gjerne vil ha kvinnen i jobben et par år før hun får barn (correct me if I'm wrong). Om jeg akkurat hadde fått en god jobb der jeg ville gjøre karriere, så ville jeg nok vente en stund med å planlegge graviditet. Men si at jeg på intervju ikke har noen umiddelbare planer om barn, men så, et halvt år senere passer det meg helt perfekt å bli gravid, ikke pokker om jeg da har tenkt å ta hensyn til arbeidsgiver.

Kvinner som skal ut i jobb etter utdanning kan faktisk ikke vente all verdens tid på å få barn, vi vet meget godt at mange undersøkelser viser at kvinner bør få første barn i 25-års alderen, etter fylte 30 øker sjansen for komplikasjoner og funksjonshemninger. Skal man ha to eller tre barn så har man faktisk ganske dårlig tid på seg. Samtidig må man ha jobb for å kunne tjene opp fødselspenger så man har råd til å få barn, man bør også beregne at man skal jobbe et par år mellom hvert barn, av flere grunner. Man vil gjerne vise at man prioriterer jobben litt, og bygge på karrieren, og så kan det ta ganske lang tid å bli gravid, og man vil helst ikke ha for kort tid mellom hvert barn.

Og en høyt utdannet kvinner kan ikke ta seg en hvilken som helst jobb heller, er man sivil økonom så tar man seg ikke jobb i kassa på Rimi, akkurat.

Og jeg ser gjerne at kvinner får de samme godene som menn. Min bror fikk en veldig bra jobb, selv om det bare var snakk om et par måneder før samboeren skulle føde og han skulle ut i permisjon. Veldig, veldig få arb.givere ville ansatt svigerinnen min til en slik stilling, selv om hun bare hadde vært noen uker på vei.

Gi meg en god grunn til at jeg skulle ta så mye hensyn til arb.giver når jeg vet at arb.giver ikke ville gjengjeldt tjenesten.

Forøvrig, om en mann skal tjene verneplikt, eller en kvinne er gravid er to vidt forskjellige ting. Verneplikt er noe han må gjøre, det er ikke spesielt privat. Graviditeter er i aller høyeste grad noe som tilhører privatsfæren. Mange forteller ikke engang familien sin om at de prøver å få barn, da vil de neppe fortelle om det til arb.giver heller.

←

For det første er ikke jeg imot at kvinner blir gravide. Vi har ikke så mange andre måter å befolke jorda på. Det som er mitt poeng er at det ikke skal kunne gå ann å problematisere noen som helst aspekter rundt en graviditet. Analogen med verneplikt er i høyeste grad adekvat. Faktisk er det som du sier noe man MÅ, graviditet er for de fleste noe valgfritt. Det styrker jo bare argumentet mitt, ikke ditt. Og graviditet er ikke noe mer privat enn ryggplager og andre sykdommer. Man har lov å ta opp alt, men graviditet skal liksom ikke være tillatt å nevne engang. jeg mener ikke at intervjuer skal spørre når du har tenkt å bli gravid. Den informasjonen kunne man ikke nyttet uansett. Men jeg mener det bør være lov å stille spørsmål om generell familieplanlegging, det være seg alt fra hvorvidt familien tar planer om å bli i området fremover noen år, til om man har tanker rundt graviditet og barn. Har man tanker om å bli gravid straks man har fått jobben bør dette frem, for da passer man kanskje ikke til den jobben. Noen jobber er faktisk slik at de kreves en viss kontinuitet. Man bruker kanskje 6-7 måneder på opplæring, for så å måtte lære opp en vikar, for så å måtte ta opp tråden igjen når dama er tilbake (som helt sikkert må ha en viss ny-opplæring etter et år hjemme). Dette er dyrt, og det er helt unødvendig. Å si at arb.giver ikke gjengjelder tjenesten får stå for din egen regning. Jeg er ikke en slk arbeidsgiver og jeg tror ikke så mange bedrifter som lever i dag er slik. Man bryr seg om de ansatte, og bruker utallige kroner på motivasjon og trivsel. Da skulle det bare mangle at man ikke gjør noe igjen, som for eksempel å være ærlig.

[Gjest Don Giovanni]

Etpar ting til: Det å spørre om slike ting er ikke å grave i privatlivet. Når man er på intervju er det en gyllen regel om at man skal være personlig, men ikke privat. Dette er ikke privat, det omfatter hele arbeidssituasjonen og er i høyeste grad relevant. Vi spør om veldig mange ting rundt kandidater vi ansetter. Alt fra familiebakgrunn, hva mor og far gjorde, til fritidsinteresser, sivilstatus(er) osv. Alt man gjør har en eneste hensikt; Å forutsi jobbadferd.

Nei siv.øker sitter ikke på rema-kassa, men velger man å bli gravid så må man samtidig forstå at dette får konsekvenser for karrieren på kort sikt. Man kan ikke få både i pose og sekk. Dette forstår mange, og mange går det rett over hodet på.

[Gjest gurimalla]

NAV betaler en liten del av det. Det forventes at arb.giver dekker resterende opp til normal lønn hos mange kvinner.

←

Det er opp til den enkelte arbeidsgiver. Hvis du er så fiendtlig innstilt mot graviditet kan du bare la være å betale - så vil du i tillegg skremme bort kvinner som planlegger barn i fremtiden.

[Gjest =tentacle=]

Etpar ting til: Det å spørre om slike ting er ikke å grave i privatlivet.

←

Har du et sexliv for tiden, og er det i så fall med eller uten prevensjon?

velger man å bli gravid så må man samtidig forstå at dette får konsekvenser for karrieren på kort sikt. Man kan ikke få både i pose og sekk. Dette forstår mange, og mange går det rett over hodet på.

På hvilke måter gikk det ut over din karriere at du fikk barn?

Jeg mistenker at du her beleielig glemmer at det ene kjønn får både i pose og sekk, til og med uten en eneste ri, mens omfanget av konsekvenser for kvinner for en stor del er avhengig av hva vi velger å tilgodese dem av rettigheter for å minske forskjellen.

Når man velger å forby spørsmål om graviditet i ansettelsesprosessen, så betyr det at kvinner i etableringsfase og fruktbar alder kollektivt tar den karrieremessige byrden for at det er kvinner som produserer barn, i stedet for at enkeltkvinner som er i akkurat den situasjonen skal ta hele støyten for at det ikke passer arbeidsgivere at livet har flere nødvendige aspekter enn jobben.

[Donpedro]

Etpar ting til: Det å spørre om slike ting er ikke å grave i privatlivet.

Neivel?

For oss var det høyst privat at vi rett og slett ikke fikk til å få barn uten medisinsk hjelp, noe vi ikke en gang hadde fortalt våre nærmeste. Og så skal jeg legge ut om det på et intervju med fremmede?

Det samme gjelder for startfasen av prøving. Skal man sitte og si at man kunne tenke seg barn raskt, når det i realiteten kan ta åresvis? Og gå glipp av jobb etter jobb i denne perioden?

[Liskat]

Jeg er helt enig i at graviditeter har en kortsiktig innvirkning på en kvinnes karriere, det er ganske naturlig når man kanskje er borte fra i jobb i et år (jeg mener flere bør dele permisjonen med far). Og de fleste kvinner er faktisk klar over at jobben deres antageligvis ikke er helt den samme når de kommer tilbake, og at det ikke bare er å begynne der de slapp (med mindre man jobber i en ganske stabil sektor).

Men dette har lite med hensyn til arbeidsgiver og gjøre. Og jeg er enig i at å bli gravid med en gang ikke alltid er det glupeste sjakktrekket man kan gjøre i en ny jobb og tanken er å gjøre karriere fort. Men der tror jeg det går et skille mellom oss kvinner, noen vil ha karriere før de øker familien, andre ser det som bedre å gjøre unna fødslene og så satse på karriere. Men uansett hvilken vei en kvinne velger, så er det hennes egen situasjon som teller mest, arbeidgiver kommer nok et stykke lenger ned på listen.

I tillegg må man huske at det ikke bare er kvinnen som er ansvarlig her, det trengs to personer for å lage et barn, så planleggingen skal først og fremst passe de to. Og det går ikke an å planlegge nøyaktig når man blir gravid heller.

Og hva angår privatliv: jo, graviditet er VELDIG privat! Jeg ville ikke engang fortalt min egen familie om det hvis jeg planla et barn, da forteller jeg heller ingen om det. Og stadig flere kvinner er ikke engang i stand til å få barn. Mange av disse har det som et veldig sårt punkt, og hvis det gjaldt meg så ville jeg blitt blodig fornærmet om en mulig arbeidsgiver skulle grave i min evne til å gravid eller ikke.

Og når det er snakk om pose og sekk:

En kvinne som er gravid eller planlegger barn er altså kanskje ikke den rette til å få en jobb, for da blir det stress med opplæring og utgifter (spiller det egentlig noen rolle om det er den nyansatte som blir gravid, eller en som har vært der i fem år? Blir ikke utgiftene de samme?)

Hvis det gjaldt en mann, ville han bli ansett for å ikke være den rette for jobben om hans partner var gravid eller de planla å få barn i en nærmere fremtid? Av en eller annen grunn tror ikke noen ville brydd seg, siden det tross alt ikke er han som skal føde, og damen tar vanligvis det meste av permisjonen.

Er det da rart mange kvinner reagerer? Nei, så lenge vi ikke får de samme mulighetene som menn, så kan faktisk ikke arbeidsgiver gi oss nok tilbake til at vi kan ta det hensynet.

Det vi får av goder som godt miljø, etc, det betaler vi tilbake ved å gjøre jobben så godt vi kan. Men når det gjelder familiesituasjonen, så er det noe et par må planlegge ut fra sine egne liv, ikke hva som passer alle andre.

[Gjest Don Giovanni]

Neivel?

For oss var det høyst privat at vi rett og slett ikke fikk til å få barn uten medisinsk hjelp, noe vi ikke en gang hadde fortalt våre nærmeste. Og så skal jeg legge ut om det på et intervju med fremmede?

Det samme gjelder for startfasen av prøving. Skal man sitte og si at man kunne tenke seg barn raskt, når det i realiteten kan ta åresvis? Og gå glipp av jobb etter jobb i denne perioden?

←

qouter bare Donpedro men svarer egentlig flere her: Jeg mener selvfølgelig ikke at man skal sitte å svare på NÅR man har tenkt å få barn. Et naturlig spørsmål vil være om man har tenkt å få barn i eksempelvis den nærmeste 1-2 års perioden DERSOM jobben er av en slik karakter at den fordrer kontinuitet i samme periode. Det er noe helt annet. Det MÅ være lov å fortelle kandidater at enkelte jobber forventes det at man blir i i minimum 2 år før man forsvinner, enten av graviditet eller av andre årsaker. Blir man derimot gravid, eller syk, eller død så er jo dette selvfølgelig ikke noe man blir hverken bebreidet for eller skutt for. Og slike tng er IKKE privat ! Det er personlig, men ikke av en slik privat karakter at man ikke kan fortelle det i en konfidensiell samtale.

[Murf]

NAV betaler en liten del av det. Det forventes at arb.giver dekker resterende opp til normal lønn hos mange kvinner.

←

En liten del av det? Nav dekker opptil 6G, dvs opptil 360 000, og det er ikke en ubetydelig del av lønna til de fleste.

[Donpedro]

Det MÅ være lov å fortelle kandidater at enkelte jobber forventes det at man blir i i minimum 2 år før man forsvinner

←

Selvsagt. Men man trenger da ikke bringe inn graviditet på banen for å formidle dette? Og det er da ikke gitt at man forsvinner selv om man blir gravid?

Og slike tng er IKKE privat ! Det er personlig, men ikke av en slik privat karakter at man ikke kan fortelle det i en konfidensiell samtale.

Det mener jeg vil være høyst individuelt, hvordan man opplever å snakke om sin pågående barnløshet med folk man ikke kjenner. For MEG er det så privat at det overhodet ikke ville blitt nevnt fra min side under et intervju. Til tross for at en arbeidsgiver muligens vil synes det er positivt at noen eks. har slitt i 5 år uten resultat, for sjansen for at man skal få det til og gå ut i permisjon er kanskje mindre enn ellers?

[Gjest Don Giovanni]

Selvsagt. Men man trenger da ikke bringe inn graviditet på banen for å formidle dette? Og det er da ikke gitt at man forsvinner selv om man blir gravid?

Det mener jeg vil være høyst individuelt, hvordan man opplever å snakke om sin pågående barnløshet med folk man ikke kjenner. For MEG er det så privat at det overhodet ikke ville blitt nevnt fra min side under et intervju. Til tross for at en arbeidsgiver muligens vil synes det er positivt at noen eks. har slitt i 5 år uten resultat, for sjansen for at man skal få det til og gå ut i permisjon er kanskje mindre enn ellers?

←

Ok, la oss bli enige om en ting da: Man spør om tanker/planer rundt familieplanlegging generelt, forteller hva man forventer av kontinuitet og lar resten være opp til kandiaten? Hvordan fanger du da opp de som sitter gravid på intervjuet og vet at dette er en jobb det trengs 6-8 måneders opplæring i? Hvordan styrer man unna dette?

[Liskat]

qouter bare Donpedro men svarer egentlig flere her:  Jeg mener selvfølgelig ikke at man skal sitte å svare på NÅR man har tenkt å få barn. Et naturlig spørsmål vil være om man har tenkt å få barn i eksempelvis den nærmeste 1-2 års perioden DERSOM jobben er av en slik karakter at den fordrer kontinuitet i samme periode. Det er noe helt annet. Det MÅ være lov å fortelle kandidater at enkelte jobber forventes det at man blir i i minimum 2 år før man forsvinner, enten av graviditet eller av andre årsaker. Blir man derimot gravid, eller syk, eller død så er jo dette selvfølgelig ikke noe man blir hverken bebreidet for eller skutt for. Og slike tng er IKKE privat ! Det er personlig, men ikke av en slik privat karakter at man ikke kan fortelle det i en konfidensiell samtale.

←

Jo, det er faktisk privat for ganske mange.

Og selv om en kvinne ikke har noen umiddelbare planer om å bli gravid der og da, så er det kun kvinner som lever i sølibat eller som ikke kan få barn, som kan si noe særlig om de neste par årene, særlig hvis hun er i alderen 25-35 og har et sexliv.

Og hva med par som deler permisjonen half'n'half? Forhører du deg med menn som planlegger familie om de har tenkt å ta ut permisjon? Husk at menn også kan forsvinne pga barn.

Og ikke kan du være sikker på at arbeidstakeren bryr seg om at du trenger at personen er der så så lenge, kanskje ser h*n det bare som en mellomstasjon før en bedre jobb, men det er neppe noe man forteller arbeidsgiver om. Sist jeg leste noe om denne typen hadde det seg visst slik at menn er langt mindre lojale enn kvinner (correct me if I'm wrong)...

Så hvorfor bry seg så mye om at kvinner kan få barn? Er det en veldig karrierebevisst mann med store ambisjoner, kan han være borte for godt så kjapt han får sjansen. Kvinner er i langt større grad lojale, men de kan bli gravide. Er du heldig der, er damen bare borte halve tiden og lar barnefaren ta andre halvdelen av permisjonen. Eller kanskje du er fars arbeidsgiver, og så er han borte i noen måneder.

[Liskat]

Ok, la oss bli enige om en ting da: Man spør om tanker/planer rundt familieplanlegging generelt, forteller hva man forventer av kontinuitet og lar resten være opp til kandiaten? Hvordan fanger du da opp de som sitter gravid på intervjuet og vet at dette er en jobb det trengs 6-8 måneders opplæring i? Hvordan styrer man unna dette?

←

Ansett ei som er ferdig med barnestyret for godt (altså i overgangsalderen).

Samtidig bremser du likestilling og hindrer at kvinner får samme muligheter som menn.

[Donpedro]

Ok, la oss bli enige om en ting da: Man spør om tanker/planer rundt familieplanlegging generelt, forteller hva man forventer av kontinuitet og lar resten være opp til kandiaten?

Hvordan fanger du da opp de som sitter gravid på intervjuet og vet at dette er en jobb det trengs 6-8 måneders opplæring i? Hvordan styrer man unna dette?

←

Nei.

Man forteller om hva man forventer av kontinuitet, og spør kanskje om om kandidaten har en fremdriftsplan for de neste 5 årene, på generell basis. Man kan kanskej si hva bedriften synes om en evt graviditet i dettte bildet, men ikke spørre kandidaten.

Du kan aldri styre unna de du her nevner, med mindre man har med løgndetektor på intervjuet. Og noen vil opplyse om det på eget initiativ (men det har jo ikke arbeidsgiver lov til å vektlegge...), eller fortelle om sin situasjon (hva nå enn den er).

Det ideelle må vel uansett være å finne den mest egnede, som er best faglig kvalifisert, som brenner mest for jobben?

[Gjest Don Giovanni]

Nei.

Man forteller om hva man forventer av kontinuitet, og spør kanskje om om kandidaten har en fremdriftsplan for de neste 5 årene, på generell basis. Man kan kanskej si hva bedriften synes om en evt graviditet i dettte bildet, men ikke spørre kandidaten.

Du kan aldri styre unna de du her nevner, med mindre man har med løgndetektor på intervjuet. Og noen vil opplyse om det på eget initiativ (men det har jo ikke arbeidsgiver lov til å vektlegge...), eller fortelle om sin situasjon (hva nå enn den er).

Det ideelle må vel uansett være å finne den mest egnede, som er best faglig kvalifisert, som brenner mest for jobben?

←

Nei det er ikke det ideelle. Det hjelper lite å brenne for jobben når man sitter hjemme og ammer 5 måneder etter ansettelse. Selvsagt kan man ikke styre unna løgnere, men jeg er ikke ute etter å lage regler og lover som sikrer oss mot slikt. Jeg er ikke sosialist. Jeg mener man må ta utg.pkt i at folk prater sant. At man selger seg selv er helt greit. Men når man (for å sette det på spissen) sitter gravid på et jobbintervju hvor det fordres lang opplæringstid så er ikke kandidaten ideell, samme hvor mye hun brenner og samme hvor kvalifisert hun er. Når det gjelder det med å bli ansatt, for etter to-tre måneder å bli gravid så tror jeg at jeg skal moderere mine utsagn. Det jeg ikke modererer er imidlertid arb.givers rett til å problematisere hendelsen.