Kvinner burde også ta hensyn til arbeidsgiver

[Gamle Alex]

Ja, ikke sant 

←

Så enkelt er det jo ikke.

men jeg vil ikke gå mer inn på den spesifike saken.

Det overrasker meg vel ikke at ikke flere er enige med meg, men det forandrer ikke meningen min at jeg synes det er lite hensynsfult.

Og jeg synes det er stor forskjll på å bli gravid 2-3 år inn i jobben enn etter en krot stund.

Igjen man utlyser vel ikke en jobb , hvis ikke det er et sterkt behov for noen til å dekke den stillingen og det er klart det er " skuffende" for å bruke Vallas ord at man blir gravis da etter kort tid og at det blir en belasting for arbidsgiver

[punktom]

Med bakgrunn i den debatten som foregår nå i LO- er det fler som har kommet frem å snakket om problematiske forhold med arbeidsgiver når det kommer til graviditet.

I utgangspunktet skal det ikke oppstå problemer når en arbeidstaker blir gravid og her er vi kvinner kjappe til å " stå på krava". Det er ikke lov å legge til grunn når man ansetter om arbeidstaker har lyst på barn - altså de skal helst ikke spørre barn og om man har lyst på flere.

- men jeg synes det er direkte hensynløst og bli ansatt i et firma og 3 måneder etter bli gravid og forvente at arbeidsgiver ikke synes dette skal være problematisk- eller  få to barn på rappen og være borte fra jobb i 2-3 år og forvente at stilling står akkurat som man forlot den.

Jeg mener natulrigvis ikke at man ikke skal få barn, men jeg synes

at  som kvinne også har en ansvar ovenfor arbeidsgiver og kollegar.

←

Jeg synes både menn og kvinner bør tenke på akkurat dette. Det er ikke alle arbeidsplasser det er enkelt for deg og dine kolleger hvis du venter barn. Selv som singel vurderte jeg hvordan min neste arbeidsplass ville være hvis jeg plutselig satt der med en pudding. I mange krevende jobber tar det tid å lære opp en ny person, og er du ikke ferdig innkjørt, men blir gravid, har en vikar ofte ingen funksjon i starten av en slik jobb. Vikaren kan jo tross alt ikke gjøre opplæringsjobben for deg.

Alle jobber passer ikke for en småbarnsfamilie. Iallfall ikke hvis ikke en må ofre seg. Men det finnes mange jobber der ute, og mange store bedrifter, hvor det er null problem å takle karriere og familieliv.

Men i denne konkrete saken, hvor det tross alt dreier seg om en organisasjon som skal kjempe for slike rettigheter for alle vanlige arbeidstakere, burde man nok gått litt lengre enn alle andre arbeidsplasser. Men nå tror jeg ikke saken kun dreier seg om en graviditet.

[-Nick-]

Som arbeidsgiver med ett år bak meg med 8 svangerspapspermisjoner av 25 ansatte, så har jeg mine tanker om dette...

(Jeg er selv mor til 2, og har da selvfølgelig vært et slikt "problembarn" for min arbeidsgiver selv.)'

Men som nevnt ovenfor, så har jeg mine "tanker" om dette. Hva jeg nå syns og mener om at den ene etter den andre kom og meldte om sin gledelige nyhet, så var det MITT problem. Ovenfor mine ansatte gav jeg dem lykkeønskninger, selv da de etter 2 uker etter annonseringen, ble sykmeldt resten av svangerskapet...

Og det er ikke til å stikke under en stol at det ER smittsomt å bli gravid, når hele gjengen er i riktig alder. Da blir det en slik holdning: "Åååå! Da vil jeg også bli gravid!"

Og det veit de fleste arbeidsgiverne. Det er derfor en arbeidsgiver med flere kvinner i riktig alder blir litt ekstra svett og stresset når den første melder om graviditet.

Men jeg understreker at det er viktig for arbeidsgiver å holde inne meninger og synspunkter, og behandle sine ansatte med respekt, og la eventuelle frustrasjoner og mistanker komme arbeidstaker til gode.

[Gjest Fresh]

Men jeg understreker at det er viktig for arbeidsgiver å holde inne meninger og synspunkter, og behandle sine ansatte med respekt, og la eventuelle frustrasjoner og mistanker komme arbeidstaker til gode.

←

Enig. Det er vel det man risikerer når man ansetter mennesker (og de fleste av oss er vel det, eller?), nemlig at de ansatte blir syke, finner ny jobb, blir gravid/tar svangerskapspermisjon, eller rett og slett går hen og dør.

[Donpedro]

Neida , der er klart . Men får du en ny jobb synes jeg ihverfall at man kan forsøke å unngå å bli gravid de aller første måndene. De finnes forholdsregler man kan ta vetttu

←

Vi brukte mer enn normal tid på å blir gravide. Jeg byttet jobb i denne perioden, og ble svært usikker på hva jeg skulle gjøre.

Kunne ikke sitte på gjerdet og ikke bytte jobb, for hvem visste hvor lang tid det ville ta for oss, når tiden snart kom for å sende inn søknad om prøverør? Skulle jeg bli værende i en mindre relevant jobb basert på at jeg kanskje kunne bli gravid, når jeg egentlig ønsket å jobbe innen det jeg er utdannet til?

Og skulle vi ta prøvepause når jeg fikk ny jobb, når vi ikke ne gang visste om vi noen gang kunne få barn? hadde vi "tid" til å kaste bort mange måneder på å tenke på arbeidsgiver i et så vikitg privat spørsmål? jeg er over 30, og blir ikke akkurat yngre med årene.

Vi endte med å ta en måneds pause i prøving, men det føltes ikke bra. Så fortsatte vi som før. Og enda tok det 6 mnd før vi fikk det til. Når jeg går ut i permisjon har jeg jobbet der i 14 måneder, og det har jeg ikke dårlig samvittighet for.

Men: vi kunne ha klart det før, og det kunne sett verre ut, for de som ikke kjenner til alle tankene vi gjorde bak vårt bevisste valg.

Å gå inn i et 1 års vikariat når man er prøvere er feks ikke nødvendigvis et sjakktrekk.

Mens jeg studerte, så planenn min slik ut:

-få jobb, helst fast

-jobbe i 3 år

-få barn

Men når man bruker de første 3-4 årene på å knapt nok få jobb, hvorav alle er kortvarige vikariater (som jo er en økende problemstilling for mange nyutdannede), når skal man da få barn? Skal man la være å takke ja til jobb fordi man vil ha barn, og heller gå arbeidsledig?

Dette er problemstillinger jeg selv har møtt, og det endte som sagt med at jeg møtte meg selv i døren mht planen.

Arbeisgiver får trøste seg med at jeg aldri har vært borte fra jobb og skal ha kortere perm enn normalt. Og hun ønsket meg lykke til.

For øvrig; at graviditet er "smittsomt" er jo ikke så rart, i all den grad noen jobber baserer seg i stor grad på en viss type stillinger, som ofte er vanlige å få hvis man er nyutdannet. Gjerne pga lavere lønn/stillingsbetegnelse eller slik. Og da må man jo bare regne med at en del blir gravide.

Endret 12. januar 2007 av Donpedro

[Gjest Mayamor]

Å sette slike fordommer på papiret synes jeg er slemt.

Det finnes så mange grunner til at folks liv blir som folks liv blir. Noen blir gravide etter en fuktig natt på byen med en tilfeldig person. Noen planlegger og det går på skinner. Men andre vil ikke ha barn, men ombestemmer seg. Andre igjen sliter med å bli gravide. Når det passer å få barn og når en venter barn er ofte to forskjellige ting. Og om noen slenger ut at den gravide er hensynsløs fordi den ble gravid og det får stå som en allmenn oppfatning: da blir jeg trist.

Men jeg ser jo problemet for små bedrifter som er avhengig av samtlige ansatte på en annen måte enn en stor bedrift: ikke lett for dem å måtte ansatte nye, hvordan skal økonomien være i opplæringsfasen (da gjerne bedriften ikke er SÅ lønnsom) osv. Det fine er at arbeidsgiver får refundert lønnen for de flørste 2(?) ukene fra trygdekontoret og dermed har en bedre økonomi enn dersom de har en slaur som støtt er sykemeldt og de har full egenandel de første 2(?) ukene hver gang. De aller fleste tar hensyn til arbeidsgiver.

Som jeg har lest en gang:

"Det finnes mange uerstattelige personer på kirkegården!"

Med andre ord: ALLE kan erstattes. Ikke klones, men erstattes...

[Gjest Eir]

Jeg ser poenget til trådstarter. Det er en del kvinner som får seg jobb, bare for å tjene opp rettigheter til fødselspenger, og det kan fort bli en ulempe for bedriften. Men jeg synes det viktigste er å se hva slags firma man jobber for. Tar man feks jobb for en liten, nyoppstartet bedrift, bare for å bli gravid med en gang, så synes jeg det er nokså hensynsløst, siden det fort kan være en stor økonomisk belastning, for ett firma som har lite å gå på.

[Gjest Fresh]

Det er en del kvinner som får seg jobb, bare for å tjene opp rettigheter til fødselspenger, og det kan fort bli en ulempe for bedriften.

←

Ja, men da er jo i såfall problemet at du har ansatt feil person, nemlig en beregnende person som tar stillingen av feil grunn - og ikke at du har ansatt en kvinne i fruktbar alder.

[Gjest Gjesta]

Jeg ser poenget til trådstarter. Det er en del kvinner som får seg jobb, bare for å tjene opp rettigheter til fødselspenger, og det kan fort bli en ulempe for bedriften. Men jeg synes det viktigste er å se hva slags firma man jobber for. Tar man feks jobb for en liten, nyoppstartet bedrift, bare for å bli gravid med en gang, så synes jeg det er nokså hensynsløst, siden det fort kan være en stor økonomisk belastning, for ett firma som har lite å gå på.

←

Har som sagt ikke noe problem med å se at graviditet kan skape hodebry og vansker for bedrifter og arbeidsplasser, men jeg klarer ikke å relatere til at man skal "ta hensyn" til arbeidsplassen vedrørende det å bli gravid/få barn?!

Ingen arbeidsplass i verden er så fantastisk at den fortjener en slik lojalitet, ingen arbeisplass i verden er så lojal tilbake at man som arbeidstager skylder bedriften å ikke bli gravid.

At man selv velger å vente med graviditet til man har "satt seg" i jobben, til man er ferdig med "det store prosjektet" er en ting, men jeg klarer i allefall ikke å tenke stygt om de som blir gravide når det "ikke passer med jobben". (og for mange er ikke barn et bestillingsverk som kommer når man trykker på en knapp. Mange har vel nettopp brent seg på å vente for lenge, av hensyn til jobb og annet, for så å oppleve at det å få barn er en tidkrevende prosess som blir vanskeligere jo eldre du blir).

[Donpedro]

Tar man feks jobb for en liten, nyoppstartet bedrift, bare for å bli gravid med en gang, så synes jeg det er nokså hensynsløst, siden det fort kan være en stor økonomisk belastning, for ett firma som har lite å gå på.

←

Så kvinner i forhold som sliter med bli gravide (gjerne over flere år) bør aldri søke jobber på slike steder?

[Mossa]

Så at jeg ønsker å sørge for meg og mitt kommende barn ved å få meg en jobb når jeg planlegger barn er egoistisk?

Hvem ellers sørger for at det går rundt for meg økonomisk?

Er det egentlig ikke ganske smart å ha arbeidet seg opp litt, slik at man har krav på fødselspenger? Eller å ha en jobb å komme tilbake til når svangerskapspermisjonen er over?

Mulig jeg er kynisk, men jeg sier det en gang til: hvis ikke jeg passer på meg og mitt, er det søren meg ingen av sjefene som gjør det heller.

[Gjest Eir]

Så kvinner i forhold som sliter med  bli gravide (gjerne over flere år) bør aldri søke jobber på slike steder?

←

Det blir noe helt annet, det jeg sier gjelder bare de som planlegger konkret å få barn til ett gitt tidspunkt. Har man prøvd lenge, og sliter med å få det til kan man ikke planlegge på samme måte, men bare krysse fingrene og håpe, og leve livet sitt så normalt som mulig utover det.

[Gjest gjesta]

Men hva med mannens rolle i dette? Man er jo (vanligvis) to om å få barn. Jeg synes det er viktig at mannen tar en stor del av svangerskapspermisjonen, fordi 1) det er bra for forholdet mellom far og barn, og 2) da må mennene også ta en del av støyten overfor sin arbeidsgiver.

←

Akkurat dette jeg også vil påpeke. Og gravide par sin opptreden ovenfor arbeidsgiver (ja, man er to om å få barn, mannen er også med) gjør at arbeidsgivere kan bli skeptiske mot frivillig barnløse o fruktbar alder. jeg er i en alder da kvinner bør begynne å få barn, men jeg ønsker ikke barn. Jeg vet at en framtidig arbeidsgiver kan frykte at jeg snart forsvinner ut i permisjon, og det vanlige er jo da at kvinnen tar hele permisjonen. Menn er da like gode omsorgsforeldre, jeg tror det er sunt for både far og barn at de kan bli kjent med hverandre. Og så kan gjerne fedrene ta mer av ansvaret når barna blir eldre også: på min arbeidsplass er det mine kvinnelige kolleger som må gå tidligere hver eneste dag for å hente i barnhagen. Mennene har vel "for viktige" jobber til å ta seg fri, og da vil det si at kvinner må nedprioritere sin jobb. dette er heller ikke et godt signal til arbeidsgiver og for statusen til typiske kvinneyrker generelt.

[Laban]

dette er jo feil fra ledelsens side. Ingen kan sitte på en ressurs alene. Hva om personen hadde dødd? Blitt alvorlig syk eller fått et annet jobbtilbud? Eller hva om det hadde gått til helvete med personen, rent jobbmessig?

Man må garedere seg såpass som arbeidgiver - kan ikke la alt henge på en person! Det er der feilen ligger...

←

Det er ikke veldig lett å unngå hvis man er en liten arbeidsplass, vet du.

Jeg er faktisk veldig enig med trådstarter, jeg synes man skal ta ansvar overfor arbeidsgiver og forsøke å tilpasse sin egen livssituasjon etter ny jobb.

Etter å ha lest denne tråden her, er det ikke rart at det finnes en masse arbeidsgivere som vegrer seg for å ansette kvinner med samboere i "barneproduktiv" alder.

[gaja]

jeg har aldri hatt noe økonomisansvar i noen bedrift, så kan noen forklare meg hvilke økonomiske problemer en graviditet fører til? Jeg skjønner det er litt ekstra jobb å skaffe vikar, men koster det bedriften noe i penger? trygdekontoret betaler vel både sykmelding og permisjonspenger??

[Ninakanin]

jeg har en samboer som ønsker veldig sterkt at jeg skal bli gravid så fort som mulig. Men som nyansatt sier jeg at vi venter MINST to til tre år. Det er mye for å ta hensyn til arbeidsgiver faktisk, for den forrige i min stilling er nå ute i barselspermisjon..

Men samtidig har vi tenkt å ha mange barn! Hehe!

Men jeg orker ikke å vente flere år mellom hvert barn, for da har jeg jo spedbarn i ti år liksom, det gidder jeg IKKE...

Så hvordan er jeg greiest med arbeidsgiver i min barneplanlegging, GA?

[Gjest Gjesta]

jeg har aldri hatt noe økonomisansvar i noen bedrift, så kan noen forklare meg hvilke økonomiske problemer en graviditet fører til? Jeg skjønner det er litt ekstra jobb å skaffe vikar, men koster det bedriften noe i penger? trygdekontoret betaler vel både sykmelding og permisjonspenger??

←

Selvfølgelig koster det bedrifter. Det koster mye å finne vikar; annonsering, intervjurunder, osv. Det koster å lære opp nye mennesker, vikarer forsvinner ofte før vikariatet er over eller det er vanskelig å få til ønskelig overlapping. Gravide har også en tendens til å ikke kunne yte 100%, mange er helt eller delvis sykemeldte kortere eller lengere tid før de går ut i permisjon, osv. Så ja. At noen blir gravide er en kostnad og til prakk for en arbeidsplass. Men at jeg anerkjenner det betyr IKKE at jeg mener folk skal ta hensyn til jobben rundt det å få barn. Jeg tror folk er nødt til å tenke på seg selv og gjøre det som er best for seg (på en ordentlig og rettskaffen måte, selvfølgelig). Man får ingen premie for å ta hensyn til jobben.

Stusser også på de som sier at "enkelte søker seg jobb kun for å opparbeide seg barselspermisjonspenger". De aller fleste søker seg vel jobb av økonomiske grunner? Det er vel svært få som jobber av idealistiske grunner? Og som arbeidstager står man i fare for å bli nedskjært, overflødig, utdatert osv. Så hvorfor skal man ofre barn for jobb? Det er til syvende og sist snakk om et "kynisk" bytteforhold. Jeg klarer ikke å se at man er kynisk fordi om man sørger for å klare seg økonomisk, så lenge man opptrer på en ordentlig og ærlig måte.

[Donpedro]

Det blir noe helt annet, det jeg sier gjelder bare de som planlegger konkret å få barn til ett gitt tidspunkt. Har man prøvd lenge, og sliter med å få det til kan man ikke planlegge på samme måte, men bare krysse fingrene og håpe, og leve livet sitt så normalt som mulig utover det.

←

Enig at det blir noe annet, men det vet jo ikke arbeidsgiver.

[Gjest Eir]

Stusser også på de som sier at "enkelte søker seg jobb kun for å opparbeide seg barselspermisjonspenger". De aller fleste søker seg vel jobb av økonomiske grunner?

←

Det jeg sikter til er de kvinnene som egentlig ønsker å være hjemmeværende, men som sørger for å få mest mulig igjen økonomisk, ved å gå hjemme for først permisjonspenger, også arbeidsledighetstrygd til barnet er tre år. Så skaffer de en ny jobb, blir gravide så snart som mulig og sykemelder seg etter to måneders svangerskap, for så å ta samme runden med permisjon og arbeidsledighetstrygd en gang til. Jeg mener at de heller burde ta konsekvensen av at de ønsker å være husmor, og tilpasse seg så de kan overleve på en inntekt, noe som slett ikke er vanskelig i Norge, dersom man firer litt på krava.

Endret 13. januar 2007 av Eir

[Hu i Svingen]

Nå må ikke alle lese dette som om jeg mener at man ikke skal bli gravis når man jobber , for det sier jeg ikke!

men jeg har vel nevt de tilfellene jeg synes det blir litt "feil"

men jeg skjønner at her står jeg litt alene.

Hvorfor jeg skriver dette er fordi vi på jopbben står i en slik situasjon. Enn iadmin , nyansatt , rakk og sette igang masse omstruktureringer, etter 2 mnd på jobb ble hun gravid og har vært sykemeldt siden fordi hun ble skikkelig dårlig.

igjen er en arbeidsplass i kaos fordi ingen er til å overta de tingen hun satte igang ( det var jo derfor hun ble ansatt )

←

Jeg er veldig enig med deg, selv om jeg synes "hensynsløst" er å ta i litt (var det ikke det du skrev i hovedinnlegget?).

Vi har også hatt en slik situasjon på min arbeidsplass - et lite, privat firma med få ansatte og mye jobb som skal gjøres -, og det var en som ble ansatt i en nyopprettet og sårt tiltrengt stilling. Vi jobber med ganske spesielle ting, og det er faktisk veldig vanskelig å finne egnede mennesker til en del av jobbene hos oss. Når da denne personen blir kurset for en masse penger, for så å forsvinne før man rekker å finne en som kan overta er det veldig vanskelig for bedriften å redde situasjonen. Det ble satt i gang flere prosjekter om kun denne personen hadde overikt over, og vi havnet skikkelig i bakleksa da hun plutselig ble borte, både økonomisk og organisasjonsmessig. Hun hadde akkurat blitt gravid da hun tok stillingen hos oss, og hun ble sykemeldt etter fire måneder. Selvsagt var det ingen som ble sure eller ga henne problemer av noe slag, men det var helt klart et stort problem for oss.

Ja, og det hadde vært fint om folk tok litt hensyn til andre enn seg selv innimellom. En bieffekt av dette er at flere arbeidsgivere vil kvie seg for å ansette kvinner som ikke åpenbart er ferdig med å få barn. Sånt vil kunne hemme karriereutviklingen til kvinner. Ikke bra.

←

Enig. Det er jo nettopp det som skjer i dag.

Men hva med mannens rolle i dette? Man er jo (vanligvis) to om å få barn. Jeg synes det er viktig at mannen tar en stor del av svangerskapspermisjonen, fordi 1) det er bra for forholdet mellom far og barn, og 2) da må mennene også ta en del av støyten overfor sin arbeidsgiver.

Nå er det selvfølgelig kvinnen som blir gravid, og siden noen kvinner blir sykmeldt i deler av svangerskapet må kvinner generelt belaste sin arbeidsgiver mer enn det mannen trenger å gjøre. Men hvis menn tok en større del av svangerskapspermisjonen vil en del av belastningen på kvinnens arbeidsgiver bli skjøvet over på mannens arbeidsgiver.

←

Det er det som er så synd. Enda er det ikke så vanlig at mannen tar mye av permisjonen, og de færreste arbeidsgivere ser vel dette som en problemstilling når de ansetter en mann i dag. Men det vil nok forandre seg etter hvert.

Det er ikke veldig lett å unngå hvis man er en liten arbeidsplass, vet du.

Jeg er faktisk veldig enig med trådstarter, jeg synes man skal ta ansvar overfor arbeidsgiver og forsøke å tilpasse sin egen livssituasjon etter ny jobb.

Etter å ha lest denne tråden her, er det ikke rart at det finnes en masse arbeidsgivere som vegrer seg for å ansette kvinner med samboere i "barneproduktiv" alder.

←

Jepp.

jeg har aldri hatt noe økonomisansvar i noen bedrift, så kan noen forklare meg hvilke økonomiske problemer en graviditet fører til? Jeg skjønner det er litt ekstra jobb å skaffe vikar, men koster det bedriften noe i penger? trygdekontoret betaler vel både sykmelding og permisjonspenger??

←

Opplæring er i mange tilfeller veldig dyrt, og å leie en vikar er også gjerne dyrere enn å ha en fast ansatt i arbeid. Forsvinner personen plutselig kan det ogsåmedføre direkte økonomiske tap, fordi man ikke rekker å erstatte personen raskt nok til å redde f.eks. kundeforhold denne personen har ansvar for.

Må si meg enig med dem som påpeker at dette nok er et mindre problem i store firmaer, der det gjerne finnes flere personer innen hvert arbeidsområde, og der det finnes en ferdig struktur for opplæring av nyansatte/vikarer.

Og nei, jeg mener ikke at man skal "ofre" seg og sitt for en arbeidsgiver, men at man bør gjøre sitt beste for å unnlate å sette arbeidsgiver i en knipe så sant dette er mulig.

Oi, dette ble veldig langt.