Gråt ved hjemkomst

[Gjest Anonymous]

Lurte på om noen hadde noen synspunkter på hvorfor ungen(2-3 år) gråter når det kommer til meg etter at det har vært hos faren..Vi deler på omsorgen. Dette har skjedd et par ganger nå. Det går som regel fort over når jeg trøster, og det viser ingen tegn til gråt ellers. Det er bare sånn i starten når vi møtes igjen. Gråter det fordi det savner faren, fordi det ikke liker seg hos meg - sånn i starten ...? Kanskje det er lei av å flytte? Vet ikke om det gråter hos faren. Har ikke orket å spørre han da han alltid mener at ungen har det best hos han..Jeg kan også fortelle at det virker som om ungen har det bra hos faren, og at det her hos meg gir uttrykk for at det tenker mye på pappaen sin. Faren har også sagt at barnet snakker om meg når de er sammen. ..

Det er vel kanskje ikke så alvorlig, men det hadde vært greit å høre andres synspunkter - og om andre har opplevd det samme. Ungen er litt for liten til at en kan få så mye ut av det.

[Gjest Martin]

Jeg har lyst til å framfor alt rose deg sterkt for at dere har delt bosted - eller felles omsorg som jeg liker best å kalle det. Jeg har det selv for mine to barn, og det fungerer utrolig godt for oss alle.

Javisst kan det være at barnet savner far. Det er jo flott! Og du skal ikke ta det negativt. Dersom slikt går over med en gang etter trøst, må du prøve å ikke ta på vei over det. Skjønner at det kan være sårt, men barnet er lite og trenger tid til å venne seg til skifte mellom bostedene. Kansje dere burde prøve lengere intervaller hos hver av foreldrene - to uker hos hver, framfor ei uke?

Tro du meg: Dette vil gå seg til over tid, det viktige er at det har foreldre som står på for barnet og BRYR seg.

Det er dårlig gjort om faren går rundt og mene at barnet har det bedre hos seg enn hos deg. Det er bare med på å svekke samarbeidet og tilliten som er så viktig ved delt bosted.

Prøv å heve deg over det så lenge du vet at barnet har det flott hos deg også - og gled deg over at det har en far som står på for det.

Les ellers på F2F-sidene, www.F2F.no, der det er mange i samme situasjon som deg, og som kan gi råd om nøyaktig de tingene du lurer på ang. samvær.

[Gjest Mayamor]

Min sønn (6år) har det med å gråte hos meg fordi han savner faren, og gråter hos pappa fordi han savner meg...

Vi har heldigvis god kommunikasjon, slik at vi vet hvordan "landet ligger ann..." :blunke:

Tror sønnen vår spiller litt på følelsene våre, og helst ville sett at mamma og pappa ble kjærester igjen...

Ikke så merkelig vel?

Ellers har vi forklart at mamma og pappa bare kranglet da vi bodde sammen, og at nå har vi det mye bedre som gode venner.

Både jeg og faren har funnet oss nye kjærester, og sønnen vår trives godt med begge...

Han har sluttet med en del av gråtingen, men når noe går ham i mot ( endten det er her eller hos pappa) - kommer tårene...

Forteller ham at han er heldig som har så mange mennesker som er glad i ham. Og DET hjalp...

Prat med faren, så kan det godt være at dette stemmer i deres tilfelle også...

Lykke til

[Gjest gjest2]

Mine foreldre flyttet fra hverandre når jeg var 8 år. Jeg husker godt at jeg ofte gråt uten at jeg hviste hvorfor de første årene etterpå. Gråten kom gjerne rett etter annkomst i det "andre" hjemet.

Når jeg nå har blitt voksen ser jeg at dette sansynligvis var en måte å få ut alle reaksjoene på den nye livssituasjonen. At jeg rett og slett gråt fordi jeg var for liten til å klare å sette ord på alle følelsene mine. Og at det og gråte var godt, fordi da fikk jeg letta litt på trykket. Ser nå at en tanteunge av meg gjør det på samme måte. Hennes foreldre flytta fra hverandre for ca 1 år siden. Hun kan plutselig begynne å gråte, men sier at hun selv ikke vet hvorfor. Hun er 9år gammel.

[Gjest gjest3]

Min sønn gråter ofte når jeg kommer og henter han hos dagmamman, det vet jeg er et veldig vanlig fenomen.

Jeg har rådført meg litt rundt det, for jeg var redd for at barnet mitt prøvde å fortelle meg noe, kanskje at han ikke hadde det bra hos dagmamman.

Forklaringen jeg fikk, var at barn ser deg som mamma, som en trygg favn, og ønsker å gi et tegn påat de har savnet deg. Det andre er at de straffer deg som mor litt og prøver grenser, når du har vært bortreist.

Husker faktisk fra jeg var liten selv, at jeg ofte gråt når foreldrene mine kom hjem, uten egentlig å ha en forklaring på det.

Som liten er det alltid mye intrykk i løpet av en dag, tror det er en måte å få utløp for dem på, og da gjør de det hos den man er mest glad i

:o)

[Gjest Tiit]

En liten unge på 2-3 år spekulerer ikke bevisst i de voksnes følelser når det gjelder slike ting. Jeg tror at barnet kjenner at det har savnet deg, når hun/har ser deg igjen, og at sterke følelser dukker opp som han/hun trenger utløp for. Ta det positivt, og gi masse nærhet og kos på en positiv måte. Ikke sånn "trøste-trøste" for da kan gråten oppleves mer "negativt" enn den egentlig er.