Min venninne trenger hjelp

[Gjest Gjesta]

Jeg har en venninne som er samboer med en gutt som har en 4 år gammel sønn.

I det siste har denne gutten plutselig gått løs på henne når de to sitter alene sammen (ser på tv, spiser mat osv). Samboeren har et meget godt forhold til sin eks (mange av oss mener at det er litt i overkant bra fordi han prioriterer alltid eksen foran min venninne uavhengig om det handler om sønnen eller ikke).

Nå sier samboeren og eksen at min venninne må lære seg å ta gutten selv. Og det er jeg forsåvidt enig i, men burde ikke foreldrene være med å ta sin del av oppdragelsen her?

Hva kan min venninne gjøre?

[Gjest gjesta]

Klart det er foreldrene som må oppdra barnet sitt, og dette bør din venninnes samboer ta tak i. Det er ikke hennes jobb å oppdra hans barn.

[Gjest Madam Felle]

Jeg mener hun bør klare å ta gutten selv, for han gjør jo det når det bare er de to som er tilstede. Men foreldrene kan godt snakke med gutten, men id ette tilfelle syns jeg hun bør ta seg av gutten selv. Men da bør ikke foreldrene bli sur og sint, om hun tar han kraftig ( snakker ikke om misshandling nå)

[Gjest Huldali]

Litt usikker på hva du mener med at hun må ”ta” gutten selv, men jeg tolker det slik at hun må få respekt hos guttungen slik at han ikke plager henne.

Jeg mener det er foreldrenes jobb og gi gutten en skikkelig oppdragelse, så han oppfører seg slik som han bør. Men samtidig så bor jo venninnen din sammen med denne gutten, så hun er jo en del av hans liv og bør være med på oppdragelsen hun også.

Særlig hvis hun skal få noe respekt av guttungen.

Jeg tror at samboeren, venninnen din og eksen bør møtes og snakke om hvordan de best mulig kan oppdra gutten sammen, så han oppfører seg godt ovenfor alle.

Jeg syns ikke at det er riktig at samboeren og eksen bare kaster utfordringen til din venninne uten å ta del i den selv. Hovedsakelig er det jo deres barn og deres ansvar

[Gjest Madam Felle]

Klart det er foreldrene som må oppdra barnet sitt, og dette bør din venninnes samboer ta tak i. Det er ikke hennes jobb å oppdra hans barn.

←

Og jeg er helt uenig med deg, for i det de to bla samboeren ble hun også ansvarlig for hans barn. Så i mine øyne må hun ta sin del av oppdragelsen, for hun er en stor del av barnets liv. Hun kan ikke frita seg for alt, for hun har tross alt valgt å dele livet med de to.

[Gjest Tweek]

Det er moren og faren som skal oppdra ungen, men hvis din veninne bor sammen med dem osv så blir jo hun en del av den. Når de er alene, må hun fotelle gutten at man ikke kan holde på sånn, men jeg ville vært forsiktig med å bestemme for mye, siden kan kan nye krangler som "du bestemmer ikke over meg, for du er ikke min mamma" krangler begynne å komme. Lurt å prøve seg frem til en middelvei her.

[Gjest Gjesta]

Gutten bor hos mora si. Og jeg er enig i at min venninne må sette seg i respekt.

Har dere noen tips til hvordan hun bør gjøre det?

[Gjest Gjesta]

Men det er et stort problem med i bildet....

Ingen aksepterer egentlig at faren har fått seg ny kjæreste. Alle venner og familie tenker på eksen og hvordan hun takler det, ingen bryr seg noe om hvordan min venninne har det, og slik er det dessverre med samboeren også.

Min venninne er kjempefortvilet over hele situasjonen, og tror ikke hun orker særlig mer...

[Gjest Gjesta]

Høres ut som om de to exene ikke er helt ferdig med hverandre? Kanskje det var litt for tidlig for denne mannen å få seg ny samboer?

Har ellers ingen gode råd, hun har vel egentlig ikke så mye å stille opp med når alle tar mest hensyn til hans ex. Det eneste hun kan gjøre er vel å finne sine egne grenser og fortelle ham dem i klartekekst?

[Gjest Gjesta]

Jeg tror du har litt rett Embla S, hun tenker det samme selv... Hun er veldig fortvilet over hele situasjonen og de har snakket om det mange ganger, men ser ikke ut til å skjønne problemet

[Gjest Gjesta]

Gutten bor hos mora si. Og jeg er enig i at min venninne må sette seg i respekt.

Har dere noen tips til hvordan hun bør gjøre det?

←

Vet ikke helt om jeg skjønte problemstillingen her; er det slik at fireåringen går løs på henne og slår henne når hun er alene med ham? Og i såfall: Selv om det kanskje ikke er hun som skal stå for oppdragelsen, bestemmer hun i sitt hjem, og hun er en voksen mens han er et barn.

Hvis hun virkelig vil komme nær ham og få til et godt forhold bør hun kanskje investere en del tid med ham, snakke med ham og høre hva han liker, leke med ham osv. Så må hun også ovenfor barnet finne sine grenser og fortelle ham de klart og tydelig sammen med klare konsekvenser. Det er vel også viktig at far snakker med gutten om hva som er akseptabel oppførsel i fht andre mennesker? Og jeg syns mor også bør få vite om dette slik at hun kan snakke med sønnen sin om "hva vi gjør og hva vi ikke gjør" uavhengig om det er mot fars nye kjæreste eller barn ute på lekeplassen.

[Gjest Madam Felle]

Men det er et stort problem med i bildet....

Ingen aksepterer egentlig at faren har fått seg ny kjæreste. Alle venner og familie tenker på eksen og hvordan hun takler det, ingen bryr seg noe om hvordan min venninne har det, og slik er det dessverre med samboeren også.

Min venninne er kjempefortvilet over hele situasjonen, og tror ikke hun orker særlig mer...

←

Det hadde vært nok for meg, til at jeg hadde pakket tingene mine og gått. Når selv samboeren ikke er på hennes side, er det utrolig vanskelig for henne å få noe til. Derfor ville jeg funnet en som var ferdig med tidligere forhold, og som resepkterte meg nok til å støtte meg.

[marielaina]

Og jeg er helt uenig med deg, for i det de to bla samboeren ble hun også ansvarlig for hans barn. Så i mine øyne må hun ta sin del av oppdragelsen, for hun er en stor del av barnets liv. Hun kan ikke frita seg for alt, for hun har tross alt valgt å dele livet med de to.

←

Ja, hun har valgt å leve med denne mannen og ta medansvar for gutten, men nei, det er ikke hennes oppgave å oppdra han. Dette må de komme frem til i felleskap. Jeg vil gå så langt som å foreslå at hun snakker med moren, selv om jeg ser at det kan være vanskelig.

Venninnen din kan ikke ta på seg så mye ansvar i et dillemma som ikke er hennes feil. Kanskje gutten oppfatter de andres holdning, dvs at de tydeligvis har lite respekt for henne, om samboeren prioriterer eksen sin osv. Barn oppfatter mer enn en tror. Å komme inn i et liv med barn er ikke lett når en ikke selv har barn eller erfaring med barneoppdragelse, og det kan ikke forventes at hun skal ha det, vi lever da i et rimelig moderne samfunn og det regnes ikke med at kvinner lengre alene skal ordne opp i alt som heter familie.

Her må hun sette grenser får hva hun vil gjøre, og så får samboeren følge det opp om han bryr seg om henne og er klar for forholdet.

[Gjest Gjesta]

Det er jo flere problemstillinger her: det ene er at gutten tydeligvis går til fysisk angrep på andre, det andre er at gutten og venninnen ikke har noe godt forhold, også er det problematisk at omgivelsene (og mannen?) ikke er ferdig med det game forholdet.

Syns uansett at foreldrene til gutten burde ta på alvor at gutten går til angrep på andre.

[Gjest Gjesta]

Slik jeg forstår det avfeier de henne når hun tar det opp, både samboer og mor. eksen og min venninne har et greit forhold selv om jeg egentlig tror de misliker hverandre. Eks misliker iallefall at faren har fått seg ny kjæreste for hun gjør mange gjennomskuelige ting (ser på kyssebilder, av henne og faren når venninnen min kommer på besøk, ringer han hele tiden for å få hjelp til alt mulig selv om de bor et godt stykke unna)

Før godtok gutten venninnen min, men nå har han plutselig slått seg vrang.

Det var slutt for litt siden, og jeg tror vel egentlig at det hadde vært det beste om det ble slutt for alltid. jeg har nesten aldri hørt noe positivt om forholdet fra min venninne, og hun er sliten! I tillegg sliter hun med en egen alvorlig sykdom...

[tingeling]

Hvis vi skal ta som utgangspunkt at det er opp til din venninne å løse dette problemet, så ville jeg si følgende:

- Din veninne bør prøve å bli kjent med gutten på hans premisser. Gå og svømme/ stå på skøyter etc. Og så kan hun sikkert snakke med ham om at hun ikke vil prøve å være mamman hans fordi han allerede har en mamma som er kjempe glad i ham. men at hun gjerne vil bli kjent med ham likevel.

- hun bør snakke med faren (og moren?) om hvordan de vil at hun skal "ta" ham hvis han slår henne etc. det bør være opp til dem å komme med en oppskrift, slik at de i etterkant ikke kan bli sinte for hvordan hun håndterer situasjonen.

(men hvis faren oppfører seg som TS forteller så spørs det jo om dette forholdet kommer til å vare noe særlig lenge)

Tingeling

[Gjest Tweek]

Slik jeg forstår det avfeier de henne når hun tar det opp, både samboer og mor. eksen og min venninne har et greit forhold selv om jeg egentlig tror de misliker hverandre. Eks misliker iallefall at faren har fått seg ny kjæreste for hun gjør mange gjennomskuelige ting (ser på kyssebilder,  av henne og faren når venninnen min kommer på besøk, ringer han hele tiden for å få hjelp til alt mulig selv om de bor et godt stykke unna)

Før godtok gutten venninnen min, men nå har han plutselig slått seg vrang.

Det var slutt for litt siden, og jeg tror vel egentlig at det hadde vært det beste om det ble slutt for alltid. jeg har nesten aldri hørt noe positivt om forholdet fra min venninne, og hun er sliten! I tillegg sliter hun med en egen alvorlig sykdom...

←

Ok, nå skjønner jeg mer. Kan være jeg tar helt feil nå, men må bare få luftet ideen.

Eksen liker ikke veninnen din, og siden hun mest sannsynlig ikke har kommer over kjæresten til veninnen din så kan det var hun synker lav og blir litt barnslig av seg. dvs snakker dritt om hun til sønnen sin. Sønnen likte jo veninnen din i begynnelsen men har nå altså slått seg vrang.

For meg kan dette høres ut som eksen har "hjernevasket" sønnen til å ikke like deg fordi hun ikke gjør det. Kan skjønne hvordan det er for hun å se mannen hun ikke har kommet over har samboer og sønnen hennes liker den nye samboer.

Beklager dårlig skrevet, hee.

[Gjest vsn]

Jeg har en venninne som er samboer med en gutt som har en 4 år gammel sønn.

I det siste har denne gutten plutselig gått løs på henne når de to sitter alene sammen (ser på tv, spiser mat osv). Samboeren har et meget godt forhold til sin eks (mange av oss mener at det er litt i overkant bra fordi han prioriterer alltid eksen foran min venninne uavhengig om det handler om sønnen eller ikke).

Nå sier samboeren og eksen at min venninne må lære seg å ta gutten selv. Og det er jeg forsåvidt enig i, men burde ikke foreldrene være med å ta sin del av oppdragelsen her?

Hva kan min venninne gjøre?

←

Slutte å være alene med han?

Når en unge på 4 år oppfører seg sånn, mener jeg at noe har sviktet i oppdragelsen. Det er foreldrene som har hovedansvaret for oppdragelsen. Selvsagt har hun også noe hun skal ha sagt, men det er ikke hennes ansvar.

[Gjest Gjesta]

Hun kan jo ikke slutte å ta ansvaret for sønnen når han har sin tid med han. Hun kan da ikke nekte å passe på gutten hvis faren må en liten tur ut av ulike årsaker? Da vil vel aldri forholdet fungere...

Men hun er veldig klar over at eksen ikke takler at hun har kommet inn i livet deres, og hun har sagt at hun må ta et oppgjør med samboeren sin så fort som mulig for nå orker hun ikke mer...

[Gjest =tentacle=]

Hun kan jo ikke slutte å ta ansvaret for sønnen når han har sin tid med han. Hun kan da ikke nekte å passe på gutten hvis faren må en liten tur ut av ulike årsaker?

←

Jo, det kan hun galant.

Hun ta ansvaret, når han har sin tid?

Samvær er fars ansvar, og selv om han ikke bor alene lenger, betyr ikke det at han har rett på gratis barnevakt når det passer ham.

Et barn på 4 år er ikke ferdig oppdratt, og kan lett finne på mye problematferd når det har vanskelige følelser, er overtrøtt, kjeder seg, blir satt grenser for osv.

Hvis hun vil fortsette samboerskapet med faren, er det nødvendig å lære seg å takle konfliktsituasjoner og vanlig hverdagsliv med sønnen hans.

Som forelder og partner er far forpliktet til å gi råd, hjelp og støtte for at hun og sønnen får et positivt forhold, klargjøre hennes autoritet for gutten, hjelpe henne til å bli trygg på hva hun kan og ikke kan gjøre i forhold til grensesetting, og irettesette og forklare sønnen når han har gjort noe uakseptabelt.

Det er ikke gitt at en ny partner automatisk skjønner hvordan hun skal sette og hevde grenser for en 4-åring, og selv om hun vet hva hun ville gjort overfor en vanlig 4-åring, kan hun være veldig usikker og vegre seg her fordi hun har en stemorsrolle overfor gutten og ikke vet hva slags følelser han sliter med overfor henne og situasjonen, og ikke vet hvor streng hun kan være.

Å skulle påta seg å tre inn i en slags stemorrolle uten å ha en oppegående og støttende far i ryggen, høres dødfødt ut. Hvorfor i all verden anstrenge seg for en mann som ikke bryr seg om hvordan hun har det, og bare forlanger at hun skal takle sønnen hans, uten å ville hjelpe til å gjøre henne rustet for å bli trygg i den rollen?

Jeg ville trukket meg ut om det var meg.