Dissosiativ personlighets forstyrrelse

[strilen]

Jeg ønsker å høre hva slags behandling, medisiner og hvordan andre som har DID løser hverdagslivets problemer.

[Navnløs]

Vel. Psykolog/traumebehandling er nyttig. Da særlig med behandlingsformer som gjør at behandler klarer å holde fokus og klarer å holde i gang en samtale. En behandlingsmåte jeg vet om, men som er lite brukt (og jeg ikke husker hva heter heller), går ut på å bruke en pendel foran ansiktet til pasienten mens de snakker. I tillegg er det noen som tar på pasienten, f.eks. prikker en på armen gjennom hele timen.

Nå ble jeg plutselig litt usikker på om du sikter til dissosiativ identitetsforstyrrelse (flere personligheter), eller om det er "kun" dissosiering du sliter med...

Det viktigste er å ha en behandler man stoler på og som kan det de driver med. Og at man finner måter å få ut "gørra" på enn å fjerne seg fra virkeligheten.

Ang. medisiner varierer vel det fra person til person. Kommer kanskje an på hvilke tilleggsplager man har?

Vet ikke om jeg svarte noe særlig bra på dette, jeg. Har aldri vært alvorlig plaget med dissosiering, men hatt perioder.

[strilen]

Takk for svaret.

Jeg har både flere personligheter og sliter med dissosiering.

Så svaret var greit det.

Grunnen til at jeg spør, er at jeg treffer utrolig få ( ingen. rettere sagt ) som er i samme situasjon.

både når jeg er innlagt og på psykiatrisk dagsenter.

Jeg er liksom "komplisert" i forhold til de andre.

Det er helt sikkert andre "der ute" et sted, men hvor der de ? og hvordan kommer jeg i kontakt med de ?

Jeg føler meg ikke helt hjemme sammen med de deprimerte og heller ikke sammen med de scizo.

Det hadde vært kjekt å kommunisere med noen som forsto .

[Gjest gjesta]

Lyst å fortelle hva som feiler deg? Altså på en forståelig måte? *nysgjerrig* Bare vis du vil altså.

[Parfumfreek]

Har lyst til å vite litt mer om Dissosiativ personlighets forstyrrelse. Hva skiller den fra andre personlighetsforstyrrelser. Har selv lang erfaring med et menneske med emesjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, men det er forhåpentligvis noe helt annet ..? Der er det iallefall ingen behandlig eller medisiner som hjelper. Men etter det jeg har forstått, er de forskjellige typer personlighetsforstyrrelser svært forskjellig

[Gjest lazuli]

Vel. Psykolog/traumebehandling er nyttig. Da særlig med behandlingsformer som gjør at behandler klarer å holde fokus og klarer å holde i gang en samtale. En behandlingsmåte jeg vet om, men som er lite brukt (og jeg ikke husker hva heter heller), går ut på å bruke en pendel foran ansiktet til pasienten mens de snakker. I tillegg er det noen som tar på pasienten, f.eks. prikker en på armen gjennom hele timen.

Nå ble jeg plutselig litt usikker på om du sikter til dissosiativ identitetsforstyrrelse (flere personligheter), eller om det er "kun" dissosiering du sliter med...

Det viktigste er å ha en behandler man stoler på og som kan det de driver med. Og at man finner måter å få ut "gørra" på enn å fjerne seg fra virkeligheten.

Ang. medisiner varierer vel det fra person til person. Kommer kanskje an på hvilke tilleggsplager man har?

Vet ikke om jeg svarte noe særlig bra på dette, jeg. Har aldri vært alvorlig plaget med dissosiering, men hatt perioder.

←

Er det hypnose du tenker på når du snakker om pendel? Videre... kan det være magnetfelt-terapi du mener der de prikker personen på kroppen?

Det er veldig individuelt hva som kan hjelpe den enkelte pasient på best mulig måte. Så bra at du (ts) søker råd om hvordan andre mestrer en lignende lidelse. Ønsker deg lykke til

[strilen]

Lyst å fortelle hva som feiler deg? Altså på en forståelig måte? *nysgjerrig* Bare vis du vil altså.

←

Jeg har dissosiativ personlighetsforstyrrelse.

Jeg har flere personligheter, dvs. jeg er i perioder helt døv, hører ingenting, og de rundt meg må bruke lapper å skrive på eller tregnspråk(har lært meg det.)

Jeg er også et barn av og til, snakker barnespråk og reagerer som et barn, men det er veldig kortvarig. Døvheten kan vare lenge. Det lengste det har vart er over 3 år.

Personlighetsforstyrrelsen min blir kalt ustabil, fordi jeg kan ramle ut og inn uten forvarsel.

I tillegg dissosierer jeg, dvs. at jeg stiller meg selv ved siden av meg selv. F. eks. da jeg fødte hadde jeg ikke smerter, for det var ikke jeg som fødte men hun som lå på benken. Hun hadde det vondt. Jeg tar på en måte en slags avstand fra meg selv, ubevisst.

Jeg kan ikke styre det, og det oppstår gjerne i situasjoner der jeg gjerne kunne tenkt meg å være tilstede.

Har lyst til å vite litt mer om Dissosiativ personlighets forstyrrelse. Hva skiller den fra andre personlighetsforstyrrelser. Har selv lang erfaring med et menneske med emesjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, men det er forhåpentligvis noe helt annet ..? Der er det iallefall ingen behandlig eller medisiner som hjelper. Men etter det jeg har forstått, er de forskjellige typer personlighetsforstyrrelser svært forskjellig

←

Håper du fikk svar på det jeg skrev ovenfor.

[strilen]

Er det hypnose du tenker på når du snakker om pendel? Videre... kan det være magnetfelt-terapi du mener der de prikker personen på kroppen?

Det er veldig individuelt hva som kan hjelpe den enkelte pasient på best mulig måte. Så bra at du (ts) søker råd om hvordan andre mestrer en lignende lidelse. Ønsker deg lykke til

←

Takk.

Jeg tror iallefall at det å kommunisere med andre med samme lidelse kan hjelpe meg på mange områder mer enn all verdens psykiatere og psykologer.

[Gjest gjesta]

Hvorfor blir du døv?

Ikke meningen å mase.

[Gjest Frk Åberg]

Her står det litt.

[Parfumfreek]

Jeg har dissosiativ personlighetsforstyrrelse.

Jeg har flere personligheter, dvs. jeg er i perioder helt døv, hører ingenting, og de rundt meg må bruke lapper å skrive på eller tregnspråk(har lært meg det.)

Jeg er også et barn av og til, snakker barnespråk og reagerer som et barn, men det er veldig kortvarig. Døvheten kan vare lenge. Det lengste det har vart er over 3 år.

Personlighetsforstyrrelsen min blir kalt ustabil, fordi jeg kan ramle ut og inn uten forvarsel.

I tillegg dissosierer jeg, dvs. at jeg stiller meg selv ved siden av meg selv. F. eks. da jeg fødte hadde jeg ikke smerter, for det var ikke jeg som fødte men hun som lå på benken. Hun hadde det vondt. Jeg tar på en måte en slags avstand fra meg selv, ubevisst.

Jeg kan ikke styre det, og det oppstår gjerne i situasjoner der jeg gjerne kunne tenkt meg å være tilstede.

Håper du fikk svar på det jeg skrev ovenfor.

←

Takk for svar Da har du jammen en komplisert sammensatt diagnose. Tror aldri jeg har hørt om noe liknende. Da er det sikkert ikke mange andre som har det heller, og vanskelig for deg å finne andre å snakke med som har liknende symptomer. Forstår godt at du ikke føler deg hjemme på dagsenter eller ved innleggelser. Vanskelig for andre å forstå deg, og ikke lett for deg å forstå andre. Du er sikker på at det ikke finnes noen forening for din diagnose? Det ville jo vært veldig til hjelp for deg. Kanskje du kunne startet en? Det må vel være flere enn deg i dette landet vel?

[Navnløs]

Er det hypnose du tenker på når du snakker om pendel? Videre... kan det være magnetfelt-terapi du mener der de prikker personen på kroppen?

Det er veldig individuelt hva som kan hjelpe den enkelte pasient på best mulig måte. Så bra at du (ts) søker råd om hvordan andre mestrer en lignende lidelse. Ønsker deg lykke til

←

Nei, ikke hypnose. Bare fått det forklart fra en psykiater, om dette med pendelen. Det er for at pasienten skal fokusere på en bestem ting mens de snakker, for å unngå dissosiering. Skal visst fungere utrolig bra. Det samme prinsippet gjelder med berøring, en konstant prikking på skulderen, klapp på armen osv. gjennom samtalen vil gjøre det vanskeligere for kroppen å dissosiere.

Dette må være veldig slitsomt for deg, Strilen. Det er en komplisert sykdom du sliter med, ja. Men det finnes hjelp.

Jeg vet det finnes noen eksperter i Oslo som har mye kunnskap om dissosiering og depersonalisering. Vet ikke om du bor i Oslo-området, men jeg kan kanskje se om jeg finner navnene deres igjen?

Har ikke selv erfaring med flere personligheter, men har slitt litt med dissosering. Ikke i så alvorlig grad som deg, og det er stadig sjeldnere det skjer. Men har litt kunnskap om lidelsen din fordi jeg hadde en venninne (hun er død nå dessverre) som hadde det, samt en annen god venn som sliter mye med depersonalisering.

Det er nok flere der ute som deg, men det er kanskje vanskelig å finne hverandre... Du får fortsette å prøve.

Du sier dissosiativ personlighetsforstyrrelse. Men det du mener er at du har det man tidligere kalte multipell personlighetsforstyrrelse, men som nå blir omtalt som dissosiativ identitetsforstyrrelse?

(For det er nemlig lett å blande med f.eks Dyssosial personlighetsforstyrrelse, som enkelt forklart er det man kaller psykopati.)

Har du lest Vannliljen? Kanskje det er noe?

Flere bøker:

http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.d...=1796760&rom=MP

Det finnes også en film som heter The three faces of Eve (også bok)

[Gjest lazuli]

Takk.

Jeg tror iallefall at det å kommunisere med andre med samme lidelse kan hjelpe meg på mange områder mer enn all verdens psykiatere og psykologer.

←

De beste psykologene er ofte medmennesker, men det er veldig greit med flinke fagfolk også. Var jeg deg ville jeg ha funnet meg en terapeut som kunne vært med som støtte i de situasjonene du eksponeres for faktorene som fører til dissosiasjonen, men dette har du vel forhåpentligvis allerede. Det er viktig at du føler deg trygg, slik at dissosiasjonen etterhvert avtar i styrke for så kanskje helt å forsvinne. Det er også viktig at du har nære venner som kjenner deg og din lidelse, og sånn sett kan være viktige støttebrikker i livet ditt. Forøvrig syns jeg det lyser respekt og styrke av din villighet til å finne mestring i hverdagen!

Nei, ikke hypnose. Bare fått det forklart fra en psykiater, om dette med pendelen. Det er for at pasienten skal fokusere på en bestem ting mens de snakker, for å unngå dissosiering. Skal visst fungere utrolig bra. Det samme prinsippet gjelder med berøring, en konstant prikking på skulderen, klapp på armen osv. gjennom samtalen vil gjøre det vanskeligere for kroppen å dissosiere.

Endret 28. desember 2006 av Mie

[strilen]

De beste psykologene er ofte medmennesker, men det er veldig greit med flinke fagfolk også. Var jeg deg ville jeg ha funnet meg en terapeut som kunne vært med som støtte i de situasjonene du eksponeres for faktorene som fører til dissosiasjonen, men dette har du vel forhåpentligvis allerede. Det er viktig at du føler deg trygg, slik at dissosiasjonen etterhvert avtar i styrke for så kanskje helt å forsvinne. Det er også viktig at du har nære venner som kjenner deg og din lidelse, og sånn sett kan være viktige støttebrikker i livet ditt. Forøvrig syns jeg det lyser respekt og styrke av din villighet til å finne mestring i hverdagen!

[Parfumfreek]

Det er jo veldig bra du har en nær venninne som forstår, og du trenger sikkert den motstanden hun gir deg noen ganger. Ikke lett å beholde venner når livet ditt er så ustabilt. Men etter det jeg forstår, har ikke du en atferd som går utover andre mennesker, og det er jo positivt.

Jeg nevnte tidligere at jeg har erfaring med Emesjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, noe som virker helt forskjellig fra det du sliter med. Det er sikkert grader av det også, men de bruker opp menneskene rundt seg, manipulerer og styrer sine omgivelser med jernhånd. De er upålitelige, løgnaktige og alt som skjer er "alle andres skyld". Da jeg endelig fikk min eks ut av huset for 4 år siden, veide jeg 44 kg. Fortsatt blir jeg plaget, trakkasert og føler meg truet. Etter rettsak sitter han nå inne, men klarer å plage meg derfra også. Han har meg på hjernen og har dette som "fulltidsjobb"

Vel, var ikke meningen å klage egentlig. Jeg forstår at du har det vanskelig, men det virker som du har symptomer og atferd som andre også kan leve med. Det virker ikke som du blir uvenner med alt og alle, og du har forståelse for andre mennesker. Derfor er du heldig tross alt

[Gjest Gjest]

Det er jo veldig bra du har en nær venninne som forstår, og du trenger sikkert den motstanden hun gir deg noen ganger. Ikke lett å beholde venner når livet ditt er så ustabilt. Men etter det jeg forstår, har ikke du en atferd som går utover andre mennesker, og det er jo positivt.

Jeg nevnte tidligere at jeg har erfaring med Emesjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, noe som virker helt forskjellig fra det du sliter med. Det er sikkert grader av det også, men de bruker opp menneskene rundt seg, manipulerer og styrer sine omgivelser med jernhånd. De er upålitelige, løgnaktige og alt som skjer er "alle andres skyld". Da jeg endelig fikk min eks ut av huset for 4 år siden, veide jeg 44 kg. Fortsatt blir jeg plaget, trakkasert og føler meg truet. Etter rettsak sitter han nå inne, men klarer å plage meg derfra også. Han har meg på hjernen og har dette som "fulltidsjobb"

Vel, var ikke meningen å klage egentlig. Jeg forstår at du har det vanskelig, men det virker som du har symptomer og atferd som andre også kan leve med. Det virker ikke som du blir uvenner med alt og alle, og du har forståelse for andre mennesker. Derfor er du heldig tross alt

←

Unnskyld at jeg spør, men er det emsosjonelt ustabil da? Tidligere bipolar. Er ikke det noen nevner over her som dyssosisial personlighetsforstyrrelse?

http://www.kith.no/sokeverktoy/icd10/html/KV_7.htm

[Gjest Gjest]

Mente borderline, ikke bipolar

[Parfumfreek]

Mente borderline, ikke bipolar

←

Borderline er det samme som Emesjonelt ustabil. Men som regel kan man se trekk fra flere forskjellige personlighetsforstyrrelser. Min eks fikk diagnosen Emesjonelt ustabil, men jeg så trekk fra flere andre også, f.eks dyssosisial

[strilen]

Det er jo veldig bra du har en nær venninne som forstår, og du trenger sikkert den motstanden hun gir deg noen ganger. Ikke lett å beholde venner når livet ditt er så ustabilt. Men etter det jeg forstår, har ikke du en atferd som går utover andre mennesker, og det er jo positivt.

Jeg nevnte tidligere at jeg har erfaring med Emesjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, noe som virker helt forskjellig fra det du sliter med. Det er sikkert grader av det også, men de bruker opp menneskene rundt seg, manipulerer og styrer sine omgivelser med jernhånd. De er upålitelige, løgnaktige og alt som skjer er "alle andres skyld". Da jeg endelig fikk min eks ut av huset for 4 år siden, veide jeg 44 kg. Fortsatt blir jeg plaget, trakkasert og føler meg truet. Etter rettsak sitter han nå inne, men klarer å plage meg derfra også. Han har meg på hjernen og har dette som "fulltidsjobb"

Vel, var ikke meningen å klage egentlig. Jeg forstår at du har det vanskelig, men det virker som du har symptomer og atferd som andre også kan leve med. Det virker ikke som du blir uvenner med alt og alle, og du har forståelse for andre mennesker. Derfor er du heldig tross alt

←

Jeg er ikke "enkel " å leve med, men hvem er det egentlig ?

De største problemene er nok knyttet opp mot sykdommen, at jeg i perioder blir så psykotisk at jeg må innlegges, at jeg nekter å ta medisiner osv.

Jeg har også veldig lett for å sette personer opp mot hverandre. Lage historier, som for meg er "sanne" i øyeblikket men som kan være blank løgn eller en forvridning av sannheten for dem det gjelder.

Men jeg kan også være en smilende omgjengelig grei person, som får komplementer for at jeg er så grei . Og det er hyggelig.

Jeg har en veldig god venninne, ellers så har jeg få eller ingen venner.

Jeg er ikke god på "smal talks" , det er ikke noe for meg.

Så i større selskapelige sammenhenger ramler jeg helt ut.

Føler meg bare kjempeensom og blir gjerne psykotisk som en reaksjon på den tøffe belastningen det er.

[Parfumfreek]

Nei, det er sant. Svært få av oss er enkle å leve med. Det er nok viktig at du unngår de situasjonene som gjør deg psykotisk, ikke alle må gå i det store sosiale sammenhengene.

Du er veldig klar over både de gode og dårlige sidene dine, og det er imponerende. Ikke mange vil innrømme at de setter folk opp mot hverandre osv. Det er i de situasjonene andre bør sette grenser for deg, gjør de det? Og finner du deg i det?