Fighteren Lines nye liv

[Fam]

Aner ikke...Håper bare at alt er i skjønneste orden...

Det håper virkelig jeg også..

[Gjest Fighteren]

til alle dere som har vært her inne og besøkt meg - til tross for at jeg " ikke var hjemme " - tusen takk!

Jeg har ikke vært her inne på lenge. I perioden hvor jeg var så veldig veldig syk, ble det veldig intenst for meg, og jeg brukte rett og slett " innleggene" mine som luftekanal for mine innerste tanker,frykter og føleleser - dette var noe som hjalp meg veldig der og da, fordi jeg ikke ønsket å la mine nærmeste se hvor hardt jeg faktisk hadde det. Det hørtes dumt ut, ikke sant?? Det var viktig for meg å vise styrke, mot og håp, for da kunne de kanskje gjenspeile det samme til meg - på en måte?? Ett innlegg kunne ta meg timesvis å skrive ned - men det fikk meg til å fokusere på noe spesifikt, og det gjorde at jeg fikk litt mindre tid til å kjenne på smertene og skrekken.

Da jeg startet denne dagboken, var poenget å skrive ned en ny start. En ny start, fordi selv om jeg var den samme som før sykdommen, følte jeg at jeg allikevel startet fra " scratch" da jeg ble erklært syptomfri. Tiden som skulle være lys og positiv, ble mer en mix av følelser jeg aldri ante ville dukke opp; alt ifra skyldfølelse til lettelse, usikkerhet til ukuelig optimisme og ned i den dypeste kjeller for deretter å være i skyene for den minste ting. Visstnok en reaksjon som endel i min situasjon får, når skyene ser ut til å lette. En veldig vanskelig tid, hvor man må fokusere på å finne lyset i enden av tunellen og komme seg ut der og gå veien videre.

Jeg fikk derfor aldri skrevet noe særlig her inne; det ble for mye annet som tok tid, og sulten som plutselig en dag dukket opp - sulten på å leve og oppleve ble nesten altoppslukende.

Jeg ble redd for å gå glipp av muligheter, ville reise, se,lukte,oppleve. Alt ble så veldig viktig og intenst - nesten som om en trodde noen skulle trykke på av-knappen og alt skulle forsvinne, og at jeg derfor måtte få med meg mest mulig, fortest mulig??

Så, en dag - roet det seg plutselig. bitene falt langsomt på plass, og livet så plutselig klart ut igjen. Jeg fikk klare fornemmelser over hva som var viktig og hva som ikke var fullt så viktig, jeg fikk en følelse av hvilken vei som var viktig for meg, og begynnte å lytte mer til " min indre stemme".

Mannen min - verdens beste - vi har et så unikt samhold; det føles som om vi er en sjel i to kropper. - Høres ikke det rart ut?? Men det er helt sant, det er sånn det føles. Aldri i hele mitt liv, vil jeg noengang forstå hvor han fikk all den styrken ifra, som han viste under den vanskelige perioden.

Barna våre - er veldig nære. Vi har en enorm nærhet til hverandre, og de er alle veldig oppmerksomme og husker altfor godt den vonde tiden. De snakker ofte om det, og er alle veldig veldig beskyttende ovenfor meg og hverandre. " Husker du når du ikke hadde hår, mamma? " " Husker du når du hadde så vondt at du gråt hele natten, og så kom jeg og holdt rundt deg helt til du sovnet igjen - pappa på ene siden og jeg på den andre siden?" De to minste har sykehusfobi, og veslefrøken har frisørskrekk, og vil helst ha så langt hår som mulig, så det ikke faller av. Vi er alle merket av en veldig vanskelig periode av livet vårt, men er også forferdelig takknemlig for at vår historie ikke fikk den slutten vi ble forespeilet.

Livet mitt nå, er litt anderledes enn det var før. Jeg var veldig flink til å planlegge fremtiden - nå er jeg mye flinkere til å planlegge for hverdagen og nær fremtid. Jeg gleder meg over de små ting i livet, som det så fint heter - alt fra det mest banale til de mer avanserte. Jeg har blitt mer et følelsesmenneske, enn jeg var før; gråter av alt ifra vakre filmer og bøker til reklamefilmer eller barn som synger.

Veslefrøken skulle underholde sammen med klassetrinnet sitt på første adventsamling på skolen. Da alle disse barna begynnte å synge julesanger; " santa lucia", " en stjerne skinner i natt", da var det gjort for denne mamma'en ihvertfall - klumpen bygget seg mer og mer opp i halsen, og tårene bare trillet.

Vakre ord, gode gjerninger, omtanke og det å være et medmenneske er viktig for meg å fokusere på, merker jeg.

Jeg har gått tilbake i jobb, men ble sykemeldt i desember. Jeg fikk enorme hodesmerter, som ikke går bort - de går opp og ned på smerteterskelen, men går ikke bort. Ikke særlig komfortabelt, men heldigvis ikke noe farlig. Skal til MR & EEG om noen uker, og får sikkert greie på hva det er utifra det. Ikke bekymret - hadde det vært grunn til bekymring, hadde de nok sendt meg til sjekk med en gang.

Det å begynne å jobbe igjen, var kjemperart. Jeg følte at mye måtte startes fra begynnelsen igjen, men merket at jeg også synes jobben min var meningsløs. - Jeg følte ikke at jeg gjorde en forskjell for andre som virkelig betød noe - jeg kunne ikke se poenget i min egen jobb. Kort etter at jeg startet igjen, ble en kollega av meg syk. Kreft i bukspyttkjertelen. Vi hadde mye kontakt da hun ble syk. Dessverre er den typen kreft spesielt lumsk, og det var derfor ingenting de kunne gjøre for henne, annet enn å lindre smertene. Hun døde på Hospice Lovisenberg 6 måneder etter diagnosen ble stilt. det var vondt, og satte igjen livet i perspektiv.

Jeg har derfor engasjert meg mer i frivillige organsisasjoner. Jeg er engasjert i besøkstjeneste, har stilt hjemmet for åpent som besøkshjem for 3 gutter som har en syk mamma. Pappaen deres døde for noen år siden, og de er her 3 helger i måneden. De er fantastiske gutter, og det er alltid stor stas nåe de kommer. Julaften var de også hos oss. Under juletreet var det så mange gaver, at vi måtte ommøblere stuen i anledning julen,, for å få plass til alle julegavene og samtidig få plass til alle som kom til å ligge på stuegulvet og åpne pakker ( og vi har en ganske stor stue, altså! ). Først såg vi alle sammen på 3 nøtter til Askepott, så besøkte vi mammen deres på sykehuset og feiret jul og åpnet julegaver der. Deretter reiste vi i kirken og sang julesanger før vi returnerte hjem til Kalkun, julenissen og åpning av julegaver. Jeg håper av hele mitt hjerte at mammaen blir frisk, men om ikke det skulle skje, vil vi alltid være her for dem-uansett. Gullunger er de! =)

For noen uker, satt jeg på kjøkkenet og gikk igjennom diverse i et skap. Av en eller annen grunn, kom jeg til å tenke på Carpe Diem. - Dere husker Carpe Diem, som også skrev dagbok, ikke sant? Jeg tenkte på hvor sterk hun virket, og hvor godt mot hun alltid viste i sine innlegg. Jeg tenkte at det var vondt hun ikke klarte kampen sin, og lurte i mitt stille sinn på hvordan Carpe Diem-mannen og barna har det nå. Jeg sendte dem mange gode tanker, og sa stille for meg selv, " jeg håper du har det bra der du er nå, Carpe Diem "

Det er så mye som har skjedd de siste årene - det virker som om det var igår, samtidig som om det likegodt kunne ha vært for 20 år siden. Jeg føler at jeg levde en mannsalder i løpet av denne tiden - og lærte mer om livet - og om døden - enn jeg trodde ville være mulig. Den smerten jeg føler når jeg ser tilbake, og den usikkerheten jeg føler i samme åndedrag, er enorm. Samtidig føler jeg at jeg har med meg mye lærdom i bagasjen- " rpoblemet2 mitt, er at jeg ikke vet hvordan jeg skal bruke denne lærdommen? - Hvordan skal jeg få sagt og vist " takk"?? Jeg har følelsesmessig vært i de dypeste,mørkeste hull og på de høyeste topper. - Jeg har fremdeles mange stunder midt på natten når jeg ligger lys våken og bare tenker og undres. Det er mange tanker - noen av dem ville jeg ikke engang ha skrevet ned her; de blir for sterke, rett og slett. Disse periodene, er viktige for meg; når de er over for " denne gang", ser verden klarere ut, og jeg mestrer den på en bedre måte, føler jeg.

2008 var bra......2009 skal bli enda bedre!! Mange opplevelser, mange reiser, mye ugjort, som skal tas tak i.

Jeg føler nå at jeg skal skrive litt her inne. Jeg har ikke lest igjennom alt jeg har skrevet tidligere. Jeg er ennå ikke klar for det - fremtiden er fremdeles mye viktigere å fokusere på. Jeg kjenner dessuten hvert ord som om de var skrevet for 5 minutter siden, så jeg har ikke behov for å lese igjennom dette ennå. Til tross for at det en stund siden, er det fremdeles for nært.

Nå skal jeg først og fremst fokusere på det som skal skje - ikke bare det som har skjedd. I 2009, skal vi til Malaysia, Vietnam, Dubai og Spania. Gleder meg supermye, og ser frem til disse nye opplevelsene; meg,mannen min og alle ungene; bedre reisefølge kan jeg ikke tenke meg! =)

Lev livet vakkert,ekte og minnerikt!

Gode klemmer fra

Line

[Fakse]

Fint å se deg her inne igjen. Håper 2009 blir et fanastisk år for deg

[Gjest Fighteren]

1000 takk, Fakse - samme til deg!!

Klemmeklem

Line

[MzS]

Åh, så godt å se deg igjen og at alt fortsatt er bra med deg og dine! Har tenkt på deg

Tenker også iblant på Carpe Diem og hvordan det går med familien hennes. Fulgte kampen hennes nøye og tok det tungt når hun døde! Hun var et flott menneske som jeg var dypt imponert over

Når det er sagt er jeg ikke mindre imponert av deg! Måten du har kjempet deg gjennom alt du har opplevd er helt fantastisk, og det at du f.eks viser en slik styrke og kjærlighet at du tar til deg disse tre guttene som en del av familien, er et enormt eksempel til etterfølgelse for alle oss andre! Blir inspirert av livsgleden, opplevelsestrangen og kjærligheten din, og skal ta den med meg videre så godt jeg kan.

All mulig lykke til videre - nyt dagene som kommer, og ha et fantastisk 2009!

Stor klem

[Nicky B]

MzS skriver akkurat de ordene jeg ville legge igjen til deg, Fighteren Line.

Du er virkelig en inspirasjon til etterfølge! Ønsker deg alt godt med din familie nå og i fremtiden. Håper 2009 blir et fantastisk år!!