Det å få barn.....

[Gjest Miss Guided]

Man vet ingenting om parneren sin før ungene er der. Før ungene kommer er som regel forholdet helt fint, man har tid til å holde på med hobbyer og å gjøre husarbeide når det passer oss selv. Ikke minst elske når det måtte passe oss på dagen, og hvor som helst i huset. Og når vi er forelsket så er vi så innstilt på at forholdet skal gå knirkefritt og svelger gjerne noen kameler for å unngå bråk. Og de fleste av oss er jo soulmates på det stadiet, og enige om alt fra fordeling av husarbeide til oppdragelse av de ungene vi ennå ikke har fått. Rosenrødt.

Og så kommer barna, med tilhørende ammeproblemer, nattevåk, kolikk osv. og da er det ikke vi som styrer tiden lenger. Og da kommer våre andre egenskaper til syne, fleksibiliteten vår, omstillingsevnen vår og toleranseterskelen vår. Hvor stor toleranse har vi når vi har gått hjemme med en kolikkunge på armen hele dagen og når mannen kommer hjem lengter vi etter avlastning og han er sliten og må sove en times tid, og etterpå må han ha halvtimen sin på wc med avisen og så er det middag. Da ble i hvert fall jeg sur og han ble sur på meg fordi jeg ikke forsto han og så var idyllen brutt - for en stund.

Fordi om vi lever i et forhold så betyr det ikke at vi er helt like og at vi utvikles i samme retning og med samme tempo. Jeg har også opplevd at verdens snilleste og roligste mann har blitt verdens mest hatefulle og hevngjerrige etter et samlivsbrudd, ikke mitt for jeg lever ennå med barnas far - til tross for hans dovaner . Og det er sånt man ikke vet på forhånd, selv om vi kan ha snakket masse om temaet i forkant. Når vi er forelsket og forholdet er godt så tror vi jo alle at dette er et forhold som vil vare til evig tid og at vi vil leve lykkelig og på en rosenrød sky hele vårt liv.

[Gjest =tentacle=]

Hvis paret hadde hatt god kommunikasjon med hverandre, vilje og evne til å løse konflikter og ditto for samarbeidsevner når krav, forventninger, arbeidsbelastning og stress økte på etter en eller flere familieforøkelser, så hadde de kanskje ikke gått fra hverandre i utgangspunktet?

[Varja]

Det forekommer faktisk at den ene parten helt på egenhånd bestemmer seg for å gå ut av ekteskapet/forholdet selvom paret har barn. Sånt aner man ikke nødvendigvis noe om før det skjer. Hadde selv vært gift i mange år før vi fikk barn. Barnet var i høyeste grad planlagt og jeg tvilte overhodet ikke på at dette skulle gå helt fint. Likevel må jeg oppleve at mitt barn vokser opp som skilsmissebarn. Jeg tror ikke noen kunne forutsett dette.

[Gjest lazuli]

Folk forandrer seg ganske mye når de blir foreldre. Fra å konsentrere seg om hverandre skal man flytte fokuset over på å en tredjepart nemlig barnet.

Før man får barn utveksler man gjerne meninger om hvordan ting skal være. Som de fleste andre forestillinger vi har om situasjoner vi ikke har vært i er de lettere å løse i teori enn det faktiske resultatet som ofte viser seg i praksis. Det er forhold som faktisk må tas i betraktning som man ikke engang tenker på før man er i den aktuelle situasjonen.

Det er vel kanskje derfor vi ofte er så skråsikre på at vi med rette kan kritisere andre for deres dårlige mestringsevne i situasjoner vi mener oss å skulle ha taklet bedre selv

[Gjest KATTAstrofe]

Jeg er totalt enig i at man ikke kan vite før man står der.

Det jeg syns er så forunderlig er at man kan gå fra å elske en person til å ikke engang kan klare å bli enige om hvem som skal kjøpe finklærne til barnet til jul.

Eller at den ene nekter å betale barnebidrag.

Det er ganske utrolig å ikke klare ås ette barnet foran sitt eget sinne i den grad jeg sankker om ....

Jeg tenker at jeg hadde aldri giftet meg med mannen min om jeg ikke var sikker på at han er såpass fornuftig at han i en eventuell slik situasjon klarer å fokusere på det som er viktig....

Noe fornuft må man bruke.

Jeg har inntrykk av at folk ikke tenker over den situasjonen og gifter seg KUN av forelskelse, og IKKE i det hele tatt tenker på fremtidens muligheter..

←

Ja, det er vanskelig å forstå og lett å dømme mennesker i en slik situasjon. Jeg tenkte som deg helt til det ble slutt mellom søsteren min og mannen hennes. For å gjøre en lang historie kort, så har min ekssvigerbror forvandlet seg fra å være en kjærlig og omsorgsfull far og mann, til å bli en manipulerende jævel som sniker rundt min søsters hus. All kommunikasjon skjer via advokat på grunn av en del trusler fra ham. Alt i regi av hans nye flamme.

Dette er heldigvis ikke en vanlig situasjon rundt i Norges land, men kommunikasjonsproblemer oppstår jammen ikke bare på grunn av at foreldrene ikke kan samarbeide. Det finnes også tredjepersoner som elsker å stikke kjepper i hjulene.

Søsteren min og eksen hadde vært sammen i ti år før de fikk barn, så en kan vel ikke påstå at barna ble laget på impuls.