Det å få barn.....

[Gjest Gjesten]

Ja, jeg ser gang på gang både her inne og i virkeligheten at man etter et brudd får store problemer med å samarbeide om barna. Om hva enn det skulle være egentlig. Samvær, kjøp av klær, deltakelse på fritidsaktiviteter.

Nå ser jeg det jo hos foreldre som er sammen også. Helt forskjellige syn på barneoppdragelse, krangling foran barna, forledre som slår, kjefter, kuer barna. En som skjemmer bort, en som kun gir barna arve-klær og ingenting nytt og "kult" som andre barn har.

Spørsmaålet mitt er:

Hvorofr får folk barn med folk som er så forskjellige fra dem selv når det blir så mye konfrontasjoner utav det? Og hvorfor velger folk å gifte seg og få barn med folk de ikke kan klare å samarbeide med når man evt skilles igjen?

Folk forandrer da seg ikke SÅ mye i løpet av tiden man er sammen?

Forstår det ikke.

Jeg har valgt en mann som er snill og omtenksom, og vi har allerede fått det ganske klart i hvilken "ånd" våre barn skal oppdras i, selv om jeg selvfølgelig forstår at vi kommer til å være uenig i ting vil jeg aldri tenke meg at vi skal bli så uenige at vi ikke klarer å samarbeide..

Man må da klare å sette andre foran seg selv og sine meninger av og til?

[Top Gun]

Hvorfor får folk barn med folk som er så forskjellige fra dem selv når det blir så mye konfrontasjoner utav det? Og hvorfor velger folk å gifte seg og få barn med folk de ikke kan klare å samarbeide med når man evt skilles igjen?

Kanskje de er 1) desperate, 2) har det travelt med å få barn og 3) mistrives i eget selskap og ikke tror de kan finne en bedre partner.

[Gjest Madam Felle]

Det er lettere å diskutere slike ting, før man faktisk står oppe i det selv. Like enkelt som det er, å oppdra barn før man har fått barn selv. Det er først når man har fått barna, som en vet 100% hvordan tingene blir.

Mennesker er bare mennesker, og det finnes ingen som er perfekte. De fleste av oss har dårlige dager, og det har barna også. Når både foreldre og barn har en dårlig dag, så er det ikke alltid like lett å være pedagosik riktig.

Barn som hyler og skriker, skal gå selv, klare selv, trasse, surmule, sutre osv, da er det ikke alltid like enkelt å være foreldre.

Det kan være mange årsaker, til hvorfor folk ikke klarer å samarbeide etter en skilsmisse. Såre følelser er ikke alltid greit, selv om det ikke burde gått ut over barna, er det vel få som klarer å ta slike hensyn.

Man finner andre personer å leve med, og plutselig er det andre som skal ha noe de skulle ha sagt også.

Så skulle man vært 100% sikker på noe, så burde ingen fått barn.

[momo]

Nå er det jo veldig mange barn som ikke er planlagte.

Jeg var selv sammen med en da jeg var ung, vi var veldig forelska i hverandre, men hadde forskjellig syn på det meste. Så vi krangla noe forferdelig, og var vel ikke så bra for hverandre. Han var en jeg ikke ønsket og få barn med heller, derfor gikk jeg på p-pillen. Men jeg ble gravid, jeg ble presset av han til og ta abort, noe jeg er glad for den dag i dag. For jeg vet at det hadde aldri gått bra og vi hadde ikke fått noe godt samarbeid.

Men abort er jo ikke en løsning for alle, og jeg skjønner at man ikke vil ta abort bare fordet man ikke har en perfekt pappa til barnet.

Nå er jeg gift med en helt fantastisk og utrolig mann. Verdens snilleste og en fantastisk far. Vi har et barn på 5 år og en til på vei.

Jeg er helt sikker på at samme om vi skaulle holde sammen eller ikke, så vil vi ha et godt sammarbeid om barna og han vil alltid stille opp for barna sine.

Men det er jo mange og som tror at de har funnet den perfekte og få barn med, men når man går fra hverandre, så går ting galt og partene gjør kanskje noe helt annet enn hva de hadde trodd eller har sagt.

Mennesker kan jo og forandre seg over tid.

[Gjest Gjesten]

Jeg er totalt enig i at man ikke kan vite før man står der.

Det jeg syns er så forunderlig er at man kan gå fra å elske en person til å ikke engang kan klare å bli enige om hvem som skal kjøpe finklærne til barnet til jul.

Eller at den ene nekter å betale barnebidrag.

Det er ganske utrolig å ikke klare ås ette barnet foran sitt eget sinne i den grad jeg sankker om ....

Jeg tenker at jeg hadde aldri giftet meg med mannen min om jeg ikke var sikker på at han er såpass fornuftig at han i en eventuell slik situasjon klarer å fokusere på det som er viktig....

Noe fornuft må man bruke.

Jeg har inntrykk av at folk ikke tenker over den situasjonen og gifter seg KUN av forelskelse, og IKKE i det hele tatt tenker på fremtidens muligheter..

[Gjest *Snart medlem*]

Det kan jo være mange årsaker - her er noen jeg kommer på i farten:

- Mange barn er ikke planlagte.

- Forhold kan gå fra godt til dårlig.

- Mange har dessuten en forestilling om at et barn kommer til å knytte dem bedre sammen.

- Når man først får barn, kan situasjonen for begge foreldrene endret seg mer enn man trodde, og forholdet endrer seg.

- Forelskelse gjør blind.

[Gjest Blondie65]

Hvis man er sammen når man er svært unge og gifter seg svært ung kan det godt være at man forandrer seg totalt i løpet av den tiden man er i et forhold.

Spørsmålet kan også dras videre til:

- Hvorfor jenter gifter seg/blir sammen med voldelige menn? De var vel ikke voldelige da de kom sammen?

- Det å bli foreldre er for mange et stort sjokk og en gigantisk omveltning. Og det krever at man tilpasser seg. Kanskje den ene parten i forholdet vokser med oppgaven mens den andre ikke gjør det?

- De snilleste menn eller for den slags skyld damer kan klikke fullstendig oppe i hodet ved et samlivsbrudd og tenke mer på seg selv og sin "hevn" enn barna. Dessverre har jeg sett dette hos mange som jeg ikke ville trodd det om. En verdig avslutning av et forhold og et fremtidig samarbeid om barna krever at man er voksen nok ved bruddet til å ha to tanker i hodet på en gang, og ikke bare konsentrere seg om seg selv og sin egen "kos med misnøye".

Ære være de som klarer dette, det har ofte vist seg å være voksne oppegående mennesker som setter andre høyere enn seg selv. Av og til får man ikke sett disse egenskapene før krisen er der.

[Gjest Fresh]

Det jeg synes er merkelig er når noen aleneforeldre sukker og klager over at den andre forelderen aldri vil bli voksen og aldri vil forandre seg, og at h*n alltid har vært så håpløs. Da lurer jeg på hvorfor de fikk unger med den personen til å begynne med.

[Gjest Gjesten]

Det jeg synes er merkelig er når noen aleneforeldre sukker og klager over at den andre forelderen aldri vil bli voksen og aldri vil forandre seg, og at h*n alltid har vært så håpløs. Da lurer jeg på hvorfor de fikk unger med den personen til å begynne med.

←

Ja, det er jeg helt enig i.

Har sett det flere ganger. Men ser det også blandt ulykkelig gifte, som heller ikke vil skille seg og heller leve ulykkelig, og la barna draes ned sammen med dem...

[Gjest Mayamor]

Livet blir til mens en lever det. Jeg skulle ønske at eksen og jeg kunne vært like gode foreldre som samboende som vi er som ekser... Men tenk så trist; da ville jeg ikke møtt samboer og hatt det så bra nå...

[Gjest gjesta]

Jeg fikk barn med en som sa at hans største ønske var å bli pappa før han ble 30 år og jeg tror faktisk at det stemte.

Vi fikk førstemann da jeg var 24 og han 29.

Har erfart i ettertid at han ønsket nok å bli pappa, men han ønsket ikke det ansvaret det innebar. Heller ikke det å ha en familie. Han hadde en forestilling om hvordan det skulle være, men når virkeligheten krevde mer av ham så ville han ikke gjøre noe med det.

Vi kranglet ikke og hadde god kommunikasjon. Vi var virkelig glad i hverandre. Ingen av oss visste hvordan det var å være foreldre. Jeg tok ansvaret. Han ikke.

Må legge til at vi hadde bodd sammen i 1 1/2 år da datteren vår ble født og hun var ikke planlagt.

[Gjest Madam Felle]

Jeg er totalt enig i at man ikke kan vite før man står der.

Det jeg syns er så forunderlig er at man kan gå fra å elske en person til å ikke engang kan klare å bli enige om hvem som skal kjøpe finklærne til barnet til jul.

Eller at den ene nekter å betale barnebidrag.

Det er ganske utrolig å ikke klare ås ette barnet foran sitt eget sinne i den grad jeg sankker om ....

Jeg tenker at jeg hadde aldri giftet meg med mannen min om jeg ikke var sikker på at han er såpass fornuftig at han i en eventuell slik situasjon klarer å fokusere på det som er viktig....

Noe fornuft må man bruke.

Jeg har inntrykk av at folk ikke tenker over den situasjonen og gifter seg KUN av forelskelse, og IKKE i det hele tatt tenker på fremtidens muligheter..

←

Hadde alle tenkt som deg, ville det ikke vært problemer mellom folk i det hele tatt. Beklageligvis er det ikke det, og derfor har vi de problemene som mange har.

Det er ikke vanskelig å "hate" en person man elsket, for har man blitt såret mange nok ganger, av en og samme person, vil kjærligheten gå over til "hat" i stedet. Og da er det ikke alltid like enkelt å være fornuftig.

[Solskinnsbolla]

"Hvorofr får folk barn med folk som er så forskjellige fra dem selv når det blir så mye konfrontasjoner utav det? Og hvorfor velger folk å gifte seg og få barn med folk de ikke kan klare å samarbeide med når man evt skilles igjen?

det er sjelden noen tenker: "Vi krangler mye...hmm, er det normalt? Hvorfor fungerer ikke dette? OG burde man egentlig få barn sammen, burde jeg få barn med denne mannen når vi krangler så mye?... hvordan blir det da når vi får BARN?"...

man vet ikke, velger ikke, at samarbeidet etter et evnt brudd/skilsmisse går til helvete. ALLE (ja, det tror jeg faktisk) foreldre vil det beste for barnet sitt, men gjør det ikke pga

1- de veit ikke hva det beste for barnet er

2- de tror at de gjør det beste for barnet- men er ikke ærlige(de er redd for å spørre seg selv og evnt barnet, fordi de er redde for svaret)

3- de GJØR det beste for barnet, men

4- de møter en stormende motstand eller total resignasjon hos den andre forelderen.

jeg tror i bunn og grunn noen ikke skjønner hva de går til, de er naive og/ eller mangler refleksjon rundt dette emnet: giftemål og barn. men det er ikke så lett å vite når man ikke har prøvd heller! (det tar litt tid å bli kjent med seg selv og hva man EGENTLIG trenger og ønsker)

ofte synes jeg også at det er manglende respekt( dette er ment generelt og ikke til noen her) innlevelse og empati for de som opplevere skilsmisse og opprivende konflikter rundt barn. tror mange som opplever dette opplever å bli dømt og blir pålagt skam og en skyldfølelse som ikke hjelper på situasjonen.

KLEMS

[Gjest Gjesten]

det er sjelden noen tenker: "Vi krangler mye...hmm, er det normalt? Hvorfor fungerer ikke dette? OG burde man egentlig få barn sammen, burde jeg få barn med denne mannen når vi krangler så mye?... hvordan blir det da når vi får BARN?"...

Sitat fra Solskinnsbolla...

Stemmer dette?

Om jeg og mannen hadde kranglet mye når vi ble sammen, og ikke hadde gode løsninger på det hadde jeg sett på det som et tegn på at forholdet ikke fungerte.... Da hadde vi nok måttet ta en prat...

Hvor langt er det vanlig at folk lar ting gå før man snakker sammen? Syns ikke det virker som folk prater med hverandre lenger jeg.... I ale fall ikke når jeg leser slike uttalelser....

[Nellie Cortado]

Det er nok også desverre mange som prøver å reparere dårlige forhold med å få barn. Noen tror visst at det gir en ekstra grunn til å holde sammen når man egentlig hadde tenkt å gi opp.

Men det å få barn kan jo være en enorm "påkjenning" for forholdet, og da går det i hvertfall galt.

Mange kvinner bruker jo også det for å holde på en mann som ikke vil binde seg.

Det er trist når barn blir brukt slik, de blir jo som oftest den skadelidende parten.

[mummimamma]

Den personen man skiller seg fra er ikke den samme man giftet seg med.

Xen og jeg hadde samme meninger om hvordan vi ville ha det ved eventuell skillsmisse, som nye forhold og fordeling av samvær. Når han fant seg en annen forandret han disse til fordel for seg. Da var det ikke viktig å vente med å la barna treffe den nye eller få et nytt barn, holde avtaler om hvordan samvær skulle være. Han ble en annen enn den personen han var før. Forholdet til den nye var viktigere enn barna, selv om han sier noe annet så er det sånn barna har opplevd det.

Jeg giftet meg og håpet at det skulle vare. Jeg ville vi skulle være en familie. Det var dessverre ikke hans ønske. Noen ganger velger man ikke selv.

Skal bli spennende å se om det å få barn så fort i et helt nytt forhold gjør forholdet sterkere.

[prinsessa]

Det jeg synes er merkelig er når noen aleneforeldre sukker og klager over at den andre forelderen aldri vil bli voksen og aldri vil forandre seg, og at h*n alltid har vært så håpløs. Da lurer jeg på hvorfor de fikk unger med den personen til å begynne med.

←

Kunne ikke vært mer enig med deg. Hvis man har en partner som aldri tar ansvar og hjelper til så skjønner jeg ikke at man tror at dette vil forandre seg når han blir pappa.

[Helen]

Jeg har 3 barn med 3 forskjellige fedre (skyt meg......)

Den eldste fikk jeg med min ungdomskjæreste, vi var sammen fra jeg var 14 til jeg var 23 år. Fikk barn rett før jeg fylte 21 (p-pilla sviktet), men forholdet var dømt til å mislykkes, vi vokste rett å slett fra hverandre.

Jeg hoppet da rett inn i et nytt forhold, ble gravid bare etter 8 mnd,(p-pillene sviktet i gjen på en sydentur der jeg slet med diare), forholdet ble bare 3 år gammelt mye pga hans alder, han var 12 år eldre enn meg men oppførte seg etterhvert som om han 30 år eldre.

Den tredje var planlagt, da hadde jeg vært sammen med min kjære i ett år. Vi har nå vært sammen i over 8 år og gift i 5 år. Tror jeg har funnet mannen i mitt liv

Med de to andre fedrene har jeg "verdens beste forhold", ingen uvennskap eller krangling. Klart det tok litt tid før alt gikk seg til, det var litt kranglig og tull til å begynne med, men nå er det overhodet ingenting, det er så godt.

Man klarer å samarbeide hvis man vil.

Mannen min har også et supert forhold til sin eks som han har barn med

[Gjest miiip]

Hvorofr får folk barn med folk som er så forskjellige fra dem selv når det blir så mye konfrontasjoner utav det? Og hvorfor velger folk å gifte seg og få barn med folk de ikke kan klare å samarbeide med når man evt skilles igjen?

Folk forandrer da seg ikke SÅ mye i løpet av tiden man er sammen?

Som flere andre har sagt: den man gifter seg med er ikke den samme man skilles fra.

Mange skilsmisser ender i bitter strid, da kan det være vanskelig å samarbeide og se hva som er det beste for barna.

Med nye partnere, sjalusi, stolthet, dårlig økonomi osv inne i bildet synes jeg ikke det er overraskende at mange ekspartnere har vanskelig for å samarbeide.

[Caramba]

Det er vel ganske så umulig å forutse hvordan livet kommer til å bli når barna kommer. Det sterkeste forhold kan få seg en knekk når pliktene og kravene melder seg. Kanskje ikke begge parter fikser det, selv om de trodde de kom til å gjøre det på forhånd. Følelser forandres og kjærlighet går over til skuffelse og hat dersom man blir såret ofte nok av den man elsket en gang...

Det er veldig farlig å dømme folk for å få barn med "feil" person uten å kjenne hele historien.

Endret 13. desember 2006 av Caramba