Matkresne barn

[Gjest graceland]

Vi har to barn på 2 og 5 år, som ikke er så veldig glade i mat. De liker nesten ingenting til middag.

Har du middagsforslag til oss?

Og vær så snill å si at de blir bedre med årene?

[Gjest gjesta]

De blir bedre med årene, men det går sakte

Umulig å komme med middagsforslag siden du ikke sier hva de liker og ikke liker. Når du har to så er et av problemene at det den ene liker trenger ikke den andre å like.

Husker da mine var små så prøvde jeg i det lengste å lage middag som alle likte. En periode var det kun kokt torsk som alle spiste Noen ganger lagde jeg to varianter. Dersom en av ungene ikke ville ha noe, så lagde jeg bare noen brødskiver. Det hendte jeg lagde en ekstra middag kun til meg selv etter at ungene hadde lagt seg.

Legg bittelitt av alt på tallerkenen deres og oppfordre de til å smake. Jeg har ikke tro på tvang for da kan de få motvilje mot mat og det ødelegger også roen rundt matbordet.

[Simone]

Hjemme hos oss fungerer dette kjempebra (har en 2-åring) men det går selvfølgelig i bølger. Vi er iallfall opptatt av å kose oss med å spise middag sammen og prioriterer dette stort sett hver dag. 2-åringen får akkurat det samme som oss, alt på en tallerken, så plukker hun selv. Hun får ikke særbehandling.

Er i trassalderen nå, så til tider spiser hun mindre, men hun er tilbøyelig til å smake på alt, og hun liker til og med brokkoli, oliven, all slags fisk.. alle de typsike tingene som unger ikke liker.

Kanskje har det noe med foreldrenes vaner å gjøre, pluss om de har vært vant til å få den samme maten siden de var babyer, men aller mest har jeg troen på å lage en positiv ramme rundt måltidet, tenne lys, ta de med på matlagingen (f.eks dekke på bordet eller legge poteter i kjelen) og la de kose seg.

Har lagt merke til at hvis vi observerer henne ved bordet for å se om hun spiser så blir det raskt en litt forstyrrende oppmerksomhetsgreie, men hvis hun får sitte og plukke og prøve selv så går det mye bedre. Unger spiser hvis de er sultne, så jeg lager sunn og god mat og gir ikke etter på det. Hvis vi har laks så får hun ikke pølser, ikke sant..

Variasjon, farger, kos og glede pluss medvirkning og "likhet for loven" er min oppskrift.

Vet ikke om dette er gode råd, eller om vi bare er heldige og har en grei unge. Uansett, det pleier å bli lettere når det blir litt større, etter hva alle sier..

[Gjest graceland]

Her i huset liker de nesten ingenting. Og det er helt riktig, at det den ene spiser liker ikke den andre. De spiser pommes frites, pølser, pannekaker, grøt og mais. Det tror jeg det er det eneste jeg kan garantere at de spiser.

Men nå har jo størstemann en far som lever på frossenpizza og sjokolade, så det er vel noe av forklaringen... :icon_neutral:

[Gjest Vidvandre]

Tror det er litt arvelig med matvaner. Pappaen min spiste bare brødskive med leverpostei han. Jeg spiste bare grøt, brødskiver og pannekaker når jeg var lita. Likte nesten ingenting.

Og det gjør jeg egentlig ennå, pluss pizza og pommes frites. Men jeg begynner å like mer og mer. Jeg har lett for å brekke meg hvis jeg ikke liker noe, så må ta det gradvis. Angrer på at jeg ikke prøvde å "begynne å like noe" før, men jeg var også en ganske sta unge som nektet plent. Uansett vil jeg anbefalle mødre å gradvis få barna til å prøve å spise variert, for det er utrolig kjipt å være 20 år og ikke kunne bli med kjæresten sin ut på fin restaurant fordi jeg ikke liker maten.

[Gjest Gjesten]

Spiser de ikke er de vel ikke sultne nok da?

Jeg har tro på å servere det samme til hele familien og ikke gi etter på det.... Spiser de ikke får de vente med mat til kveldsmaten..

[Gjest Vidvandre]

Spiser de ikke er de vel ikke sultne nok da?

Jeg har tro på å servere det samme til hele familien og ikke gi etter på det.... Spiser de ikke får de vente med mat til kveldsmaten..

Av egen erfaring funker ikke det alltid. Jeg var skikkelig sta. Husker jeg som 4åring satt kjempelenge ved matbordet etter de andre var gått. Fikk ikke gå fra bordet før jeg hadde spist opp. Men det gjorde jeg altså ikke. Ville ikke ha. Gikk heller til sengs sulten. Og moren min ville jo selvfølgelig ikke sulte meg, så hun ga meg havregrøt når jeg ikke spiste det de andre spiste. Etterhvert ble det havregrøt hver dag fram til jeg ble tretten år og fikk slippe å spise middag med familien (for det var bare ukoslig uansett, jeg var så forbanna sta som tenåring også).

[Apple-]

Akk, jeg kjenner meg igjen! Lilleeple er ganske kresen, men har nok blitt litt bedre. Vi har noen faste regler som han kjenner, det hjelper litt. Alt som er nytt MÅ smakes på, men hvis han ikke liker det, kan han spytte det ut (men han må smake ordentlig), og han må spise en gitt (liten) mengde hvis det er mat jeg vet han liker.

Dette har hjulpet hos oss:

- at han er med på å lage maten (skjære gulrøtter, helle vann i potetkjelen, hente ting i kjøleskapet/fryseren, dekke bordet osv.). Han begynte å hjelpe til da han var omlag to, nå er han fem.

- at han får bestemme middagen i morgen hvis han spiser så og så mye i dag. Middagen i morgen må inneholde kjøtt/fisk og grønnsaker.

- at han får være med på å velge ut mat når vi er og handler. Jeg spør ham om "råd"; hva skal vi ha til fisken da (han elsker fisk, heldigvis!), vi må jo ha grønnsaker!

- at vi snakker om hvorfor vi trenger de forskjellige typene mat, han er nemlig opptatt av å vokse og bli stor (vi har pratet om hvor stas det er å bli større). Fisk og kjøtt er laget av proteiner, og det er musklene dine, også. Vi må ha grønnsaker fordi de inneholder vitaminer, og vitaminer gjør at vi ser bedre, at håret vokser osv.

- at alle sitter ved bordet til alle er ferdig med å spise (han er enormt treg), men det er grenser. Hvis jeg ser at han ikke spiser eller bare ikke følger med, sier jeg at vi andre skal gå fra bordet snart, så hvis du vil ha selskap, må du nok spiser litt fortere

- at han får forsyne seg selv (for han har jo blitt så stor ). Han må spise opp det han legger på tallerkenen. Det minner jeg ham på hver eneste gang, han får heller forsyne seg flere ganger hvis det ikke blir nok.

Jeg har ingen tro på at barn spiser hvis de er sultne. Joda, til viss grad, men de spiser bare til de ikke er sultne lenger, ikke til de er mette, og disse to er det stor forskjell på! Lilleeple slutter å legge på seg hvis jeg ikke følger med...

Kan du kanskje snakke med femåringen din om at maten hjelper oss å vokse osv, og spørre om h*n kan hjelpe deg å lære dette til toåringen? Og så spørre hva man kan gjøre for at toåringen skal lære det? For den eneste måten er vel egentlig å vise det...

[Plym]

"De spiser når de er sultne" kommer bare fra foreldre som aldri har hatt med et barn som virkelig ikke liker mat å gjøre. Sønnen min spiser ikke når han blir sulten, men han blir klin umulig å ha i hus. Han brekker seg til han kaster opp dersom han får noe i munnen som han synes er ekkelt, og det gjelder det meste utenom brødskiver.

Derfor provoserer det meg litt med alle som skråsikkert uttaler at det er foreldrenes skyld at barna er kresne. Selv om jeg mente vel noe sånt selv før jeg fikk et mathatende barn

[Gjest Silmarill]

Liker de fiskeboller i hvit saus da? Trodde alle likte det jeg! Fiskepinner, spagetti med kjøttsaus, kylling! Det liker dem vel?

Sønnen min likte bare pølser og annet humbugg da han var liten, nå blir han snurt om det ikke er en god salat ved middagen Det tar seg nok til skal du se!

Uansett, ikke la dem drikke mye eller spise noe mellommåltid før maten er servert - de spiser sikkert bare de er sultne nok!

[tingeling]

La de være med å på planlegging og laging av middagen.

legg opp litt av alt på tallerken, men ikke bland det hvis ikke barnet vil det.

Ikke tving barnet til å smake, men la maten være der (bare litt). Si at barnet kan spise det han/hun liker (eks poteter), men ikke lag egen middag/brødskiver.

Og kos dere med maten. Snakk om dagen og involver barnet.

Få gjerne hjelp av eldre søsken eller andre som barnet ser opp til. Min nevø nektet å smake grønnsaker helt til onkelen hans (som er den store helten) kom på middagsbesøk og viste at store gutter spiser grønnsaker. Nå går de ned på høykant

Noen bombastiske tips fra en som ikke har opplevd det selv, men som har lest litt om temaet.

tingeling

[Gjest gjesta]

"De spiser når de er sultne" kommer bare fra foreldre som aldri har hatt med et barn som virkelig ikke liker mat å gjøre. Sønnen min spiser ikke når han blir sulten, men han blir klin umulig å ha i hus. Han brekker seg til han kaster opp dersom han får noe i munnen som han synes er ekkelt, og det gjelder det meste utenom brødskiver.

Derfor provoserer det meg litt med alle som skråsikkert uttaler at det er foreldrenes skyld at barna er kresne. Selv om jeg mente vel noe sånt selv før jeg fikk et mathatende barn

←

Det her jeg kan jeg underskrive på.

Yngstemann her var en mathater. Selv da han skulle gå fra morsmelk til fast føde. Det var et helvete fordi han ikke ville spise og jeg hadde både helsesøster og barnelege på meg fordi han ikke la på seg som han skulle. I ren desperasjon så tok jeg ham med til homøopat da han var ca 8 mnd gammel. Jeg husker ennå sjokket da han fra den ene dagen til den andre plutselig gapte opp og var villig til å ta i mot maten.

Det var veldig begrenset hva han spiste da han var liten. Da han begynte med brødmat så spiste han kun kaviar på i 2 år

I dag er han 16 år og spiser litt mer variert og utvider stadig. Det har gått seg gradvis til. Selv nå er han sånn at han kun spiser et type pålegg i minst 3 uker før han bytter. Av frukt er det kun banan han spiser.

[Gjest Mayamor]

Men om barnet vet at "er jeg bare sta lenge nok - gir de seg..." - er jo det en bjørnetjeneste. Med det mener jeg ikke at en skal gi bare ting barnet hater. MEN ikke la det få goder ved å være sta. Truer du med "å avlyse julen" - gjør det. Er du ikke forberedt på å gjøre det - ikke tru med det heller. Gi barnet et valg. Ikke mellom pommes frites eller pannekaker hver dag, men introdusere litt etter litt. Utrolig hva mathatere setter til livs i barnehagen/skolen/hos venner dersom de bare "må"...

[Gjest Vidvandre]

Utrolig hva mathatere setter til livs i barnehagen/skolen/hos venner dersom de bare "må"... 

Heh. Tja, noen kanskje. Jeg ble litt beryktet i barnehagen etter jeg kastet stol etter en pedagogisk leder som prøvde å tvinge i meg tomatsuppe. Og hvis nissen prøvde å gi meg en appelsin ble den gitt i retur. Jeg rett og slett likte ikke, og liker fremdels ikke, tomatsuppe og appelsiner, og å bli tvinget i seg noe man brekker seg av er traumatisk.

Man må jo gi barna mat. Man kan ikke gi valg mellom mat eller ingen mat. Jeg opplevde ikke det ikke som en belønning når jeg bare fikk havregrøt når de andre koste seg med julemiddagen for å si det sånn. Men jeg nektet å spise pinnekjøtt, så da ble det havregrøt.

[Gjest Mayamor]

Jeg synes ikke en skal tvinge. Men ikke gi etter heller. La barnet vite at det står mellom det eller det eller ingenting. Ikke noen ekstra oppvartning dersom det eller det ikke passer... Det er det jeg mener.

[Plym]

Jeg synes ikke en skal tvinge. Men ikke gi etter heller. La barnet vite at det står mellom det eller det eller ingenting. Ikke noen ekstra oppvartning dersom det eller det ikke passer... Det er det jeg mener.

←

Men det er viktig å være klar over at ikke alle barn som nekter å spise gjør det av stahet. Jeg ser på gutten min at han har lyst til å smake på enkelte ting, men han tør rett og slett ikke. Livredd for å få ubehagelige ting i munnen. Han kan begynne å gråte av skuffelse over at han ikke turde. Så det nytter ikke med "dette eller ingenting", for da blir det faktisk ingenting.

[Gjest Mayamor]

Da gjelder det at du (som jo er ditt barns ekspert!) finner matvarer han liker/er vandt med i tillegg til noe nytt han er redd for å prøve. Tvang løser ikke noe, men å gi etter er en bjørnetjeneste i mine øyner (og ja jeg har også en mathater... )

[Gjest gjesta]

Siden jeg hadde en matvegrer i huset så gikk jeg for den holdningen at jeg tilbød mat jeg visste han spiste. Hans jobb var faktisk å spise den. Noe mer kunne jeg ikke gjøre. Jeg nektet å leke maten inn i ham

Jeg måtte rett og slett ta et standpunkt eller så hadde jeg blitt gal.

[Elmat]

"De spiser når de er sultne" kommer bare fra foreldre som aldri har hatt med et barn som virkelig ikke liker mat å gjøre.

Hundreogfemti prosent enig!

Vi har tre barn, og alle er vanskelige i matveien. OG HAR ALLTID VÆRT DET! FRA DE VAR BABYER! Stort sett nekter de å prøve nye retter eller velkjente for den del, og eldstegutten hater å spise....unntatt pizza, pølser, hamburgere ...og grøt. Kommer hjem med uspist matpakke "alltid" -og det synes jeg IKKE er skolens ansvar, gutten er fjorten.

Minstejenta spiser omtrent ikke annet enn brødskiver. -Og brekker seg hvis vi prøver å stå på prinsippene: Jo, alle liker poteter, du også, spis ellers får du ingenting. - Haha så bra! Jeg slipper å spise... YES. Dessuten: Spis ellers får du ingenting, fordrer at du har kontroll over ungene hele tiden: Barna våre er i skolealder, og er selvfølgelig ofte med venner, og jeg har ikke kontroll over hva de spiser der. Nå er det ikke fri flyt av godteri i nabohusene våre heller, men likevel.

Mellomjenta er vel kanskje den enkleste selv om hun har mange ideer når det gjelder hva som er ok å spise hun også.

[Litt Lost]

Smaksløker utvikler seg med årene - det kan jeg skrive under på!

Jeg var megakresen og smurte meg som regel en brødskive med brunost når de andre var ferdig å spise middag. Jeg satt alltid ved middagsbordet.

Her er noe jeg rett og slett ikke taklet som barn, men som jeg nå digger:

potetstapp, champignon, tomat, kålrabistapp. Nå liker jeg også pinnekjøtt, digger det ikke, men liker det og spiser til jeg er mett - blir ikke overmett slik alle andre blir til julemiddagen

Leste i et blad for ikke så lenge siden at barn er ekstra følsomme for smaker (det bekreftet min teori, for min lille jente kunne skille ut løksmaken som toåring enda den var stekt og var bare en pitteliten bit innimellom kjøtt og annen saus) fordi smaksløkene ikke har blitt herdet av hvitløk og chili. Et tips kan dermed bli å putte hvitløk i maten for å herde smaksløkene litt???