Å redde for tidlig fødte barn

[Tule]

Hei

Jeg har ikke vært klar over dette men har skjønt mer og mer av det gjennom tv program i det siste, både fra england og her hjemme.

I de senere årene har det blitt mulig og redde mange flere barn som blir født for tidlig, med ny teknologi og utstyr blir og grensen for når man kan redde barna presset

Til i dag har reglen vert at når man kan redde dem så gjør man det, men det har vist seg nå at fremtidsutsiktene for dem ikke altid er like gode. En side efekt er at jo tidligere barna er født, jo større er sjansen for utviklingshemminger og problemer.

Og va har det og si i dag?

Grensen har flyttet seg en del, nå er det mulig og redde barn som er født helt ned i 24 uke, det er mye tidligere en før, poenget er at flertallet av disse barna har funksjonshemminger og noen av dem alvorlige, noen blir dog helt friske men ikke mange

Noen leger stiller nå spørsmålet i det etiske i og redde alle barn. Argumentet er at fremtidsutsikten er slik dårlig, problemet er at noen blir jo friske, va gjør man da

I Nederland har man løst det på den måten at det nå ikke er lov til og redde et barn vis det er født før uke 25 mange reagerer på dette, barnet får da lindrende behandling, foreldrene må da sitte og se på at barnet visner, jeg syns ikke det er riktig, jeg er glad for at vi ikke har en slik regel her, jeg er enig i da at det trengs ny forskning og nye midler for og finne ut vem som bør reddes, men bør vi nekte noen og reddes bare på grunn av vor gamle di er innen da?

En annen ting som og har kommet opp er at foreldre fram til i dag ikke hat noen bestemmelsesrett over om barna skal reddes, et argument er det med livsituasjon og muligheten for og gi barnet et godt liv, et par i england som hadde et multihandicapet barn var lei for at det ble reddet, da di ikke ville ha behandling, barnet hadde mer lidelse en det hadde det bra, det var nesten ikke til stede i denne verden og hadde en del smerter, jeg kan forstå foreldrene da

Men likevel, kan foreldre ta et slik valg? skal et barns rett til mulig og bli reddet ligge på foreldrenes valg? Det er født? Skal det ikke da ha noen rettigheter? En annen ting er foreldre i stand til og ta et slik valg? Kan foreldre forstå medisinske termer og utsiktene til barnet ut fra det valget di tar om di ikke selv er utdannet i medisin da? jeg tror det er vanskelig og jeg mener at avgjørelsen derfor bør bli tatt av legene, jeg er klar på at det i vurderingen bør bli andre kriterier og at det trengs ny kunskap for og ta avgjørelsen, men jeg tror løsningen ligger der, jeg mener det blir et alt for vanskelig valg og ta for foreldrene

Tenk og vere di foreldrene som tok valget og redde barnet og det bare ble lidelse av det, di vil se barnet ver dag og ha dårlig samvittighet for valget di tok og ha vondt av det og vere lei seg for valget di tok

Eller

foreldrene som valgte og ikke gjøre det og opplever at andre barn blir friske og tenker at deres og kunne vert det,

nei jeg mener legene er di som må gjøre disse tingene

det er greit det med foreldrenes situasjon men vis vi pålegger legene og redde barna om det er mulg sa har samfunnet og moralsk plikt til og gi det barnet det det trenger det er ikke bare foreldrenes ansvar

Det er mulig jeg tar feil, jeg tror ikke jeg har noen fasit her, men jeg ser det at di argumentene jeg ser for at foreldre skal ha medbestemmelsesrett kommer ofte fra foreldre som er i en vanskelig situasjon og ser at barnet sit har det vont, jeg tror ikke helt di kan ta en objektiv avgjørelse da, jeg tror at det di sier blir subjektivt og etter deres egen situasjon, jeg syns det da er vanskelig og støtte en bare på di argumentene, det kunne vere intersant og se argumenter fra andre og se om min mening ble styrket eller svakere, det er derfor jeg legger in dette håper på svar

[Drua]

Jeg synes en slik avgjørelse skal tas av legen i samråd med foreldrene, hvor barnets medisinske tilstand samt fremtidsutsikter med tanke på eventuell lidelse og muligheten til å få et meningsfylt liv legges til grunn. Jeg tror at en avgjørelse bygget på samarbeid og kommunikasjon mellom lege og foreldre er er det beste, fordi foreldre i denne situasjonen ikke fortjener å få hele byrden med å ta en slik avgjørelse alene. Derimot fortjener de å bli hørt og lyttet til. Samtidig er det legen som har det medisinske ansvaret, og som derfor må ta avgjørelsen til syvende og sist.

Uten at jeg vet det sikkert, tror jeg også dette er vanlig praksis ved norske sykehus i de slike tilfeller (jmf. pasientrettighetsloven § 3-1 ).

[Leanne]

Jeg synes man skal prøve å redde for tidlig fødte barn uansett!

Er selv gravid og har nå kommet til uke 31. Da jeg var i uke 28 ble jeg lagt inn på sykehuset med rier, men fødselen ble stoppet. Det eneste jeg tenkte på mens jeg lå på sykehuset var; jeg håper de klarer å redde sønnen min! Om man er kommet til uke 24 eller uke 28 eller enda lenger så er man allerede svært knyttet til barnet i magen, og når man står i den situasjonen tror jeg de aller fleste foreldre vil kjempe for at barnet skal få muligheten til å leve. Legene gjør sitt beste, men er barnet for svakt så vil det ikke overleve.. Derfor synes jeg at man uansett bør prøve å redde et fortidlig født barn

[flickan]

Det er et alt for stort ansvar for foreldrene å ha et slikt ansvar. Hvilken nybakt forelder klarer å si nei, jeg vil ikke at dere skal forsøke å hjelpe barnet mitt å overleve? Det blir litt som den Kristina-saken.

Men jeg ser at det er gode argumenter andre veien også altså. Jeg mener bare at til syvende og sist er det legene som må ta den avgjørelsen, ingen forelder skal måtte tenke at de valgte å ikke redde livet til sitt kjæreste barn. Det må legen bestemme ut i fra medisinske kriterier.

[Gjest Bjørnsdatter]

Etter å ha sett en dokumentar om nettopp dette, som virkelig åpnet øynene mine en hel del, for jeg var ikke klar over veldig mye av det som kom fram der, synes jeg at foreldrene skal ha medbestemmelsesrett. Det er tross alt de som skal ta vare på barnet, og blir det multihandikappet og "grønnsak", og kommer aldri til å oppfatte verken seg selv eller verden rundt, så synes jeg at det må være lov å la barnet få slippe.

Det var helt forferdelig å se disse barna som skulle reddes for enhver pris, selv om de kom til å leve med forferdelige smerter og ingen som helst oppfatning av verden - annet enn smerte.

Klart instinktet sier meg at jeg vil redde barnet mitt! Men det er kanskje en egoistisk tanke, når det kan føre til et liv i våken koma eller verre... Håper jeg aldri kommer i den situasjonen.

[Far til 2]

Det er klart at foreldrene skal ha medbestemmelsesrett når det gjelder barnets rett til å leve opp. Å overlate alt til myndighetene blir totalt feil. Leger og annet helsepersonell har altfor mye makt som de har. dette er makt som KAN misbrukes og hvor avgjørelsen mht liv eller død kan være avhengig av legenes humør den enkelte dagen (jeg antar at det er flere som er involvert i en slik avgjørelse).

Vi så Kristina saken i Bergen for en tid tilbake. Både leger og ledelse ved Haukeland Sykehus har fått så hatten passer etter at de valgte å ikke la Kristina få leve, og uten at faren fikk mulighet til å innhente den ekspertise som kunne reddet henne. Å frata faren retten til å kjempe for Kristina slik løpet ble lagt opp fra Haukeland Sykehus er totalt uakseptabelt.

Leger og annet helsepersonell er her for vår (pasienten og de pårørendes skyld). De må naturligvis komme med råd og mulige fremtidsutsikter, men de skal ikke få bestemme om våre barn skal få leve eller dø. Det gjør de sansynligvis likevel, men ikke så åpent som en total overkjøring av pårørende (ref aukeland) vil være.

[Eve Luna]

For det første, Tule, lær deg å skrive. Herregud. Lenge siden jeg så en tekst med så mange skrivefeil. Det ble til tider slitsomt å lese.

Men til saken. Jeg mener at foreldrene bør ha hele ansvaret med å bestemme om barnet som er født for tidlig skal reddes. Det er de som må leve med det barnet resten av dens liv. Det er lett å ha sterke meninger så lenge det ikke gjelder deg.

Om en voksen person er skaddet på en måte som gjør at han ikke kan ta beslutninger om sin egen helse og behandling (som i koma eller hjernedød), så blir også familien spurt om å foreta disse valg på dens persons vegne. Jeg ser ikke hvorfor det ville vært noe annerleders ved tidlig fødsel. Babyen kan ikke bestemme over sin egen helse, og dermed bør foreldrene spørres.

[Gjest Eir]

Så lenge det er snakk om at barnet vil dø, dersom man avstår fra behandling, synes jeg foreldrene skal ha siste ordet. Voksne mennesker kan til en viss grad velge å avstå fra behandling, mens små barn ikke har denne muligheten. Derfor mener jeg at de nærmeste omsorgspersonene bør kunne ta dette valget for dem, siden et er de som må bære konsekvensene av dette valget.

Argumentet om at dette er for stort ansvar for foreldre syne sjeg ikke er relevant. Det å ta vanskelige avgjørelser på sine barns vegne er en del av det å være forelder, og er man ikke klar for dette, så mener jeg at man ikke er klar for å få barn heller. Og jeg mener også at leger må kunne gi råd basert på sin medisinske komptanse, og de foreldrene som evt er usikre kan jo bare lytte til de rådene de får.

[Gjest Bjørnsdatter]

For det første, Tule, lær deg å skrive. Herregud. Lenge siden jeg så en tekst med så mange skrivefeil. Det ble til tider slitsomt å lese.

←

Tule har dysleksi, og kan ikke noe for det dessverre. Prøv å se litt lengre enn skrivefeilene, så ser du at Tule som regel har mye å fare med - både her og andre steder.

[Gjest =tentacle=]

Jeg synes man skal prøve å redde for tidlig fødte barn uansett!

Er selv gravid og har nå kommet til uke 31. Da jeg var i uke 28 ble jeg lagt inn på sykehuset med rier, men fødselen ble stoppet. Det eneste jeg tenkte på mens jeg lå på sykehuset var; jeg håper de klarer å redde sønnen min! Om man er kommet til uke 24 eller uke 28 eller enda lenger så er man allerede svært knyttet til barnet i magen, og når man står i den situasjonen tror jeg de aller fleste foreldre vil kjempe for at barnet skal få muligheten til å leve. Legene gjør sitt beste, men er barnet for svakt så vil det ikke overleve.. Derfor synes jeg at man uansett bør prøve å redde et fortidlig født barn

←

Problemet er ikke om barnet er for svakt til å overleve, da dør det jo hvis det ikke kan nyttiggjøre seg intensivbehandlingen.

Problemet er når barnet blir hjerneskadet som følge av forhold under svangerskapet, forløsning og å skulle klare seg den første tiden.

Hva skal vi tvinge barn til å leve med av ødelagte liv, fordi foreldrene er knyttet til sin lille?

[Gjest =tentacle=]

Så lenge det er snakk om at barnet vil dø, dersom man avstår fra behandling, synes jeg foreldrene skal ha siste ordet. Voksne mennesker kan til en viss grad velge å avstå fra behandling, mens små barn ikke har denne muligheten. Derfor mener jeg at de nærmeste omsorgspersonene bør kunne ta dette valget for dem, siden et er de som må bære konsekvensene av dette valget.

Argumentet om at dette er for stort ansvar for foreldre syne sjeg ikke er relevant. Det å ta vanskelige avgjørelser på sine barns vegne er en del av det å være forelder, og er man ikke klar for dette, så mener jeg at man ikke er klar for å få barn heller. Og jeg mener også at leger må kunne gi råd basert på sin medisinske komptanse, og de foreldrene som evt er usikre kan jo bare lytte til de rådene de får.

←

De største konsekvensene bæres av barnet selv.

Man får barn fordi man har sex, ikke fordi man er klar til å ta beslutninger om liv eller død for et annet menneske.

[Gjest =tentacle=]

Jeg mener at foreldene skal få så god informasjon som mulig, tas med på diskusjonen, og inviteres til å komme med sin mening, dersom de ønsker det. Kommer de fram til en konklusjon, bør den veie tungt i den endelige vurderingen.

Det naturlige for et ungt foster som fødes for tidlig, f.eks 24 uker, er å dø. Det må være utgangspunktet før vi skal ta stilling til hva som er riktig å sette igang med av tiltak. Hvis vi vil frata fosteret den døden som da naturlig vil inntreffe, så bør vi kunne tilby fosteret utsikter til et noenlunde liv.

Dette er veldig vanskelige spørsmål, som krever veldig mye grundigere refleksjon enn en liten debatt i et nettforum. På sparket vil jeg si noe slikt:

Under en viss levedyktighetsgrense (vurdert ved alder, fødselsvekt, store medisinske problemer) bør foreldres krav om behandling kunne tilsidesettes dersom leveutsiktene er svært dårlige. Legen skal stille sin kompetanse til disposisjon, men i visse tilfeller skal legen nekte av hensyn til pasienten, f.eks når det gjelder å ta liv eller medvirke til tortur. Legen må ha mulighet til å nekte å påføre barnet behandling, dersom legen mener at hun/han skader barnet vesentlig ved det. Foreldrene må da ha anledning til å få vurdert saken ved en ankeinstans.

Foreldrenes ønske om at prematurbarnet ikke skal intensivbehandles skal respekteres. Foreldrene regnes som barnets beste advokat i de fleste tilfeller, selv om det alltid finnes dem som ikke vil kunne akseptere den minste feil på barnet, og da kan man komme opp i store etiske dilemmaer, dersom man mener at barnet har gode sjanser for et stort sett bra liv.

Jo større tvilen er, og jo mer det dreier seg om etikk og spørsmål rundt verdig liv fremfor rene medisinske spørsmål, jo mer bør foreldrene ha å si. Det er også viktig at foreldrene kan få informasjon, råd og muligheter for second opinions fra andre, slik at de ikke sitter igjen med opplevelsen av at valget ble tatt over hodene på dem av en eller noen få legers vilkårlige oppfatning.

[Gjest Gjesten]

Jeg hadde nok ønsket å blitt lyttet til i en slik situasjon. Blandt annet fordi om jeg hadde funnet ut gjennom ultralyd at mitt barn ville blitt sterkt funksjonshemmet ville jeg tatt abort. Ergo, om barnet mitt hadde blitt så for tidlig født at det nesten garantert hadde måttet vokse opp med sterke funksjonshemminger ville jeg ikke ønsket dette. IKKE for min egen del, det vil jeg bare understreke, men for barnets del. Siden jeg ikke selv klarer å se for meg at jeg ville fått et fullverdig liv som sterkt funksjonshemmet.

Dette er et veldig vanskelig tema da. Alle barn er forskjellige, likeså foreldre.

Ang det i Nederland, det er nesten så jeg er litt enig her. For jeg syns ikke at barna skal reddes helt uten å tenke på konsekvensene. Det blir egoistisk for meg å redde alle. Jeg syns man skal tenke på hvilket liv barnet vil få, og et sted MÅ man da sette grensen? Og ikke bare tenke på hvor vondt det er for foreldrene. Jeg hadde heller villet at barnet skulle slippe å lide et helt liv?

Uff, dette ble rotete skrevet, og det er helt sikkert noen som finner noe å ta meg på her, men det får så være. Dette er øyeblikkets tanker, og i mo rgen kan det hende noen av nyansene er annerledes...

[Gjest Gjesten]

Foreldrenes ønske om at prematurbarnet ikke skal intensivbehandles skal respekteres. Foreldrene regnes som barnets beste advokat i de fleste tilfeller, selv om det alltid finnes dem som ikke vil kunne akseptere den minste feil på barnet, og da kan man komme opp i store etiske dilemmaer, dersom man mener at barnet har gode sjanser for et stort sett bra liv.

←

Dette kunne jeg ikke vært mere enig i!!!

Om jeg hadde ønsket at barnet mitt skulle fått slippe, eller fosteret da som det strengt tatt er, hadde jeg faktisk sett på det som et overgrep om jeg ikke hadde blitt hørt på dette...

Hadde det vært snakk om kun små funksjonshemminger er det vel en selvfølge at man gjør det som må gjøres for å redde barnet. Men er det snakk om livslang pine er jeg ikke i tvil...

Og som du på en måte sier, hvor skal man sette grensen for hva som er akseptert lite funksjonshemming?

[Gjest Eir]

Man får barn fordi man har sex, ikke fordi man er klar til å ta beslutninger om liv eller død for et annet menneske.

←

Vi lever i ett samfunn hvor man kan velge å få barn, eller la være. Og ved å bringe ett barn til livet har man allerede begynt å ta beslutninger angående andres liv og død. Jeg synes det er ett ansvar man bør være bevisst.

[Gjest Gjesten]

Bra sagt Eir! Er helt enig med deg der.

[Gjest =tentacle=]

Vi lever i ett samfunn hvor man kan velge å få barn, eller la være. Og ved å bringe ett barn til livet har man allerede begynt å ta beslutninger angående andres liv og død. Jeg synes det er ett ansvar man bør være bevisst.

←

Å bestemme over liv og død i forhold til å gripe inn i et annet menneskes liv ved å gi respirator og medisiner eller trekke tilbake behandling, er faktisk ikke en normal del av livet til foreldre. Eller for folk som ikke er foreldre. Å sitte og gjette på om en gitt minibaby vil tåle sin hjerneblødning godt, eller bli multihandicappet med nesten null kontakt med omverdenen og mye smerter, er man heller ikke spesielt godt rustet til fordi man har tatt sjansen på å sette et barn til verden.

[Gjest Gjesten]

Men dette er vel slike ting man bør snakke om når man blir gravide? Hva om noe skulle skje som ikke skal skje?

Hva gjør vi da?

Syns det er viktig å snakke om slike ting. Det har vi i allefall gjort her hjemme...

[Gjest "gjest"]

Legene bør ta avgjørelsen.

[flickan]

Vi så Kristina saken i Bergen for en tid tilbake. Både leger og ledelse ved Haukeland Sykehus har fått så hatten passer etter at de valgte å ikke la Kristina få leve, og uten at faren fikk mulighet til å innhente den ekspertise som kunne reddet henne. Å frata faren retten til å kjempe for Kristina slik løpet ble lagt opp fra Haukeland Sykehus er totalt uakseptabelt.

←

Nå var det vel ikke akkurat det de fikk kritikk for. Fra medisinsk hold var det tvert i mot stor enighet om at Kristina ikke kunne reddes. Også utenlandske eksperter sa dette. Det de imidlertid fikk kritikk for var fremferden mot faren da det først ble bestemt, og at han opplevde en uverdig behandling da han ønsket å fortsette behandlingen. Det ble diskutert at man kanksje må ta flere menneskelige hensyn og at pårørende må føle at de blir hørt, f.eks gi pårørende lenger tid. De ble IKKE kritisert for velge å ikke "la" Kristine leve.

Men nettop denne saken synes jeg viser at det medisinske personalet bør få bestemme, men at foreldre selvsagt må sees denne bestemmelsen. Samtidig er det et for tungt og stort ansvar å la foreldre ha siste ord alene. Jeg tror de færreste vil gi opp sitt eget barn, selv om det er til barnets beste.