Slitsom kollega

[Gjest niomi]

Jeg fikk en ny kollega for noen måneder siden, og hun går meg på nervene.

Vi sitter i åpent landskap. Hun bruker utestemme inne. Og ja, jeg har sagt ifra. Men det hjelper ikke en dritt. Hun ler i hver eneste setning. En skikkelig vulgær latter. Hun spør om hver minste lille detalj. Samme ting opptil flere ganger på en dag. Hvos hun har så vanskelig for å lære får hun begynne å notere ned det vi lærer henne i minste detalj, da!

Hun tar over alle samtaler, og ler som tidligere sagt av alt. Og overhører hun noe bli sagt på kontoret, kan du være sikker på at hele avdelingen vet det i løpet av dagen... Er så ille at jeg kvier meg til å ta jobbtelefoner, for det er faktisk ikke alt alle skal vite!

Lunsjen var tidligere et høyepunkt i en ellers så stressende hverdag, men nå har det blitt slik at jeg kvier meg til å gå til lunsj, og egentlig vil jeg allerhelst spise ved PCen for å slippe den j*vlig irriterende stemmen hennes i en halv time, i det minste...

Neste gang hun setter i gang å legge ut i det vide og brede om hele livet sitt vurdere jeg å minne henne på at det er et kontor, ikke en kafe... Er det for frekt..?

Men nå blir hun heldigvis borte i en uke. Så deilig - og stille det skal bli!!!!!

[Gjest Dallandra]

Hun høres helt grusom ut. Har dessverre ingen kloke råd å gi, derfor får du bare en og litt fra meg.

[Gjest Gjesta]

Dette var ille... Men du kan vel ta det opp med sjef, personalansvarlig, fagforeningsleder... For det må da vel være flere enn deg som reagerer, og da er det greit at en med myndighet tar en prat med henne.

[Gjest niomi]

Har tatt en prat med min nærmeste overordnede, og hun har også lagt merke til støynivået, og hun har eget kontor! Regner med at det blir tatt opp ifm. at de skal ha medarbeidersamtale i forbindelse med mulig forlengelse av kontrakt. Dvs. rundt nyttår en gang.

[Gjest gjesta]

Høres ut som en slitsom situasjon, men tenk å få beskjed om at du må jaggu dempe deg om du vil ha forlenget kontrakt - du ødelegger arbeidsmiljøet Men altså, man bør jo forstå sånt når man jobber i åpent landskap, at man må prøve å dempe seg litt og ikke forstyrre andre unødig. Angående kontrakt så er det vel kanskje like gode argumenter at hun åpenbart ikke kan oppgavene sine...

[Gjest Ferskvannsblekksprut]

Jeg irriterte meg så mye over en slik kollega at jeg faktisk fikk henne sparket

[micia78]

Det er jo også mulig at kollegaen din er usikker på det å finne plassen sin på den nye arbeidsplassen? Vet ikke om det er tilfellet, men kanskje det bare er hennes måte å ikke virke usikker på?

Jeg har litt erfaring med noe av den samme problematikken, og valgte å ta det opp med personen selv, men sørget for å gjøre det på en konstruktiv måte, i en vennlig tone, med en "nøytral" tredjepart til stede. Har en opplevelse av at det ofte er lettere å komme gjennom slike situasjoner med positiv åpenhet... Men jeg sier ikke dermed at det er det riktige i denne settingen...

Men ett spørmål som jeg velger å stille meg i en slik situasjon er... hvem er det egentlig som har et problem her? Er det kanskje henne som har behov for å vise seg litt frem / vise at hun er den riktige til jobben, i en ny arbeidssituasjon og dermed kanskje et skremmende / truende miljø?

Men lykke til, uansett. Håper det løser seg på beste mulige måte

[Gjest niomi]

Jeg har snakket litt med de andre som også sitter i landskapet. Og alle reagerer. Men noen har ikke fullt like mye temperament som meg... Sier jo litt når alle har begynt å høre på radio med høretelefoner etter at hun begynte. Før var det ingen som brukte det...

Og hvis det er hennes måte å skjule usikkerhet på, har hun bommet stort. Skulle tro at en dame på over 40 år som har jobbet hele livet visste såpass!

[micia78]

Tja, hvem vet... Men mange mennesker som er veldig skråsikre og utagerende, er vel ikke alltid de som er så skråsikre på seg selv, innvendig... hvis man piller litt ved skallet...

Og alder har ikke noe med usikkerhet å gjøre, det er tidligere erfaringer og trygghet både i jobbsammenheng og på det personlige plan som gir summen av dét... Livserfaring er ikke det samme som å være selvbevisst. Eller bevissthet om sin egen verdi

[Gjest gjesta]

For meg kan det også høres ut som om hun er litt usikker, og derfor spør om mye og prater/ler mye. Jeg ville gitt henne tid til å tilpasse seg. I det lange løp er det mye bedre med engasjerte ansatte som lærer seg å tilpasse seg enn disse som allerede fra starten viser seg som unnasluntrere.

Og det er ikke alltid så lett å være ny på en arbeidsplass. Hun blir muligens enda mer usikker siden hun ikke får noen positiv tilbakemelding og at folk er så avvisende. Prøv å fokusere på arbeidsoppgavene i første omgang, og hvis hun gjør det bra så kan det hjelpe med positiv tilbakemelding. Å gå direkte på hennes peronlige væremåte kan drepe motivasjonen i jobben fullstendig.

Endret 2. desember 2006 av ikke innlogget

[Hedda-78]

Jeg føler med det. Jeg jobber også sammen med en slik person. Vi sitter veldig trangt på vårt kontor, og vi sitter rygg mot rygg. Hun er en veldig positiv person, det skal hun ha, aldri noe sutring eller klaging, men til gjegjeld er alt utrolig morsomt, engasjerende og KOSELIIIIIIIIG!!! Hun tar mye plass, dvs hun prater høyt og mye, skingrende latter og mye fakter. Hun pynter til jul på kontoret vårt, har med pepperkaker og åpner julekalender. Og hun involverer alle i det hun driver med. Jeg vil ikke delta, jeg vil bare gjøre jobben min i fred og ro, jeg. Grrrr....

[Gjest niomi]

For meg kan det også høres ut som om hun er litt usikker, og derfor spør om mye og prater/ler mye. Jeg ville gitt henne tid til å tilpasse seg. I det lange løp er det mye bedre med engasjerte ansatte som lærer seg å tilpasse seg enn disse som allerede fra starten viser seg som unnasluntrere.

Og det er ikke alltid så lett å være ny på en arbeidsplass. Hun blir muligens enda mer usikker siden hun ikke får noen positiv tilbakemelding og at folk er så avvisende. Prøv å fokusere på arbeidsoppgavene i første omgang, og hvis hun gjør det bra så kan det hjelpe med positiv tilbakemelding. Å gå direkte på hennes peronlige væremåte kan drepe motivasjonen i jobben fullstendig.

←

Jeg har prøvd. Å tro du meg, jeg har prøvd. Hadde hun i det minste vært dyktig i jobben sin, men jeg har aldri vært borti noen som har tatt ting så t r æ g t . . .

Eksempel: Hun skulle gjøre den mest grunnleggende oppgaven som finnes på kontoret - hun skulle kopiere en perm i tre eksemplarer. I løpet av en halvtime kom hun vel bort til meg og maset i hvertfall 10 ganger. Om hvordan hun satte inn skillearkene. Om hun skulle kopiere eller skrive ut. Om det som var i farge i originalperm skulle være det i de nye permene. Om hun skulle legge inn fargeark der det var fargeark i originalpermen. Om jeg var helt sikker på det? Og hvordan hun skulle dele opp ryggene. Og om det som var dobbeltsidig i originalpermen ogå skulle være det i kopipermene. Der satt jeg selv og drev med noe som faktisk krevde tankevirksomhet, og ble avbrutt annenhvert minutt. Pga pjatt. Og det verste - hun klarte å knote det til! Og da hadde hun vært hos oss i halvannen måned, altså!

Jeg gidder ikke å være overbærende med henne å si: "Å, Kari, så flink du er som har hentet posten!" (jeg kan hente posten min selv) eller "Å, Kari, så fint at du skaper litt liv her på kontoret!" (skulle gjerne fått tak i den som putta penger på den kjærringa!) eller "Kari, har du kjøpt pulverkaffe til oss?" (vi har kaffeautomat non meter fra kontoret) eller "Slettet du dokumentene fra basen ved et uhell, Kari? Nei, men det går så bra. Ikke tenk mer på det, du" (medfører mye ekstraarbeid på meg som administrator...)

Endret 2. desember 2006 av niomi

[Gjest Fliss]

Få lederen til å sette opp retningslinjer for hvordan man oppfører seg i et landskap. (eller dere kan sette dem opp sammen i neste avdelingsmøte) Dette er faktisk uhyre viktig og fullstendig avgjørende for at det i det hele tatt skal kunne fungere å jobbe på en slik måte.

Sørg for at alle medarbeiderne setter seg inn i disse reglene ...

Endret 2. desember 2006 av Fliss

[Gjest niomi]

Få lederen til å sette opp retningslinjer for hvordan man oppfører seg i et landskap. (eller dere kan sette dem opp sammen i neste avdelingsmøte) Dette er faktisk uhyre viktig og fullstendig avgjørende for at det i det hele tatt skal kunne fungere å jobbe på en slik måte.

Sørg for at alle medarbeiderne setter seg inn i disse reglene ...

←

Tusen takk for tipset, Fliss! Det har jeg ikke tenkt på!

[Milo Minderbinder]

Jeg stiller meg helhjertet bak dette med retningslinjer.

Selv om jeg forøvrig ser poenget ditt; at denne kollegen åpenbart er ganske plagsom, fornemmer jeg av det du skriver at det er en viss "kos med misnøyen"-stemning hos dere.

Det vil si at korridorpraten går så livlig at effekten på en måte forsterkes. Det er litt slik at det man deler av frustrasjoner, oppleves på nytt - og vil ofte kunne spiralisere ad absurdum, og således anta proporsjoner som er nær sagt urettferdige.

Dette er absolutt ikke et angrep; bare noe jeg antar kan være nyttig å ha i bakhodet. Det jeg beskriver over er en helt naturlig prosess, og en farlig felle en alle vil gå i - mer enn den ene gangen - i løpet av en yrkeskarriere.

Hvorom allting er, den bidrar til rot, intriger, agg, alliansedannelser og faenskap i arbeidsmiljøet.

Hvor enn rettferdig din harme er, vær varsom i måten å gå frem på.

[Gjest Turi]

Veldig enig i det med reglement for åpent landskap. Har selv ikke klart å venne meg til det etter flere år, og plager fremdeles mine kolleger med for høy telefonstemme, og "skravling" (faglig altså) med enkeltkolleger. Kunne tenkt et regelsett å forholde meg til, så kanskje jeg visste hvor jeg skulle begynne å endre meg. For det er jammen ikke lett å forandre personlighet!!

Når du forklarer permhistorien høres dette for meg ut som et menneske med nærmest panikk for å gjøre feil. Det blir nok ikke enklere av at hun føler yngre mennesker rundt henne er vesentlig mer kompetente enn henne. Mindreverdighetsfølelse har sjelden gjort noen mer selvstendige. Og det å være 40 skaper ikke trygghet hos mennesker som er usikre. Alder kan kanskje tvert i mot være hemmende. Tenk deg selv - om du var 40 og fremdeles ikke visste hvordan man skulle kopiere en perm? Jeg ville ihvertfall følt meg komplett udugelig. Og da ville jeg blitt ENDA mer redd for å gjøre feil, spurt enda mer, fått enda flere irriterte blikk og følt meg ENDA dummere. Der har du den onde sirkelen.

I tillegg irriterer alle seg på personligheten hennes, og syns hun bråker og er dum. Tenk å stå opp hver morgen og møte slike kolleger. Hva tror du det gjør for selvfølelsen og prestasjonen?

For meg ser det ut som om det egentlig ikke er DU som har et problem her - det er HUN som har det jævlig på jobb.

Du er med og forsterker problemet. Har du noen gang lurt på hvorfor hun ble ansatt? Hvilke egenskaper hadde hun som hjalp gjennom nåløyet? Kanskje det ikke er lurt å klage til sjefen på hennes kompetanse helt enda?

Med barn er det så opplagt å gi dem en sjanse til. Med voksne som ikke umiddelbart faller inn i bedriftens sosiale reglement og som ikke umiddelbart fyller en rolle kollegene vet de kunne fylt er det vanskeligere. En sjanse og vekk med den. Hun spurte en gang for mye, og nå irriterer du deg hver gang hun ser på deg. Kanskje er hun håpløs. Da må hun leve med det. Vil du gjøre dagene hennes bedre eller verre mens hun prøver?

[Gjest niomi]

Takk for fint svar, Sissan.

Det har hjulpet meg mye bare å få ting ned på papiret - fin måte å få ut frustrasjoner på.

Jeg er den som fungerer som sjefens stedfortreder når h*n ikke er her. Og dermed blir jeg ofte samtalepartner når h*n har noe som må drøftes. Det er veldig vanskelig å få tak i kvalifiserte folk innen vårt fagområde nå, og det er derfor sistemann ble ansatt. Vi måtte ha noen kjapt, og det var nok ikke noe nåløye, var mer en tunell hun kom igjennom. Og jeg ville da tro at en person som har jobbet som personlig sekretær store deler av sitt voksne liv, er i stand til å kopiere en perm eller legge inn enkle data i en database, når man har forklart hvilke funksjoner som skal brukes.

Naturligvis gir man barn flere sjanser enn man gir voksne. For barn har mindre livserfaring og ikke fullt utvikklet hjjerne enda. Men også hos barn går det en grense, bl.a. hvordan man oppfører seg i sosiale settinger.

Milo: Du kan godt ha rett i at ting har inntatt urettferdige proposjoner. Men jeg vil understreke at misnøyen har oppstått i hver enkelt - jeg er mer en observatør enn en skravler, og jeg tar ikke opp min misnøye over den nye medarbeideren overfor mine nærmeste medarbeidere, men min nærmeste fortrolige her på jobb. Imidlertid er det flere som har kommet til meg og klaget over henne.

Tror det skal bli godt både for oss på kontoret og for henne å få en pause denne uken, slik at vi kan starte litt på nytt om en uke.

[Gjest Gjesta]

Men jeg vil understreke at misnøyen har oppstått i hver enkelt - jeg er mer en observatør enn en skravler, og jeg tar ikke opp min misnøye over den nye medarbeideren overfor mine nærmeste medarbeidere, men min nærmeste fortrolige her på jobb.

←

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i denne.

Har selv hatt en medarbeider her som til tider har gått meg på nervene. Nå har hun sluttet og hun var ikke irriterende i seg selv. Men det var disse evinnelige spørsmålene.

Hun fikk detaljerte oppskrifter på hvordan ting skulle gjøres, men selv ikke dem kunne hun følge.

Da er det lett å bli oppgitt i en travel hverdag hvor faktisk mine arbeidsoppgaver krever ganske mye mer enn hennes.

Da må en kunne blåse ut litt i blant. Fortrekker da å gjøre det ovenfor en fortrolig kollega som opplever samme problemstilling enn å hyle "Går det an å være så dum". Selv om det av og til var ganske fristende...

Hjalp ikke akkurat på motivasjonen til å hjelpe når jeg fant ut at hun tjente over 100 000 mer enn meg i året takket være en gunstig avtale med et vikarbyrå mens jeg har fast jobb.

1 år etter hun begynte var hun fortsatt innom med de mest grunnleggende spørsmål. Dette var også ei med lang tid i yrket. Riktignok et yrke med kortere utdannelse enn meg, men synes jo hun burde forstå tingene etter et år når jeg kunne dem etter et par måneder... Må innrømme at jeg ble litt kort noen ganger da...

Godt du får det ut. Bedre på KG enn å hyle det ut på jobb.

Nyt denne uka med fri, så er det ikke lenge til jul

[Gjest Turi]

Naturligvis gir man barn flere sjanser enn man gir voksne. For barn har mindre livserfaring og ikke fullt utvikklet hjjerne enda. Men også hos barn går det en grense, bl.a. hvordan man oppfører seg i sosiale settinger.

←

Mente ikke at man skal gi voksne like mange sjanser, men kanskje mer enn en?

Voksne har ulik bakgrunn og er opplært gjennom ulike arbeidsplasser. Sosiale settinger kan være svært ulike.

Første stedet jeg jobbet var det helt naturlig å hyle i gangen, rope høyt, juble, bære seg etc. For meg HELT HELT unaturlig og veldig slitsomt, men man var ikke en god selger om man ikke virkelig HYLTE når man fikk inn en stor avtale. Jeg var så glad da jeg kunne slutte. Din dame ville sikkert passet inn der. De som jobbet der ville sannsynligvis føle seg kneblet eller bli fullstendig uglesett på andre arbeidsplasser.

Her jeg jobber nå får jeg stygge blikk om jeg glemmer meg og rusler feil sted med mobilen min selv når jeg snakker normalt. Det syns jeg er slitsomt, og de er nok ganske irriterte på meg som "bråker sånn". jeg har flere ganger fått tilsnakk for høy telefonstemme, men jeg kan ikke snakke lavere.

Vi har alle ulik erfaringsbakgrunn. Med barn er det opplagt å gi en sjanse til.

Med voksne er det ikke det. Ikke engang én. Det høres ut som om din dame trenger rettledning i sosial struktur i firmaet. Hvorfor er det så vanskelig å gi slik opplæring, mens det faglige er ok?

[Sympatia]

Hvordan var dagen idag uten henne Niomi?