Jeg er ansiktsblind..

[Gjest Gjest]

Jeg har et merkelig problem: Jeg husker rett og slett ikke folks ansiktstrekk!

Jeg kjenner igjen folk ut fra deres stemmer, hår, klær og hvilken sammenheng jeg treffer dem i, men selve ansiktet klarer jeg ikke å plassere. Alle ansikt ser liksom fremmede ut! Jeg ser jo forskjell på ansikt og slikt, men ansiktstrekkene blir på en måte utvisket når jeg skal huske dem, slik at alle personer i minnene mine er...vel, ansiktsløse. Akkurat som at noen har visket bort selve ansiktet om dere skjønner - og når man ikke husker ansikt blir det også vanskelig å bruke dem for å kjenne igjen folk! Jeg kunne ikke engang beskrevet ansiktstrekkene til min egen mor eller min egne søsken, og det sier jo litt!

Vanligvis tar jeg sjelden feil av folk, og er i allefall 80 % sikker på hvem jeg prater med - med unntak av hvis jeg treffer dem på gaten, på legekontor eller lignende. Da kan det nemlig være hvem som helst, siden sammenhengen ikke er noe hint om hvem det er. Hvis personen ikke har en særegen stemme eller hårsveis må jeg innrømme at jeg bare jatter med, og prøver desperat å finne ut hvem personen er. Dette skjer dessverre litt oftere enn jeg liker, og du kan jo sikkert tenke deg hvor ubehagelig det er å ikke være helt sikker på hvem du egentlig prater med, hvor du har personen i fra og hva du har fortalt personen tidligere!

Og så har vi rettetang da. De er djevelens oppfinnelse for å irritere ansiktsblinde skakk, det kan jeg garantere. Her en dag handhilset jeg på en slektning av en venninne, som jeg var bombesikker på at jeg aldri hadde sett før. Tabbe! For det viste seg nemlig at det var en slektning som jeg og venninna hadde overnattet hos ei hel helg, og som vi har hatt masse med å gjøre. Hun hadde bare brukt rettetang på håret sitt.. Hårstrikk er også litt forvirrende, men rettetang er mareritt altså!

Ansiktsblindhet, som defineres ved at man har så store problemer med å huske og gjenkjenne ansikt at det hemmer en i dagligllivet, er angivelig like vanlig som dysleksi. Ansiktsblindhet er derimot KUN et problem med å kjenne igjen ansikt, og ikke en generell kognitiv svikt. Alt annet fungerer altså som det skal Men..man hører jo aldri om dette. Derfor hadde jeg blitt så glad om noen andre med samme problem kunne fortelle om hvordan de opplever hverdagen. Dere andre kan jo sikkert tenke dere hvordan dagen er hvis dere ikke klarer å kjenne igjen deres egen familie? Noen er til og med så hardt rammet at de ikke kjenner igjen sitt eget speilbilde!

Så folkens: Om jeg ikke hilser på deg er det ikke fordi jeg er overlegen. Det er fordi jeg rett og slett ikke kjenner deg igjen...

[Gjest Gjest]

Lurer på om det er dette som heter prosopagnosi? Det er sikkert flere som har det enn man tror, men jeg klarer ikke å tro at det er like mange som har dette som har dysleksi?

Er dette medfødt eller oppstår det ved hjerneskade?

Men det høres veldig vanskelig ut, ja.

[Gjest Gjest]

Riktig, det er dette som heter det du sier (hate vriene navn ). 2-5% har denne lidelsen, og det er jo 5 % som har dysleksi. Men denne lidelsen kan skjules veldig godt - jeg vet om en som er ansiktsblind, og selv kona han har vært gift med i 20 år visste ikke om det siden han var blitt så flink til å dekke over det.

Det kan være både medfødt og etter hjerneskade. Ved hjerneskade får man ofte diagnosen med en gang, siden man da ikke er i tvil om at noe ikke er som det skal. Når det er medfødt, som hos meg, tar det derimot mye lengre tid før en diagnose blir stilt. Det er jo liksom ikke vanlig å snakke om hvordan man kjenner igjen folk, og da er det også vanskeligere å vite at man har det.

TS.

[Gjest annen gjest]

Har det også litt sånn som du beskriver. Jeg er ikke fullt så hardt rammet, men nok til at jeg ikke "ser" folk jeg kjenner. Når jeg kjenner igjen folk så er det på kroppsholdning og hvordan de beveger seg. Kjenner sjelden igjen folk på gata som jeg egentlig kjenner, de må som regel ta kontakt med meg for å hilse på.

Blir nok sett på som overlegen av mange, men jeg kan jo ikke noe for det. Litt artig å høre at det faktisk finnes en diagnose for dette. Har alltid trodd at det er bare sånn jeg er...

[Bambine]

Jeg har det også litt slik som du beskriver det. På jobb traff jeg menge mennsker en eller noen få ganger. Kunne aldri huske igjen ansiktene da jeg traff personene igjen senere. Tror jeg ble sett på som sjenert siden jeg ikke hilste på dem.

Jeg har snakket om dette problemet med en del andre. Har aldri hørt om noen som har dette problemet. Godt å høre at dette er problem flere har.

[Arwen]

Jeg så et program om dette på BBC for en stund siden. Var en mann som fikk det etter å ha vært med i en ulykke. Rart at det ikke er mer informasjon om det når det er såpass mange som har det.

[Gjest Catwoman]

Jeg er dårlig på å huske ansikter. De menneskene jeg kjenner godt og de jeg har sett og møtt på mange nok ganger husker jeg jo, men jeg kan sjelden se et menneske en gang og så huske igjen ansiktet. Da må personen ha noen helt spesielle kjennetegn.

Jeg prøver å trene meg på å legge merke til ansiktet og huske det når jeg treffer nye folk - for det er mer enn en gang folk har kommet bort til meg og hilst og takk for sist og sånn, og jeg ikke vet hvem de er. Og da føler man seg bare dum.

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Phuw, jeg er ikke alene likevel med dette problemet. *lettet* Finnes lite informasjon om det i grunn, men man finner en del om man søker på engelsk.

For oss ansiktsblinde får frasen "kjenner jeg deg?" en litt annen betydning enn for vanlige folk kanskje Vanskelig å ikke kunne plassere folk - man føler seg faktisk litt dum, selv om man har all verdens IQ-tester for å kunne motbevise at det er tilfelle.

Jeg ble faktisk ikke obs på dette problemet før jeg tok feil av kjæresten min og broren til kjæresten min, som fikk seg en litt for intim klem: *rdøme* DET var flaut det! Dustebroren hadde latt håret vokse ut, og med samme kroppsbygning som kjæresten...vel..flause! Nå venter jeg alltid til jeg hører de prate før jeg tørr å nærme meg - jeg vet i det minste hvem som er hvem ut fra stemma.

GUD BEDRE SOM JEG HATER RETTETANG! Må bare si det igjen Krølltang er heller ikke noe bra. På gata er det jo ikke sjans for meg å kjenne igjen folk - i går prata jeg i en time med ei jente jeg ikke vet hvem er engang! Tror hun kanskje gikk på samme skole som meg...eller ei fra jobben...ubehagelig kan man si! Man vet aldri hva man har sagt til hvem og om man gjentar seg..føler meg litt sosialt isolert kan du si! :S

Takk for svar folkens, og del gjerne deres erfaringer videre

- TS

[Gjest Gjest]

Er det ikke flere av oss enn dette tro? Synd i grunn!

Lurer bare på en ting: Hvordan tror dere en fremtidig arbeidsgiver hadde reagert på at man er ansiktsblind, dersom man skal bli lege eller psykolog? Man tar jo ikke feil av pasienter når man roper dem opp, men... kanskje best å holde tett?

- Ts

[Ninen]

Jeg er ikke spesielt god på ansikter jeg heller...

Noen ganger vet jeg at jeg har sett en person før, men vet ikke hvor eller hva slags forhold vi har... Jeg har ofte en følelse forholdet mellom oss, om en var "sjef" over den andre eller om vi var på likefot. Har flere ganger hatt samtaler med folk jeg ikke har visst hvem var. Noen ganger kan jeg i ettertid komme på hvem det var, andre ganger ikke.

Mange ganger vet jeg heller ikke at jeg har sett en person før. For å si det sånn: Det burde ikke være min oppgave å ønske nye folk velkommen på jobben eller i et selskap.. Jeg kan nok virke overlegen som ikke hilser uoppfordret på de nye - men jeg har prøvd noen ganger. Resultat: "Vi har vel hilst før?"

Folk med spesielle kjennetegn kjenner jeg raskt igjen. Men er usikker på om jeg hadde kjent igjen svigermor på Rimi...

[Gjest gjesta]

Jeg kom tilfeldigvis nettopp over en test om akkurat dette: http://www.expressen.se/index.jsp?d=728&a=671742

[flickan]

haha.. jeg trodde det var meg som var dum som ikke kjenner igjen folk.

Jeg husker jeg fikk sjokk en gang en venninne sa til meg etter at vi møtte en bekjent av henne på gaten "huff, det der var skikkelig ekkelt, jeg husket ikke hvem det var med en gang. Det har jeg aldri opplevd før, jeg måtte bare jatte med."

Sjokket mitt kom av at hun aldri hadde opplevd det tidligere. Sånn har jo jeg det hele tiden, trodde alle hadde det.

Kjenner meg spesielt igjen der hvor dere ikke kjenner igjen folk utenfor den "normale" settingen. Jeg kjente ikke igjen en klassekamerat gjennom 2 år, da jeg møtte ham på butikken. Veldig pinlig.

[flickan]

Jeg kom tilfeldigvis nettopp over en test om akkurat dette: http://www.expressen.se/index.jsp?d=728&a=671742

←

5/7 på meg.. Temmelig ansiktsblind mao..

[spinnvil]

5/7 på meg.. Temmelig ansiktsblind mao..

←

samme her, og det er ikke den beste egenskapen når man jobber innen salg

[flickan]

artikkel (på svensk)

[Bambine]

Veldig bra artikkel! Iht artikkelen lider jeg nok av en lett form for ansiktsblindhet. Det var en god del gode tips å ta med seg her. Utrolig at jeg nå endelig kan sette navn på et problem som jeg trodde bare jeg hadde.

[Gjest humli]

Jeg tok også testen: 6/7... ganske ille med andre ord! Det verste for min del er at man føler seg så dum - spesielt når man treffer folk på gaten og ikke har peiling på hvem det egentlig er...HUFF!

[Gjest Tanita]

Trodde det bare var meg som hadde det slik jeg - heldigvis er jeg ikke den eneste! Jeg tok testen og fikk 8/8 ja... Ikke helt bra, men hva kan man gjøre med det. Hender så ofte at jeg ikke kjenner igjen folk, jeg må se de samme personene 5-6 ganger, kanskje flere, før jeg kjenner de igjen på andre steder/situasjoner jeg kjente de fra. Folk med spesielle ansiktstrekk er lettere å kjenne igjen, men ellers er det veldig vanskelig...

[Gjest mia]

Jeg har et merkelig problem: Jeg husker rett og slett ikke folks ansiktstrekk!

Jeg kjenner igjen folk ut fra deres stemmer, hår, klær og hvilken sammenheng jeg treffer dem i, men selve ansiktet klarer jeg ikke å plassere. Alle ansikt ser liksom fremmede ut! Jeg ser jo forskjell på ansikt og slikt, men ansiktstrekkene blir på en måte utvisket når jeg skal huske dem, slik at alle personer i minnene mine er...vel, ansiktsløse. Akkurat som at noen har visket bort selve ansiktet om dere skjønner - og når man ikke husker ansikt blir det også vanskelig å bruke dem for å kjenne igjen folk! Jeg kunne ikke engang beskrevet ansiktstrekkene til min egen mor eller min egne søsken, og det sier jo litt!

Vanligvis tar jeg sjelden feil av folk, og er i allefall 80 % sikker på hvem jeg prater med - med unntak av hvis jeg treffer dem på gaten, på legekontor eller lignende. Da kan det nemlig være hvem som helst, siden sammenhengen ikke er noe hint om hvem det er. Hvis personen ikke har en særegen stemme eller hårsveis må jeg innrømme at jeg bare jatter med, og prøver desperat å finne ut hvem personen er. Dette skjer dessverre litt oftere enn jeg liker, og du kan jo sikkert tenke deg hvor ubehagelig det er å ikke være helt sikker på hvem du egentlig prater med, hvor du har personen i fra og hva du har fortalt personen tidligere!

Og så har vi rettetang da. De er djevelens oppfinnelse for å irritere ansiktsblinde skakk, det kan jeg garantere. Her en dag handhilset jeg på en slektning av en venninne, som jeg var bombesikker på at jeg aldri hadde sett før. Tabbe! For det viste seg nemlig at det var en slektning som jeg og venninna hadde overnattet hos ei hel helg, og som vi har hatt masse med å gjøre. Hun hadde bare brukt rettetang på håret sitt.. Hårstrikk er også litt forvirrende, men rettetang er mareritt altså!

Ansiktsblindhet, som defineres ved at man har så store problemer med å huske og gjenkjenne ansikt at det hemmer en i dagligllivet, er angivelig like vanlig som dysleksi. Ansiktsblindhet er derimot KUN et problem med å kjenne igjen ansikt, og ikke en generell kognitiv svikt. Alt annet fungerer altså som det skal Men..man hører jo aldri om dette. Derfor hadde jeg blitt så glad om noen andre med samme problem kunne fortelle om hvordan de opplever hverdagen. Dere andre kan jo sikkert tenke dere hvordan dagen er hvis dere ikke klarer å kjenne igjen deres egen familie? Noen er til og med så hardt rammet at de ikke kjenner igjen sitt eget speilbilde!

Så folkens: Om jeg ikke hilser på deg er det ikke fordi jeg er overlegen. Det er fordi jeg rett og slett ikke kjenner deg igjen...

[Gjest Katee]

Å, jeg fikk 7 av 8. Jeg ante ikke at dette var noe flere hadde problemer med! Jeg har problemer med å se for meg selv mine næreste venner og hvordan de ser ut når jeg tenker på dem, men jeg kjenner dem igjen når jeg møter dem (heldigvis!) - ihvertfall de jeg har kjent lengst.

Det jeg har størst problemer med er folk som jeg treffer f.eks. bare 2 ganger, som f.eks. kunder som jeg må forlate for så å 'finne' igjen. Jeg husker en gang jeg skulle reparere noe for en kunde, kom tilbake og bare sto der og lurte på hvilken dame det var jeg hadde hjulpet. Jeg gikk bort til en av dem og innså til slutt at det hun ikke var den rette. Flaut!

En gang skulle jeg på date med en jeg hadde truffet en gang før. Jeg kom til avtalt sted lenge før slik at han måtte finne meg mens jeg satt 'oppslukt' og leste avisen. Hver eneste gang det gikk en gutt forbi, tenkte jeg 'er det han?' 'kan det være han?'.