Ung og ensom

[Gjest Huldali]

Sist lørdag leste jeg en liten spalte av en journalist om eldre og ensomhet. Kort og godt handlet spalten om en gammel dame som holdt seg for seg selv og ikke ville bry naboer eller familien.

Syns vi så ofte hører om eldre og ensomhet og det er nok ganske vanlig også, siden alderdom innebærer mange tap (venner, ektefeller, arbeid).

Men det vi ikke hører noe særlig om er unge mennesker som er ensomme.

Er det fordi det er så få unge som er ensomme eller er det fordi det er litt tabu å si at du føler deg ensom når du ung?

Og ja, jeg føler meg ofte ensom

[Gjest Frk Åberg]

Ja, jeg tror det er mer tabu å si at man er ensom som ung. Kanskje fordi man tenker at det er ens egen skyld, at man mangler sosiale evner. Som gammel tror jeg det er litt mindre tabuisert fordi det er mer "akseptable" grunner til ensomheten, som f.eks. at venner og familie dør fra deg, du klarer ikke å komme deg like mye ut som før, og eventuelle barn og barnebarn kanskje bor langt unna eller er travle.

Vil bare presisere at jeg ikke mente at man mangler sosiale antenner hvis man er ung og ensom, bare at jeg tror en del føler det sånn. Jeg har pratet en del med ungdom som har lite sosialt nettverk, og det er ingen tvil om at det er skambelagt. De klandrer seg selv, og tenker at det er noe galt med dem fordi de ikke klarer å få seg venner. De ser på andre på sin egen alder, og hvor sosiale de er. Når man er ung er man ofte mer sammen med venner enn når man blir eldre, og man sammenligner seg da med hva man oppfatter som "normalt". Jeg tror det er en del unge som er ensomme, men at det ikke snakkes så mye om.

Endret 18. november 2006 av Frk Åberg

[Gjest Gjest]

Sikkert fordi terskelen er mye høyere for å si dette når man er ung. Da forventes det av "alle rundt" at man skal være så veldig aktiv. Så de som faktisk er ettertenksomme grublere og liker å ta ting med ro, som kanskje stiller litt større krav til tilværeslen enn mange andre unge på samme alder, altså "de voksne unge", vil kunne erfare dette i større grad enn andre unge.

Ensomhet er ikke aldersbetinget. Ensomhet kan erfares av alle.

[Gjest Huldali]

Også tror jeg det er andre som har et stort sosialt nettverk kan ha vansker med å forstå at det kan være vanskelig å få seg gode venner.

Husker jeg en gang sa at jeg følte meg ensom, svaret var: Du får gå ut å treffe noen mennesker å få deg noen venner da!

Ikke alltid så lett som det hører ut som det.

Nesten rart at det ikke skrives mer om det, alle tabuer skal jo brytes nå om dagen, kanskje påtide at noen setter ensomhet blant unge på dagsorden også?

Men samtidig skjer vel ikke det før noen står fram og sier at de føler seg ensomme, men hvem vil som ung student/arbeidstaker stå fram og si: Hei! Jeg har ingen venner, jeg!

Enig med dere som har skrevet over, at man tenker som regel at alle har så mange venner og at ”alle andre” er veldig sosiale.

Selv blir jeg sett på som en veldig sosial person (har ikke noe problem med å snakke med mennesker), men allikevel sitter jeg hjemme alene kveld etter kveld.

Kanskje mange av de vi tror har et stort nettverk, ofte føler seg ensomme?

Syns dette egentlig er ganske viktig, med tanke på alle konsekvensene ensomhet kan få for helsen. Leste en gang at ensomhet kan være like farlig som hjerte - og karsykdommer. Det er ganske skremmende.

Føler ikke at det gjelder for min del, fordi jeg trossalt har en god familie og en venn (langt der borte), men skremmende fakta er det.

[Gjest graceland]

Det er nok et tabubelagt område ja, men jeg skjønner ikke helt hvorfor. Det å være ensom er noe alle mennesker erfarer å være i perioder. Spesielt i ungdomsårene er det tungt. Det er en tid der "alle" virker lykkelige og sosiale, og man vil gjerne late som man er en av disse med hundre tusen venner.

Det er rett og slett ikke akseptert å være ung og ensom - verken blant yngre eller eldre mennesker. Yngre mennesker synes ofte at du er helt håpløs, og den eldre garden mener det "bare er gå ut og få venner". Dette stemmer jo til dels, men i praksis er det ikke så lett.

[Gjest Gjest]

Også tror jeg det er andre som har et stort sosialt nettverk kan ha vansker med å forstå at det kan være vanskelig å få seg gode venner.

Husker jeg en gang sa at jeg følte meg ensom, svaret var: Du får gå ut å treffe noen mennesker å få deg noen venner da!

Ikke alltid så lett som det hører ut som det. 

Nesten rart at det ikke skrives mer om det, alle tabuer skal jo brytes nå om dagen, kanskje påtide at noen setter ensomhet blant unge på dagsorden også?

Men samtidig skjer vel ikke det før noen står fram og sier at de føler seg ensomme, men hvem vil som ung student/arbeidstaker stå fram og si: Hei! Jeg har ingen venner, jeg! 

Enig med dere som har skrevet over, at man tenker som regel at alle har så mange venner og at ”alle andre” er veldig sosiale.

Selv blir jeg sett på som en veldig sosial person (har ikke noe problem med å snakke med mennesker), men allikevel sitter jeg hjemme alene kveld etter kveld. Kanskje mange av de vi tror har et stort nettverk, ofte føler seg ensomme?

←

Jeg tror nok det er en vesensforskjell på de som selv har ønsket å sitte hjemme alene kveld etter kveld, og de som virkelig skulle ønske at de var sammen med andre.

Når du sier at du snakker lett med folk, og samtidig sier at du skulle ønske du var mer sysselsatt om kveldene sammen med andre, finner jeg det litt merkelig at du ikke kan få til en avtale eller to i uken med andre, når du likevel "snakker med dem".

Jeg vet om andre som har motsatt "problem": de er single, travle mennesker i jobb (uten barn), som jobber masse og er slitne om kveldene. De orker ikke mye sosialt da, og vil kanskje bare slappe av med en film og koble helt ut uten selskap. I helgene er det kanskej av og til et selskap, fellesmiddag eller en fest som de er med på, men stort sett flyr livet av gårde med seminarer, konferanser, kurs, jobbing og atter jobbing. De har venner, og venner som ofte spør "vil du bli med?" Men ofte blir svaret "nei, er så sliten, må hvile". De har altså problem motsatt av deg: de vil gjerne være mer alene!

[Gjest Pax]

Jeg er også ung og ofte ensom. (men i stor grad selvvalgt, jobber og studerer hjemmefra) Men om det er tabu? Vi velger jo selv hva vi vil være åpne om. Jeg tror ikke det er tabu, bare at det er en veldig privat ting som vi ikke deler med alt og alle.

Endret 18. november 2006 av greensky

[Gjest Gjest]

jeg tror ufrivillig ensomhet blant unge er litt tabu som trådstarter sier. Om du er gammel og ensom er det på en måte en del av "pakka"; ektefellen er død, mange venner er døde eller fysisk redusert, familien har lite tid osv. Er du ung føler du deg kanskje mer utilstrekkelig selv, som ikke klarer å få venner?

Det som er litt vanskelig med denne problemstillinga er etter mitt syn at jeg ikke ser noen gode løsninger eller tiltak som kan hjelpe folk? Det FINNES jo så mange ting unge kan være med på, eller møteplasser generelt, det meste i samfunnet er jo faktisk lagd for "oss". Kafeer, utesteder, filmklubber, treningssentre, arbeidsplasser osv... Så det oppleves kanskje enda mer (med rette?) som et personlig og privat "problem" for den det gjelder?

Men klart, det å kunne snakke åpent om ensomhet uten å virke sytete (av en eller annen grunn blir jeg ofte utsatt for denne typen menn på byen...) eller bli oppfattet som "psyk" er sikkert et viktig skritt. Det siste er jo også et felles ansvar - at vi aksepterer at ensomhet faktisk er ganske utbredt og at det ikke er noe "galt" med den som er ensom. For det er vel lett å ha fordommer - jeg har det selv, selv om jeg også har vært ganske ensom i perioder.

Min opplevelse av ensomhet gikk mye på at jeg ikke fant "sjelevenner" før jeg var oppe i tjueåra. Jeg hadde en ganske stor omgangskrets før den tid, og noen lojale venner, men jeg følte ikke sterk kjemi med noen. Det som var vendepunktet i mitt liv, var at jeg fant ut mer om hva jeg egentlig ville og "hvem jeg er". Da fant jeg også flere mennesker jeg hadde mer til felles med. Dessuten ble sikkert selvtilliten bedre og jeg ble lettere og tydeligere å forholde meg til. Noen av de vennene jeg ikke var så nær i ungdomstida har f eks blitt veldig nære venner i dag, og det har mye med min egen "endring" å gjøre, ikke bare dem.

[Gjest Gjest]

(forøvrig er jeg mye frivillig alene jeg også, jobber hjemmefra - men det er stor forskjell på frivillig og ufrivillig, og alene og ensom. Jeg føler meg ikke ensom pr i dag selv om det kan gå uker mellom hver gang jeg treffer andre enn kjæresten min og folk i butikken).

[*melis*]

Ja, det er nok litt tabu. Tror det har mye med det "vellykkethets-presset" vi har i dag. Aller helst skal man jo være sprudlende og utadvendt og ha mange venner og fra man begynner på ungdomsskolen får man jo innprentet at det er de utadvendte med stor venneskrets som er kule og populære.

Jeg er også ensom av og til. I fjor var jeg det i en lang periode, nå kommer det og går. Jeg har egentlig mange venner og bekjente, men noen bor andre steder i landet, andre er opptatt med kjærester og andre igjen er selv asosiale og er vanskelige å få med på ting. Da blir det lett til at man sitter ufrivillig alene en fredag eller lørdagskveld i blant, og da kan jeg føle meg veldig ensom. Utad tror jeg nok mange oppfatter meg som sosial og utadvendt, men foreldrene mine er bekymret fordi jeg sitter så mye inne om kveldene i ukedagene. Det er rett og slett fordi jeg trives i mitt eget selskap og ikke har noe behov for å være sosial hver dag. Likevel føler jeg ofte at jeg skammer meg litt over at jeg ikke er mer ute blant folk, fordi "alle" andre er jo aktive døgnet rundt og er på trening, kafèer, samler vennegjengen og ser film osv. I alle fall er det slik det føles. Og da er det ikke så kult å rope ut at man er ensom, når man føler seg som den eneste i verden omtrent.

[Gjest cecci]

ALLE kan være ensomme.

Jeg er ensom.

Og ung,18 år.

Jeg har ingen venner.

Har omtrent ingen sosial omgang med noen,utenom familien.

Jeg syns det er et tema som er ganske tabubelagt.

Når jeg sier det,føler jeg nesten at det blir syting,men det er ikke de.

Det er realiteten.

Eller jeg tror ikke det er så mange som tenker at unge faktisk kan være ensomme.

Men det har jo sine årsaker,

Har alltid vært sjenert.

Sluttet skolen for tredje året på rad,fordi jeg har psykiske problemer.

Har hatt andre venner som også har blitt alvorlig syke.

så det har vært maks uflaks for å si det sånn.

Hadde en nær venn gjennom hele barneskolen.

Det er ikke bare å gå ut å få seg venner.

Det er ikke lett.

Det kunne godt vært mer satt fokus på det synes jeg.

[Gjest Gjest]

Det oppfattes vel forskjellig når en ung/yngre person sier at hun er ensom, og når en eldre gjør det? Eller? Sånn tenker jeg, i hvert fall. En ting er om en person jeg har kjent en stund forteller at han/hun er ensom, da har jeg jo bygd meg opp et bilde av hvordan vedkommende er uansett, og da blir ikke ensomheten "stigmatiserende". Men når jeg møter et nytt menneske som fort signaliserer at han er ensom, eller snakker om det, må jeg innrømme at jeg kan reagere litt. I noen tilfelle vil jeg trekke meg unna - men ikke BARE basert på at personen ikke har venner, det er evt hvis han signaliserer dårlige antenner også. Men uansett; jeg blir mer på vakt om en ung person snakker om ensomhet enn om en eldre gjør det. For det er liksom "naturlig" at endel eldre er ensomme, mens for yngre blir det nok oftere sett på som et tegn på at man ikke "funker helt" på en eller annen måte.

Og sånn tenker jeg selv om jeg har vært både ufrivillig og frivillig ensom i perioder... Jeg berømmer ellers ikke nye bekjentskaper utfra om de virker som de er veldig sosiale eller har mange venner.

[Gjest Sativa]

Jeg tror jeg jobber sammen med en ensom ung voksen.

Hun er svært pen, rett og slett vakker er ho. Tror hun er en slik jente som tenner mange menn, men som ikke får så seriøse forhold med noen av dem.

Grunnen til at hun har blitt ensom nå er at hun flyttet et stykkeunna vennene sine for å studere i en annen del av landet. Etter studiene flyttet hun ikke hjemigjen, men til en annen by for å jobbe. Og etternoen år i denne byen, så flyttet hun hit igjen.

Hun har fortalt at alt var annerledes da vi hun kom tilbake. Vennene hun hadde før hun dro, var stort sett borte, mange hadde flyttet , og enda fler hadde fått ektefeller og barn

Dette tolket jeg som om hun var ensom.

Hun er veldig sosial, og elsker å gå på cafe oh kino

Og nå til det jeg liker allerminst med dette svaretJeg har en teori om at de ensomme av og til er det fordi de innehar enkelte egenskaper som ofte kan feiloppfattes. Alle mennesker har et visst antall personlighetstrekkog hvis man treffere et individ har dine motsatte trekk, et slikt vennskap har vanskelig for å eksistere.

Det jeg prøver å forklare da, er at det er essensielle personlighetstrekk som må stemme, som folk ksn identifisere seg med, for at vennskap kan oppstå

Da blir det vaskelig hvis man har fått det settet med trekk som er vanskelig å finne matcher ti?

[Gjest Gjest]

Det jeg prøver å forklare da, er at det er essensielle personlighetstrekk som må stemme, som folk ksn identifisere seg med, for at vennskap kan oppstå

Da blir det vaskelig hvis man har fått det settet med trekk som er vanskelig å finne matcher ti?

←

Veldig enig