Så uuusikker på studie mitt!

[Gjest Gjest]

Uffs er litt nedfor om dagen. Er så utrolig usikker på om jeg har valgt rett studie. Trodde virkelig sykepleier var noe for meg siden jeg er veldig interressert i alt som har med kropp/anatomi og helse, sykdommer å gjøre. Men jeg merkerpå en måte at jeg er bare interressert i det i "teorien". Vanskelig å forklare..

Men som sykepleier så er man så utrolig involvert i pasienter og skal pleie dem (of course!) og det er her jeg sliter litt merker jeg...

Jeg har også alltid slitt med praktiske ting. Praktiske prosedyrer osv. Jeg er flinkest i teoretiske fag..som matte, skriving osv.

Har alltid hatt litt sånn "angst" for praktiske ting..og på sykepleierstudiet er det masse av dette (igjen of course) som måle blodtrykk, sette sprøyte, skifte på seng med pasient osv osv

Er også svært usikker på om jeg "orker" å være sykepleier. Jeg er en omsorgsfull person, er ikke det. Er glad i mennesker og sånn. Men i motsetning til mange andre sykepleierstudenter så er ikke grunnen til at jeg valgte dette "at jeg ønsker å hjelpe andre mennesker". Jeg valgte det bare pga helsedelen og interressen for den. Uff er redd for å oppfattes som kald nå, er absolutt ikke det. Men vet ikke om jeg orker all den pasientkontanten som man har som sykepleier...merket det i praksis. Ble så utrolig utrolig psykisk sliten av å hele tiden måtte gi av meg selv.

Merker at jeg leengter etter et "trøtt og kjedelig" datastudie. Eller noe i den duren..

Hjelp

[Gjest Gjest]

Kan du ikke ta deg et år fri fra studiet og prøve å jobbe i et omsorgsyrke? Det hjelpe veldig å komme seg ut i arbeidslivet for å finne ut om det er noe for en, samtidig er det bedre å hoppe av studiet før man har tatt opp for mye studielån

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Er 23 år så jeg føler at jeg har sløst vekk nok tid allerede. Jeg har jo også erfart i praksisen at jeg ikke trives så veldig i et omsorgsyrke..Er vel det jeg har kommet frem til. Men er samtidig så usikker.... Drastisk å hoppe av studiet syns jeg..

[Gjest Gjest]

23 år er da ingenting! Man sløser ikke bort livet ved å jobbe heller, man lærer noe i enhver jobb. Selv har jeg hoppet av et studie, og begynte mitt andre studie da jeg var 27. Ingenting i veien for det. Det viktige er å velge det riktige. Selv er jeg veldig glad for at jeg ikke fullførte den første utdannelsen min, siden jeg ikke trivdes med det. Husk at du skal ha jobbe i mange år, derfor er det viktig å velge riktig, og heller bruke litt lenger tid på å bestemme seg. det er nå mitt råd utfra egne erfaringer

[Soul]

Har dessverre ingen gode råd, men kan fortelle deg at jeg føler omtrent det samme som deg. Jeg er i andre året nå og vi har nesten 30 uker praksis. Jeg ble rett og slett dårlig av å mistrives og av prestasjonsangst ifb. praksis (som kom i tillegg til noe privat ) og har etter å ha kommet halvveis i praksisperioden søkt permisjon. Veldig synd, jeg vet (jeg er 26 alt begynner å føle hastverk med å bli noe), men helsa først. Håper du finner ut av det!

[Gjest Gjesta]

Kan du ikke ta deg en prat med en rådgiver eller lignende å høre om du har muligheten til å bruke utdannelsen til noe annet.

Hva med å gå pedagogikk og bli lærer på sykepleierskolen eller på helse og sosial på videregående. Da har du fortsatt med mennesker å gjøre, men du slipper å pleie dem...

Ellers kan du jo satse på å komme litt opp i systemet, men er nok vanskelig uten en del år praksis først.

Det er sikkert andre muligheter også. Er jo synd å slutte hvis du er nesten ferdig med studiet.

Har du akkurat begynt hadde jeg nok kanskje revurdert å begynne på et annet studie.

[Tabris]

23 er ingen alder, nei. Jeg har begynt på første året på universitetet i en alder av 29. Hvis dette føles feil for deg, så fullfør det første året slik at du har med deg eksamen i disse fagene, dermed kan du hoppe over på noe annet som interesserer deg mer. Du vil ikke få igjen for "den tapte tiden" med å tvinge deg igjennom en utdannelse og en jobb du egentlig ikke vil ha.

[Gjest gjesta]

Jeg vet ikke hvor langt du er kommet i studiet, men det går da an å ta mastergrad og senere eventuelt også doktorgrad innen sykepleievitenskap, dersom du skulle være interessert i den mer teoretiske biten av studiet.

Dersom dette er ditt første år, ville jeg nok ha vurdert å ta et friår, for å finne mer ut av ting.

Men jeg hadde nok fullført eventuelle eksamener dette semesteret uansett.

23 år er ingen alder! Det ser du sikkert også på fler av dine medstudenter

Endret 16. november 2006 av Sprilla

[Eliza Doalot]

For det første: 23 år er ingen alder.

For det andre: jeg var i akkurat samme situasjon for noen år siden. Jeg holdt ut i trekvart år før jeg sluttet. Alternativet var å fortsette, holde ut noen år for så prøve å videreutdanne meg til feks anestesi/operasjonssykepleier el.

Jeg er veldig glad jeg sluttet. Jeg mistrivdes veldig, og passet rett og slett ikke til jobben. Jeg tror sykepleie er et yrke som det er utrolig viktig å trives i for å gjøre en god jobb.

Hvis du ikke har kommet langt i studie ville jeg nok sluttet. Har du derimot kommet et stykk så tror jeg at jeg ville sett på alternative arbeidsområder, evt litt ekstra utdannelse, etter at du var ferdig med sykepleien.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Hva skal jeg med rådgiver når det finnes så mange greie, kloke KG-brukere? Tusen takk for innspill og råd.

Er bare i gang med mitt første semester..så å slutte er kanskje ikke så dumt.

Men har også tenkt på som en foreslo her, at man har jo mulighet til å studere videre på universitetet og ta mastergrad og da jobber man nok mer administrativt osv. Er jo en mulighet. Er jo forsåvidt veldig interressert i faget, bare ikke å utføre det i praksis. Høres kanskje rart ut men...

Er veldig usikker. Fullfører uansett dette semesteret iallefall så har jeg jo juleferien til å tenke meg grundig om på.

Tar gjerne i mot flere innspill!

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner igjen problemstillinga, både fra egen erfaring og andres. Selv hoppet jeg av et prestisjestudium da jeg fant ut at det var helt feil for meg. Prosessen å komme til det punktet at jeg "kunne" slutte var ganske tung - det siste semesteret var jeg deprimert og gråt nesten hver dag, såvidt jeg husker. men jeg har aldri en dag angret på at jeg sluttet - selv om jeg ikke var ferdigutdannet innen noe mye mindre sikkert før jeg var nesten tredve... Jeg er lykkelig med det jeg jobber med nå.

Men det er selvsagt ikke alltid det er riktig å avbryte utdanninga. Særlig om hovedproblemet er prestasjonsangst tenker i hvert fall jeg at mye blir "overkommet" ved praksis og erfaring. Og man bør selvsagt tenke godt over de mulighetene som faktisk finnes innen yrket - sykepleierutdanninga gir i hvert fall mange muligheter. Det er også lett å tenke at det er vanskelig å komme dit man vil karrieremessig mens man er under utdanning - men fakta er at de ALLER fleste jeg kjenner, uansett hva de har valgt, har kommet i hvert fall i nærheten av dit de vil, enten det er snakk om doktorgrad, drive snekkerfirma eller jobbe i media... Det handler mye om innsatsvilje og målrettethet. Men selvsagt bør man også tåle å ta noen mindre interessante og mer skumle jobber på veien...

Når det gjelder akkurat dine bekymringer kjenner jeg det veldig igjen fra ei jeg vet om som er litt eldre enn deg. Hun går også på sykepleierstudiet og har mistrivdes i snart tre år - og hele tiden lurt på om hun skal slutte. Studietida har dermed vært en lidelse, og hvordan det blir om/når hun går ut i jobb vil framtida vise. Antagelig burde hun ha sluttet første året og begynt på en mer, for henne, realistisk utdanning. Nå er det "for seint" pga studielån og sånt, men du har kanskje mulighet til å vurdere en annen utdanning? Bioingeniør er f eks en litt relatert utdanning hvor jeg tror du kan få uttelling for noen av fagene dine. Det er i hvert fall en av mulighetene. Du har jo ikke ødelagt alle mulighetene dine fordi du tviler litt:-)

Lykke til!

[Gjest nimbus]

Slutt! Du høres ut som meg for noen år siden, men jeg fullførte dessverre. Jobber nå som sykepleier, og gruer meg til jobb hver dag.

[Gjest miiip]

Jeg fullførte studiet mitt uten å tenke så mye på hva jeg ville ende opp med å jobbe med, og det var IKKE lurt. Mye lurere å innse det så tidlig som deg!

Synes bioingeniør hørtes ut som et godt forslag.

Triks for å finne ut hva du EGENTLIG vil:

Tenk deg at du har arva 100 millioner og ikke egentlig trenger å jobbe. Hva ville du fylle dagene dine med da?

Ta utgangspunkt i det du tenker på da og se om du kan finne et yrke/utdanning som passer for deg!

Et annet godt spørsmål er: hva blir du motivert av? (Jeg hadde valgt HELT annerledes hvis noen hadde stilt meg det spørsmålet før jeg skulle velge utdanning. )

Lykke til.

[Annikken]

23 er INGEN alder!! Prøv bioingeniør, biokjemi eller kjemi istedenfor, det høres ut som noe for deg om du heller liker de tekniske tingene og teorien ved faget. Det er INGEN skam å slutte. Det er tungt å være i et yrke du ikke vil. Og om du ikke ser for det seks timer i uka på labb, søk heller noe mer "standard" ingeniørrettet som bygg eller noe. Eller begynn rett og slett på realfag på universitetet. Er utrolig mange spennende jobber innen teknologi, og de spår en mange på 7000 (!!) ingeniører i Norge i 2010. Så begynner du på bio/kjemi/ingeniør så er du GARANTERT jobb, og også god lønn fordi arbeidsgiverne vil slåss om deg. Lykke til!