Er jeg egoistisk?

[Gjest utlogget nå]

Ja, jeg synes dette med å feire jul faktisk har blitt vanskelig de siste tre årene etter at jeg ble samboer. Derfor velger jeg å legge ut dilemmaet mitt her, og kanskje få noen gode råd.

Min kjære samboer og jeg er fra helt forskjellige kanter av landet, og har veldig ulik bakgrunn.

Jeg er fra en stor familie med sterke juletradisjoner, og har alltid elsket tiden rundt jul. Jeg er allerede i julestemning, har planlagt hvordan jeg skal pynte, satt av dager til alle tradisjonene (vask, pynt, gavehandel, hogging av tre osv) og begynt å glede meg som en liten unge.

Sambo er skilsmissebarn og har ingen spesielle tradisjoner bortsett fra "fyllekule med gutta" julaften kveld.

Han liker rett og slett ikke jul, gruer seg til å besøke farens side av familien (stemordrage ) og har få (om noen) tradisjoner som er viktige for han.

Første årene vi var sammen gikk det greit, han dro hjemover, og jeg ble igjen og feiret julaften hos mine foreldre før jeg dro etter han i romjulen.

Men ifjor måtte han av diverse grunner bli igjen her i julen, og feiret jul med min familie.

Og det var så perfekt!!! Jeg hadde tidenes beste jul, med både familie og sambo rundt meg. Også sambo var også merkbart fornøyd, og nærmest overrasket over at han "likte julen bittelitt likevel".

Men i år "må" han "hjem" til jul, og jeg forstår godt at han gjerne vil prøve å feire med moren og søskenene sine siden han ikke så de i det hele tatt ifjor.

Men jeg vet jo samtidig at han kommer til å få en "kjip" jul, med middag hos stemordragen og dermed dårlig stemning.

Men så til poenget; er det utrolig egoistisk av meg å ikke bli med han "hjem" til jul?

Sambo mener det er opptil meg, og at jeg kommer til å få en lei jul hvis jge blir med. Men samtidig vet jeg at han hadde satt pris på om jeg var med. Men hvis jeg blir med han vil det jo i praksis si at jeg ikke får noen av mine tradisjoner, og jeg er redd for at det ikke vil bli noen "ordentlig" jul for meg!

Og han ble jo igjen her ifjor av andre grunner enn at han ville, så derfor er det kanskje ikke så "urettferdig" hvis jeg ikke blir med han?

Selvfølgelig vil det bli trist å ikke feire julaften sammen, men jeg vil jo uansett dra etter han 2.juledag.

Synes dette er kjempevanskelig, føler jeg nesten må velge mellom sambo eller julefeiring. Hadde jeg visst at vi kom til å feire skikkelig jul i hjembyen hans hadde det ikke vært noe problem, men jeg vet at det ikke vil bli en i mine øyne ordentlig feiring med god stemning.

Noen som har noen tips til hva jeg bør gjøre?

[Gjest Gjesta]

Sier han at du kan la vær lar du vær. Ingen grunn til at din jul skal bli miserabel når du så absolutt ikke vil dit selv. Jeg hadde blitt hjemme.

[Susannah]

Jeg synes du skal bli hjemme, og med god samvittighet til og med! Tenk på det: Han har sagt at det er ok og at det er ditt valg, ergo vil ikke han akkurat lide om du ikke blir med. Faktisk kan det tenkes at han kommer til å være litt på tuppa hvis du hadde blitt medfordi han vet at alt ikke er så koselig som du pleier å ha det. Og du kommer til å grue deg på forhånd, og kanskje ha det kjipt der mens du savner hjemmejulen og alt det koselige der.

Så vær hjemme, nyt julen og reis opp der 2.juledag. Da får du både i pose og sekk. Det er lov å tenke litt på seg selv og i allefall når du har fått hans velsignelse til det også!

[Gjest HB]

Men jeg forsto ikke helt - dersom han skal feire sammen med mor og søsken skal han vel ikke være sammen med "stemordragen"?

Dersom hans mor og søsken er normale, hyggelige mennesker synes jeg du skal bli med dit for å vise at du vil ofre deg litt for ham siden han viste tegn i fjor til å like julen. Så kan du hjelpe ham til å bli ordentlig glad i julen, og dere kan være mer på samme nivå når dere etterhvert sikkert skal skape dere tradisjoner sammen.

Hilsen Lille meg

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Men jeg forsto ikke helt - dersom han skal feire sammen med mor og søsken skal han vel ikke være sammen med "stemordragen"?

←

Først av alt, takk for svar!

Selv om middagen mest sannsynlig blir hos mor, blir det uansett både besøk på julaften, samt middag en av dagene etter hos faren og dragen.

Det beste hadde vel vært å dra opp dit, for så å prøve å lage litt ekstra stemning der. Men da kommer jeg til å tråkke på noen tær, og da er vi tilbake til den dårlige stemningen igjen..

[Gjest HB]

OK, da skjønner jeg bedre.

Tror du innerst inne at samboeren din mener at det er greit at du er hjemme, eller tror du det vil glede ham at du blir hjem til hans familie? Skjønner absolutt at det ikke er morsomt å endre på tradisjonene i forbindelse med julen, men etterhvert skal dere sikkert lage egne juletradisjoner hos dere selv, og da kan du få det som du vil. Så får du se om du klarer et par julen som ikke er som vanlig.

Det bør jo være en mulighet å begrense besøket hos dragen til et minimum og heller se på den som ordinære familiebesøk, ikke julebesøk. Er det en mulighet å få med moren og hans søsken på noen av dine tradisjoner da?

Hvem sine tær kommer du til å tråkke på ved å gjøre hva?

Hilsen Lille meg

[Gjest Norwegian Blue]

På en måte ville jeg dratt opp med han, hvis han vil det, om enn bare for å gjøre hans jul litt bedre. Julen er jo til for å glede andre, å hvis han får glede av at du feirer julen med ham er jo det koselig. Du kan jo gjøre alle de andre juleforberedelsene med din familie, og bare feire selve julen med hans.

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Er det en mulighet å få med moren og hans søsken på noen av dine tradisjoner da?

Hvem sine tær kommer du til å tråkke på ved å gjøre hva?

←

Det er moren og søsterens tær jeg er redd for å tråkke på... Hvis jeg "tar med" noen av mine tradisjoner dit. Vet at sambo ville vært med på de, men kanskje litt frekt å komme dit og "lage julestemning"?

Om sambo innerst inne mener det er greit at jeg er hjemme er jeg sikker på, så det er mer at jeg gjerne vil være der for han for å gi han en bra jul. Men så spørs det jo om han kommer til å få en lei jul når han vet at jeg egentlig ville vært et annet sted?

Norwegian Blue; du har jo egentlig helt rett!

Men siden det er laaangt mellom min og hans familie vil det si at jeg ikke får feiret i det hele tatt med min familie hvis jeg drar (da blir vi der til nyttår). Blir jeg derimot hos min kan jeg fly etter sambo 2. juledag og være der i romjulen.

[:-) anna]

Bli hos din familie!!

Det høres jo ikke ut som om dere egentlig har startet en tradisjon med å feire annenhver jul, ettersom det bare var fjoråret som var annerledes.

Han har gjort det mange ganger før, og kommer til å ha det helt fint på julekvelden og 1. juledag.

Så snart dere får barn kan dere enten feire annehver jul, eller insistere på å feire jul hjemme hos dere selv, og invitere eventuelle foreldre dit.

[Tabris]

Hvis din samboer innerst inne synes det er helt greit at du blir hjemme, så er det en god idè. Men hvis det at du blir med kan føre til at han får en litt lettere og bedre jul, så mener jeg at det å støtte sin samboer er viktigere enn at man selv får feire "sin bardoms jul".

Og hva om dere - som andre også har nevnt - etterhvert begynner å lage deres egen tradisjon, du og samboer? En jul som passer for dere begge, slik at det blir en koselig og personlig ting for dere to?

[Gjest HB]

Det er moren og søsterens tær jeg er redd for å tråkke på...  Hvis jeg "tar med" noen av mine tradisjoner dit. Vet at sambo ville vært med på de, men kanskje litt frekt å komme dit og "lage julestemning"?

Om sambo innerst inne mener det er greit at jeg er hjemme er jeg sikker på, så det er mer at jeg gjerne vil være der for han for å gi han en bra jul. Men så spørs det jo om han kommer til å få en lei jul når han vet at jeg egentlig ville vært et annet sted?

←

Kan du ikke si med et glimt i øyet at du er en veldig "julejente" og at du "trenger" akkurat disse tradisjonene for at det skal bli jul for deg? Er dine tradisjoner så sære at det vil føles som en invasjon for andre at du følger de hos dem? Du bør jo kanskje ikke ta med deg de tradisjonene som omfatter full ommøblering hos de andre e.l.

Men på en annen side - dersom du allerede har flagget for din samboer at det vil bli et stort offer for deg å bli med, er det nok bedre å bli hjemme. Hvis ikke synes jeg du allerede nå skal innprente samboeren din positive tanker om at dere skal få en fin jul sammen hos hans familie, så sant du vil gjøre det offeret da.

Hilsen Lille meg

[Gjest Madam Felle]

jeg syns faktisk du burde blitt med for din samboer sin skyld, for det kan faktisk være han får en bedre jul med deg ved sin side. Når man er i et forhold, må man av og til "svelge noen kameler", og det syns jeg du skal gjøre for hans skyld.

Så ja jeg syns du er egoistisk, for du tenker jo bare på deg i dette.

Det kan også være du får en koselig jul, selv om du ikke er med din familie.

[Susannah]

Jeg gjentar det jeg sa tidligere: bli hjemme, slik jeg ser det betyr det mer for deg å være hjemme enn for ham at du blir med. Han har jo til og med sagt at det er ok. Det er så "jentete" å så skulle begynne å "tolke" om han egentlig mener det osv.

[Gjest Gjest]

Skjønner deg veldig godt. Julen er en veldig viktig tid for meg, og vi har tradisjoner som betyr fryktelig mye for meg.

Mannen min (vi giftet oss i sommer) har en kjempefin familie, som jeg er veldig glad i, men de feirer jul på en helt annen måte.

Vanligvis har vi feiret julen hver for oss, men har ikke snakket om hvordan det blir i år. Tenker at det blir hver for seg fortsatt. Synes ikke det er så rart her huset.

Men gruer meg virkelig til den dagen det kommer barn inn i bildet. Mannen min vet at juletradisjonene betyr mye for meg, og jeg har til og med sagt at jeg ikke har noe lyst til å feire jul hos familien hans. Og det er IKKE fordi jeg ikke liker dem, de er herlige! Det er bare noe helt annet. Han vet det og respekterer det, men ingenting er avklart.

Det er veldig mange som feirer julen på en måte som er preget av å slappe av, og spise god mat. Hos oss er det også en tid for å være dype og nære. Det kan man rett og slett ikke få med alle.

I den situasjonen TS skisserer ville jeg ikke dratt opp og feiret jul med familien hans. Det er en gang i året, og det er veldig spesielt. Jeg synes det er litt underlig jeg, at det skal være sånt press til å feire jul sammen. Jul er for meg noe som omhandler familien.

Feir julen din sammen med familien din, nyt den, og dra opp til samboeren din 2. juledag! Uten dårlig samvittighet! Kos deg!

God jul! :-)

[Gjest Madam Felle]

Skjønner deg veldig godt. Julen er en veldig viktig tid for meg, og vi har tradisjoner som betyr fryktelig mye for meg.

Mannen min (vi giftet oss i sommer) har en kjempefin familie, som jeg er veldig glad i, men de feirer jul på en helt annen måte.

Vanligvis har vi feiret julen hver for oss, men har ikke snakket om hvordan det blir i år. Tenker at det blir hver for seg fortsatt. Synes ikke det er så rart her huset.

Men gruer meg virkelig til den dagen det kommer barn inn i bildet. Mannen min vet at juletradisjonene betyr mye for meg, og jeg har til og med sagt at jeg ikke har noe lyst til å feire jul hos familien hans. Og det er IKKE fordi jeg ikke liker dem, de er herlige! Det er bare noe helt annet. Han vet det og respekterer det, men ingenting er avklart.

Det er veldig mange som feirer julen på en måte som er preget av å slappe av, og spise god mat. Hos oss er det også en tid for å være dype og nære. Det kan man rett og slett ikke få med alle.

I den situasjonen TS skisserer ville jeg ikke dratt opp og feiret jul med familien hans. Det er en gang i året, og det er veldig spesielt. Jeg synes det er litt underlig jeg, at det skal være sånt press til å feire jul sammen. Jul er for meg noe som omhandler familien.

Feir julen din sammen med familien din, nyt den, og dra opp til samboeren din 2. juledag! Uten dårlig samvittighet! Kos deg!

God jul! :-)

←

og jeg lurer egentlig på hva du legger i ordet familie, for det er tydeligvis ikke noe mannen din kommer inn under. Må dere få barn først, før du kan kalle han familie?

Min nærmeste familie er min mann og mine barn ( mine barn ikke hans) , deretter kommer mine foreldre og søsken. Men min mann hadde blitt førsteprioritert, om jeg måtte velge mellom han og foreldre/søsken. Og det samme vet jeg han ville gjort, for vi er tross alt nærmeste familie.

Syns enkelte har et merkelig syn på det med familie, for når det kommer til julen ol da er det foreldre og søsken som er den nærmeste familien og partneren er liksom ikke så viktig.

[Gjest Holly Hobbie i.i.]

Jeg kjenner meg igjen i traadstarters situasjon, selv om det er en del ulikheter fra min egen. Min mann er engelsk og hans familie har foelgelig en del forskjellige tradisjoner. Jeg foeler heller ikke at det blir “ordentlig” jul naar vi feirer der, fordi det er saa annerledes enn det jeg er vant til. De feirer ikke foer midnatt julaften, og 1. juledag minner meg om et barneselskap, fordi hans seks nieser og nevoer er med paa feiringen og det meste virker som det er lagt opp til deres behov. Svigerfar er ingen “far i huset” slik jeg er vant med; han leder knapt an noen skaal, kommer som oftest sist til bordet osv. Resten av julen dreier seg stort sett om aa dra paa vennefester I nabolaget. Selv om jeg liker svigerforeldrene mine synes jeg at mine foreldre lager bedre jul… blir mer hoeytidsstemning, ikke saa mye braak, og bedre mat og ikke minst masse hjemmelaget julegodt! Men jeg er jo ikke helt noeytral da, de fleste foretrekker nok det de er vant med. Men jeg maa si at jeg gleder meg mer til neste jul enn til den forestaaende, for da skal vi feire hos min familie igjen. Men saann er det; har man giftet seg, saa faar man ta svigerforeldrene med paa kjoepet. Og det BLIR jul, selv om det ikke foeles helt saann! Jeg skal hvertfall proeve aa gjoere romjulen og adventstiden ekstra koselig i aar!

[Elbereth]

For meg er det naturlig at når man er et par (samboere eller ektefeller), så feirer man også jul sammen, enten det er annen hver jul hos de respektive foreldre eller alene. Selvsagt virker andres juletradisjoner fremmede og ikke så koselige og julete som ens egne, men det er noe man må ta på kjøpet når man blir et par. For min egen del var juletradisjonene i mannens familie ganske annerledes enn de jeg var vant til, både hva mat og skikker angikk. Men de julekakene/julegodtet jeg ikke kunne være foruten laget jeg og tok med til svigers. Etter tre år startet feiret vi jul for oss selv, og da tok vi litt fra mine og litt fra hans tradisjoner. Etter hvert som årene har gått har vi videreutviklet tradisjonene sammen med ungene.

Jeg vil ikke si du er egoistisk om du vurderer å være med din familie i jula, men jeg tror man som par blir mer knyttet til hverandre ved å dele høytidene.

[Gjest Gjest]

og jeg lurer egentlig på hva du legger i ordet familie, for det er tydeligvis ikke noe mannen din kommer inn under. Må dere få barn først, før du kan kalle han familie?

Min nærmeste familie er min mann og mine barn ( mine barn ikke hans) , deretter kommer mine foreldre og søsken. Men min mann hadde blitt førsteprioritert, om jeg måtte velge mellom han og foreldre/søsken. Og det samme vet jeg han ville gjort, for vi er tross alt nærmeste familie.

Syns enkelte har et merkelig syn på det med familie, for når det kommer til julen ol da er det foreldre og søsken som er den nærmeste familien og partneren er liksom ikke så viktig.

←

Teksten jeg har uthevet oppfatter jeg som ganske fiendtlig og synes er ubehagelig. Når jeg sier familie, mener jeg aller nærmeste familie, som foreldre og søsken. Mannen min og jeg er begynnelsen på det som skal bli vår familie. Men nei, jeg definerer ikke meg og mannen min som en familie. I hvertfall ikke foreløpig. Kanskje dette er noe som kommer når man har vært gift lenger(?)

Synes også utsagnet ditt om at "enkelte har et merkelig syn på det med familie" er dømmende og ikke videre intelligent. Vi er alle ulike vet du. At du har ett syn på familie, betyr ikke at alle som ikke har dét synet er rare. Det er den tankegangen som skaper strid her i verden.

Som holly hobbie sier, tror jeg også det er noe i det at man kommer hverandre nærmere dersom man deler høytidene sammen. Men det er også noe skummelt i det.

For meg har dette vært et veldig spesielt år, på flere måter enn at jeg har giftet meg, og familien kommer spesielt i fokus som følge av dette. Mannen min er selvfølgelig hjertelig velkommen til å feire sammen med min familie, og jeg er velkommen til å feire med hans sin. Men jeg ønsker å feire sammen med min familie, og han ønsker å feire sammen med sin. Han er riktignok mer smidig enn meg, i forhold til å feire hos hverandre, men så lenge vi, mann og kone, er enige, kan jeg ikke se hva som er merkelig ved det.

Og at tradisjoner gjør at partneren er mindre viktig er vel rimelig grunt og overfladisk, synes du ikke?

[Gjest Gjest]

og jeg lurer egentlig på hva du legger i ordet familie, for det er tydeligvis ikke noe mannen din kommer inn under. Må dere få barn først, før du kan kalle han familie?

Min nærmeste familie er min mann og mine barn ( mine barn ikke hans) , deretter kommer mine foreldre og søsken. Men min mann hadde blitt førsteprioritert, om jeg måtte velge mellom han og foreldre/søsken. Og det samme vet jeg han ville gjort, for vi er tross alt nærmeste familie.

Syns enkelte har et merkelig syn på det med familie, for når det kommer til julen ol da er det foreldre og søsken som er den nærmeste familien og partneren er liksom ikke så viktig.

←

Jeg er helt enig med deg. Mannen min er min nærmeste familie, selv om vi ikke har barn sammen. Han er den eneste jeg ikke kunne tenkt meg å feire jul uten. Vi har da valgt hverandre og skal prøve å skape våre egne tradisjoner. Vi feirer annet hvert år hos mine og hos hans foreldre. Det føles ikke naturlig å feire her hjemme uten noen andre enn oss. Men hvis han ikke hadde villet blitt med til mine foreldre hadde jeg blitt veldig skuffet. Vi er da voksne mennesker, og skal ikke være så avhengige av våre foreldre. Men det er klart jeg syns min mor skaper verdens beste juestemning. Skal gjøre det jeg kan for å bli like flink, SAMMEN med min mann.

P.S. Vi feiret sammen før vi flyttet sammen også vi.

[Gjest Madam Felle]

Teksten jeg har uthevet oppfatter jeg som ganske fiendtlig og synes er ubehagelig. Når jeg sier familie, mener jeg aller nærmeste familie, som foreldre og søsken. Mannen min og jeg er begynnelsen på det som skal bli vår familie. Men nei, jeg definerer ikke meg og mannen min som en familie. I hvertfall ikke foreløpig. Kanskje dette er noe som kommer når man har vært gift lenger(?)

Synes også utsagnet ditt om at "enkelte har et merkelig syn på det med familie" er dømmende og ikke videre intelligent. Vi er alle ulike vet du. At du har ett syn på familie, betyr ikke at alle som ikke har dét synet er rare. Det er den tankegangen som skaper strid her i verden.

Som holly hobbie sier, tror jeg også det er noe i det at man kommer hverandre nærmere dersom man deler høytidene sammen. Men det er også noe skummelt i det.

For meg har dette vært et veldig spesielt år, på flere måter enn at jeg har giftet meg, og familien kommer spesielt i fokus som følge av dette. Mannen min er selvfølgelig hjertelig velkommen til å feire sammen med min familie, og jeg er velkommen til å feire med hans sin. Men jeg ønsker å feire sammen med min familie, og han ønsker å feire sammen med sin. Han er riktignok mer smidig enn meg, i forhold til å feire hos hverandre, men så lenge vi, mann og kone, er enige, kan jeg ikke se hva som er merkelig ved det.

Og at tradisjoner gjør at partneren er mindre viktig  er vel rimelig grunt og overfladisk, synes du ikke?

←

Når man gifter seg blir partneren den nærmeste anhørige, men i følge deg er han ikke din nærmeste familie?

Og ja du har et merkelig syn på familie, og det må jeg få lov til å mene. Du må for all del ha ditt syn på det, men jeg må få lov til å mene at det er rart. Kan jo lure på hvorfor du har giftet deg, når foreldre og søsken kommer fremfor mannen din i familierekken. Men igjen det er nå bare min mening

Og for min del må dere gjøre som dere vil, men jeg må da få lov til å mene at det er rart at du ikke ser på mannen din som nærmeste familie. Hva dere gjør bryr meg fint lite, men jeg svarte med min mening, noe du også har gjort. Men tydeligvis er din mening i følge deg mer intelligent enn min, og det må jo du få mene. Men jeg forandrer ikke menin g bare fordi du prøver å forklare hvorfor du føler det som du gjør.

Rart er det i mine øyne uansett, for jeg kjenner faktisk ingen gifte par som ikke ser på partneren sin som den nærmeste familien. Men for all del, man blir sikkert mer familie den dagen man eventuelt får barn.