Gå til innhold

Har DU mistet barnet ditt....??


Linda

Anbefalte innlegg

Det virker som om det bare er jeg som har mistet en liten spire her.

Det kan det umulig være......

Jeg føler sterkt for dette temaet og syntes at det kanskje burde vært en egen tråd for oss som har følt den smerten det er å miste.

Jeg ble gravid i oktober i fjor. Det var en gledes dag den 8.november 2001. Jeg var GRAVID !!!!! To klare sterke blå LYSTE mot meg, der jeg satt på dolokket og skalv... Jeg var 5 uker på vei.....

Gleden ble desverre ikke så langvarig som jeg hadde trodd, da jeg fikk småblødninger i begynnelsen av desember. Jeg var da 9, nesten 10 uker på vei. Fikk 14 dagers sykemelding av legen min. Han sa det var normalt med småblødninger i begynnelsen av svangerskapet. Jeg skulle bare slappe av, sa han. Jeg ville ikke slå meg til ro meg det og ringte på nytt til legen min dagen etter. Han ville ikke henvise meg til UL på sykehuset. "Du får kontakte meg igjen hvis du får større blødninger," var det han sa.

Jeg ringte selv til gyn.pol på sykehuset. Fortvilet og på gråten fortalte jeg hva som var skjedd. Vakthavendelege sa at jeg kunne komme inn til innvendig UL med en gang.

Og der fikk jeg mitt livs største sjokk. Det fantes ikke liv. Jeg var i ferd med å spontan abortere..... grine.gif

Dagene etterpå gikk som i en rus. Jeg husker ikke så mye av de. Bare at jeg gråt og sov om hverandre.

Dette var min fortelling..

Vil du dele din historie med meg..???

12

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Vil bare si at jeg føler med deg, og at det må være utrolig vondt... Har ikke opplevd å miste barn selv, men det har jo vært skrekken når jeg har båret fram mine to søte. Jeg vil bare tipse seg om at "barnimagen.com" og "dinbaby.com" har begge forum debatter for de som har et barn for lite. Der er det ganske mange innom også, etter det jeg husker. Kanskje du kan komme i dialog med noen på de sidene. Lykke til videre!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Anonymous

Jeg har også en spontanabort bak meg...

Typisk mønster. Ble gravid, fikk små blødninger som etter hvert ble større, og i uke 12 spontanaborterte jeg...

Helt klart det verste jeg har vært med på... Angsten for at det skulle gå galt når jeg fikk blødninger, kontrollene hos legen som var såå optimistisk, angsten når blødningene bare ble større, og smertene når jeg til slutt spontanaborterte...

Og når jeg var til utskraping på sykehuset dagen etter...

Å ligge og se på nybakte mødre som trillet på barna sine, når du nettopp hadde mistet ditt eget, var ikke akkurat så veldig oppløftende...

Tiden etterpå gikk stort sett til gråting, mer gråting og enda mer gråting...

Men før jeg egentlig fikk tenkt meg om, så var jeg gravid igjen... (Det tok sånn ca litt over en måned)

Denne gangen fikk jeg også små blødninger i begynnelsen.... Og da var jo på'n igjen... Ut og inn hos legen, som denne gangen var såå negativ igjen... Jeg måtte regne med at dette var en ny spontanabort...

Ny ultralyd på sykehuset, den viste derimot at alt sto bra til, og jeg fikk snakke med en veldig forståelsesfull lege, som tydeligvis kunne mer om dette enn min faste lege....

Historien denne gangen endte bra, og det rare er at jeg hele tiden hadde følselsen av at alt kom til å gå helt fint. Til tross for blødningene....

Så den dag i dag, tenker jeg som så at junior bare trengte litt ekstra tid på å komme til verden...

Det som er viktig etter en spontanabort, er at man har noen å snakke med... Og at man får ut følelsene sine... Og får lov til å sørge....

Synes det var trist å høre om spontanaborten din, Linda....

Masse klemmer fra meg!

@lfa

(Hmmm.... var ikke meningen å stå frem som anonym....)1212[ Dette Innlegg er endret av: @lfa den 2002-03-25 13:23 ]

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vil bare gi Linda en liten nuss på kinnet kyss.gif og si at du er nok ikke den eneste.

Stor klem fra Thea icon_rolleyes.gif som også skulle vært mamma

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Anonymous

Hei Linda

Jeg har mistet to ganger. Såkalt "Missed Abortion" i 13. og 10. uke.

Har skrevet om det i Graviditetsdagbok-forumet lenger nede på siden, under tittelen "Alle gode ting er tre"

Arwen

Lenke til kommentar
Del på andre sider

HEI lINDA icon_smile.gif

Jeg har mistet to tidligere.

Satte seg i egglederne begge to . Den ene gangen aborterte jeg, men den andre gangen måtte egglederen fjernes.

Er nå gravid igjen. Har to søte tuller fra før. Ikke gi opp. Det er trist når en abortere, men livet må gå videre.

Lykke til. icon_smile.gif

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg er også en av mange som har hatt en ufrivillig abort med etterfølgende utskrapning...icon_cry.gificon_cry.gif

Dette skjedde sommeren 2000, og jeg var i 11 uke. Var på ferie med ei venninne da jeg plutselig begynte å blø. Var i utlandet, og det er ikke greit å forklare seg på engelsk til legen !!! Han sa jeg skulle ta det med ro og dra til legen over helgen, da jeg var hjemme igjen. Ferien var spolert - det eneste som var i tankene mine var at nå skulle jeg miste det vi så veldig gjerne ville ha og hadde ventet på....... Under ultralyd kom det fram at fosteret hadde vært dødt i 3 (!) uker !!! :-0 :-0 Jeg hadde gått rundt med et dødt foster inni meg i 3 hele uker ! :-0 I ettertid har jeg tenkt mye på hvorfor kroppen ikke skilte ut fosteret tidligere ?! Hva var hensikten med å la noe som ikke var "liv laga" fortsatt få rom i kroppen min ?!

Jeg har slitt mye etter aborten. Den har ikke blitt tatt seriøst annet enn fra min helt nye fastlege. ( har skrevet innlegg om det tidligere...) Gubben min skjønner vel ikke helt hva jeg "maler" med. For ham var det et bevis på at fosteret ikke var sterkt nok, venninner spør heller ikke. Det virker ikke som om de vet hva de skal si, de håper vel at det er gått over og at alt er bra igjen. Vi har ikke brukt noen form for prevansjon siden - det begynner å bli snart 2 år siden. Og enda har det ikke skjedd noe !!! Jeg har 2 nære venninner som har blitt mødre siden, siste mann i går !! Var å besøkte dem i dag... Såååååå nyyydelig !!!!!! En slik vil jeg også ha....... icon_frown.gificon_frown.gif

Man skal visst ikke tenke for mye på det å bli gravid igjen, men det er komplett umulig !! Hvis det er det eneste/viktigste en har lyst til/på er det naturlig å tenke på det. Jeg klarer ihvertfall ikk å la være...

Lykke til alle andre prøvere.... icon_smile.gificon_smile.gif12

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takker for at dere ville dele deres historie med meg. icon_smile.gif

Håper snart jeg blir gravid igjen. Prøver som bare det. icon_wink.gif

Gleder meg så enormt til jeg kan holde mitt eget lille nurk i armene....

Men en ting jeg lurer på er hvordan dere taklet å bli gravid igjen etter å ha mistet...? Det var vell kanskje vanskelig...???

Lurer på hvordan jeg kommer til å takle det. Blir konstant nervevrak tenker jeg.

Noen som har noen gode råd..?

Klem fra,

12

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei Linda.

Jeg ville bare si at jeg opplevde det nesten som en trøst, da jeg ble gravid igjen etter spontanabort. Det at jeg allerede var vel 4 mnd. på vei da terminen for det mislykkede svangerskapet kom, hjalp meg.

Samtidig var jeg redd alle de 9 månedene. Barnet beveget seg mindre enn mitt første gjorde, og alle slags merkelige vondter fikk meg til å tenke at "nei, nå skjer det igjen". Følte meg ikke trygg på at det skulle gå bra, før barnet var født. icon_rolleyes.gif

Heldigvis hadde jeg en fantastisk forståelsesfull lege, som ga meg "fri adgang", det var bare å komme når jeg hadde behov, og hun tok seg tid til meg innimellom den andre pasientene. Det ble nok noen ekstra turer pluss telefoner dit, ja. icon_smile.gif Snakk med legen din om dette, det er mitt beste råd.

Men det gikk bra, barnet var sunt og friskt på alle måter. hjerte.gifhjerte.gif

Vet ikke om dette hjalp deg, akkurat, men lykke til i alle fall. icon_smile.gif

12

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Anonymous

Jeg har også hatt en missed abortion, og det er faktisk helt vanlig!

Legen min sier at alle kvinner en eller annen gang opplever en abort, men ofte merker ikke kvinnen det selv. Aborten kan virke som en sterk menstruasjon, for eksempel.

Trøsten er jo at dette er naturens måte å rydde opp i. Det er noe alvorlig galt med fosteret slik at kroppen ikke vil bære det frem.

Det sies at rundt 25 % av alle svangerskap ender i abort, jeg har også sett tall opp i 40%. Det er bare noe vi må akseptere. Det er ingen menneskerett å få barn, men heldigvis går det bra til slutt for de fleste av oss!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Anonymous

Hei. Jeg hadde en ma 17 desember. Da var jeg i slutten av 11 uke, men det hadde vert dødt siden 6 uke. Da jeg var på innvendig ul om kvelden fikk jeg beskjed om at jeg hadde to minutter på å gjøre meg klar til utskrapning fordi jeg blødde såpass mye. jeg fikk liksom ikke tid til å tenke så mye over det da. Da jeg kom tilbake til rommet mitt om natten hadde jeg så store smerter at jeg fikk noen stikkpiller. Da sovnet jeg endelig. Men det ble lite med søvn de påfølgende dagene. Jeg fikk to dagers sykemelding, men jeg ringte til min fastlege og fikk en uke ekstra. det var godt! Men i ettertid har det vert tungt. Synest det blir tyngre og tyngre for hver dag. Det er så mange venner og i familien min som skal ha småtroll nå i sommer, så det er ekstra tungt. Klarer på en måte ikke glede meg på dere's vegner...men men. Da jeg og samboeren min bestemte oss for å prøve igjen, fikk jeg brev dagen etter fra sykehuset. Der stod det at vi burde vente i ca 6 mnd med å bli gravid igjen, fordi de hadde funnet celleforandringer på meg. Så nå har jeg tatt en ny ul, en del blodprøver. Så nå skal jeg ta to blodprøver til og en ny gu i juli. så da håper jeg at vi får klarsignal igjen. Er kjemperedd for at det er noe gale med meg slik at vi kanskje ikke kan få barn, men jeg vet jo nå at jeg kan bli gravid... så jeg krysser fingrene og håper på det beste! Tror rett og slett vi ikke klarer å vente til sommeren etter kontollen. Legen sa til meg at det ikke var "krise" om jeg ble gravid før, men at det var et råd for at de skulle kunne følge meg skikkelig opp, men at alt såg bra ut da jeg var på kontroll. Så vi får se. Lykke til, til alle dere andre. Hei hei.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei Linda (og alle dere andre)

Jeg har også hatt en MA i uke 12. Hadde ingen symptomer på at noe var galt, og trodde vi endelig skulle få "hilse på" det etterlengtede nurket. Jeg vil aldri ALDRI glemme følelsen når jordmoren med lav stemme sa "her hjelper det nok ikke med innvendig UL nei....". Jeg så skjermen, og jeg så en stor tom livmor, med fostervann og sekk, men ikke noe foster, og jeg følte at hele kroppen min ble sugd inn i et sort hull. Dette er nå 9 uker siden, og jeg har kommet over den verste sorgen. Jeg føler meg positiv, og klarer å se fremover. Det er fremdeles vondt å tenke på at jeg kunne vært 21 uker på vei, men slik er det bare ikke. Kroppen er ikke helt restituert ennå, og forrige syklus var på fattige 17 dager. håper desperat på en normal syklus denne gangen.

Det vondeste av alt har nesten vært hvordan mennesker rundt meg takler dette. Jeg føler at det å miste er tabu, noe man ikke snakker om. Jeg føler det som om jeg har gått rundt og kastet døde rotter på bordet til folk. Jeg har sluttet å prate om det nå, og det er kun mannen min og broren min jeg kan prate med. Alle andre har bare repetert: det er normalt, du må ikke gi opp, naturens måte å ordne opp på, dere kan i hvertfall bli gravide (det er ikke alle som kan det) etc., eller de blir fjerne i øynene og begynner å prate om noe annet. Jeg er så SKUFFET over så mange mennesker, og det har nesten vært det verste. Enda føler jeg at jeg har taklet dette bra, og kommet meg videre. Hvorfor er det slik??? De som har støttet meg har vært de som har mistet selv. Har fått flere titalls støtteerklæringer av venner og bekjente som har opplevd det samme, men som har holdt det skjult. Kanskje vi alle skal begynne å prate om dette. Hvorfor er det så "farlig" for andre å takle???? Vil man helst ikke vite at dette skjer, i redsel for at det kan skje en selv???? Eller er det så enkelt at folk ikke vet hva de skal si til meg??? Man trenger bare vise at man bryr seg, og deretter kan man prate som vanlig (jeg bryter ikke sammen i krampegråt hvis noen nevner ordet "barn").

Dette ble langt og rotete, men jeg har faktisk vært mye sint pga dette.

Håper det blir mer akseptert etterhvert, for det ER helt normalt å miset, og det er helt normalt å bli lei seg, svært lei seg. Det er en sorg, og når noen er i sorg, bør man vise at man bryr seg.

En liten ting til slutt: en av de fineste støtteerklæringene jeg har fått var fra en kollega min første dag på jobb etter inngrepet. Han sa ingenting, men strøk meg over armen. DET gjorde godt....12

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei

Tusen takk for at dere deler deres opplevelser med alle, kjempeflott!!!

Dette er noe jeg (og sikkert andre) har *savnet* tidligere. Så kan vi lære litt hvordan vi skal behandle medmennesker i slike vanskelige situasjoner. Og ikke minst; hvordan vi IKKE skal reagere.

Samtidig er det nyttig å informere andre gravide at aborter skjer oftere enn man tror, man skal ikke ta graviditeten for gitt.

Og om jeg selv (eller du) skulle oppleve en abort så vet jeg at jeg ikke er alene om det.

Det er faktisk noe som skjer mange rundt oss...dessverre icon_cry.gif

Vil bare gi dere alle en stoooor klem fra meg, og si takk for at dere er her icon_smile.gif

enig.gif

Klem fra12

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg fikk sjokk da jeg var på rutineultralyd i fjor, fikk vite at barnet mitt hadde veldig alvorlig hjertefeil. Med ca 30 % sjanse for å overleve etter 3 omfattende operasjoner.

Han hadde også flere feil som mest sannsynlig ikke var forenelig med liv!

Vi fikk valget mellom liv eller død, vi valgte å la ham slippe!

Det var vårt livs tøffeste valg! Grubler på hvordan det hadde gått om vi hadde valgt annerledes!

TA ALDRI BARN MED PÅ ULTRALYDEN, DET ER EN GRUNN TIL AT SØSKEN IKKE ER ØNSKET DER!12

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei

Jeg også har opplevd den store sorgen det er å miste et barn, ikke bare en gang, men to icon_frown.gif

Første gangen var i september -99 og da var jeg 7 uker på veg da jeg begynte å blø, dette skjedde mens jeg var på jobben, og jeg hadde noen intense smerter, satt og klamret meg til rattet mens jeg kjørte. Kunne jo ikke vise passasjerene mine at det var noe galt. Heldigvis fikk jeg avløsning, og ringte etter samboeren og han henta meg og kjørte meg på legevakten. Det fikk jeg konstatert at jeg var gravid og at jeg måtte dra hjem å ta det med ro. Jeg gjorde som legen sa. Dette var den 18.09.99. Den 22.09 dro jeg tilbake på legevakten fordi jeg blødde fremdeles, fikk samme beskjed, gå hjem og ta det med ro ! Og jeg hørte på legen igjen. Den 26.09 fikk jeg sterke smerter og det kom blodklumper, nok en gang på legevakten, og fikk enda en gang beskjed om å dra hjem. Og jeg så gjorde.

Mens jeg gikk hjemme kvernet tankene, jeg følte at det var noe forferdelig galt og dro igjen på legevakten den 02.10 og ENDELIG ble jeg hørt ! Legen som tok imot meg sendte meg sporenstreks på U.L på Kvinneklinikken og det ble rekvirert taxi. Dro opp dit og fikk etter mange timers venting komme inn til U.L

Da fikk jeg den nedslående beskjeden om at her er det nok ikke noe liv icon_frown.gificon_frown.gif

Det var som å få et slag i trynet !! icon_frown.gificon_frown.gif

Jordmor som tok mot meg var rett og slett kald og kynisk ! Fikk bare beskjed om å dra hjem å prøve på nytt, men først måtte jeg komme meg ned i vekt !!

Og at dette skjedde ganske ofte og ingenting og være lei seg for. icon_frown.gif

Jeg gråt hele veien hjem på bussen icon_frown.gif

Det gikk vel et år og jeg ble gravid på nytt !! Var kjempeglad, men samtidig dritnervøs ! Tenk om det går galt denne gangen også ??

Og ganske riktig, i 11 uke begynte jeg og blø igjen icon_frown.gif, denne gangen uten smerter !

Og jeg som var sikker på at det skulle gå bra, siden jeg var kommet så langt !!

Dro på legevakten, og fikk samme beskjeden som året før, dra hjem og ta det med ro !!

Da tente jeg på alle pluggene og nærmest skrek til legen:" Jeg går ikke herfra før dere sender meg til U.L og det med en gang !! "

Og etter mye om og men, fikk jeg det. Samboeren min var med og var en stoor støtte for meg. Vi kjørte opp på KK en gang til og satt 4 timer !! og ventet, før vi kom inn.

Og denne gangen var det enda verre enn året før, var jo så redd at jeg har ikke ord. Og jeg glemmer ALDRI ordene til jordmor: Her er det dessverre ikke noe liv !! Jeg brast i gråt i armene på samboeren min, hele verden raste sammen der og da !! icon_frown.gif

Jordmor og legen målte fosteret og fant ut at det hadde dødd i omtrent 7 uke, men at kroppen min ikke hadde skjønt at det var noe galt før det var gått 11 uker !! Og man kunne se at det var en baby !! Det var så trist at jeg glemmer det aldri !

Men så ble jeg gravid på nytt i oktober 2000 og denne gangen fulgte legen meg opp hele veien og denne gangen gikk det bra. Vi ble foreldre til en nydelig gutt den 28.07.01 og alt har gått fra siden. icon_smile.gificon_smile.gif

Tankene går ofte til de to barna jeg mistet, sitter ofte og tenker på at jeg "kunne" hatt 3 stykker i stedet for en.

Men jeg er såå glad for at jeg har gutten min som er 8 mnd nå og mammas store skatt icon_smile.gif

Min lille Emil er så skjønn, og jeg har skjønt nå at hvert barn er en gave, det er ikke alle forunt å oppleve det å bli foreldre(dessverre).

Jeg vil tilslutt ønske alle dere som har opplevd den sorgen det er å miste et ufødt barn, lykke til videre. Jeg ønsker dere alt godt fremover icon_smile.gif

Stoor klem fra Pludre som vet hva det vil si å miste en liten.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har også mistet.

Var kjempelei meg i noen uker, og snakket masse om det.

Men litt over ett år senere fikk jeg en flott gutt.

Tenker ikke på den første graviditeten lenger. Det var vel noe galt siden jeg mistet det. Naturens egen vei å ordne opp. Jeg trøster meg med det.

Får håpe du slipper å slite ettervirkninger.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Hei. Jeg mistet barnet mitt 25.januar. Da var jeg ferdig med den 15 uken. Ganske langt på vei med andre ord. Magen var stor, og alle visste at i Juli skulle vi bli foreldre for første gang. En uke før jeg mistet dro mannen min til andre siden av jorden for å jobbe. Han har fortsatt ikke kommet hjem. Dette har gjort ting enda vanskligere. Det er tøft når man må takle en så stor krise på hver sin kant. Min abort startet med veldig små blødninger den dagen min kjære skulle reise. Vi ble sendt inn til ultralyd, og alt så bra ut. Vi bestemte at mannen min skulle reise som planlagt. Fem dager senere begynte "fødselen". Jeg var så langt på vei at jeg både hadde rier og vannavgang hjemme. Du kan tro at jeg var redd her jeg lå...alene. Heldigvis kom foreldrene mine og fulgte meg til sykehuset i ambulansen. Når jeg ble undersøkt av legen på sykehuset var fosteret så langt ute at hun bere måtte fjerne det der og da. Det er det mest brutale jeg har vært med på. Følelsen når den liile for ut av kroppen min, vil jeg aldri glemme. Hun var 16cm og 72g. Jeg fikk se bilde av henne etterpå. Jeg fikk kjempe fin oppfølging både på sykhuset, og av den kommunale presten og legen. Dette har hjulpet meg mye.

Når det gjelder andre folks reaksjoner er de så forskjellige. Den verste kommentaren jeg fikk var at "dere er jo så unge". Hva f... har det med saken å gjøre!? Det er ingen trøst!

Vi skal prøve igjen, men legen på sykhuset anbefalte å vente i 2-3 mnd. Ingen fare i og med at min kjære ikke er tilstede. Når han kommer hjem blir det....hihi, det er jo kjekt å prøve å lage de små også da icon_smile.gif

Blir nok tøft neste gang, og jeg har blanda følelser. Men har ikke tenkt å gi oss med dette. Har avtalt med legen min at neste gang jeg blir gravid får jeg sykmelding på dagen. Er sykepleier med mange tunge løft osv. Det er betryggende.

Håper jeg er gravid igjen i løpet av sommeren.

Lykke til alle som prøver. Husk at det som ikke knekker oss gjør oss sterkere!

klem Arven icon_smile.gif

1212[ Dette Innlegg er endret av: Arven den 2002-04-03 11:44 ]

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er ikke en av de som har mistet, men er gravid for første gang, 14 +3 . Det gjør veldig inntrykk å lese det dere har opplevd. Det er ingen selvfølge å få beholde den lille spiren en bærer, og jeg blir bare mer og mer takknemlig for hver dag som går, for at alt har godt bra så langt.

Lykke til til dere alle sammen!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Anonymous

Jeg sitter bare her og fryser med klump ihalsen. Dere har vært igjennom noe helt forferdelig og det er bare helt utrolig at man kommer videre. Men sånn er jo livet. Vi må videre og jeg må si at jeg håper ALDRI jeg må oppleve det dere har gjort.

Det er godt å høre at det har gått bra for noen senere, og da setter man kanskje enda større pris på det barnet man får.

Ville bare si at mine tanker er hos dere og at dere sikkert har blitt sterkere av denne grusomme erfaringen.

Klem Minnie icon_smile.gif

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Helen

Eg har nettopp mista mitt, eg sponatanaborterte og var berre ca ein åtta ceke på veg, og det er grusomt vondt. Trenger klem og eg synest det er vondt, men håpa og bli gravid igjen.

Klem Helen som er lei seg og griner.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...