krangel og konsekvenser

[Gjest anonym nå]

jeg trenger å lette mitt hjerte, og min tunge og vanskelige magefølelse. vet ikke hvor jeg kan gjøre det unntagen her på KG, så jeg håper noen kan lese dette og gi meg litt støtte - eller en klem eller noe.

jeg er gift med en fin mann, pappaen til våre barn.han er en fin far, god og morsom - med på spill og sprell slik som pappaer skal.

men i går kveld skjedde det noe som jeg ikke kan bli ferdig med inne i hodet mitt. våre barn er under skolealder og (som vel alle vet) kan bli veldig overtrøtte og "gale". vel dette skjedde i går, at vårt ene barn ble nettopp overtrøtt og slo seg helt fullstendig vrang. hun illskrek i over en halv time, nektet plent å la pappaen legge henne (dvs. følge henne inn på rommet og synge for henne, i steden for alternativt meg.). vi bruker å bytte på å gjøre dette, så det er ikke noe ukjent ved situasjonen i det hele tatt.

men i går ble hun rent vill, og min mann ante ikke hva han skulle gjøre (det er jammen ikke lett alltid). han startet fint og rolig å prate med henne, men til slutt ropte de jammen meg begge to. han ble skikkelig sint på henne (og det er ok det, for hvem blir ikke sint på barna sine av og til). hun kan jo bare ikke bestemme over de voksne her i huset. vel, så sa han at barnet ikke får gå på sin yndlingsaktivitet noe mer før etter jul!

når hun endelig sov så pratet jeg med han og sa at jeg syntes kanskje det var litt lenge med en konsekvens som skulle vare til over jul. men det skulle ikke forandres forsto jeg... i dag tidlig pratet jeg med barnet og fikk henne til å forstå at slik oppførsel kan vi bare ikke akseptere og det er jobben til mammaer og pappaer å lære barna hva som er rett og galt.

vi hadde en fin samtale og hun ville ringe pappaen på jobb for å be om unnskyldning og si at hun angret.

han tok ikke telefonen. mange timer senere så ringte han meg, og jeg forklarte hva som hadde skjedd på morgenen. da hørte jeg på stemmen hans at han er fortsatt sint og at det er ikke på tale med aktiviteten før etter jul. jeg sa igjen til han at jeg ikke er enig at det er så lenge, men han var ikke til å rikke. så tilslutt ba jeg han om å være grei med barnet når han kom hjem, for vi har snakket sammen og hun ønsker jo å være venn med han igjen.....

å jeg har så vondt i magen....det er ille når stemningen i huset er så dårlig. og jeg forstår jo både mannen min som ble sint og ungen vår som "klikker" av og til. det er slik unger er.

men at han skal være så sint ennå da? det er jammen rart syntes jeg....

huff og huff....

[Gjest Gjest]

jeg trenger å lette mitt hjerte, og min tunge og vanskelige magefølelse. vet ikke hvor jeg kan gjøre det unntagen her på KG, så jeg håper noen kan lese dette og gi meg litt støtte - eller en klem eller noe.

jeg er gift med en fin mann, pappaen til våre barn.han er en fin far, god og morsom - med på spill og sprell slik som pappaer skal.

men i går kveld skjedde det noe som jeg ikke kan bli ferdig med inne i hodet mitt. våre barn er under skolealder og (som vel alle vet) kan bli veldig overtrøtte og "gale". vel dette skjedde i går, at vårt ene barn ble nettopp overtrøtt og slo seg helt fullstendig vrang. hun illskrek i over en halv time, nektet plent å la pappaen legge henne (dvs. følge henne inn på rommet og synge for  henne, i steden for alternativt meg.). vi bruker å bytte på å gjøre dette, så det er ikke noe ukjent ved situasjonen i det hele tatt.

men i går ble hun rent vill, og min mann ante ikke hva han skulle gjøre (det er jammen ikke lett alltid). han startet fint og rolig å prate med henne, men til slutt ropte de jammen meg begge to. han ble skikkelig sint på henne (og det er ok det, for hvem blir ikke sint på barna sine av og til). hun kan jo bare ikke bestemme over de voksne her i huset. vel, så sa han at barnet ikke får gå på sin yndlingsaktivitet noe mer før etter jul!

når hun endelig sov så pratet jeg med han og sa at jeg syntes kanskje det var litt lenge med en konsekvens som skulle vare til over jul. men det skulle ikke forandres forsto jeg... i dag tidlig pratet jeg med barnet og fikk henne til å forstå at slik oppførsel kan vi bare ikke akseptere og det er jobben til mammaer og pappaer å lære barna hva som er rett og galt.

vi hadde en fin samtale og hun ville ringe pappaen på jobb for å be om unnskyldning og si at hun angret.

han tok ikke telefonen. mange timer senere så ringte han meg, og jeg forklarte hva som hadde skjedd på morgenen. da hørte jeg på stemmen hans at han er fortsatt sint og at det er ikke på tale med aktiviteten før etter jul. jeg sa igjen til han at jeg ikke er enig at det er så lenge, men han var ikke til å rikke. så tilslutt ba jeg han om å være grei med barnet når han kom hjem, for vi har snakket sammen og hun ønsker jo å være venn med han igjen.....

å jeg har så vondt i magen....det er ille når stemningen i huset er så dårlig. og jeg forstår jo både mannen min som ble sint og ungen vår som "klikker" av og til. det er slik unger er.

men at han skal være så sint ennå da? det er jammen rart syntes jeg....

huff og huff....

←

Er det bare HAN som bestemmer hvordan dere skal oppdra barna deres? Hvis ikke, så får du stå på ditt om at straffen er altfor langvarig. Han må dessuten ikke avvise henne når hun vil si unnskyld, gjør han det er det skremmende... Men DU bestemmer også hvordan barna skal oppdras, og du får ta en skikkelig prat med han. For barnets del må dette løses før hun legger seg i kveld. Jeg synes det var en skikkelig kjip straff, og det bør også mannen din skjønne.

[Gjest Gjest]

takk for svar.

ja jeg syntes det også var en altfor hard straff.... han mener det bør "svi" som han sier. og det gjør det jo til gangs. men hun er ikke stor, under skolealder. det er for lenge. innen jul har det jo mest trolig skjedd masse mer ugang enn dette?!? og hva skal straffen bli da?

jeg mener det er greit å ta bort yndlingsaktiviteten en uke, ikke mer. heller si at neste uke blir det ikke noe lekebesøk etter barnehagen - eller noe....

[Gjest Gjest]

Avstraffelse er alltid vanskelig. Men uansett bør mor og far være lojale mot hverandre slik at barn ikke utnytter at den ene er "snillere".

Når det er sagt, kan man jo selvsagt komme opp i slike situasjoner som dette, hvor man bare finner den andres avstraffelse urimelig. Og jeg kan være enig med deg at dette er for tøft, uten at jeg selvsagt kjenner alle deres reaksjoner på ulike ting. Unger nder skolealder har jo også en begrenset oppfattelse av hvor lenge det er til etter jul.

Og når det også er sagt - skal en krangel straffes?

Er det ikke sånn med både voksne og barn at vi krangler og tjurer litt av og til, uten at det er grun til straff? Skal barn aldri få si de er uenigge eller gi utrrykk for sinne? Skal barn bare sees og ikke høres?

Det er jo stor forskjell på om det gjør noe galt eller "bare" kommer med motsvar.

Krangel/motsvar/uenighet bør ikke straffes, synes jeg. Å denge søsteren sin fx er noe helt annet.

Hva skal du gjøre i denne situasjonen? Aner ikke. Du må nesten bare ta presedens i tidligere uenigheter, erfaringer med mannen din og fortsette å snakke ham "til rette".

Dog SKAL du forlange at ungen får si unnskyld. Hva skal man ellers lære den oppvoksende slekt, om ikke å si unnskyld?

[Gjest regine]

Jeg vet ikke helt om jeg egentlig syns at ungen skal "straffes" i det hele tatt. Det skjedde noe som var vanskelig, men det var fordi ungen var overtrøtt.

Du sier at dere hadde en ordentlig prat og at hun ville ringe faren og si unnskyld. At hun faktisk forstår at dette var ikke akseptabel oppførsel. Har det da noen hensikt å frata henne et gode i nesten 2 måneder? og det egentlig pga noe som iallfall jeg mener mer er de voksnes enn barnets ansvar......

Det er foreldrene - i dette tilfellet faren - som er voksne, og som både kan overskue konsekvenser og se hvorfor ting ble så ille som de ble. Dermed er det også de voksnes ansvar å se hva som er nødvendig konsekvens. Tror dere virkelig at barnet, en annen gang hun er overtrøtt og hysterisk, vil la straffen hun fikk nå påvirke oppførselen hennes? Det tviler jeg ærlig talt på, eventuelt er det fordi hun har blitt redd. Blitt redd for at en "normal" men for all del uakseptabel oppførsel medfører helt enorme konsekvenser.

Jeg tror at her må far gå i seg selv. Kan godt forstå at det er sårende når barnet heller vil til mor enn til han. Men det skal vel ikke barnet straffes for? Syns du burde ta en prat med mannen en gang til - det er ikke barnet som skal straffes for hans sårede følelser.

[Gjest Gjest]

takk for svar.

jeg er ikke her for å få bekreftelse på at det jeg tenker er det eneste rette, men jeg må innrømme at det føles godt å høre fra dere andre at det jeg tenker er iallefall på rett vei....

vel, jeg vet heller ikke om jeg ville valgt å straffe denne situasjonen, men det har jeg selvsagt ikke fortalt barnet. en ting er hva vi sier i situasjonens hete, en annen ting er at det går ann for oss voksne å si at "nei nå ble vi visst altfor sinte begge to" eller noe i den duren, når alt har roet seg....

jeg kjenner jeg ble så skuffet over mannen min, og at jeg ikke helt vet hvordan jeg skal ta dette ann. for det tror jeg nemlig jeg må gjøre, for han kommer helt sikkert ikke til å gå i seg selv å si at dette glemmer vi - av seg selv.

forstår bare ikke hvordan han kan være sint ennå!?

[Gjest Gjest]

takk for svar.

jeg er ikke her for å få bekreftelse på at det jeg tenker er det eneste rette, men jeg må innrømme at det føles godt å høre fra dere andre at det jeg tenker er iallefall på rett vei....

vel, jeg vet heller ikke om jeg ville valgt å straffe denne situasjonen, men det har jeg selvsagt ikke fortalt barnet. en ting er hva vi sier i situasjonens hete, en annen ting er at det går ann for oss voksne å si at "nei nå ble vi visst altfor sinte begge to" eller noe i den duren, når alt har roet seg....

jeg kjenner jeg ble så skuffet over mannen min, og at jeg ikke helt vet hvordan jeg skal ta dette ann. for det tror jeg nemlig jeg må gjøre, for han kommer helt sikkert ikke til å gå i seg selv å si at dette glemmer vi - av seg selv.

forstår bare ikke hvordan han kan være sint ennå!?

←

Nei, jeg forstår heller ikke hvordan han kan være sint nå. ETter en voksenkrangel, kanskje. Men ikke etter en krangel med sitt lille barn. Og som en annen poengterte: man KRANGLER vel ikke med barnet sitt? Nei, mannen din høres helt urimelig ut i denne situasjoenn, og jeg tror han gjør datteren utrygg og skremt ved å gi en slik meningsløs straff

[Gjest Gjest]

Får helt vondt i magen av datteren din nå. Stakkars liten.

Jeg er også en som kan bli veldig sliten av å diskutere/"krangle" med ungene mine. De er sta og egne begge to, og totalt umulige den tid de er overtrøtte.

Jeg kan også fint ta fra dem goder om det er så. Men kun etter at jeg har sagt fra at det er konsekvensen om de ikke gir seg. Og det skal virkelig stå i stil med hva de har gjort.

En unge som krangler med sine foreldre ved leggetid, overtrøtt og sliten hadde jeg ikke gjort dette mot. Kanskje ved et annet tilfelle, men uansett ikke mer enn en gang.

Og tror han at hun vil huske hvorfor hun ikke får gå på aktiviteten sin en gang i desember? Små barn glemmer fort slike ting, og skal det straffes bør det være noe som ligger kort frem i tid.

[Gjest allium]

Jeg synes det verste er at mannen din tydeligvis fortsatt er sint - på et lite barn! Har han tenkt å straffe barnet med taushet i lengre tid? Det er i så fall mye verre enn aktiviteten som ble inndratt.

Hvor gammelt er barnet forresten?

[Far til 2]

Kan du ikke gi far mulighet til "å redde seg ut av situasjonen han har satt seg i" ved å avtale at hvis barnet gjør noe "veldig bra" (noen fine tegninger fra barnehagen eller liknende) som dere kan skryte av så får hun likevel delta ?

Eller hvis hun viser vilje til å være veldig grei med søsken (hvis hun har noen) kan det også være grunn til å endre straffen.

Mannen din er sansynligvis ikke sint lenger, men ønsker å statuere et eksempel ved å være litt for stolt og ikke gi etter, - selv om han kansje selv innser at starffen ble litt hard.

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner faktisk igjen noe av dette fra oppveksten min. I diskusjoner mellom faren min og meg endte det ofte opp med krangling, og likndende konsekvenser som det du forteller om. han er og var også langsint, noe som nok har bidratt til at jeg fortsatt, som nesten 30åring, har vanskelig for å be noen om unnskyldning ansikt til ansikt - fordi HAN ikke kunne ta i mot det, og fordi jeg fortsatt kjenner den følelsen av å være liten og ydmyket.

Dessuten kjenner jeg følelsen av å ha fått en urettferdig, urimelig og/eller uventet straff. I situasjonen du beskriver hisser jo begge seg opp (så begge har et ansvar for væremåte?), og jeg er sikker på at faren ikke BEGYNTE legge-seg-debatten med å advare om at jenta ikke får gå på denne aktiviteten før etter jul om hun ikke gikk og la seg? Straffen kommer liksom som et tillegg til diskusjonen, og virker mer som en sånn "jeg har makt, så jeg bruker den", enn som noe som faktisk forhindrer samme oppførsel i en annen krangel ( i hvert fall funket ikke sånt på meg, straffen var uforutsigbar, krangelen utviklet seg av andre grunner uansett:roll: ). faren min har faktisk bedrevet slik urettferdig straffing - feks gjennom å være den som disponerte bil, hytte o.l hindre meg i å holde avtaler jeg hadde gjort med andre - helt til jeg flyttet hjemmefra som 19-åring, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke lærte noe som helst av dette. Annet enn at jeg ser på han som stakkarslig på det området. Og at jeg selv lett blir hissig og i forsvar i diskusjoner og krangler med de jeg har relasjoner til nå...

Nå ble jo dette veldig fokusert på meg, men innlegget ditt vakte noen tanker og følelser i meg. Håper dere kan diskutere dette så i hvert fall noe av det ikke gjentar seg. Jeg er ikke totalmotstander av straff, men den bør stå i forhold til hva som har skjedd. Man bør heller ikke rettferdiggjøre langsinthet eller langvarige konsekvenser etter mitt syn. Når det gjelder akkurat dette tilfellet havner dere jo i et dilemma, da - om dere "bryter" straffen lærer kanskje jenta at det er mest tomme trusler i dette. Men kanskje det går an å løse det ved at jenta får lov om hun legger seg uten problemer de neste dagene eller noe sånt? Hvis du og mannen din blir enige, da.

[Gjest Gjest]

takk for mange og godt skrevne svar.

jeg er spent nå, mannen kommer vel snart hjem. vi som er hjemme (barnet + søsken) har en fin tone og alt er vel så jeg håper alt blir bra igjen når han kommer.

veldig spent....

[Gjest Gjest]

takk for mange og godt skrevne svar.

jeg er spent nå, mannen kommer vel snart hjem. vi som er hjemme (barnet + søsken) har en fin tone og alt er vel så jeg håper alt blir bra igjen når han kommer.

veldig spent....

←

Det høres ut som at du går på nåler. jeg håper virkelig det ikke er tilfelle

[Gjest Gjest]

til ovenfor;

jo det føles slik nå....

[Gjest Gjest]

til ovenfor;

jo det føles slik nå....

←

jeg får følelsen av at han har litt vel mye makt over deg og familien. Håper det ikke er tilfelle, da...

[Gjest Gjest]

jeg skal prate med han i kveld uansett.... dette er ikke bra. ungene merker ingenting men jeg har bedt henne legge seg rolig i kveld.

jeg skal prate med han uansett om han er ferdig med å være sint eller ikke, for jeg mener at straffen er for hard, den er for lenge og det er en sunn og fin aktivitet som jeg mener hun godt kan hoppe over en eller to ganger men ikke frem til nyttår.

dessuten syntes jeg det er så dumt å gå å være sint så lenge, for at hun var helt tullete i går.

jeg er enig i at hennes atferd var udregelig, men alikevel... vi er nok mer ulike enn vi tidligere har tenkt da?!?

[Gjest Gjest]

jeg skal prate med han i kveld uansett.... dette er ikke bra. ungene merker ingenting men jeg har bedt henne legge seg rolig i kveld.

jeg skal prate med han uansett om han er ferdig med å være sint eller ikke, for jeg mener at straffen er for hard, den er for lenge og det er en sunn og fin aktivitet som jeg mener hun godt kan hoppe over en eller to ganger men ikke frem til nyttår.

dessuten syntes jeg det er så dumt å gå å være sint så lenge, for at hun var helt tullete i går.

jeg er enig i at hennes atferd var udregelig, men alikevel... vi er nok mer ulike enn vi tidligere har tenkt da?!?

←

stakkars stakkars jenta di og hva er poenget med å ta fra henne en sunn aktivitet? Hvis det er slik at mannen din kontrollerer familien sin så må du bare ta en seriøs prat med han. Først og fremstr bør du ivertfall stå opp for dattara di. det fortjener hun.

[Gjest Gjest]

Si i hvert fall til han at det ikke er greit å være så langsint, om han faktisk er det, da. Nå vil jeg jo tro at dette ikke er noe som har skjedd ofte, eller vet du av erfaring at han pleier å være langsint? På deg? På andre? Det er en egenskap det går an å avlære, det vet jeg personlig... Men da må man ville det selv. Dersom du kan foreslå noe av det folk i tråden her har sagt, som han kan bruke for å "avslutte" straffen, har dere kommet et stykke, i hvert fall. Lykke til:-)

[BergensAnd]

Jeg er enig med Far til to, i stedet for å bruke din energi på å rette på far i denne situasjonen (du er uenig i hans oppdragelse, og ville gjort det annerledes sjøl) så er det bedre å støtte ham og jenta til å finne tilbake, begge med stoltheten i behold. Han trenger sikkert/kanskje bare tid på å få det litt på avstand, og barn, er min erfaring, takler fint at foreldre ikke er perfekte så lenge man innser det sjøl og viser at man er lei seg for at man blei (litt) opphissa.

Dette er én episode. Jeg ville vært mer bekymra hvis det blei et mønster far møtte datter med.

[Hu i Svingen]

Kanksje hennes vilje til å be om unnskyldning kan "belønnes" med at "straffen" reduseres til f.eks. to uker? Må jo komme fra far selvsagt...

Fortell hvordan det endte?