Tror dere at single mennesker er lykkeligere?

[Gjest Gjesta]

Hei jenter. Jeg har lenge lurt på om singke mennesker med barn er lykkeligere enn de som er i forhold. Vet jo selvfølgelig at det er forskjeller her, men ut ifra det jeg har sett og hørt virker det som om de som er i forhold sliter mye mere enn de som er singel og har bare seg selv og barnet å tenke på. Jeg tenker da på de med god økonomi og som ikke er avhengig av en mann på det økonomiske planet.

Hva tror dere?

[Gjest Gjest_Frk Åberg_*]

Jeg tror ikke nødvendigvis at single med barn er lykkeligere enn de med barn og partner. Du forutsetter da at aleneforeldren har god økonomi, men det blir vanskelig å forutsette da en del sliter med økonomien. Av de som er skilt, kan det være problemer med å samarbeide. En jeg kjenner, som har vokst opp uten far, sier at moren sleit økonomisk i tillegg til at hun var helt alene om ansvaret for barna.

Hvis du sammenligner aleneforeldre med foreldre som er i et dårlig forhold, så kan vel de single være lykkeligere. Men om man tar foreldre som har et veldig godt forhold, så trenger ikke de single nødvendigvis å være lykkeligere. Tror mange aleneforeldre skulle ønske at de kunne ha en annen voksenperson å dele hverdagen med.

Det blir vel også sånn at du hører mest om de som er i dårlige forhold, fordi de snakker mest om det. Når leser man vel et innlegg her om noen som bare vil fortelle om hvor fantastisk alt er hjemme? Man skriver ofte fordi man har problemer man vil lufte eller ha hjelp til å løse.

[Gjest Bellatrix]

Hvis du sammenligner aleneforeldre med foreldre som er i et dårlig forhold, så kan vel de single være lykkeligere. Men om man tar foreldre som har et veldig godt forhold, så trenger ikke de single nødvendigvis å være lykkeligere. Tror mange aleneforeldre skulle ønske at de kunne ha en annen voksenperson å dele hverdagen med.

←

Enig. Man ser jo eksempler på at single aleneforeldre savner en partner. Hvorfor skulle de ikke det? En alenemor har da vel like stort behov for nærhet, kjørlighet, sex mm som det andre har. Dessuten er det som Frk Åberg skriver, noe med at det er godt å være to om ting.

[Gjest gjesta]

Det kommer nok veldig an på hva slags forhold man er i, hvor lenge man har vært singel osv osv osv osv

Edit: Skrivefeil.

Endret 8. november 2006 av Bianca

[Infinity]

Jeg tror at det er ganske irrelevant om man er singel eller i parforhold for å være lykkelig.

Jeg har sett eksempler på venner/veninner som har definert lykken med å være i et parforhold, og lykkelig har de jo vært en stund, for så å falle tilbake i vanlig modus.

Jeg er singel med et barn, og jeg er like lykkelig/ulykkelig som jeg er i faste forhold.

Nå ser jeg jo selfølgelig vekk i fra kjærlighetsorg og den første stormende forelskelsen.

Når det gjelder nærhet og sex tror jeg single mennesker har like stor tilgang på det som de som er i faste forhold.

[Gjest Gjest]

Jeg tror at det er ganske irrelevant om man er singel eller i parforhold for å være lykkelig.

Jeg har sett eksempler på venner/veninner som har definert lykken med å være i et parforhold, og lykkelig har de jo vært en stund, for så å falle tilbake i vanlig modus.

Jeg er singel med et barn, og jeg er like lykkelig/ulykkelig som jeg er i faste forhold.

Nå ser jeg jo selfølgelig vekk i fra kjærlighetsorg og den første stormende forelskelsen.

Når det gjelder nærhet og sex tror jeg single mennesker har like stor tilgang på det som de som er i faste forhold. 

←

Signerer

[Gjest Gjest]

Tja,det er vel forskjellig. Husker jeg leste en undersøkelse i Magasinet i Dagbladet for et års tid siden ,der sto det at de som var lykkeligst var par uten barn...Vet ikke om det stemmer men..

[Lizzee]

Tar utgangspunkt i meg selv om min egne erfaringer her.

Jeg er nå lykkelig sammen med min kjære på 7. året. Før dette var jeg singel alenemor til 2 barn i 3 år. Jeg hadde forholdsvis god økonomi. Ingenting å klage på hva f.eks. gjaldt bosted, jobb, økonomi, forhold til barnas far (altså min eks) osv. Jeg hadde også et par single venninner som jeg ofte var sammen med i helgene jeg hadde barnefri og vi hadde mye moro. Jeg hadde det veldig fint. Men lengselen etter noe mer kom jo etterhvert... Ha en voksenperson som jeg kunne dele hverdagens ups&downs med.

Jeg har i tillegg et par venninner som har blitt single i ettertid. De er veldig ivrige på å gå ut på byen i helgene som de ikke har barna. De "klager" mye over at det ikke er så lett å finne en ny mann. Det er ikke så mange ledige som oppfyller alle kravene til voksen kvinner i slutten av 30-årene tydeligvis.... Dette at de går på byen, lager seg profiler på treffsteder på nettet osv. tyder jo på at singeltilværelsen ikke er noe de vil at skal fortsette?

Jeg var ikke mer lykkelig som singel. Dvs. jeg var lettet det første året jeg var singel. Men det handlet jo om at jeg ville ut av et forhold... Sånn sett var jeg kanskje lykkelig singel... Hadde så en periode hvor jeg var sånn rent fornøyd med tilværelsen. Men så dukket behovet opp etter en mann å dele livet med igjen. Og heldige meg: både behovet og han som kunne fylle det dukket opp samtidig!!!

Jeg tor at single med barn kan være ganske fornøyde med tilværelsen sin når de har OK økonomi og en eks som de kan samarbeide med!

Også finnes det jo single som ikke har noen far til barnet sitt. F.eks. finnes det voksne ressurssterke kvinner som har adoptert alene. Dette er damer som har planlagt et liv som alenemor. Vi andre som startet med mor/far/barn og ble singelforeldre fordi vi ble skilt har vel et litt annet utgangspunkt? Og da er det vel også mange årsaker til om vi føler oss lykkelige eller ei?

[Gjest Valiant Thor]

jeg tror ikke det har noe og si man kan være like lykkelig som singel som man er med en annen. Om man er lykkelig har egentlig mer med deg selv en andre og gjøre

[Gjest Gjest]

Hvis jeg ikke husker helt feil så leste jeg en undersøkelse for ikke lenge siden som sa at single mennesker lettere blir syke, deprimerte og dør tidligere...om de er mindre lykkelig av den grunn vites ikke....

[Gjest Gjest]

Har vært singel mesteparten av mitt voksne liv etter et havarert ekteskap med barn. Frk. Åberge har mye rett i det hun sier.

Dårlig økonomi. Alltid alene om alt ansvaret. Ingen voksentid. Ingen nærhet og ingen sex. For meg henger de tingene sammen. Kan jeg ikke presentere ham for ungene som kjæresten min er heller ikke sex interessant. Men det var en avsporing.

Singel med barn har vært en lang motbakke, mye hardt arbeid og mye ansvar. Men tross alt min avgjørelse.

Poenget var jo at jeg ikke var lykkelig som gift. Jeg er kanskje heller ikke spesielt lykkelig som singel, men jeg er i det minste ikke ulykkelig. Det må vel sies å være et steg i riktig rettning om ikke annet?