Utroskap

[Gjest Den andre]

Hei

Dette er første gangen jeg poster i dette forumet. Har vært singel i litt over et halvt år, etter et seks år langt samboerskap.

Singeltilværelsen føles bra - herlig å være bare meg en stund, men blir mer og mer klar over at dette med dating er helt ukjent for meg. For tiden møter jeg to menn. Og er kjempeforvirret. Den ene er oppriktig interessert i meg, men vi er på mange måter veldig ulike. Problemet her er at jeg ikke helt vet om jeg vil ha ham, eller kanskje at jeg blir skremt av tanken på at det er muligheter for et nytt forhold.

Som om ikke denne tvilen var nok i utgangspunktet, har kandidat nr to nå plutselig tatt kontakt igjen, etter at jeg møtte ham for noen uker tilbake. Denne mannen er fantastisk. Men - og dette er et stort MEN - han er gift, og har også barn med sin kone. Jeg har alltid fordømt utroskap, og har aldri vært i den situasjonen at jeg er "den andre kvinnen" - har heller aldri ønsket å havne i en slik situasjon, selvfølgelig. Men kjemien mellom oss er helt spesiell, og jeg klarer ikke å avvise ham. For ham er også dette svært vanskelig, han lider under dårlig samvittighet overfor familien sin, og da spesielt barna.

Vet oppriktig talt ikke hva jeg skal gjøre. Er det moralsk forkastelig av meg å ikke sende ham hjem til kona? Det er jo til syvende og sist hans ansvar? Men jeg gjør det jo mulig for ham å være utro... Uff, føler meg så råtten, men alt jeg vil er å se ham igjen, at han skal holde rundt meg bare en gang til. Selv om jeg vet at det er jeg som kommer til å ende opp med å bli såret her. Han kommer ikke til å forlate kone og barn, ei heller ønsker jeg at han skal gjøre det for min skyld. Tror ikke jeg kunne leve med meg selv da.

Er det noen som har vært i samme situasjon som kan gi meg råd? :cry:

[Gjest Gjest_anne_*]

Hold deg langt unna han. For din egen samvittighets skyld, og for kona han sin skyld. Mulig han velger å være utro mot henne med noen andre, men ikke la den personen bli deg. Man treffer innimellom mennesker man føler seg veldig tiltrukket av, men la det være med det. du kan styre det dersom du vil, det er du som bestemmer det.

[Gjest Den andre]

Du har selvfølgelig helt rett. Det er bare så vanskelig. Det er også kun han som kan ta kontakt med meg, av flere grunner, og jeg hadde derfor lovet meg selv at jeg skulle la være å tenke noe mer på ham, og ikke vente på neste melding fra ham. Men det gjør jeg jo selvfølgelig likevel.

På den ene siden (den fornuftige, ikke-selvdestruktive) håper jeg at han har kommet på bedre tanker og aldri oppsøker meg igjen. Men på den andre siden sitter jeg her med sommerfugler i magen og klarer ikke tenke på annet enn denne flotte mannen, og lengter etter neste melding.

Herregud, hvordan er det mulig å rote til livet sitt sånn?

[Gjest Gjest]

Hei

Dette er første gangen jeg poster i dette forumet. Har vært singel i litt over et halvt år, etter et seks år langt samboerskap.

Singeltilværelsen føles bra - herlig å være bare meg en stund, men blir mer og mer klar over at dette med dating er helt ukjent for meg. For tiden møter jeg to menn. Og er kjempeforvirret. Den ene er oppriktig interessert i meg, men vi er på mange måter veldig ulike. Problemet her er at jeg ikke helt vet om jeg vil ha ham, eller kanskje at jeg blir skremt av tanken på at det er muligheter for et nytt forhold.

Som om ikke denne tvilen var nok i utgangspunktet, har kandidat nr to nå plutselig tatt kontakt igjen, etter at jeg møtte ham for noen uker tilbake. Denne mannen er fantastisk. Men - og dette er et stort MEN - han er gift, og har også barn med sin kone. Jeg har alltid fordømt utroskap, og har aldri vært i den situasjonen at jeg er "den andre kvinnen" - har heller aldri ønsket å havne i en slik situasjon, selvfølgelig. Men kjemien mellom oss er helt spesiell, og jeg klarer ikke å avvise ham. For ham er også dette svært vanskelig, han lider under dårlig samvittighet overfor familien sin, og da spesielt barna.

Vet oppriktig talt ikke hva jeg skal gjøre. Er det moralsk forkastelig av meg å ikke sende ham hjem til kona? Det er jo til syvende og sist hans ansvar? Men jeg gjør det jo mulig for ham å være utro... Uff, føler meg så råtten, men alt jeg vil er å se ham igjen, at han skal holde rundt meg bare en gang til. Selv om jeg vet at det er jeg som kommer til å ende opp med å bli såret her. Han kommer ikke til å forlate kone og barn, ei heller ønsker jeg at han skal gjøre det for min skyld. Tror ikke jeg kunne leve med meg selv da.

Er det noen som har vært i samme situasjon som kan gi meg råd?  :cry:

←

Hei

Jeg var / er i samme situasjon som deg. Tenkte akkurat det samme i begynnelsen. At denne kjemien var for spesiell til å gi slipp på. Nå sitter jeg her da, fremdeles så forelsket at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg, men jeg er forelsket i en gift mann og det er ingen god situasjon. Selv om vi ser hverandre hver dag, blir det liksom aldri nok. I begynnelsen var alt helt greit, men så begynner følelsene å bli mer alvorlige. Jeg tok ikke advarslene jeg fikk alvorlig, jeg skulle nemlig klare dette uten problemer og komplikasjoner. Jeg viste jo hva jeg gikk til........... hmmmm, snakk om å overvurdere seg selv!

Det har vart i et halvt år og det blir vanskeligere å vanskeligere. Jeg tenker hele tiden på at jeg må stoppe før det er gått for langt, før det er for sent og jeg er fanget. Dette er vel egentlig bare selvbedrag, for det har allerede gått alt for langt. Jeg skal bare vente til.. men det er alltid en ny anledning til å utsette slutten som aldri ser ut til å til å komme. Jeg kan ikke gi deg råd om hva du skal gjøre, MEN TENK DEG GODT OM!!!!!!!!!!!!!!!!!!! for det blir bare vanskeligere. MYE vanskeligere enn man tror på forhånd. Og det vanskelige er faktisk ikke moralske kvaler over for konen hans (iallefall ikke for meg) men bare hele situasjone man setter seg selv i, blir ekstremt vanskelig etterhvert.

Lykke til uansett hva du bestemmer deg for

[Gjest Gjest]

Hvordan klarar menn å være utro mot kona , er de aldri hjemme eller hvor skjer denne utroskapen? er konene der hjemme så dumme at de ikke bryr seg hvor mannen er når han ikke er hjemme, for han kan jo ikke være så mye hjemme da.

[Gjest Gjest]

Og en ting til til dere nr 2 aner dere hva dere virkelig gjør mot en familie? Har ikke ord jeg Stakkars unger som må opprives, skillsmisse, økonomisk fall, unger som kan ta skade psykisk pga at det stabile liv er revet bort.

[Gjest Elfrida]

For ham er også dette svært vanskelig, han lider under dårlig samvittighet overfor familien sin, og da spesielt barna.

←

Takal mannen lider! Det virker ikke som den lidelsen stikker så dypt akkurat, ellers ville han vel ikke tatt kontakt med deg mer?

[Gjest Bellatrix]

Er det  som kan gi meg råd?  :cry:

←

Du skal selvfølgelig droppe han som har kone og barn.

[Gjest Den andre]

Hei

Jeg var / er i samme situasjon som deg. Tenkte akkurat det samme i begynnelsen. At denne kjemien var for spesiell til å gi slipp på. Nå sitter jeg her da, fremdeles så forelsket at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg, men jeg er forelsket i en gift mann og det er ingen god situasjon. Selv om vi ser hverandre hver dag, blir det liksom aldri nok. I begynnelsen var alt helt greit, men så begynner følelsene å bli mer alvorlige. Jeg tok ikke advarslene jeg fikk alvorlig, jeg skulle nemlig klare dette uten problemer og komplikasjoner. Jeg viste jo hva jeg gikk til........... hmmmm, snakk om å overvurdere seg selv!

Det har vart i et halvt år og det blir vanskeligere å vanskeligere. Jeg tenker hele tiden på at jeg må stoppe før det er gått for langt, før det er for sent og jeg er fanget. Dette er vel egentlig bare selvbedrag, for det har allerede gått alt for langt. Jeg skal bare vente til.. men det er alltid en ny anledning til å utsette slutten som aldri ser ut til å til å komme. Jeg kan ikke gi deg råd om hva du skal gjøre, MEN TENK DEG GODT OM!!!!!!!!!!!!!!!!!!! for det blir bare vanskeligere. MYE vanskeligere enn man tror på forhånd. Og det vanskelige er faktisk ikke moralske kvaler over for konen hans (iallefall ikke for meg) men bare hele situasjone man setter seg selv i, blir ekstremt vanskelig etterhvert.

Lykke til uansett hva du bestemmer deg for 

←

Tusen takk for det. Har etter nøye overveielse av situasjonen bestemt meg for å avslutte hele greia. Innser at samme hvordan det utvikler seg vil jeg (og andre som er fullstendig uskyldige) ende opp som taper. Selv om kona hans bor i et annet land er de jo tross alt gift. Og om han ikke vil respektere det, så kan ihvertfall jeg gjøre det. Håper bare jeg er sterk nok til å be ham gå..

Lykke til du også! Håper det ordner seg for deg

[Gjest Gjest isamme situasjon som deg]

Lykke til! Husk det er lettere å være sterk nå enn senere!

Det ordner seg nok til slutt! Hele situasjonen passer meg egentlig dårlig og jeg kjenner jeg ikke klarer å være fornøyd med bare litt lenger!!

Vi må begge ta eg valg om hva vi vil videre, så får vi se hva som skjer

[Gjest Også i samme situasjon]

Jeg er også i samme situasjon som deg...

[Gjest Gjest]

Det finnes VELDIG mange av oss...

Jeg har vært godt fornøyd med det jeg har fått fram til nå (i nærmere 4 år), rett og slett pga min jobbsituasjon (veldig mye pendling og bo borte fra "vår" by), og da har begge to fått MYE anledning til å tenke GRUNDIG gjennom begges situasjoner, begge liv og hva man ønsker å oppnå ved å bli sammen (må legge til at hun har 2 barn i barneskole-alder)... Det har vært en utrolig viktig tid, å lære hverandre å kjenne på den måten...

Men framover nå det neste halve året, så skal det enten bli slutt på dette eller en NY start for oss begge to - sammen!!

[Gjest Gjest]

ÅÅÅå for en kjip situasjon. Jeg er heeelt i begynnelsen av noe lignende. Han sa ikke at han hadde dame, jeg har blitt forelsket (på ordentlig ) og han er interessert i meg. Jeg vet jeg kunne fått ham om jeg hadde tatt initiativ eller svart på hans initiativer. Men "fått" og "fått" - jeg vet ikke hvor langt han vil gå med meg, og jeg vil ikke være bare et sidesprang. Så nå, på grunn av han er så j**la svak, så må JEG være den sterke og kutte kontakten med denne flotte mannen som til og med er interessert i meg. Vi ikke gått så langt ennå at det er for sent å snu heldigvis, og jeg vet at det bare vil bli verre hvis jeg hadde sagt ja til hjertet.

På tross av kjærlighetssorgen og de gode (men nå triste) minnene av noe som kunne blitt noe FLOTT er det en liten trøst i det å gå med hevet hode, vite at man har handlet riktig, og vært sterk. Nå skal jeg finne meg noen spennende hobbier og bruke mye tid på meg selv, eller ettellerannet.

Søren at dette (kjærlighets)livet skal være så tungvint og vanskelig.

[Gjest Den andre]

Takk alle sammen. Det føles godt å vite at jeg ikke er alene, spesielt siden jeg ikke kan diskutere denne saken med noen. Alt blir så rotete når det bare svirrer rundt i mitt eget hode. Setter også stor pris på litt konstruktiv tilbakemelding, og ikke bare fordømmelse. Den klarer jeg fint å ta meg av på egenhånd - hadde aldri trodd at jeg ville havne i en slik situasjon, og forakter meg selv for det jeg har gjort mot hans familie.

Helgen er gått med til å vente på lyd fra ham - noe jeg selvfølgelig ikke fikk. Skjønner jo selv hvor fåfengt dette er. Og kjenner at jeg blir desperat av tanken på at jeg ikke kan nå ham. Selv om det bare er for å avslutte det hele. Hadde vært fint å få en slags avklaring slik at jeg kan prøve å glemme ham. Nå føler jeg det som om jeg bare sitter på pinebenken og venter på at det skal passe for ham å kontakte meg. Ikke akkurat et liv jeg er skapt for

Hadde ikke trodd jeg skulle bli så grusomt lei meg for at jeg ikke har hørt fra ham heller, men det ble jeg altså. Disse følelsene - de lever sitt eget liv.

[Gjest Gjest]

Samme situasjon her,... nesten... Har en alvorlig flørt på gang. Han har ingen barn og jeg er ikke forelsket bare betatt... vi har hatt sex en gang og flørtingen bare øker på... Jeg forsøker å ikke ta initiativ til all denne flørtingen (møtes hver dag) men han står på.... Har kommet frem til en konklusjon på hvorfor jeg er med på dette....

- jeg elsker oppmerksomheten

- han er den peneste mannen jeg har sett i hele mitt liv

- jeg er brent av kjærligheten og derfor føles dette litt trygt.. ingen vits i å utvikle følelser for en mann som allerede er opptatt.

- og til sist,-jeg er vel en egoist da

[Gjest Gjest]

Synes ikke synd på noen av dere. Til TS vil jeg bare si at jeg håper han single karen stikker fra deg fort som f... han fortjener noen som er mye bedre.

[Gjest Den andre]

- jeg elsker oppmerksomheten

- han er den peneste mannen jeg har sett i hele mitt liv

- jeg er brent av kjærligheten og derfor føles dette litt trygt.. ingen vits i å utvikle følelser for en mann som allerede er opptatt.

←

Som om jeg skulle sagt det selv. Akkurat slik er det, tror jeg prøver å unngå å slippe noen innpå meg for alvor, sånn at jeg ikke skal bli såret igjen. Paradoksalt nok er det akkurat det jeg blir... Følelsene kommer enten man vil eller ikke.

Jeg vil også si at jeg så absolutt ikke er ute etter at noen skal synes synd på meg. Startet denne tråden mest for å prøve å snakke meg selv til fornuft ved å lufte tanker jeg ikke kan snakke med noen om.

Og til orientering har jeg snakket ut med "den single karen" og gjort det klart for ham at jeg ikke er klar for noe forhold. Han forstår det (håper jeg), og jeg har heller aldri lovet ham noe som helst. Så overfor ham har jeg i det minste ikke dårlig samvittighet. Han vet at jeg også dater andre enn ham, og vi har ingen forpliktelser overfor hverandre. Foreløpig er vi i ferd med å bli bedre kjent med hverandre, og i det øyeblikket jeg føler at en fremtid mellom oss er uaktuell, vil jeg bryte det av tvert.

[Gjest Nummer 2!]

Er så utrolig lei av å sitte og håpe på en sms eller en mail fra han!!! Fatter ikke at jeg, som egentlig er så fornuftig, ikke klarer å la være å tenke på han hele tiden! Hodet mitt sier, dropp han, men hjertet mitt klarer ikke..................

Håper egentlig han har "guts" til å bryte med meg, tror det er det eneste som kan få meg ut av denne situasjonen!

Trådstarter; skjønner godt at du sliter, dette er ikke lett!

[Gjest Den andre]

Uff og uff. Nei, det er jommen ikke lett. Hjelper ikke å være fornuftig heller - her er jeg sjanseløs. Man kan liksom ikke vinne i en sånn situasjon. Alt blir galt uansett. Og innerst inne føler jeg vel at jeg bare har godt av det, når jeg er så dum å rote meg borti noe sånt. Men smerten er den samme uansett.

Har ikke hørt noe fra ham idag heller, og kan jo ikke kontakte ham. En del av meg håper at han har tatt til fornuften, men fordi vi ikke har formelt avsluttet forholdet kan jeg aldri være trygg. Når jeg minst venter det kan det tikke inn en melding fra ham - og alt raser sammen på nytt. Føler meg så forbannet ensom bare. Ble oppringt fra et nummer jeg ikke kjente tidligere idag, og ble helt skjelven - tenk om det var ham! Det var det selvfølgelig ikke. Men nervene var i høyspenn i flere timer etterpå.

Det skriker inni meg etter at han skal holde rundt meg, etter å snakke med ham, ta på ham, kjefte på ham, gråte i armene hans. Etter å be ham glemme meg, komme meg videre, være fri, få tankene mine tilbake igjen. Etter å bli kvitt denne evige rastløsheten. Håper i morgen blir en bedre dag for alle involverte. At det skal løsne...

God natt og lykke til alle sammen der ute.

[Gjest Gjest]

"klarer ikke å avvise han!" Klart du kan! Eller er Zombie ditt melomnavn? Du vet dette ikke er bra, for deg! I egoismens navn, som virker å være vår tids ånd bør du tenke på nummer en,DEG og glemme dette her! Etter ett seks-årig forhold som nylig er avsluttet bør prioriteringen din være alt annet enn totalhavari!