Mannsrolle på mannsdagen

[Jalp]

Jeg viser til dagens artikkel om mannsdagen, og om vi trenger den. Jeg forstår vel spørsmålet snarere til å omfatte: Trenger vi en ny definisjon av mannsrollen?

Jeg mener ja. Men hvorfor skrive om dette på Kvinneforum? Jo,- kvinner er viktige premissleverandører overfor det vi definerer som mannsrollen. Selv om signalene fra kvinner langt fra er entydige, oppfatter vi menn at kvinner ønsker endringer. Årsaken er naturligvis at vi sistter i samme båt, er avhengige av hverandre og det faktum at kvinnene nå har holdt på å omdefinere kvinnerollen i 30 år.

Men ønsker menn generelt endringer? Og hvilke endringer ønsker man i så fall? Jeg tror flere og flere menn innser at endringene tvinger seg fram uansett,- nettopp fordi kvinnerollen er endret. Så da kan vi velge: Vil vi være med å omdefinere mannsrollen? Eller skal vi passivt la kvinnene gjøre dette for oss? Får vi i så fall en mannsrolle vi selv ønsker og kjenner oss igjen i?

Det gamle macho-idealiet er antakeligvis på vikende front. Ikke minst fordi det innholder mange paradokser og i tillegg oppfattes som ganske menneskefientdlig. Denne rollen pålegger oss menn uholdbare byrder, som etter min mening fremmedgjør oss i forhold til den nye kvinnerollen. Men vi liker samtidig ikke å bli definert som "myke" menn. Det er ganske enkelt fordi det blir for mye på kvinners premisser. Menn ønsker fortsatt å kunne stå for en del maskuline verdier, selv om mannsrollen kanskje bør tilpasses den nye kvinnerollen.

Så hvilke menn tror vi kvinner vil ha? Og hva vil menn selv være? Tja...vi har jo fått en god del hint, og vi har nok en viss peiling. Men jeg tror kvinner må finne seg i at den nye mannsrollen vil kunne utfordre kvinnerollen på en del områder, og jeg tror også at kvinner må finne seg i at mannsrollen ikke helt blir slik de gjerne vil definere den ut fra sine behov.

Menn begynner i stigende grad også å interessere seg for likestilling. Likestillingen tar blant annet sikte på å få bukt med diskriminering på bakgrunn av kjønn. All urettferdighet er ille, uansett hvem den rammer. Og menn er tidvis også blant dem som rammes av diskriminering. Jeg ser imidlertid at kjønnene kan ha ulike interesser i visse sammenhenger, og en endret og mer bevisst mannsrolle vil kunne utfordre der dagens praksis som rammer menn...til gunst for kvinner.

Så jeg aner at framtiden fortsatt vil bringe en viss dynamikk inn i forholdet mellom kjønnrollene, og jeg lurer på om kvinnene er klare til å ta imot en ny og omdefinert mannsrolle. Det gjenstår å se. Men først må vi menn få orden på hva det skal innebære å være mann i de nye forutsetningene som er etablert. Kvinnene har utfordret oss. Jeg mener vi bør ta den utfordringen...med eller uten mannsdag.

[Gjest Gjest]

Det oser hersketeknikk vi ikke liker, av å stille spørsmål om vi TRENGER mannsdagen.

[Gjest femme]

Langt og godt innlegg. Dette synes jeg er en viktig debatt. Jeg er nok ikke enig med deg i alt du nevner og antyder, om jeg har tolket deg riktig.

Jeg har i utgangspunktet så mye jeg mener om denne debatten, men samtidig så er jeg så åpen for mange av svarene man stiller seg i en slik debatt, at det blir vanskelig å si hva jeg egentlig mener. Ta for eksempel det med kjønnsroller. På den ene siden vil jeg si at det som er viktig er at mannen selv skaper sin rolle ut i fra hva man selv ønsker. Det blir feil at kvinner skal "diktere" om hva som ligger i definisjonen mann. Menn er ikke til for å behage kvinnen, menn skal ikke endre seg for å gjøre kvinnen lykkelig. Menn må finne seg sjæl. På en annen side er det helt utenkelig å gå inn på hva som er mannlig/maskulint uten å da si noe om hva som er kvinnelig/feminint. Kjønnsroller er to sider i samme sak, det er vanskelig om enn ikke umulig å se på en type kjønnsrolle alene.

Mitt utgangspunkt for likestilling er at det er personen, individet som skal finne seg selv. Uten å bli hindret eller presset inn i roller fra andre. Hvem er det som opprettholder stereotyper og presser individet til å tilpasse seg? Det er både kvinner og menn. Derfor blir det feil å si at kvinner hindrer menn, og så punktom - finale. For det gjør da vitterlig menn også! Dette gjelder også for kvinnerollen. Selv om det var mest fokus på menn, så var det på grunn av naturlige årsaker som at menn var de som hadde maktposisjoner. I dag når vi begynner å jevne oss ut, så blir det mer og mer framtredende at kvinner også hemmer kvinner.

Selvfølgelig synes jeg også det er viktig for likestilling å forhindre diskrimenering på grunnlag av kjønn, ikke bar diskriminering av kvinner. Det at kvinner holder på å fremme vår plass i samfunnet, bør ikke være entydig at vi glemmer eller overser menns diskriminering. For om man ikke kjemper også for menns diskriminering, da blir det ikke kamp for likestilling, men kamp om makta.

[Gjest femme]

Det oser hersketeknikk vi ikke liker, av å stille spørsmål om vi TRENGER mannsdagen.

←

Å stille et spissfindig spørsmål er ikke hersketeknikk. Det er en måte for å få folk til å må ta stilling, som gjør at man må tenke gjennom. Spesielt når et slikt type spørsmål er satt til en lang utgreiing av hva man mener og hvilke problem finnes det, så kan jeg ikke se at et slikt spørsmål er en hersketeknikk. Det er derimot et godt spørsmål.

Skulle gjerne høre begrunnelse for hvorfor det oser av hersketeknikk når man stiller det spørsmålet. Å slenge ut at andre bruker hersketeknikk er også en form for hersketeknikk.

[Jalp]

Å stille spørsmål om vi trenger mannsdagen, fikk meg til å reflektere over om vi gjør det? Den har etter min mening ingen annen verdi enn et middel for å oppnå en bedre forståelse for at menn strever med dagens alt for trange mannsrolle.

Spørsmålet skaper forhåpentligvis en debatt som kan bidra til bevisstgjøring av både kvinner og menn. Slik gjensidig bevisstgjøring er svært viktig for at bl.a. likestillingen skal kunne nå noen flere mål.

Det er uansett et poeng at firgjøring av kvinner ikke skal gå på bekostning av menn...og omvendt: Frigjøring fra en trang mannsrolle skal ikke skje på bekostning av kvinner. Tvert imot vil nå jeg tro. Jeg har tro på en parallell og gjensidig utvikling av kvinne- og mannsrollen.

Derfor ønsker jeg spørsmålet velkommen - det fikk meg til å reflektere. Og jeg har faktisk veldig sansen for det "femme" skriver i sitt innlegg.

[Gjest Gorgonzola]

Nei, vi trenger ikke mannsdagen.

Dessuten må vi slutte å hele tiden spille ballen over til kvinnene i forhold til å utvikle mannsrollen. Vi må ta ansvar for dette selv også. Vi må tåle å fremheve det positive ved menn og maskulinitet samtidig som vi må tørre å snakke om det negative, stå opp å fronte ting vi ikke liker.

Eksempel: Hvor er gutta når det gjelder å stå last og brast med kvinner for å vise sin avsky mot voldtekter? Hvor er vi i kampen for lik lønn for likt arbeid?

Jo, vi tør ikke gå i tog å vise at vi bryr oss? Hvorfor ikke? Muligens fordi disse protesttogene er levninger fra rødstrømpenes storhetstid på 70-tallet, hva vet jeg? Uansett, da bør vi menn være med på å skape areaner for slike "kampsaker". Det beste eksemplet da er muligens media. Aviser og TV domineres delvis av menn så her har vi gode muligheter.

Jeg liker ikke ordet likestilling, jeg synes personlig at det ikke skal være et mål å gjøre oss mest mulig like. Jeg bruker heller ordet likebehandling, og der er det langt igjen, begge veier. Menn favoriseres når det gjelder lønn, ansvar etc. Kvinner favoriseres når det gjelder lovbrudd(straff for slike), barnefordeling etc.

Jeg vil være stolt av min maskulinitet, jeg ønsker at den skal verdsettes av kvinner samtidig som jeg selv vil verdsette det feminine og jeg ønsker at kvinner skal være stolte av sin feminitet, uten at man nødvendligvis skal fremstilles som en brautende testosteron-bølle eller ei jålete nikkedukke.

Som jeg har hevdet en del ganger her inne: Det er visse grunnleggende forskjeller kjønnene imellom og vi må begynne å fremheve det positive med disse forskjellene samtidig som vi må tørre å sette fingeren på det negative, ihvertfall de sidene som får konsekvenser for omgivelsene...................

Endret 9. oktober 2006 av Gorgonzola

[Far til 2]

Jeg tror det fint går ann å skille "likestilling" og "mannsrollen/kvinnerollen".

Menns maskuline preg kan godt beholdes om det blir likestilling.

Det er nevnt likestillings kampen til kvinnene de siste 30 årene. Men mye av det som har skjedd er ikke en likestillings kamp, men en "kvinnekamp", og det er denne kampen som virker truende på mange menn. Det må kunne gå an å fremheve sine styrker enten en er mann eller kvinne, uten at dette skal ha konsekvenser for likestillingen.

Vi kan med andre ord gjerne beholde "likestillingskampen" om det medfører at begge kjønn får samme reelle muligheter på like vilkår. Men om "kvinnekampen" fortsetter mener jeg vi har behov for noe tilsvarende blandt menn.

[Gjest V.L]

Nei vi trenger ikke det, vi er ikke, har ikke vært og kommer ikke til å bli spillt så langt utover sidelinjen at vi trenger en egen dag for å hevde oss:-)

[Carrot]

Dessuten må vi slutte å hele tiden spille ballen over til kvinnene i forhold til å utvikle mannsrollen. Vi må ta ansvar for dette selv også.  Vi må tåle å fremheve det positive ved menn og maskulinitet samtidig som vi må tørre å snakke om det negative, stå opp å fronte ting vi ikke liker.

Eksempel: Hvor er gutta når det gjelder å stå last og brast med kvinner for å vise sin avsky mot voldtekter? Hvor er vi i kampen for lik lønn for likt arbeid?

Jeg bruker heller ordet likebehandling, og der er det langt igjen, begge veier. Menn favoriseres når det gjelder lønn, ansvar etc. Kvinner favoriseres når det gjelder lovbrudd(straff for slike), barnefordeling etc.

Jeg vil være stolt av min maskulinitet, jeg ønsker at den skal verdsettes av kvinner samtidig som jeg selv vil verdsette det feminine og jeg ønsker at kvinner skal være stolte av sin feminitet, uten at man nødvendligvis skal fremstilles som en brautende testosteron-bølle eller ei jålete nikkedukke.

Som jeg har hevdet en del ganger her inne: Det er visse grunnleggende forskjeller kjønnene imellom og vi må begynne å fremheve det positive med disse forskjellene samtidig som vi må tørre å sette fingeren på det negative, ihvertfall de sidene som får konsekvenser for omgivelsene ...................

←

Guud så godt du av og til skriver...

Ellers en annen avsporing - hvorfor er det slik at menn ikke står opp og sier hva de mener, hvile ønsker de har, hva de trenger - men så snart kvinnen setter ord på det og derav definerer den oppfatning hun har av signaler menn sender blir det et "huta liv"??

Menn må heller lære å sette ord på ting og tang - og så får kvinner lære å ta konsekvensen av at menn er menn...

med fare for å bli hengt av rødstrømper...

Jeg er ikke for likestilling - enkelte ting er forbeholdt menn...

[Gjest Alf Kaida]

Mannedagen er i mitt hode en tullegimmick som jeg/vi ikke trenger. Gorgon har egentlig sagt det som skal sies på en overaskende intelligent måte (til mann å være).

På den annen side; det er jo en kjent sak langt utenfor dyslektikermiljøet at vi allerede har både mann- og sønndag hver uke. De heldigste har til og med Tors dag (og sin ukentlige ONSdag).

[Gjest Gorgonzola]

Guud så godt du av og til skriver... 

Jeg er ikke for likestilling - enkelte ting er forbeholdt menn...

←

Jasså....... av og til bare ?....hhmmrrpff!!!!

Jepp, og enkelte ting er forbeholdt kvinner også, heldigvis

[Jalp]

Mannsdag er uansett bare egnet til å skape oppmerksomhet om noe. Den vil aldri bli noe mål i seg selv.

Når det gjelder kvinnekamp mener jeg den er helt nødvendig. Og hvorfor det? Jo...kvinner befant seg i en trang kjønnsrolle som underordnet mannen og mannens behov. Dette ville man ut av, og har sloss for det i tre tiår. Nå begynner det å bli stuerent også for kvinner å ha seksuelle behov, forsørge seg selv og andre og ha rom for å realisere seg selv og finne sin egenart. Dette heter frigjøring.

Men kvinnene er ikke i mål enda. Hun blir bl.a. fortsatt kalt løsaktig hvis hun har mange seksualpartnere. Og hun tyranniseres av krefter som vil ha oss til å ha kun ett ideal for det feminine. Et ideal som kan oppsummeres med to ord: Mager ungdommelighet. Kvinner flest vil ikke lenger framstilles som "bimbos" for å bli godtatt. Og det er det mye av kvinnekampen har bestått av. Kvinnene vil definere sin egen kjønnsrolle, og de vil bli respektert for det flotte som de egentlig er.

Så hvorfor blir det da viktig at også menn skal sloss for frigjøring fra den tardisjonelle mannsrollen? Jo...fordi den var tilpasset den gamle og tildels utgåtte kvinnerollen. I tillegg er den gamle "macho" rollen håpløs fordi den i liten grad tillater menn å drive med omsorg, vise følelser, være syk, vise svakhet og toleranse. Denne rollen pålegger oss å være følelsesløse beskyttere, som alltid har lyst på sex, som aldri viser følelser og som overlater alt som har med barn å gjøre til kvinnene. Det finnes faktisk skremmende mange menn som fortsatt har disse idealene. Og fyller man ikke denne rollen, er homo det værste man kan bli kalt. denne mannsrollen er faktisk gått ut på dato, og er årsak til mange konflikter i "heimen".

Det finnes i tillegg også en rekke myter om menns seksualitet. De fleste er negativt ladede. I tillegg pålegger menn seg selv en rekke umenneskelige krav i forhold til å tilfredsstille "sin" kvinne seksuelt. Sex er ensbetydende med å jage kvinnens orgasmen, og mislykkes han i dette, er nedturen stor. Det er også mange tabuer rundt mannens kjønnsliv. Ereksjosproblemer er ett av dem. En ekte "macho" mann går ikke til legen med slikt.

Jeg ønsker meg aksept for en mannsrolle som består av menneskelig maskulinitet. Jeg har veldig sansen for det Gorgonzola skriver når han ønsker at også menn skal kunne føle stolthet over sitt kjønn. En naken mann er jo i utgangspunktet en blotter. Enten det eller så er han ofte latterlig i den tilstanden, spesielt er dette synet ofte kommunisert gjennom reklame og media.

Uansett, samfunnet og kjønnsrollene er under endring. Og derfor trenger vi en større bevissthet rundt disse spørsmålene. Og jeg tror ikke at vi kommer unna at dette til en viss grad må bli et samsrbeidsprosjekt mellom kvinner og menn. Rett og slett fordi vi må tilpasse oss hverandre. I bunnen må det selvfølgelig ligge en gjensidig respekt for hverandre. Og så må vi forsøke å slutte med å forsøke å dytte hverandre inn i det gamle kjønnsrollemønstrene. Hva jeg mener med det, skal jeg forklare nærmere en annen gang.

[mysan]

Veldig godt skrevet, Jalp, og med gode tilleggsargumenter fra Gorgonzola.

Jeg tror flere menn kan øve på å bli like reflekterte i forhold til dette tema som dere to er.

For noen er det en selvfølge å tenke som dere, men ikke for alle - og målet bør kanskje være at flere blir bevisst disse tankerekkene og tar dem innover seg. Det gjelder både kvinner og menn.

Denne kvinnekampen som har pågått i endel år nå, ser ut til å ha tatt et steg bakover med de som er unge i dag, som mener at vi har full likestilling/likeverd, og som samtidig ser det som sin oppgave å være blonde, langbente og sexy i kampen om mannens/guttens gunst.

Ja, det er forskjell på menn og kvinner, men det ene kjønnet er ikke bedre enn det andre.

[Gjest Kane]

Kjønnsrollemønster? Vet dere hva - dere er akkurat så "presset" som dere selv gir rom for og tillater.... både menn og kvinner.. slutt å klage start å si ifra hvos noe plager deg...

[mysan]

Ja, selvfølgelig - alle kvinner som ber mennene sin om å ta litt mer ansvar når det kommer til f.eks. ungene, opplever jo at han gjør det sporenstreks. I to uker.

Verden er ikke svart/hvit - det er forskjell på folk.

Noen gidder å gjøre en innsats, andre ikke.

[Gjest male]

Likestilling handler om å gjøre folk lik stilte, ikke like. Likestilling handler om å gi menn og kvinner lik rett til utdanning, arbeid og like rettigheter. Likestilling handler om at du uavhengig av kjønn kan velge hva du vil selv.

Synes folk som er opphengt i at ordet likestilling er negativt, egentlig sitter med fordommer og som innbiller seg at likestilling handler om å trykke alle mennesker inn i et grå A4-format. Er man uenig i hvordan man arbeider for å oppnå likestilling, så snakk om det. Det er både unødvendig og rotete at hver person som har en oppfatning av hvordan vi skal jobbe med dette kommer med et begrep.

Hvorfor er folk så jævlig opptatt å "ta vare på" maskulinitet til menn? Må en mann nødt til å være maskulin for å få kalle seg mann altså? Og hva legger man i maskulinitet? Igjen så føler jeg at noen føler seg truet, bare fordi noen hinter til at det er helt fullt mulig å være mann selv om man er "myk". Det insunierer at disse egentlig ikke er ekte menn, siden vi må kalle de noe annet.

Det er faktisk jævlig irriterende at menn (og kvinner) kaller menn som viser omsorg, er opptatt av egen personlighetsutvikling, hva som er uetisk og umoralsk i samfunnet etc som en myk mann. De er i mitt syn er et godt menneske, god far og god partner. Hva med å kalle disse for: En mann. Jeg for min sin del ser ikke at det er uoverkommelige motsetninger at jeg kan være både "maskulin" og vise interesse for barna mine.

Men så har ikke jeg noen problem med å kalle menn som er "femi" og bare har "femi" eller "myke" interesser for bare _menn_ heller jeg da. Og jeg har heller ingen nødvendighet til å si at jeg må få lov til å pisse på brannhydranter, når noen påpeker det er kjempeflott med slike menn som går på tvers av slike gamle stereotyper.

[Gjest Gorgonzola]

Likestilling handler om å gjøre folk lik stilte, ikke like. Likestilling handler om å gi menn og kvinner lik rett til utdanning, arbeid og like rettigheter. Likestilling handler om at du uavhengig av kjønn kan velge hva du vil selv.

Synes folk som er opphengt i at ordet likestilling er negativt, egentlig sitter med fordommer og som innbiller seg at likestilling handler om å trykke alle mennesker inn i et grå A4-format. Er man uenig i hvordan man arbeider for å oppnå likestilling, så snakk om det. Det er både unødvendig og rotete at hver person som har en oppfatning av hvordan vi skal jobbe med dette kommer med et begrep.

Denne hadde vel adresse blant annet til meg?

Anser meg ikke som særlig fordomsfull men gjentar at begrepet likebehandling for meg klinger bedre enn likestilling. Mulig det er fordi likestilling ofte er (mis)brukt i forbindelse med politiske kjepphester hvor "noen" på død og liv skal pådytte befolkninga en mening om at kvinner og menn i størst mulig grad både skal te seg likt, jobbe med det samme og være de samme på hjemmebane.

Hvorfor er folk så jævlig opptatt å "ta vare på" maskulinitet til menn? Må en mann nødt til å være maskulin for å få kalle seg mann altså? Og hva legger man i maskulinitet? Igjen så føler jeg at noen føler seg truet, bare fordi noen hinter til at det er helt fullt mulig å være mann selv om man er "myk". Det insunierer at disse egentlig ikke er ekte menn, siden vi må kalle de noe annet.

Jeg mener det er viktig å ta var på maskuliniteten som sådan. Den omfatter en haug med egenskaper som primært kjennetegner menn. I dag blir mange av de "mannlige" egenskapene tråkket på, harselert med og nedvurdert i media. Stigmatisering er ikke bra uansett hva vinklinga er, det være seg hudfarge, kjønn, landsdel eller språk. Dette vet kvinner mye om da historien kan fortelle om et uttall av grelle eksempler på stigmatisering av kvinner som sådan med tåpelige begrunnelser forankret i nettopp feminine egenskaper. Jeg føler meg ikke truet og du misforstår kraftig hvis du tror at det å være "myk" er uforenlig med det å være maskulin. For meg innbefatter maskulinitet i høyeste grad omsorg, for kjæreste, unger, øvrig familie, venner og kolleger. Poenget mitt er at maskulin omsorg er noe ulik den klassiske kvinnelige omsorgen og begge deler er like viktige og riktige. Maskulin omsorg er alt fra "bamseklemmer" til en kompis eller kollega eller bror til å nusse små barneføtter eller fremføre en kjærlighetserklæring til sin partner. 

Det er faktisk jævlig irriterende at menn (og kvinner) kaller menn som viser omsorg, er opptatt av egen personlighetsutvikling, hva som er uetisk og umoralsk i samfunnet etc som en myk mann. De er i mitt syn er et godt menneske, god far og god partner. Hva med å kalle disse for: En mann. Jeg for min sin del ser ikke at det er uoverkommelige motsetninger at jeg kan være både "maskulin" og vise interesse for barna mine.

Men så har ikke jeg noen problem med å kalle menn som er "femi" og bare har "femi" eller "myke" interesser for bare _menn_ heller jeg da. Og jeg har heller ingen nødvendighet til å si at jeg må få lov til å pisse på brannhydranter, når noen påpeker det er kjempeflott med slike menn som går på tvers av slike gamle stereotyper.

←

Mitt budskap var egentlig: Det er viktig å ta mannsrollen på alvor, det er viktig at menn er stolte av seg selv, sine egenskaper og samtidig tør vise at vi ikke godtar de negative sidene ved oss. Jeg synes oppriktig at vi gutta må komme mer på banen når det gjelder bl.a. å vise vår avsky mot nedverdigende handlinger som eksempelvis voldtekter og incest. Generelt sett tror jeg at et bredt engasjement av menn for menn vil utvikle en mannsrolle vi kan være enda mer stolte av enn i dag. Fordelen vår er at kvinnene er mye enklere å invitere med enn motsatt. Kvinner har kjempet for grunnleggende rettigheter i århundrer (sammen med noen menn på laget også da), vi behøver sannsynligvis et lagspill med kvinnene i en fire-fem år så er vi i mål, og det er ikke vår "skyld" for å si det sånn

Endret 10. oktober 2006 av Gorgonzola

[mysan]

Jeg er imponert over tankesettet og skriveferdighetene dine, Gorgonzola - det eneste jeg reagerer på i siste innlegget ditt er tidsaspektet på 4-5 år. Det er i mitt hodet i overkant optimistisk.

Det finnes mange menn der ute ennå, som overhodet ikke liker tanken på noen endring eller omdefinisjon av mannsrollen og sin egen rolle som patriark, enten de er i forhold eller ikke.

Selv blant helt unge gutter ser vi tendensen til å mene at de kan bestemme over kjærestene sine, hva de får lov til å ikke osv.. nå har ikke akkurat det i seg selv så mye med dette å gjøre, men det er en bidragende faktor og et synlig tegn på at de ser på jentene som litt lavere på stigen enn seg selv.

Og hvor har de tendensene fra? Antakelig sine fedre eller andre rollemodeller.

Derfor tror jeg det vil ta mer enn 4-5 år å få snudd skuta, men at den er i driv ser vi jo, og det er en god ting.

Men minst én generasjon til må vi nok beregne - kanskje til og med to før vi er i mål et sted hvor det er godt for alle å være.

[Gjest Gorgonzola]

Du har nok rett i det mysan, jeg er i overkant optimistisk med tanke på tidsperspektivet her ja. Tror som deg at vi på mange måter er i fint driv med tanke på å viderutvikle vårt syn på kjønnsroller og ikke minst erkjennelsen av at vi på mange områder er ganske så like mens på andre ganske så ulike......

Litt banning i kirka her nå: Kulturelt har vi store utfrodringer i samfunnet, spesielt med tanke på mennesker som bringer med seg en totalt forskjellig kultur, sagt på en annen måte: Innvandrere fra ikke-vestlige land. Jeg misliker som hovedregel programmet Holmgang på TV2 men gjør et unntak av og til. For en uke eller to siden debatterte de tvangsekteskap og såkalte æresdrap med et brukbart panel tilstede. Bjarne Håkon kan man si mye om men i dette programmet var han både tydelig og tøff synes jeg. Denne type ugjerninger må vi som samfunn tørre å både debattere men ikke minst gjøre noe konkret med.

Bare for å eksemplifisere hva jeg mener rundt det å stå opp for elementære rettigheter. Her er det ekstremt vikitg at menn tar ansvar også!

Endret 10. oktober 2006 av Gorgonzola

[punktom]

Mannsroller og kvinneroller: vi har ikke kommet i mål før vi kan være oss selv uten å ikle oss en kjønnsrolle.

Selv er jeg først og fremst meg selv. Jeg ønsker resten av dere velkommen til denne virkeligheten. Mulig det trengs en generasjon eller to før vi kommer dit hen.

Angående andre kulturers ukulturelle syn på kjønnsroller, så tror jeg vi når løsningen raskere når menn med en fot i disse kulturene står fram som gode rollemodeller. Shahzad Rana har noen tanker om det her.