Linemor sin stille verden

[Linemor]

jaja da var det meg igjen. det går noen dager i mellom nå. vel det gjør ikke så mye siden det ikke skjer noe nytt for tiden, er bare hjemme og tar det med ro. bekymrer meg litt for tiden fremover. operasjon, prøve og bli gravid, mamma persjon, sykemeldt, rettigheter, utsettelse av lærlingtiden. vil ha barn nå, bør vente til jeg er operert bare en mnd, så det går greit. tre mnd med gips, får ikke jobba kan prøve og lage barn, blir gravid får ikke jobbet, et års sykemeldt og et år mammapermisjon,, får jeg noen penger. sykemeldig i svangerskapet skal ikke gå ut over permisjon, og jeg er jo ikke uten jobb nå som jeg er sykemeldt, men det blir noen flere bekymringsrynker. hvis jeg har gips frem til juni, og så skal jeg komme meg tilbake på jobb så blir det veldig fort 5august og så kommer 28august, og jeg kunne tenke meg og være gravid da, for den mnd kommer til og bli helvete, og det blir vel ikke noe lettere av og vite at det er gått et år med prøving uten resultat når den viktigste personen i livet mitt er dø. vel nå skjønner jeg hvorfor jeg ikke skriver så mye, da må jeg tenke feridg setningen og det er ikke like morro nei.

vel da skal jeg snart gå tilbake til simcity, det krever ingen tanke på barn, begravelser, jobb sykemeldiger og i det hele tatt. en pause for hjernen.

[Linemor]

Livet er kjedelig enkelte ganger, kjeder meg mye om dagen, har ikke tiltak til noe som helst for tiden. er bare sliten og lei og sturer. er ikke bra og bli så innelåst, føler meg fanget og jeg begynner og misstrives med det. håper på litt vår og sommer jeg, kanskje det kommer noen lettere tanker da. da kan jeg i hvert fall sette meg på terassen en stund om ikke annet. har ikke vært noe særlig på kg de siste tre dagene har ikke orket, og når jeg kommer tilbake så leser jeg at alle slenger dritt til hverandre, vel det er jo og ta i, men ble ikke i bedre humør av det. håper det gir seg, for jeg bruker mye tid her inne og det er godt og kunne dele tankene sine med andre. kan trengs for og rette de ut, må finne rette enden på ting så går det vel bedre.

[Linemor]

Ja nå har da endelig brevet fra sykehuset kommet. så mandag 31 mars legges jeg under kniven. gleder meg til og få det overstått, men ble veldig nervøs når jeg fikk brevet nå nettopp. men det er bare en uke til så jeg får ikke så god tid til og grue meg heldigvis. men det blir spennede. vet ikke hva jeg kan regne med og våkne opp til. vet bare at jeg kommer til og være gipset. hmm spennede og trolig vondt. det var jo veldig vondt når jeg våknet av narkosen sist, og nå skal de jo bytte litt plass på noe sener og stifte og i det hele tatt.

men det skal være godt og bli ferdig med det her. Ville bare skrive det jeg da, blitt så hekta på kg, at jeg må fortelle om sånne ting, jaja.

[Linemor]

Mandagen nærmer seg fort nå. gleder meg og er veldig spent. Var på besøk hos broren til sambo i stad, dama hans skal ha baby i mai, gleder meg, selvom jeg tror det kommer til og bli vondt. Hadde håpet jeg skulle bli gravid igjen før hun fikk, men det ser ikke sånn ut akkurat. Jeg får vel bare smøre meg med tålmodighet, ikke annet og gjøre med det.

Blir vel en spesiell vår dette, så det er vel bare og henge i og komme seg igjennom den, så får jeg se hvor det ender.

[Linemor]

Nå er det snart en uke siden operasjonen, og det begynner og bli kjkedelig med gips, men vi blir vel gode følgesvenner en stund fremover. men det er deilig og være hjemme igjen, følte meg veldig ensom på sykehuset, selv om de var greie de på rommet, men og så deilig med sin egen seng. Krykker er noe herk, men jeg venner meg vel til dem og, men det skal bli godt og leverer dem tilbake når jeg er ferdig med de, skal ikke savne de. Ellers har vi satt ny dato for bryllupet, 20 september, så da står jeg hvit brud, hvis ikke vi klarer og bli gravide innen den tid da, for da kan det hende vi bør vente til etter barnet er født, siden jeg fikk så tidlig sist, er det vel dumt og stresse med bryllup i tillegg, håper og bli gravid da, så sånn sett håper jeg bryllupet blir utsatt, men ellers gleder jeg meg mest til det er ferdig, men det blir vel bedre etter hvert tenker jeg. men jeg er sliten for tiden og all planlegging og mas rundt bryllup er så slitsomt, men det blir jo gøy etterhvert, men jeg håper jeg klarer og overtale gubben til og halvere gjestelisten, for jeg har ikke lyst på en stor familietragedie. hehe, men det spørs da, for da blir det vel mange sure tanter tenker jeg, jeg bryr meg ikke om det jeg da, men det gjør han, jeg vil gifte meg for meg, mens han vil at det skal være mange der, hmmm. blir ikke lett det, men jeg skal ikke gi opp før jeg har prøvd. kjenner at bryllup prat bringer andre minner på banene også, kanskje derfor det blir ekstra slitsomt, men ingen får gjordt noe med det, så hvis jeg skal leve videre får jeg gjøre det.

[Linemor]

Jeg er vist våken tidlig i dag, for min del i hvert fall, blir litt rar døgnrytme av og bare gå hjemme. men det er jo ikke så mye lenger da. gleder meg til neste tirsdag da de skal dele gipsen, så får jeg se hvordan benet mitt ser ut. det stikker mye der drenet var og noen ganger virker det som om det har blødd i gipsen for det lugger som bare f når jeg beveger på meg, men det er sikkert som det skal, bare jeg som er litt pysete. er litt spent på om det er tilfelle at jeg er friske meldt fra 1mai eller ikke, hvis jeg er edet så skal de vel ikke sette på gipsen igjen da sånn som de snakket om der inne.

ellers så fikk jeg en koselig mail i går fra ei som også har mistet barnet sitt, det er fint og snakke med andre som har opplevd det, gubben blir litt oppgitt da, tror han helst vil lukke øynene til det har gått helt bort men det kan ikke jeg. i fjord på disse tider drev jeg og sang barnesager, og vente på at magen skulle vokse, ble kvalm av og sitte ved pcen, var egentlig kvlam hele tiden. satt på terassen i går g tenkte at i fjord sommer tenkte jeg på og ha med den lille på terassen denne sommert, så vi måtte lage port ved trappa så han kunne leke der uten og falle ned på plenen, mye skulle vært veldig anderledes. Jeg blir snart tante igjen, jeg fikk vite at de ventet barn, da jeg egentlig hadde termin, det er rart og se at det har gått så mange mnd. vi vil også bli gravide men det skjer ingenting.

[Linemor]

Jaja, lenge siden jeg har vrt oppe så tidlig, men sånn er det. litt trett herjeg sitter, øya vil ikke helt samarbeide med meg i dag. skal snart rive meg løs fra pcen og stelle meg litt. gleder meg til og dra på sykehuset og dele gipsen. skal bli godt og kunne ta en tur i dusjen i det minste. mmmm har ikke dusjet på fjorten dager og det er ikke det samme og vaske seg, men etter i dag blir det anderledes. jeg skal også finne ut om det er tilfelle at jeg skal begynne og jobbe igjen første mai, i så fall skal jeg begynne med aerobicen igjen fra etter påske, for de har vel ratt fri der og tenker jeg.

nei nå er jeg sikkelig kvalm, tror det er litt fordi jeg er nervøs, og litt etter det ekkle marerittet jeg hadde. jaja, da skal jeg snart logge av tror jeg.

[Gjest Dolphina]

Hei!

Tenkte jeg skulle skrive en liten hilsen i dagboka di.

Du har opplevd mye leit, men virker som en sterk person.

Dessuten er du flink til å få ned tankene dine og bearbeide dem og det tror jeg hjelper.

Håper alt snart ordner seg for deg, det vet jeg det gjør. Du fortjener ikke mer vondt!

Gutten din glemmer du aldri. Gjem på de gode minnene du har!

Varme tanker til deg fra meg...

[Linemor]

Tusen takk Silje. det var koselig og høre. det har akkurat vært nytt dødsfall i familien, så det er begravelse i moregen. jeg har ikke orket og skrive noe her i det siste. har ikke like mye overskudd hele tiden.

[Gjest Trulselinemor]

Det var tøft å lese dagboka de, men det var og utrolig godt. Jeg har lenge tenkt å skrive et svar til deg, men det har ikke blitt. Men istedenfor har vi hatt kontakt per PM. Det er godt å ha en plass å få ned tankene sine. Du er i mine tanker hele tiden, håper det går bra med deg.

[Linemor]

Det går bra med meg, og det er jo fint og ha litt kontakt via PM da. tenker mye for tiden, men det er nok fordi det nærmer seg august. jeg håper jeg får ferie da, men jeg går jo på aktiv ssukm frem til 1.aug så det er ikke sikkert det blir så lett, men man kan jo håpe.

skulle vært på jobb, ¨nå men kneet nekter og samarbeide i dag. har vært der en times tid, men så måtte jeg bare gå¨igjen. skal jo dit i morgen kveld da, så for tro det går bedre da.

[Miew]

Hei, Linemor.

Jeg kan godt forstå at du har det tungt,

det er ikke enkelt å oppleve noe så sterkt :cry:

Jeg hadde en SA for snart en måned siden,

derfor var det ekstra tung å lese gjennom dagboken din...alle tankene om fremtiden, ting som måtte ordnes, alt som skulle gjøres...drømmene...tankene...uff...

Var ikke kommet så langt ut i svangerskapet,

men det var sterkt ønsket og velkomment av oss...

Tiden leger sår,

men arrene gror ei.

Du er ei sterk jente, Linemor :blunke:

Snart er du gravid igjen,

fortere enn du aner!

Det er ikke så unaturlig å ikke bli gravid så fort igjen etter et så stort psykisk sjokk....kroppen trenger tid til å komme seg,

men det gjør bare at du er ekstra klar når det skjer! :blunke:

Kom deg opp i dag,

gå ut en tur, nyt solen, nyt varmen

[Linemor]

Takk Miew.

Joda tiden leger sårene det er helt sant, selvom det virker utenkelig iblandt. men den gjør nok det. men arrene er nok tydelige lenge.

jeg regner med at det kan bli tomt i august, da skulle vi har feiret 1-års dag og greier, men det blir vel ikke noe av. blir kanskje litt nede på grava, men ikke noe kaker og sånn. vil vel heller få være litt aleneda.

det blir nok barn etterhvert men jeg vet ikke når. det skjer masse her hjemme, men ikkesom jeg vil skrive om på nettet.

men tusen takk for hilsen og omtanken.

[Gjest Anonymous]

Legger igjen en hilsen til deg her jeg. Har jo prata masse med deg på mail, og jeg vil bare si at du er ei sterk jente som ikke gir opp så lett.

Håper alt ordner seg for deg etterhvert

Klemmer fra Angeleyes

[Marianne]

Jeg vil bare gi deg en kjempestor klem Linemor og si at jeg tenker på deg nå :kysse:

[Linemor]

Kanskje på tide å børste litt støv av denne dagboken nå. hmm tørr ikke se etter sist jeg skrev her en gang. men sånn er det nå i mitt liv. er ikke alt jeg vil skrive om her inne og stort sett er det bare vanlige hverdager som ikke er så interresante for meg og skrive om heller.

ikke det at det er noe spesielt akkurat i dag, men det nærmer seg raskt ett årsdagen for min sønns død. den 28 denne mnd, ikke lenge til det gitt. da har jeg begynt og jobbe igjen etter ferien men det går sikkert bra tenker jeg. det kommer til å gå på en måte i alle fall. er ikke så mye og gjøre med de tankene som dukker opp der heller så det er så.

5agust som var ettårsdagen hans var jeg og samboeren min på graven og så på hvor pent besteforeldrene hans hadde gjordt det, plantet blomster og greier, vi kjøpte en bukkett og et kort som vi limte ett bilde av han på. jeg syntes det ble veldig fint og er veldig glad for det.

har litt dårlig samvittighet noen ganger for at jeg ikke er der mer enn jeg er, men det blir for tøft til tider. jeg vet jo at jeg aldri glemmer han, men det blir for intenst og slitsomt og skulle oppsøke de værste minnene hele tiden. trenger ikke være der for å tenke på han og de dagene som jeg tenker spesielt mye på han er det egentlig det samme hvor jeg er for da er det like ille uannsett liksom.

5 august gikk bedre enn jeg hadde forventet, var trist og være på grava istede for og drive og planlegge ettårsdagen og det ble noen tårere der. det vanskligste var å skrive kortet hans men det gikk tilslutt det også.

den tyngste dagen hittil var den 7, jeg kjente sykehus lukten og hans lukt hele dagen, tror det kan skyldes at det da var ett år siden jeg fikk den varme lille kroppen hans inntil meg for første gang. det var så mye håp den dagen. at han var sterk nok til det når han var så liten. men sånn kan det gå. heldigvis vet man ikke om det på forhånd, men noen dager blir sorgen tung og bære for det.

tror dette får være nok for denne gang jeg. kanskje det ikke går fult så lenge til neste gang.

[Gjest Zirine]

Huff, så mye leit du har opplevd linemor. Det er trist å lese dagboken din, men samtidig fint å se hvor ærlig og åpen du er rundt følelsene dine.

Her sitter jeg med 2 friske og skjønne jenter, og har nettopp skrevet i dagboken min om at jeg skal sterilisere meg. Så kommer jeg inn i dagboken din og leser hva du har opplevd og føler meg akutt dårlig - så urettferdig livet er ...

Jeg har mistet mange jeg óg, ikke egne barn, men brødre og andre familiemedlemmer. Sorg kan ikke deles inn i kategorier, de er altoppslukende for de som eier dem, og selv om man har opplevd døden på nært hold så er det likevel vanskelig å skjønne hvordan det er å miste sitt eget kjøtt og blod.

Jeg har et dikt som har fulgt familien min i mange år. Vi fikk det da min bror døde 17 år gammel (for 25 år siden) - en ukjent engelsk mann sendte det til min mor da min bror døde (hans død var dekket i både norsk og utenlandsk presse pga omstendighetene) - og jeg har hatt det med meg i alle år. Det er vakkert - og trist, og går som dette:

Til minne om en sønn

Jeg låner dere to en stund

et barn jeg har, sa gud.

Hold av han mens han er på jord

og gråt når han får bud

om å reise hit til meg igjen.

Det kan gå tyve år,

seks eller syv, men inntil det skjer,

la han få gode kår !

Han bringer smil og glede med,

og blir hans opphold kort,

så lever minnene som sol

og puster sorgen bort.

Han kan ikke få bli for godt,

på jord kan ingen bli,

men han har litt å lære der

før turen er forbi.

Jeg så rundt hele jorden

etter en lærer god.

Og fremst blant kvinner og blant menn,

der så jeg dere to.

Vil dere gi all kjærlighet

til denne lille venn

og ikke hate meg når jeg

skal ta han igjen ?

Jeg syntes jeg hørte dem si;

skje din vilje, Herre kjær !

Vi gleder oss til barnet ditt

om sorgen enn blir svær.

Vi gir ham ly og kjærlighet

den tid, du Herre, vil.

Og takker deg for lykken vår

så lenge vi er til.

Og kaller englene på ham

før noen tenkte så,

skal vi stå rak i sorgens stund

og prøve å forstå.

===

Hyggelig å besøke deg i dagboken din. Neste gang tar jeg med en flaske vin

[Linemor]

Takk for hilsen Zirine.

det diktet er nydelig, jeg har det og to andre som jeg fant på nettet ikke lenge etter at han døde. jeg skal lime de inn i minneboken hans. den er ikke ferdig, er veldig opp og ned hvor mye jeg orker. jeg vet hva som skal stå for jeg førte dagbok da han var på sykehuset. enda så er jeg ikke lenger enn den første uken, rett før han ble syk. og når jeg jobber med det, kommer liksom håpet tilbake, også er det bare og bla noen sider til så finner jeg ut at savnet er reelt for han dør jo hver gang.

skal få lagt den dagboka på nettet etterhvert og, men det tar tid. blir veldig ivrig i perioder så dabber det helt av igjen. orker liksom ingenting.

livet er ikke rettferdig, og det finnes de som har det mye værre enn meg, men jeg ønsker ingen den erfaringen det er og miste ett bran, for det fortjener man ikke. og man skal ikke sammenligne sorg, for det er ulike mennesker som er borte. men jeg mener jo at det er mer naturlig og miste eldre slektninger enn barna sine og det er jo fordi det er nettopp barna dine det er. de eneste som ikke har lov og dø før deg, det er de som skal følge deg i graven ikke omvendt. men nå er det mange flere enn meg som har opplevd det, og noen må gå den veien mer enn en gang, og det er ikke rettferdig, og det tror jeg heller ikke at noen mener.

[LilleBille]

Har lest dagboken din før første gang (du hadde gjemt den godt) - og får bare så vondt inni meg. Jeg kan ikke tenke meg noe som er verre enn å miste et barn - de er det mest dyrebare vi har.

En hver sorg tar tid - og det er det første året som er tøffest. Kan bare forestille meg hvordan det vil være å møte den dagen som ville vært ett-års dag. Og det at andre har opplevd det samme - har lignende sorger - gjør jo ikke din sorg noe mindre. Men etterhvert vil nok sorgen blekne - men den vil aldri bli borte.

Håper dere får muligheten til å få et nytt barn en gang .. ikke som erstatning (for et barn kan aldri erstattes) - men som et nytt vidunder å glede seg over.

[Gjest Zirine]

Line

Det er klart at det er mange som har opplevd sorg, men om det er så mange som har hatt det verre enn deg synes jeg ikke du skal tenke så mye på (jeg ser du har skrevet det flere ganger). Sorg er sorg og den kjennes altoppslukende for de som er så uheldig å miste noen av sine og dermed eier sorgen. Vi vil alle miste noen - engang, og må desverre forholde oss til sorg på samme måte som glede, men det å miste et barn må kjennes fryktelig - jeg kan forsøke å tenke tanken, men vil nok aldri forstå det fullt ut ... Jeg er så enig så enig i at det skal være sånn at det er våre barn som skal følge OSS til graven, ikke vi som skal følge dem. Det er sånn det bør være, det er det som er logisk.

Grunnen til at jeg finner diktet ovenfor så vakkert er fordi det gir en slags forklaring i det som er så uforståelig. Vi tar det som en selvfølge at vi skal leve til vi blir gammel, men ikke alle av oss gjør det. Hvorfor ikke? Er det fordi vi har en missjon her i livet som like gjerne kan ta 1 år, 10 år, 100 år ... 1 måned - og når det er utført, så dør vi? Man hva er det vi skal utføre, hvorfor blir vi til bare for å dø etter en måned? Man kan tenke og gruble på dette, men vi får nok aldri svar. Det eneste vi vet er at vi igjen og igjen vil få kjenne på kjærligheten, deretter etter en viss tid - lang eller kort, kommer sorgen over å miste noen vi elsker ...

Man hører ofte at det sies til mennesker som har mistet sine kjære at de skal forsøke å tenke på de gode dagene, de dagene man hadde sammen ... Du hadde ikke så lang tid, men du fikk kjenne på kjærligheten om ikke annet ... og det er jo det som gjør det så vondt, man forstår hva man har mistet ...

Sårene forsvinner, arrene blir tilbake. Sorgen forsvinner aldri, men etterhvert klarer du å leve med det - så mye kan jeg love deg. Husk bare at det tar tid, og du skal aldri føle deg presset til "å bli ferdig med sorgen" uansett hvor mye de utenfor mener tiden er inne for å legge ting bak seg. Du tar den tiden du trenger.