Sjenert

[Gjest bente85]

Det at man er veldig sjenert, hvor sjanse er det for at det vil gå bort med årene?

Jeg blir 21 år snart, og jeg er veldig sjenert.

Det plager meg, særlig nå når jeg har kjæreste, og jeg føler meg som ei skikkelig pyse.

Men hvor sjanse for er det at det kan bli bedre?

[Gjest gjest1]

Jeg har alltid vært sjenert. Trives ikke så veldig i samlinger med nye folk, og trenger tid for å bli kjent. Prøver så godt jeg kan, men går over stokk og stein av og til

Prøv å jobb med det, prøv på nye ting, åpne deg litt?

Jeg har i alle fall bedret med en del de siste årene, men er nå fremdeles sjenert, men ikke SÅ mye lenger, og jeg har prøvd å jobbe litt med det...

[Gjest bente85]

Jeg synes det er vanskelig jeg.

Synes det hadde vært lettere om jeg kunne gå bort til typen å kysse han, holde rundt han, uten at han gjør noe først.

At jeg kan klare å si at jeg er glad i deg og at jeg elsker han, sånn ansikt til ansikt.

Jeg har sagt det til typen at jeg føler meg som ei pyse.

Og han sier at jeg ikke er ei pyse, for han har fått lov til å komme hjem til meg og hilse på mine foreldre, jeg har blitt med han i dåpen, og snart skal han overnatte hos meg.

Han sier at han merker at jeg tørr mer.

Men jeg ser ikke på det der, å tørre mer.

Sa at jeg føler meg mer pysete enn andre jenter på min alder.

Jeg sa det at jeg kunne tenkt meg en forandring, at jeg hadde en annen måte å være på, når jeg er sammen med han.

Det var for 10 uker siden, så var jeg hos typen min.

Jeg satt i sofaen, han satt i en stol foran stuebordet.

Satt og tittet på han.

Tenkte jeg skulle gå bort til han å sette meg foran han.

Jeg gjorde det ikke etter at jeg hadde tenkt det.

Satt faktisk å telte til 10, også tenkte jeg at NÅ skal jeg reise meg opp å gå bort til han.

Vil jo ikke at det skal være sånn.

[Gjest gjest1]

du må nesten bare prøve å gjøre det, er hardt de første gangene, men du tjener så mye på det! Etterhvert går det mye enklere, og du vil kunne gjøre det automatisk. Du må ta redselen ved hornene! Tving deg selv, så skal du se at det ikke er farlig i det hele tatt

Skjønner helt klart hva du går igjennom, har vært der selv... Men det blir så mye bedre når du tør å møte frykten din! Kan ta tid, kan kreve mange ganger du prøver men du ikke får til, men plutselig en dag så går det. Og da kjenner du at det faktisk er helt greit! Og du virker jo åpen med typen din, så prøv med han først, han har helt sikkert ingenting imot det. Prøve i trygge omgivelser først, og deretter prøve seg litt mer i de mindre trygge omgivelser når du er klar for det....

Kan jo hende det går over av seg selv, men hvorfor vente på det når du kan prøve å se om DU selv kan bli mindre sjenert?

[Gjest Gjest]

Hvis du er så sjenert ovenfor kjæresten også skjønner jeg at du synes det er slitsomt. Men det vil trolig bli bedre når dere har vært sammen en stund - bare pass på å jobbe med deg selv. Det kan fort bli et fast irriterende mønster at man ikke tør ting, også ovenfor kjærester.

Jeg er også en sjenert person. Men jeg er mye mindre sjenert nå (er nesten 30) enn da jeg var 20, f eks. Jeg er heller ikke sjenert om jeg er sammen med folk jeg kjenner, selv om jeg fortsatt ikke er spesielt utadvendt. Det som er dumt er at i sammenhenger jeg ikke liker (mye nye folk, gjerne) kan jeg "gå tilbake" til å oppføre meg sånn jeg gjorde da jeg var 20; dvs gå i lås, på en måte. Vanskelig å forklare, men det kan sikkert være lurt å være bevisst på det - at om man ikke lærer seg andre måter å takle ting på vil man kanskje bli hjemsøkt av sjenansen hele livet.

[Gjest bente85]

du må nesten bare prøve å gjøre det, er hardt de første gangene, men du tjener så mye på det! Etterhvert går det mye enklere, og du vil kunne gjøre det automatisk. Du må ta redselen ved hornene! Tving deg selv, så skal du se at det ikke er farlig i det hele tatt

Skjønner helt klart hva du går igjennom, har vært der selv... Men det blir så mye bedre når du tør å møte frykten din! Kan ta tid, kan kreve mange ganger du prøver men du ikke får til, men plutselig en dag så går det. Og da kjenner du at det faktisk er helt greit! Og du virker jo åpen med typen din, så prøv med han først, han har helt sikkert ingenting imot det. Prøve i trygge omgivelser først, og deretter prøve seg litt mer i de mindre trygge omgivelser når du er klar for det....

Kan jo hende det går over av seg selv, men hvorfor vente på det når du kan prøve å se om DU selv kan bli mindre sjenert? 

←

Jeg klarte jo å gjøre det, utrolig nok.

Føler jo meg trygg og sånn med typen, men det er ting jeg føler at jeg ikke tørr da.

Altså i skolesammenheng, så hadde jeg foredrag for en stund siden.

Jeg skalv og jeg følte at stemmen ristet.

Følte at jeg ikke tenket klart, at jeg rotet med ordene og sånn.

Men jeg gruet meg ikke til selve framførelsen, men enda stod jeg å var nervøs som bare det.

[Gjest Gjest]

Jeg klarte jo å gjøre det, utrolig nok.

Føler jo meg trygg og sånn med typen, men det er ting jeg føler at jeg ikke tørr da.

Altså i skolesammenheng, så hadde jeg foredrag for en stund siden.

Jeg skalv og jeg følte at stemmen ristet.

Følte at jeg ikke tenket klart, at jeg rotet med ordene og sånn.

Men jeg gruet meg ikke til selve framførelsen, men enda stod jeg å var nervøs som bare det.

←

det kjenner jeg igjen... Til og med i sammenhenger hvor jeg har gledet meg til å stå foran en forsamling (skulle presentere noe som var gøy og som jeg hadde peiling på) kan jeg bli sånn. Det finnes garantert teknikker man kan lære seg for å slappe av, men jeg har ikke greie på det selv.