Hva sier man til en slik vennine?

[Gjest Gjest]

Har ei vennine som er 165cm og 42kg, så er vel tydelig at det er et problem der men lurer på hvordan en skal angripe saken??

Skulle kanskje vært lagt under spiseforstyrrelses tråden men prøver her.

Vet ikke hva jeg skal si men er bekymret.

[Gjest Gjestfrid]

Har ei vennine som er 165cm og 42kg, så er vel tydelig at det er et problem der men lurer på hvordan en skal angripe saken??

Skulle kanskje vært lagt under spiseforstyrrelses tråden men prøver her.

Vet ikke hva jeg skal si men er bekymret.

←

"Pass på så du ikke faller igjennom lysristene i fortauet".

[Gjest Gjest]

"Pass på så du ikke faller igjennom lysristene i fortauet".

←

Ja da er du en god vennine da.

[Gjest Norwegian Blue]

Det trenger ikke være spiseforstyrrelse, det kan være at hun har unormalt høy forbrenning. Har en venninne som er så utrolig tynn og hengslete at jeg får vondt av henne, men hun har absolutt ikke spiseforstyrrelse, men veldig veldig høy forbrenning. Såpass at hun har fått beskjed av legen om å bare sitte i sofaen hele dagen å spise chips i perioder, så hun ikke forsvinner helt. Jeg er ikke så gale, men merker også at jeg går ned flere kilo hvis jeg ikke spiser mye på et par dager (f.eks når jeg er syk). Og jeg spiser masse mat med fett i, men har aldri vært noe annet en slank.

Hvis venninnen din ikke har snakket med noe lege, og du syntes hun er sykelig tynn kan du jo si i litt sånn i vennlig, bekymret tone "å, du er så tynn vennen, spiser du nok?". Svarer hun med "nei, jeg er ikke tynn!" eller blir sint/inneslutta når du spør, kan det godt være noe er i veien. Men svarer at hun spiser og spiser men legger ikke på seg, er det mulig hun er helt ærlig.

[Gjest gjesta]

om du kjenner veninna godt kan du se det litt an på hennes spisevaner og treningsvaner. Om du ikke kjenner henne så synes jeg ikke du kan si noe før du har litt kunnskap om hennes hverdag, om hun spiser masse og har høy forbrenning eller om hun spiser mye og kaster opp alt og litt til. i andre enden av skalaen har du lite mat og masse trening. OM du ikke vet noe om spisevaner og trening er det vanskelig å se noe om hun har spiseforstyrrelser eller ikke. KJæresten min er veldig tynn, men har forbrenning som man kan misunne, men det blir misfortått det også.

snakk med venninnen din, men observer litt først. mennesker kan skjule mye, så vær litt detektiv uten å være respektløs.

[Gjest Gjest]

Akkurat som det er, at hun er fryktelig tynn og at du er bekymret.

Hadde selv spiseforstyrrelse når jeg var i tenårene, gikk rundt å følte meg feit og var helt overbevist om at det var sannheten siden ingen sa noe nå som jeg ser gammle bilder så skjønner jeg ikke hvordan ingen sa noe!

[Gjest Gjest]

Akkurat som det er, at hun er fryktelig tynn og at du er bekymret.

Hadde selv spiseforstyrrelse når jeg var i tenårene, gikk rundt å følte meg feit og var helt overbevist om at det var sannheten siden ingen sa noe nå som jeg ser gammle bilder så skjønner jeg ikke hvordan ingen sa noe!

←

Grunnen til at folk ikke sa noe var vel kanskje for ikke å såre? Det er jo mange som er veldig tynne helt naturlig, og som har store komplekser for dette. Jeg gikk i klasse med en slik, hun ble utrolig såret når folk kommenterte at hun var så tynn og spurte om hun hadde spiseforstyrrelser. Noe jeg godt kan forstå, hun følte seg vel neppe særlig attraktiv når folk hele tiden fortalte henne at hun så syk ut.

[Gjest Gjest]

Grunnen til at folk ikke sa noe var vel kanskje for ikke å såre? Det er jo mange som er veldig tynne helt naturlig, og som har store komplekser for dette. Jeg gikk i klasse med en slik, hun ble utrolig såret når folk kommenterte at hun var så tynn og spurte om hun hadde spiseforstyrrelser. Noe jeg godt kan forstå, hun følte seg vel neppe særlig attraktiv når folk hele tiden fortalte henne at hun så syk ut.

←

Jeg tror faktisk mange med spiseforstyrrelser kan trenge å få høre at de er tynne og at de rundt dem er bekymret. Men man trenger ikke slengkommentarer om det. Hvis man som god veninne tar vedkommende til side og tar en prat uten at andre er til stede, og forteller at man vil stille opp for veninna uansett. Det viktige er å bli tatt på alvor, og huske på at dette er en sykdom, ikke fordi man er vrang.

Jeg fikk spiseforstyrrelser som 12-åring. Jeg fikk jo hele tida kommentarer om at jeg var blitt så tynn osv, men jeg tok ikke det innover meg. Alle som sa dette ble mine fiender, siden jeg tenkte at de løy når de sa at de syntes jeg var tynn. Hvis noen derimot hadde vist bekymring og sagt at de ville gi meg den tiden jeg trenger på å bli frisk selv ville jeg kanskje ikke satt ut alle piggene mot dem. Det holder å nevne dette en gang på en gjennomtenkt måte, så kan det være opp til den som har spiseforstyrrelser å ta det i det tempoet som vedkommende selv synes er riktig.

[Gjest niomi]

Ei barndomsvenninne utviklet anoreksi på ungdomsskolen. Vi var kjempebekymret, men samme hva vi sa og gjorde, ble hun bare tynnere... På VGS var hun så tynn at det var helt j*vlig å se på. Vi prøvde å snakke med foreldre og lærere, men vi så ingen endring. Jenta bodde på hybel, spiste ingen ting og løp to*to timer hver eneste dag. Siden vi ikke klarte å få gjort noe selv, gikk vi til helsesøster. Og da ble det fortgang i saken. Hun ble veiet og "funnet for lett", og akuttinnlagt på sykehus (husker ikke hva BMI'en hennes var, men legen sa til henne at det var flaks at hun var i live...) Hun var innlagt ei lita stund, før hun kom tilbake på skolen, da med mye oppfølging fra helsevesenet. Og sakte, men sikkert ble hun bedre. Og jeg husker hvor glade vi jentene var første gang vi hadde jentekveld etter dette og hun faktisk spiste ett halvt pizzastykke!

Hun har nå funnet sin trivselsvekt, litt under normal-BMI (BMI på 19 eller noe sånt), har utdannet seg til hjelpepleier, gift og har fire døtre. Trener og lever sunt, men skeier da ut. Og er veldig obs på at hun ikke skal slanke seg, da det vil påvirke døtrene.