Gjest Gjest_mammamie_* Skrevet 17. september 2006 #1 Skrevet 17. september 2006 Ka ska eg jær? Vett att dette ikkje æ noge psykologforum. Men eg får ikkje oppretta brugernavn på dronline, kanskje noge galt mæ mailen? Saken er at eg hadde et lite samenbrudd på jobben sist mandag. Tror egentligt ikkje at nogen merka det, men eg satt uansett å grein på kontoret mitt. Alt toppa seg liksom. Strekker ikkje til på jobben, ikkje heime ingen plass. Kom meg gjennom dagen, men orka ikkje gå på jobb dagen etterpå. Bestillte legetime, legen sykemeldte meg ut veka. Har en historie med tilbakevendende deperesjoner. Nå er veka omme, og eg skal liksom på jobb i morgen. Men er ikkje klar. Ikkje i heletatt. Men eg har en velutvikla samvittighet som gnager meg i stykker. Har lyst å gå på jobb, vil ikkje belaste kolegaene mine mer. Men eg vett inderst inne at det vil ikkje fungera. Tyr lett til tårene, og raseriet er ikkje langt unna. Kort sagt, eg ser ikkje vitsen. What's the fucking point? Tror alle hadde fått det bedre om eg skrudde av lyset. Har oppmuntra mannen til å finne seg noe bedre. Både mannen og sønnen vår ville fått et bedre liv om eg var død og begravet. Stakker gutt, kan umulig være sundt å vokse opp med en dracula av en mor.
Usikker Skrevet 17. september 2006 #2 Skrevet 17. september 2006 Jeg råder deg til å få forlenget sykmeldingen jeg. Ei uke er langt fra nok. Ring legen i morgen tidlig - og få forlenget sykmeldingen. Bestill time - og fortell legen hvordan du sliter - og hvordan du har det. Ingen - ingen - er tjent med at du har det slik du har det nå. Og du, vet du hva det beste er? Jo, det er hjelp å få, men du må ta det første, vanskelige skrittet sjøl. Ønsker deg lykke til
Gjest bente85 Skrevet 17. september 2006 #3 Skrevet 17. september 2006 Prø å gjør som Usikker skrev til deg her. Så ønsker jeg deg lykke til.
Gjest Gjest Skrevet 17. september 2006 #4 Skrevet 17. september 2006 Takk for svar. Vett kje ka eg ska gjer. Æ ut av stand te å tenka klart. Jobb i mårå æ uaktuellt. Æ vær heima æ og uaktuellt. Slide. Har vært nær ved å miste besinnelsen fleire gonger i forhold til sønnen vår i dag. Må ta meg sammen for ikkje å overreagere. Mister kontrollen ved den minste ting. Feks sitte fint, pusse tenner ol. Det er skremmende. Har ikkje lyst å være aleine, vett ikkje ka eg kan finne på. Ser ikkje noge vei ud, vil ikkje vær te skade for mine nærmaste. Vett ikkje kæ eg ska gjer. Ser ingen framtid. Men eg vil ikkje ødelegga for familien min. Ødelegge eg mest ved å vær her, eller ved å "forsvinna"? Det får eg vell aldri svaret på.
Gjest StoreSky Skrevet 17. september 2006 #5 Skrevet 17. september 2006 Kjenner meg bare så godt igjen! Jeg var der selv for et halvt år siden. Nå i ettertid synes jeg utrolig synd på min datter! Akkurat slik som deg, bråsint, irritabel, gråter, alt er tungt, alt er et ork..Man føler seg som verdens verste mamma og menneske. MEN, det er helt OK. Din kropp reagerer fysisk på noe som er psykisk. Helt menneskelig. Snakk med legen din, for det finnes hjelp. Sykemeld deg, kom deg ovenpå igjen! Ingen skam å snu
Labomba_83 Skrevet 17. september 2006 #6 Skrevet 17. september 2006 Takk for svar. Vett kje ka eg ska gjer. Æ ut av stand te å tenka klart. Jobb i mårå æ uaktuellt. Æ vær heima æ og uaktuellt. Slide. Har vært nær ved å miste besinnelsen fleire gonger i forhold til sønnen vår i dag. Må ta meg sammen for ikkje å overreagere. Mister kontrollen ved den minste ting. Feks sitte fint, pusse tenner ol. Det er skremmende. Har ikkje lyst å være aleine, vett ikkje ka eg kan finne på. Ser ikkje noge vei ud, vil ikkje vær te skade for mine nærmaste. Vett ikkje kæ eg ska gjer. Ser ingen framtid. Men eg vil ikkje ødelegga for familien min. Ødelegge eg mest ved å vær her, eller ved å "forsvinna"? Det får eg vell aldri svaret på. ← Vet ikke hvor gammel sønnen din er? Men kanskje du kunne hatt godt av en liten stund for deg selv, kun ligget i sengen og grått om det hjelper. Fortell mannen din at du trenger tid for deg selv, kanskje han kan ta sønnen din med på en tur, så du får vært litt alene? Jeg kan i hvert fall si, at du ødelegger mest ved å forsvinne!! Veien du tenker på er ikke et bra alternativ. Jeg er 100% sikker på sønnen din vil at du skal være der! OG at mannen din ønsker deg der! Alle har lov til å være deprimert! Snakk med fastlegen din, kanskje han kan henvise deg videre eller hjelpe deg.
Gjest gjesta Skrevet 18. september 2006 #7 Skrevet 18. september 2006 Denne tråden stenges. Ingen her inne har muligheten til å gi deg den hjelpen som bl.a Mental Helse kan, derfor anbefaler jeg deg å ta kontakt med de. Her er link til hjemmesiden deres, der finner du også telefonnummet til hjelpetelefonen. Lykke til! Mie (mod)
Fremhevede innlegg