Barn og begravelse

[Malama]

Det vil vel variere fra barn til brn vil jeg tro.

Jeg var i min første begravelse da jeg var 15, men det er rett og slett fordi ingen nær meg døde før den tid, annet enn oldeforeldre som døde mens jeg var svært lita eller før jeg i det hele tatt var født.

Den første gangen jeg så et dødt menneske var jeg 26 år gammel, og det var ekkelt. (igjen, jeg var så gammel fordi "muligheten ikke oppsto før", jeg har vært svært beskyttet hittil i mitt liv) Jeg kjente ikke mannen egentlig så veldig godt, det var min forlovedes bestefar som hadde bodd på sykehjem alle de årene jeg hadde kjent familien, og pga avstand traff vi ham bare et par ganger i året.

I løpet av det siste året har jeg mistet to besteforeldre, og i begge tilfellene har det vært åpen kiste i minnestuden, og lett er det ikke. Det er rart å ta på et dødt menneske, de er kalde. "kjøleskapskald" som min bror sa for å forberede meg da jeg slet med å slukke takle å ta på farfar. Det hjalp å ha noe så konkret å forholde seg til, selv så morbid det kan høres ut, og selv om jeg var voksen.

Men poenget mitt her er at jeg har langt yngre søskenbarn, og disse har vært tilstede. De har hatt et nært forhold tilden avdøde, de har sett vedkommende død, tatt farvell, og vært med i begravelsen og senking av kiste/urne. De lar lagt tegninger oppi kista før lokket ble satt på. Den yngste var knapt 5 år, og for henne var et helt naturlig at hun skulle være med å ta farvel med mormor. (mormor har vært svært syk så lenge denne jenta ar levd, så hun kjenner sånnsett ikke til må mye annet) Hun var også tilstede på sykehuset like etter at mormor trakk sistt siste åndedrag, og var "med" i hele prosesen som altså endte med dødsfall, så noe annet ville vært naturlig. Hun måtte også få ta farvel.

Mine voksne søskenbarn med egne barn valgte stort sett å ta med seg sine eldste, og la de yngste være igjen med sine fedre/besteforeldrepå andre siden. Disse som ikke fikk være med var 5-6-7-8 år gamle, og jeg tror delvis det kom mer av hva mødrene føte at DE kunne takle enn hva de barna deres ville takle (f.eks valgte de å ikke fortelle sine barn at farfar skulle kremeres, for det taklet de ikke selv, men ettersom våre søskenbarn som er jevngamle med disse barna visste det (ja, på en av tegningene som ble med i farfars kiste var det tegning av kista på et bål, så de visste hva det betydde) så der er jo en overhengende fare for at de vil oppdage dette da. Særlig ettersom det aldri var noen kiste som ble senket, i motsetning til da mormor ble begravet...

Å lyve for barna i en slik situajson tror jeg aldri gavner noen. Og å nekt dem å være med dersom de er gamle nok til å si at de vil være med, er heller ingen god ide. Men å ta med barn i en begravelse til noen de ikke har noe forhold til er selvsagt ikke noe poeng, det må jo være fordi barna har et behov for å gå da. For å ta farvel.

Det er vel slik at enhver kjenner sine egne barn selv. Noen takler mer enn andre, noen trenger å vite mer enn andre, noen spørr mer enn andre.

Jeg kjenner dog ingen 5-åring som ikke er gammel nok til å være med i en begravelse til noen som står dem nær. ei heller til å se den avdøde dersom de vil det, og er skikkelig forberedt. (Derimot kjenner kjenner jeg noen som er "voksen", men likevel ikke takler å se sine kjære etter de er avdød, eller i alle fall sliter veldig med det.

Gjest som mener barn bør tas med i begravelse til noen de ikke står nær: Det forutsetter at barnet i så fall er gammelt nok til å oppføre seg pent. som nært pårørende har jeg null problem med at min 5 år gamle kusine som var like glad i den avdøde som meg er tilstede, at hun vil si noe ved kista, eller måten hun som et lite barn oppfører seg i sorgen, i krika, på gravstedet etc. DErimot en "ukjent" 5-6-åring som ikke kan sitte stille, stiller spørsmål høylytt eller er "uoppdragen" ville jeg på ingen måte verdsatt i en slik følsom situasjon. (og at mine besteforeldre som nylig har dødd begge var over 80 år gjorde det ikke "lite fælt" av den grunn. Det var myyyyye sorg i kirka i disse tilfellene, og en unge som hadde vært der for å "lære hva en begravelse er" hadde sannelig fått en lærerik dag i omfattende sorg i store folkemengder. En fullsatt kirke av sørgende mennesker kan være en overveldende opplevelse for enhver, særlig en som ikke helt skjønner hvorfor...

Huff, dette ble langt og rotete...

Barn tar ikke skade av å gå i begravelse. Ei heller av å se avdøde. Så lenge de selv vil det. Ikke tving dem, men ikke nekt dem.

[Gjest Gjest]

Jeg vjil si det er en fordel jeg at barnet får være med i en begravelse der hun/han er nøytral.  La ungen få oppleve/få inntrykk fra hva en begravelse er.

Knaksje ta med barnet i en begravelse der det er en gammel person som er død.............. da er det ikke så "fælt".

←

UNNSKYLD MEG! Eier du ikke respekt for de pårørende? De færreste unger er nøytrale i en begravelse! Du trenger i alle fall ikke komme trekkende med ungen din i begravelsen MIN;)

[:-) anna]

Vi var i samme situasjon i vår, da min svigerfar på over 80 år døde. Vi valgte å ta med begge barna i kirken (1 og 4) men forberedte den eldste på hva som skulle skje. Vi hadde også alliert oss med et vennepar som kjenner barna godt, og avtalt at de skulle "ta ungene" om det ble nødvendig. (De var altså med i kirken)

Jeg syntes det var naturlig at de skulle være med. Det var deres bestefar som døde, og de er en del av familien. Dessuten er det tross alt ganske udramatisk å møte døden for første gang ved at en gammel mann dør etter å ha levd et langt liv.

Man kan ikke skjerme barna for virkeligheten. Døden er en del av livet. Det betyr ikke at man skal utsette barna for opplevelser de ikke kan håndtere, men de skal heller ikke skjermes for ting de uansett ikke kan unnslippe.

[Vingedama]

Barn kan man ta med om man er nærmeste pårørende. Jeg ville faktisk ikke likt at mine slektninger tok med seg barna sine i mine foreldres begravelser. Sorry.