Gjemmer mej pga overvekt

[Gjest mira]

Hei!

Jeg er i slutten på 20årene og har akkurat flyttet hjem til min hjemby. Har bodd borte i 10år. Jeg har alltids värt slank, men for ca tre år siden så ble jeg syk og la i den forbindelse på mej ca 22kg. Har slitt og sliter med å gå ned, jeg har levd i en veldig ekkel situasjon med min forrige samboer, som gjort att min kropp värt i katastrofeberedskap hele tiden. Trur det kan ha noe med saken å gjöre.

Ihvertfall så har jeg i det siste klart å gå ned ca 8kg, men klarer ikke å föle meg stolt over det. Når jeg ser meg i speilet så ser jeg bare en veldig veldig overvektig og stygg person.

Jeg er sinnsykt redd for å möte noen av alle de som ikke sett meg på mange år. Redd for hva de skal si, hvordan de vil reagere, se på meg, snakke dritt om meg. At jeg er misslykket osv..

Pga dette så går jeg ikke i tex matbutikker der de fleste av disse menneskene går, jeg går i matbutikker og gjör andre ärender på tidspunkter når de fleste tex er på jobb. Men, alltids med en stor angstklump for at möte noen, at noen skal se meg.

Det verste er hjemme, er livredd for at noen skal ringe på og at jeg skal ha gitt lyd fra meg sånn at det synes eller höres at jeg er hjemme så jeg må åpne.

Noengang sitter jeg i mörker till etter kl ti på kvelden.

Drar vite lögner for å styre unna det å måtte möte folk som faktisk vil treffe meg.

Jeg vet vel noenstans inni meg at dette ikke er helt friskt og at jeg kanskje har en litt feil bild av meg selv, eller ihvertfall overdriven. Jeg er 163 og veier nå ca 77kg. Jeg vet at jeg må gå ned mer og jeg trener faktisk og spiser sunt, hver dag.

Jeg har som sagt ikke i det hele tatt hatt det bra de siste årene og blir nu så oppgitt for at jeg ikke kan nyte av å ha kommet meg ur det.

Jeg skjemmes over meg selv hele tiden. Når jeg skal gå på mine daglige promenader så planlegger jeg dette nöye sånn att sjangsen for å möte noen skal väre minst mulig.

Uff, det er så hemskt og jeg innser ju nå allt ettersom jeg skriver dette også at det er feil.

Det opptar hver dag og hver sekund av dagen- redseln for å möte noen jeg kjenner. Har ikke problemer ellers. Vil ikke leve så her lenger.

Vet ikke helt hva jeg forventer ved å skrive det her, måtte bare få det ut.

[Gjest Gjest]

Uff, jeg vet ikke hva jeg skal si til deg, annet enn at jeg føler veldig med deg!! Tror du har alt å vinne på å åpne deg for noen, og treffe andre mennesker. Kanskje du fremdeles er i eksen din sin vold på et vis - at selvtilliten har fått seg en knekk? Ikke bli sittende alene med dette, men snakke med noen! En psykolog er kanskje også aktuelt - du har vel mye du trenger å bearbeide? Fortsett å leve sunt

[Gjest Gjest]

Ring Mental helses hjelpetelefon. Da får du noen å snakke med. En venninne av meg har det på nesten samme måte som deg.

Husk at du er deg, og ikke bare en kropp og at dine venner ikke vil bry seg om du har lagt på deg.

De som kommer med spydige kommentarer om din vekt, er ikke dine ekte venner, og det er like bra om du finner ut av det, for du høres sympatisk ut og jeg tror dine ekte venner vil deg vel og at du vil ha godt av å møte dem igjen. Du vet selv at du ikke kan leve på denne måten så veldig lenge for det går utover psyken. Kvinn deg opp og tenk at du er ikke bare er en kropp men har en vakker sjel og at ingen har noe med din vekt å gjøre.

[Gjest Gjest]

Hei du!

Vekten din er jo ikke noe unaturlig i dag. Dog, da du sliter synes jeg du skal gå til fastlegen din og få henvisning til psykiater/psykolog. Kan hjelpe deg til å godta deg selv eller gå sakte og sikkert litt ned.

[Gjest gjest1]

Dette hørtes ikke greit ut i det hele tatt. For det første synes jeg ikke vekta di er alarmerende, og du gjør noe med den - spiser sunt og trener. Det er jo fint uansett om man er stor eller ikke.

Sliter ikke med overvekt selv, men sliter med vekt kan man vel si. Og kjenner meg derfor igjen i det du skriver. Om redsel for hva andre måtte si, tro og mene. Om å ikke orke å forholde meg til folk fordi jeg ikke er glad i meg selv, om det å isolere seg og alle de tingene der.

Du sier du levde i et vanskelig forhold, om jeg forstår deg rett? Det kan jo ha innvirkning på humør og alt, og da er jo ikke depresjon f.eks. så langt unna. Men det er viktig at du kommer deg ut av den vonde sirkelen. At du prøver å møte folk, gjøre noe sammen med andre, se ting i deg selv som ikke handler om vekt på positive måter. Folk er ikke så opptatt av hvordan vi ser ut som vi tror. De er mer opptatt av hvordan man er som person. Det opplever jeg selv med venner og andre. Det sitter i hodet...

Har du ingen å snakke med om dette, da? Noen du kan betro deg til, få litt støtte fra? Det er så viktig å ha noen å dele seg selv med. Om det er venner, familie eller andre.

Det er ille når du skur av lysene kl. ti i frykt for at noen skal ringe på. Ikke rart man blir deprimert da.

Mental helse telefonen er et fint råd. Få ut litt tanker. Ellers er det jo muligheter for å få snakka med psykolog. Da får man ordnet opp i tanker og følelser knyttet til kropp, selvbilde, angsten for å møte mennesker og mange andre ting. Få litt andre perspektiver kanskje.

Ønsker deg lykke til i hvert fall!

[fiolen]

Fikk bare så lyst til å gi deg en

[Gjest mira]

Tusen takk allesammen!

Bör nok söke hjelp ja, men har faktisk ikke värt klar over att jeg ikke lever normalt för nå. Er redd for att denne angsten vill väre der selv om jeg gikk ned 14kg..

Skal pröve å manne meg opp til å ringe mental helse, som steg ett. Eller bestevennina mi- vi bor på forskjellige steder så vi har kun tlf kontakt.

Blir litt redd når jeg oppdager hvor ille det egentlig er det jeg driver med.

Var veldig utrolig godt å höre at min vekt ikke var alarmerende. Jeg vet jo egentlig dette men samtidig föler jeg meg så groteskt stor. Föler meg som jeg veier minst 30kg mer en hva jeg egentlig gjör, som at folk blir skremt og skal peke hvis dem ser meg...

Uff....