Lonesome Doves

[Gjest gjest1]

Goooood morning..

[Lilith]

Morn!

[Lilith]

Problemet med sånne som meg er at man tenker for mye, og når man er klar over det så gjør man alt for å unngå å tenke. Og det er sannelig hardt, gitt.

Man blir litt lei av seg selv, men det er ikke så utrolig lett å stikke av fra seg selv.

←

Gud, som jeg kjenner meg igjen i dette ...

[Majka]

Gudd mørning!

[Gjest niomi]

God morgen, alle med-duer!

Her har det skjedd litt etter at jeg logget meg av i går! Leste det om bursdag, og det må være kanskje den kjipeste dagen i året.

Har ikke feiret dagen min siden jeg var 18, for jeg vet ikke hva jeg skal finne på. Har også hatt et par bursdager da jeg var singel da jeg satt alene på hybelen min og så på TV. Urk, så kjipt! Man føler seg som verdens mest uønskede og ensomme person...

Heldigvis har jeg nå min kjære, så vi spiser god middag og drikker god vin. Men man føler seg skikkelig vennløs når de eneste SMSene man får på dagen er fra mamma og lillebror.

Heldigvis er det over et halvt år til neste bursdag. Da skal jeg ta meg sammen, bake kake og invitere den lille slekta jeg/vi har her i Oslo på kaffe og kake.

Nyttårsaften er også kvelden for de ensomme... Jeg ble ALDRI invitert på fest den dagen, jeg. Så jeg satt hjemme med foreldrene mine. Inngangen til år 2000 var alle jeg kjente på heidundrende fest et eller annet sted, men som vanlig ble jeg glemt da invitasjonslista ble skrevet.

Men i år skal vi reise til Trysil med en kompis av min kjære og hans samboer. *glede seg* Skikjøring og greier *yeah yeah*

Håper alle med-duer får en kjempefin dag, selv får jeg ikke logget med på på arbeidsverktøyet vi bruker i dag, så det blir nok noen timer med surfing.

[brumma*]

I dag skal jeg prøve å lese mer i pensumbøker enn på KG, men spørs om det går da

←

God morgen! (Hvis det kan kalles morgen nå...) Jeg skal som Tocogo lese pensum idag. Mest mulig... Men ser jo at jeg allerede ligger litt bak da, siden jeg ikke kom meg opp til kl. 8 som planlagt.

Spørs om jeg ikke titter innom en gang eller ti i løpet av dagen...

Niomi: Nå blir det bedre tider! God middag og vin med kjæresten, familiefest og bursdagshilsener fra "the lonesome doves"... Nyttårsaften på hyttetur er forresten kjempekoselig! Vel så bra som nyttårs"fest".

[Gjest mela]

Inngangen til år 2000 var alle jeg kjente på heidundrende fest et eller annet sted, men som vanlig ble jeg glemt da invitasjonslista ble skrevet. 

←

Du er ikke alene ihvertfall. Jeg lå å sov på nyttårsaften til 2000.

Endret 7. september 2006 av CocoPuff

[Gjest gjesta]

Jeg feiret nyttårsaften 2000 sammen med vertsfamilien min i Australia. Alt lå til rette for en flott kveld og gode minner. Det endte opp med tårer, vonde følelser og det var rett og slett ikke så veldig trivelig. Kan le av det når jeg ser tilbake på det nå, men det var ikke gøy der og da. Så, selv om man har noen å feire nyttårsaften sammen med så trenger det ikke å bli suksess av den grunn

[Lilith]

Jeg var i Sør-Afrika på nyttårsaften 2000. Med en gjeng medstudenter. Det ble en hysterisk tragisk og patetisk kveld med fyll og grining og krangling og mas. Og jeg gikk hjem til hotellet alene mens jeg lurte på hva jeg egentlig gjorde i Sør-Afrika med denne gjengen i det hele tatt. Ikke den festligste nyttårsaftenen jeg har opplevd, akkurat.

I fjor feiret jeg nyttår med mamma og pappa etter at typen min forlot meg gråtende på sofaen tidligere på dagen. (Jeg hadde frika ut fordi jeg skulle til kreftutredning på Riksen på nyåret, og han takla ikke at jeg gråt og dro fra meg ...). Kvelden ble hyggelig nok, men foranledningen kunne jeg vært foruten.

Endret 7. september 2006 av Lilith

[Gjest niomi]

I fjor feiret jeg nyttår med mamma og pappa etter at typen min forlot meg gråtende på sofaen tidligere på dagen. (Jeg hadde frika ut fordi jeg skulle til kreftutredning på Riksen på nyåret, og han takla ikke at jeg gråt og dro fra meg ...). Kvelden ble hyggelig nok, men foranledningen kunne jeg vært foruten.

←

Uff, da. Gikk det bra?

[Gjest Purple]

Da var det kanskje min tur til å presentere meg... Jeg er ikke den mest aktive "skriveren" på KG, så det er nok ikke så mange som kjenner så mye til meg, men jeg er en veldig aktiv leser ihvertfall!

Jeg er 26 år, bor i min egen leilighet Oslo, jobber i IT-bransjen.

Jeg har aldri hatt noen veldig stor venneflokk, men har alltid hatt noen, dog ikke så veldig nære venner. Jeg er nok ikke så lett å komme inn på, og hele den bestevenninne-greia ligger visst ikke for meg. Har litt vanskelig for å åpne meg, og føler meg liksom litt ille til mote hvis det blir for "intimt". Det største problemet er nok at det tar litt tid å bli kjent med meg. Jeg er skikkelig dårlig på smalltalk, og kan være veldig stille når jeg ikke kjenner folk. Dermed blir jeg ikke så lett kjent med folk, de blir ikke kjent med meg, og de får liksom ikke se den jeg egentlig er (for de som kjenner meg syns jo at jeg er både grei og morsom!).

Etter at jeg flytta til Oslo, har jeg jo blitt kjent med noen. Driver med lagidrett, og har en del lagvenninner, men jeg møter ikke dem utenom trening. Har et par andre også, pluss et par potensielle venninner, men jeg er så dårlig til å ta initiativ. Er alltid så redd for å bli avvist, selv om jeg vet at jeg sannsynligvis ikke blir det. Jeg trenger rett og slett et spark bak!

Ellers er jeg singel. Jobber litt med å komme over en kompis jeg har likt kjempelenge. Det begynner å komme seg nå. I tillegg traff jeg en annen, som jeg likte, og som virka som han likte meg også (hvorfor sa han ellers at jeg var søt, og lurte på om jeg skulle på det og det arrangementet?), men som nå tydeligvis dater andre, så da mista jeg litt håpet der også. Det fant jeg ut i går, så jeg er litt smådeppa i dag...

Huff, nå ble jeg veldig negativ og selvmedlidende her... Det er bare en av de dagene... Godt det fins gode og positive dager også!

[Gjest gjest1]

Har dere alltid vært "venneløse"?

Tenker litt på hvordan ting har blitt som de har blitt. Jeg har kanskje en litt annerledes historie, som jeg ikke vil gå inn på her, men har da hatt et par gode venner oppigjennom årene, men som nå føles som en blanding av at vi er vokst fra hverandre, eller det har blitt krøll på tråden. Venner jeg før kunne henge ofte med, som jeg nå såvidt tør å prate om (som skjer ganske sjeldent på msn nå f.eks) forskjellige ting fordi jeg føler de enten dømmer meg, eller bare pjatter med "så fint for deg, men jeg bryr meg egentlig ikke" og evt bare prater masse om dem selv. Og jeg rett og slett har blitt lei av hvordan forholdet imellom er blitt, så jeg har egentlig trekt meg unna (og nå gjør jo avstanden sitt også...)

Og nå er alt bare vanskelig, har aldri vært flink til å bli ordentlig kjent med folk, før hadde jeg i alle fall et par, men ikke nå, så jeg står så på bar bakke.

[brumma*]

Har dere alltid vært "venneløse"?

←

Jeg kjenner meg igjen i historien din, Chic.

Jeg har alltid hatt venner, egentlig ganske nære venner også. Men så har noen flyttet, og de som er igjen vet jeg ikke helt hva jeg synes om for tiden. (Uff, det høres ikke hyggelig ut...)

Greia er at de er så innmari opptatte av seg selv. Jeg skal være der når de trenger noen å snakke med, hjelpe til å pakke/vaske når de skal flytte, komme på deres tilsteldninger, låne bort ting de har bruk for, være sammen med dem når de føler seg alene osv... I utgangspunet helt okey, det er jo sånt man har venner for, men det er jo en greie som bør gå begge veier. Og det gjør det altså ikke. Jeg er lei, og holder meg litt i bakgrunnen.

Så har vi nok ganske forskjellige interesser...

Ikke så lenge siden jeg begynte på nytt studie, og jeg sliter litt med å finne "noen å leke med"...

[brumma*]

Oj, nå har jeg fått pakke fra H&M! :-D Da må jeg jo bare ta en pause fra lesingen, så den slipper å ligge helt alene på postkontoret.

[Lilith]

Uff, da. Gikk det bra?

←

Jada, det var ordentlig kjipt en periode (særlig da legen sa han trodde jeg hadde kreft ...), men de fant aldri riktig ut hva det var, så jeg har slått meg til ro med at det antakeligvis ikke var noe alvorlig. Men jeg har et heftig arr på halsen jeg kan briefe med!

[Lilith]

Jeg er nok ikke så lett å komme inn på, og hele den bestevenninne-greia ligger visst ikke for meg. Har litt vanskelig for å åpne meg, og føler meg liksom litt ille til mote hvis det blir for "intimt". Det største problemet er nok at det tar litt tid å bli kjent med meg. Jeg er skikkelig dårlig på smalltalk, og kan være veldig stille når jeg ikke kjenner folk. Dermed blir jeg ikke så lett kjent med folk, de blir ikke kjent med meg, og de får liksom ikke se den jeg egentlig er (for de som kjenner meg syns jo at jeg er både grei og morsom!).

←

Oi, kjenner meg igjen i dette, ja ...

[Gjest niomi]

Jeg kjenner meg igjen i historien din, Chic.

Jeg har alltid hatt venner, egentlig ganske nære venner også. Men så har noen flyttet, og de som er igjen vet jeg ikke helt hva jeg synes om for tiden. (Uff, det høres ikke hyggelig ut...)

Greia er at de er så innmari opptatte av seg selv. Jeg skal være der når de trenger noen å snakke med, hjelpe til å pakke/vaske når de skal flytte, komme på deres tilsteldninger, låne bort ting de har bruk for, være sammen med dem når de føler seg alene osv... I utgangspunet helt okey, det er jo sånt man har venner for, men det er jo en greie som bør gå begge veier. Og det gjør det altså ikke. Jeg er lei, og holder meg litt i bakgrunnen.

Så har vi nok ganske forskjellige interesser... 

←

Som om jeg skulle sagt det selv. Ihvertfall de jentene jeg anså som gode venner på VGS, har jeg jo innsett at i virkeligheten egentlig var mer ute etter en som kunne hjelpe de med alt (jada, de fikk låne innleveringene mine i realfag. De klarte jo uansett ikke å få bedre enn 2'er eller 3'er på prøvene ).

[Gjest Snuske]

Hei Snuske! Det du sa fikk meg til å tenke litt på "Hard to stay awake" av Morten Abel.

"It's not easy to make a new friend

It's easy to pretend

But it's hard to make a friend

Unless you are a child"

←

Tror det kan beskrive meg temmelig enkelt ja, men det er vel noe med at "Brent barn, skyr ilden".

Så da er det veldig 'enkelt' å skjule den du virkelig er med en utadvendt oppførsel. Kan sikkert være positivt å være utadvendt, og mange oppfatter en som en person som alltid stiller opp, har ressurser og kapasitet til det meste.

Men jeg har en uvane som irriterer meg, og det er at jeg har så vanskelig for å si det jeg egentlig mener. Og da tenker jeg på ting som affekterer/går ut over meg selv. At det skal være så forbannet vanskelig å si NEI! Eller "Nå synest jeg du er urettferdig mot meg", men neida, istedet for å si det, kommer jeg alltid med frasene, "selvfølgelig er det ok", "du gjør det som passer deg", "Det er greit det, gjør ingenting"...det irriterer meg så grenseløst, for det går jo bare utover meg selv. Av og til en sjelden gang har jeg bare så lyst å være litt egoistisk og ikke hele tiden sette meg selv 'på gjerdet'. Arghh....måtte bare få ut litt frustrasjon...

Noen andre som har/hatt det slik? Og hvordan bli kvitt slike uvaner?

[Gjest beekeeper]

Noen andre som har/hatt det slik? Og hvordan bli kvitt slike uvaner?

←

Det lurer jeg også på.. også er det så j*vlig typisk at man kommer på noe skikkelig bra å si lenge etterpå!!

[Gjest Snuske]

Har dere alltid vært "venneløse"?

Tenker litt på hvordan ting har blitt som de har blitt. Jeg har kanskje en litt annerledes historie, som jeg ikke vil gå inn på her, men har da hatt et par gode venner oppigjennom årene, men som nå føles som en blanding av at vi er vokst fra hverandre, eller det har blitt krøll på tråden. Venner jeg før kunne henge ofte med, som jeg nå såvidt tør å prate om (som skjer ganske sjeldent på msn nå f.eks) forskjellige ting fordi jeg føler de enten dømmer meg, eller bare pjatter med "så fint for deg, men jeg bryr meg egentlig ikke" og evt bare prater masse om dem selv. Og jeg rett og slett har blitt lei av hvordan forholdet imellom er blitt, så jeg har egentlig trekt meg unna (og nå gjør jo avstanden sitt også...)

Og nå er alt bare vanskelig, har aldri vært flink til å bli ordentlig kjent med folk, før hadde jeg i alle fall et par, men ikke nå, så jeg står så på bar bakke.

←

I barn/tenårene var vi en stor flokk som pleide å samles, men også der tviler jeg vel på om noen egentlig kjente meg(spesielt i tenårene)

Da jeg ble eldre, så hadde jeg mange bekjente og noen få gode venner. Det viste seg i ettertid at disse ikke var så gode venner som jeg trodde.Og etter det så har vært temmelig tilbakeholden med å slippe folk innpå meg. Var jo egentlig slik i utgangspunktet, med dette forverret ting mer.

Men, det virker ut som vi alle her skjønner hverandre angående dette om vennskap og nære venner. Så bra at vi har blitt samlet på et og samme sted da