posttraumatisk stresslidelse

[Gjest Gjest]

Jeg har over endel år nå periodevis vært veldig deprimert. Jeg kan ha lange gode perioder,men når det er svart og trist...da er det virkelig SVART og TRIST!Jeg har gått til flere psykologer,men føler vel egentlig bare at jeg ikke får ordlagt meg riktig(får satt fingeren på hva det er som plager meg).Derfor har jeg ikke fått noen forandring på det psykiske planet. Uten å ha fått noen diagnose av proffesjonelle eller fagutdannede,kan jeg se at jeg muligens lider av denne posttraumatiske stresslidelsen.Har opplevd endel ting i livet mitt som kan tilsi at jeg kan få en slik reaksjon.Hvor lenge kan jeg regne med å gjennomleve slike perioder?De er utrolig psykisk krevende,og setter meg veldig tilbake i forhold til mestre hverdagen og sosialt liv.

Flott hvis noen som har vært igjennom/er i en slik "krise" kan skrive litt om sine egne erfaringer.

Vennlig hilsen fra (nesten) utslitt

[tattoopia]

joda jeg har fått denne diagnosen for et par år siden i forbindelse med en bilulykke som snudde totalt oppned på livet mitt. dette skjedde for seks år siden nå. å siden den tid har det vært mye opp å ned. jeg har gått på "lykkepillen" i lange perioder for så å forsøke å slutte å som regel ender jeg opp med en kjempe depressjon i alle fall. nå er jeg sluttet fordi jeg er gravid å jeg kjenner at depressjonen sniker seg på sakte men sikkert å jeg ser at det neste halve året kommer til å bli et helvete for å si det mildt.

sånn som jeg ser det pr dags dato så må jeg regne med å bruke medisiner resten av mitt liv. å jeg er jo ung så dette plager vettet av meg. jeg ønsker ikke å være avhengig av medisiner for å klare å ha et normalt liv.

men jeg klarer ikke å se noen løsning på problemet. jeg går nå å venter på en skikkelig utredning hos en svært anerkjent psykolog i håp om at dette kan gi meg noen svar. men mest sannsynlig så gjør det vel ikke det.

beklager om jeg ikke klarer å virke særlig optimist, men sånn ser jeg på tingene i livet mitt, å dette er noe jeg har begynnt å innse de senere årene, at kanskje dette bare er en del av meg å sånn jeg må regne med å leve. ikke vet jeg. men det hadde vært greit å ikke hatt denne lidelsen.

for det er faktisk det det er. en lidelse.

du sitter der. så langt nede i kjellern som en person bare kan klare å komme uten å avslutte hele prossessen som faktisk er livet. du vet at det ikke er riktig. men du klarer ikke å komme ut av det.

du ser galskapet men klarer ikke å komme deg opp den jævla trappa å tilbake til et normalt liv.

men jeg har innsett at det å spørre om hjelp er ikke et nederlag.

det er et større nederlag å ikke spørre om hjelp når man trenger det.

svelge den jævla stoltheta å ta tak i ting.

[¤ananas¤]

Jeg har også denne diagnosen. Fikk den etter en veldig dramatisk og skremmende opplevelse for 7 mnd siden. For min del orket jeg ikke å ta innover meg det som skjedde da, så alt kommer mer og mer nå i ettertid. Sliter med depresjoner, angst, uvirklighetsfølelse, flashbacks og gjennoplevelser av hendelsen. Dette plager meg utrolig mye. Jeg går til psykolog, men jeg føler at jeg ikke har fått kommet i gang med å ta tak i problemene ennå. Går ikke på noe slags medisin.

[Gjest Gjest]

Jeg syns du skal være forsiktig med å diagnostisere deg selv. Denne lidelsen er ikke den aller vanligste. At du har depresjon og angst som følge av ting du har opplevd er ikke det samme som at du har denne diagnosen.

Det er mange som får god hjelp, både av medisiner, og ved samtaleterapi. Jeg syns du bør oppsøke hjelp av lege og psykolog, og ha tro på at dette er noe du kan bli bedre av. Jeg har også angst og depresjon etter tøffe opplevelser, men jeg tror at jeg kan få det bedre i fremtiden dersom jeg får hjelp til å bearbeide ting, og å lære meg teknikker for å få meg gjennom hver dag.

Du må ikke grave deg ned i en diagnose, og høre på andre som har den samme diagnose, de er jo deprimerte, og kanskje ikke de som er best til å komme med råd og fortelle deg om du kan bli bedre i fremtiden.

[Gjest gjest1]

http://www.lommelegen.no/art/art670.asp

Vær forsiktig med å diagnostisere deg selv. Og er det egentlig så viktig hva slags diagnose du eventuelt måtte ha, så lenge du finner hjelp som hjelper?

For å finne ut av om du har PTSD, må du bli utredet av lege/psykiater/psykolog. PTSD kan i flere tilfeller forveksles med andre lidelser, eller omvendt. De aller fleste vil slite psykisk om de opplever noe traumatisk, og det er nok ikke unormalt om man blir deprimert, får angst og tilkakevendende mareritt f.eks. Det er når det blir ekstremt og svært hemmende at man kan kalle det en lidelse.

Men altså, ikke sitt og gruble over om du har det eller ikke. Eneste måten å finne det ut på, er å bli utredet.

[Gjest Gjest1]

Jeg har også dette, etter et akutt sykdomstilfelle som jeg ikke reagerte nevneverdig på før etter halvannet år.

Enig med de andre her; oppsøk en psykolog som kan hjelpe deg. Selvdiagnostisering skal en være forsiktig med